Rt-1982-1017
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1982-06-18 |
| Publisert: | Rt-1982-1017 (226-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 113/1982 |
| Parter: | Statsadvokat Hans Holen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Bølviken, Michelsen, Røstad, Elstad, Mellbye |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1965) §110, §93, Straffeprosessloven (1887) §393, §25, §80 |
Dommer Bølviken: Sandnes herredsrett avsa den 26. februar 1982 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1946, dømmes for overtredelse av bygningsloven §110 nr. 3 jfr. §93 annet ledd, til å betale til statskassen en bot av kr. 1000,- - kronerettusen - eller hvis boten ikke betales, en straff av fengsel i 5 - fem - dager.
A betaler saksomkostninger til det offentlige med kr. 500,- - kronerfemhundre -.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.
Dommen er av domfelte påanket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Som saksbehandlingsfeil gjøres gjeldende at dommen bygger på en omstendighet som ikke var anført, påberopt eller gjort til gjenstand for bevisførsel, nemlig at renserivirksomheten benyttet seg av brannfarlige væsker, noe som ikke var tilfellet.
Når det gjelder lovanvendelsen, gjøres gjeldende at herredsretten har tolket bygningsloven §93 annet ledd uriktig. Den har foretatt en behovsprøvet og innskrenkende fortolkning ut fra virksomhetens karakter. Det hevdes at når lokalene var godkjent for forretningsdrift, kunne de uten ny tillatelse tas i bruk for annen forretningsdrift. I den forbindelse gjøres gjeldende at formålet i bygningsloven §93 annet ledd må forstås på samme måte som reguleringsformålet i loven §25. I §25 nr. 1 er under byggeområder generelt angitt områder for forretninger. På tilsvarende måte må etter domfeltes oppfatning forretningsdrift være ett formål etter §93 annet ledd.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem, og behandler først anken over lovanvendelsen.
Jeg er enig med herredsretten i at det var en endring av formålet for tillatelsen til bruksendring i 1977 at kjellerlokalene i 1981 ble tatt i bruk til renseridrift. Jeg er i det vesentlige også enig i herredsrettens begrunnelse, men tar et litt annet utgangspunkt.
Etter bygningsloven §93 annet ledd må det innhentes tillatelse av bygningsrådet før bygning eller del av bygning blir brukt til annet formål enn forutsatt i den tillatelse som er gitt, eller til annet formål enn bygningen eller vedkommende del av den tidligere har tjent. Etter min mening er det ikke slik sammenheng som domfelte hevder mellom reguleringsformål etter bygningsloven §25 og forutsetningen for tillatelse til bruksendring etter §93 annet ledd. Paragraf 25 gjelder generelle planer for hvorledes et område skal bebygges, mens §93 annet ledd angir vilkåret for å endre bruken av den enkelte eiendom. Det må - etter min mening - bero på en konkret vurdering om et skifte fra én form for forretningsdrift til annen forretningsdrift innebærer en slik endring at bygningsloven §93 annet ledd kommer til anvendelse.
I det foreliggende tilfelle gjelder det en toetasjes bygning som inntil 1977 ble brukt for boligformål. I 1977 gav bygningsrådet tillatelse til at første etasje ble tatt i bruk til kontor og utstillingslokaler og kjelleretasjen til lager for papir og kontorrekvisita. I 1980 fikk - - - A/S v/domfelte kontrakt på fremleie av kjellerlokalene, som ble innredet og utstyrt for renserivirksomhet og deretter i 1981 tatt i bruk til slik virksomhet.
Jeg mener renserivirksomhet er en helt annen virksomhet enn bruk av lokalene til lager, uten hensyn til om begge arter virksomhet kan rubriseres som forretningsdrift. Å drive renseri innebærer bruk av maskiner og kjemiske væsker og stoffer til rensing av tøy. Slik virksomhet medfører ulemper og faremomenter, og går inn under bygningsloven §80 om virksomhet som medfører fare eller særlige ulemper, og som det ved forskrifter eller vedtak kan stilles særlige krav til, jfr. §80 nr. 2. Jeg finner det klart at en overgang til virksomhet som forutsetter en slik særlig kontroll av bygningsmyndighetene, må være en bruksendring som ikke kan iverksettes uten bygningsrådets tillatelse etter §93 annet ledd. Jeg er således enig med herredsretten i at karakteren av virksomheten og behovet for kontroll må ha betydning for vurderingen av hva som er endret formål i §93's forstand. Som herredsretten ser jeg det slik at det her foreligger en markert endring av virksomhetens karakter og et klart behov for den kontroll som bygningsmyndighetene utøver.
Det er opplyst at kjelleretasjen etter tillatelsen i 1977 ble brukt til utstillingslokaler, og det er fra domfeltes side antydet at det også ble drevet salgsvirksomhet fra disse lokaler. Jeg kan ikke se at dette kan få noen betydning for vurderingen av den virksomhet som ble startet i 1981. Under enhver omstendighet må det avgjørende være den tillatelse som var gitt i 1977.
Til saksbehandlingsanken skal jeg bemerke:
Herredsretten uttaler i sine premisser at det også var tale om brannfarlige væsker. Det rensemiddel som ble anvendt, perkloretylen, er ifølge datablad nr. 56, september 1980, fra Yrkeshygienisk institutt, normalt ikke brannfarlig. Men det uttales at perkloretylen kan avgi etsende og giftige gasser ved sterk oppvarming eller brann, og at det ved kontakt med nyforsinkede overflater kan danne selvantennende og giftig gass. Det er videre uttalt at åpen flamme og sveisearbeider ikke må forekomme i nærheten av perkloretylendamper. Rettens korte litt unøyaktige omtale av rensemiddelet kan på denne bakgrunn ikke tillegges noen vekt. Om det skulle foreligge noen saksbehandlingsfeil, kan den iallfall ikke ha virket bestemmende på dommens innhold, jfr. straffeprosessloven §393 første ledd.
Etter dette stemmer jeg for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Michelsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Røstad, Elstad og Mellbye: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Thor Næsheim med domsmenn): - - -
Politimesteren i Rogaland har den 14. desember 1981 forelagt ham en bot på kr. 3000,-, subsidiært 10 dager fengsel, for overtredelse av
bygningsloven av 18. juni 1965 §110 nr. 3 jfr. §93 annet ledd
som bestemmer at tillatelse av bygningsrådet må innhentes før bygning eller del av bygning blir brukt til annet formål enn forutsatt i den tillatelse som er gitt, eller til annet formål enn bygning eller vedkommende del av den har tjent,
derved at han i januar/februar 1981 i X som daglig leder av - - - A/S, Y, startet renserivirksomhet i kjelleretasjen i eiendommen Storgaten 53 uten å ha innhentet bygningsrådets tillatelse til slik endret bruk av lokalene som i 1977 var godkjent og senere brukt til lager og utstillingslokale. - - -
Retten har funnet det godtgjort at tiltalte i faktisk henseende har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalebeslutningen (forelegget). Tiltaltes svigerfar er hovedaksjonær i - - - A/S. Styret består av svigerfaren og tiltaltes kone. Firmaet ledes av tiltalte som daglig leder og konen som disponent. Tiltalte hevder selv at han ikke har hatt noe med den administrative ledelse å gjøre. Det var den tekniske side av virksomheten han ledet. Etter bevisførselen finner dog retten å måtte legge til grunn at tiltalte nok også har tatt del i den forretningsmessige ledelse. Konen var ikke fulldagsbeskjeftiget i firmaet. Hun hadde beholdt sin halvdagsstilling i SAS. Regnskapsførselen og utbetalingen av lønninger har nok hun tatt seg av, men bedriftens øvrige gjøremål, også de forretningsmessige, finner retten det bevist at tiltalte har tatt seg av. Retten peker blant annet på at den har funnet det godtgjort at tiltalte var å anse som den nærmeste overordnede til den dame som bestyrte filialen på X. Det var videre tiltalte som på bedriftens vegne undertegnet kontrakten vedrørende leie av lokalene i Storgaten 53. Denne kontrakt ble inngått høsten 1980 mellom tiltalte og B. B var selv leier av lokalene. Han hadde dog rett til å fremleie dem. B hadde siden 1977 leiet førsteetasjen og kjelleretasjen i Storgaten 53. Inntil 1977 var dette en toetasjes boligeiendom. B søkte og fikk bygningsrådets tillatelse til å nytte førsteetasjen til kontor og utstillingslokale for kontorutstyr. Kjelleretasjen fikk han tillatelse til å nytte til lager for kontorrekvisita. Uten å søke om bygningsrådets tillatelse har imidlertid B ominnredet kjelleretasjen. Blant annet har han tapetsert veggene og lagt teppe på gulvet. Det er ikke gitt tillatelse til bruksendring av annenetasjen. Denne har vært nyttet, og nyttes fortsatt til bolig for en familie. Fremleiekontrakten mellom B og - - - A/S gjaldt bare kjelleretasjen. I januar/februar 1981 tok - - - A/S denne etasje i bruk til renserivirksomheten. Det ble ikke søkt om tillatelse til bruksendring. Virksomheten førte med seg sjenerende lukt. Det er på det rene at gassutslippet var langt høyere enn det som kan tåles. Dette er også vedgått av tiltalte. Leieboeren i boligetasjen reagerte på denne ulempe. Han anmeldte forholdet både til politiet og bygningsrådet. I brev av 16. februar 1981 gjør bygningsrådet tiltalte oppmerksom på at det ikke er søkt om tillatelse til bruksendring og at dette er nødvendig for å kunne fortsette renserivirksomheten. Allerede den 20. februar 1981 søker tiltalte om sådan tillatelse. Samtidig beklager han at han ikke var klar over at dette måtte gjøres. Det tok lang tid før dette brev nådde frem til bygningsrådet. Dette skyldes at bygningsrådet hadde benyttet et gammelt brevark hvor det var oppgitt en eldre og uriktig adresse. Den 03. mars 1981 vedtok bygningsrådet å forlange virksomheten stoppet øyeblikkelig. Man fant imidlertid at tiltalte burde innrømmes en rimelig avviklingstid. I møte den 17. mars 1981 vedtok derfor bygningsrådet å utsette saken til neste møte. Det ble avholdt den 31. mars 1981. Bygningsrådet opprettholdt sitt tidligere vedtak om at virksomheten måtte stoppes. Det ble gitt frist til 4. april 1981. Samtidig vedtok bygningsrådet å gå til politianmeldelse.
I mellomtiden hadde tiltalte etter påbud fra helserådet forbedret luftavtrekket. Det ble benyttet aktivt kullfilter til å rense gassen. Over maskinen ble det montert hette med vifte. Derfra ble gassen ledet i kanal opp og ut på taket hvor den ble sluppet ut. Likevel var man ikke kvitt lukten. Etter grundige undersøkelser fant man en mindre lekkasje i bunnen av maskinen. Denne ble tettet igjen. Helserådet ble igjen kontaktet. Der var man imidlertid ikke interessert i noen ny inspeksjon. Såvidt skjønnes anså helserådet seg som ferdig med saken. Så uviss situasjonen var, turde ikke tiltalte fortsette virksomheten. Han fryktet for at tapet kunne bli større enn det tap han allerede risikerte å lide. Dermed opphørte filialvirksomheten på X.
Når det gjelder spørsmålet om det i dette tilfellet var nødvendig å søke om tillatelse til bruksendring, legger retten til grunn at tiltalte da han flyttet inn i kjelleretasjen, måtte kunne gå ut fra at lokalet var i bruk til forretningsvirksomhet, som en del av utstillingslokalet for kontorutstyr. Også renserivirksomhet må etter rettens oppfatning anses som forretningsvirksomhet. For så vidt kan man si at lokalene nyttes til samme formål som det de tidligere var nyttet til og som det var gitt tillatelse til. Begrepet «formål» i bygningsloven §93 annet ledd, kan dog etter rettens mening ikke oppfattes i en så vid betydning som dette. Avgjørende må det være om man på tross av at formålet med virksomheten i vid forstand må sies å være det samme, også kan si at virksomheten har samme karakter som den tidligere virksomhet. Er ikke det tilfelle, er det klart behov for den kontroll som bygningsrådet etter bygningsloven skal utøve. Det er behov for å kontrollere at bygningen er egnet for den nye virksomhet, at den kan skje uten fare for skade på person eller eiendom, og at den ikke er til skade eller ulempe for naboene. Virksomheten trenger ikke endre karakter bare fordi bransjen endres. Eksempelvis kan det ikke være nødvendig å søke om tillatelse til bruksendring om et revisjonsfirma tar i bruk lokaler som tidligere har vært benyttet av et advokatfirma. I det foreliggende tilfellet har man dog å gjøre med en klar og markert endring av virksomhetens karakter. Det dreier seg om bruk av maskiner i langt større utstrekning enn tidligere. Dessuten er det tale om bruk av brannfarlige væsker som også kan utsette de ansatte og naboene for sjenerende lukt. Det er tale om en virksomhet av en helt annen karakter enn tidligere. Da har etter rettens mening ikke virksomheten lenger det samme formål. Dermed var de nyere leietakere etter bygningsloven §93 annet ledd, pliktige til å søke bygningsrådet om tillatelse til den nye bruk.
Tiltalte har handlet forsettlig. Han igangsatte virksomheten uten å søke om bygningsrådets tillatelse. Men retten finner det også godtgjort at tiltalte ikke var klar over at dette var nødvendig. Han tenkte seg overhodet ikke muligheten av at det kunne være nødvendig å søke om bygningsrådets tillatelse til fortsatt forretningsvirksomhet i lokaler hvor det allerede var drevet forretningsvirksomhet. Han har således vært i villfarelse med hensyn til handlingens rettsstridige beskaffenhet. Denne rettsvillfarelse finner imidlertid ikke retten å kunne anse som unnskyldelig. Den som utøver næringsvirksomhet plikter å sette seg inn i de regler som gjelder for virksomheten, herunder bestemmelser om samtykke fra offentlige myndigheter til å nytte lokalene til virksomheten.
Tiltalte har handlet på vegne av - - - A/S. Dette fritar ham imidlertid ikke for straffeskyld. Straffebudet i bygningsloven §110 nr. 3 retter seg mot den som lar bruke del av bygning uten nødvendig tillatelse fra bygningsrådet. Det kreves ikke at vedkommende selv bruker bygningen. Hvor bruksendringen som i det foreliggende tilfellet skjer som ledd i en bedrifts virksomhet, rammer straffebudet den som på bedriftens vegne foretar bruksendringen og har ansvaret for gjennomføringen av den. Unntak kan tenkes hvis vedkommende blott og bart handler etter ordre fra overordnede innen bedriften. Slik forholder det seg dog ikke i denne sak. Av ovenstående beskrivelse av tiltaltes posisjon og myndighet i firmaet vil det fremgå at han hadde en selvstendig stilling. Det var han som kom i forbindelse med B. Det var tiltalte som forhandlet med B, og det var også tiltalte som undertegnet leiekontrakten. Det var videre tiltalte som forestod opprettelsen av filialen i X. Det var til ham filialbestyreren skulle henvende seg i alle spørsmål angående filialens drift. På denne bakgrunn finner retten at handlingen må anses som utført av tiltalte og på hans ansvar.
Tiltalte blir etter dette å dømme overensstemmende med tiltalebeslutningen. - - -