Rt-1982-1022

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-06-18
Publisert:	Rt-1982-1022 (227-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 123B/1982
Parter:	Statsadvokat Stein Husby, aktor mot - - - A/S (forsvarer advokat Bjørn Haukland).
Forfatter:	Sandene, Christiansen, Sinding-Larsen, Løchen, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §14, §34, §87, §8, Straffeprosessloven (1887) §377, Grunnskolelova (1969) §13, §1, §35, §85, §86

Dommer Sandene: Politimesteren i Rogaland utferdiget 18. mars 1981 forelegg mot - - - A/S for overtredelse av

«I Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. av 4. februar 1977 §87 som bestemmer at er en overtredelse av bestemmelse eller pålegg, gitt i eller i medhold av denne lov begått av noen som har handlet på vegne av en juridisk person, så som et selskap, en stiftelse, eller en sammenslutning eller offentlig virksomhet, kan bøtestraff idømmes virksomheten som sådan selv om ingen kan straffes etter §85 eller §86, jfr.

1. §8 nr. 1 g som bestemmer at arbeidsplassen skal innrettes slik at arbeidsmiljøet blir fullt forsvarlig ut fra hensynet til arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd og at det skal særlig sørges for at brann og eksplosjonsfare forebygges, og at det er tilstrekkelig rømmingsveier i tilfelle brann, eksplosjon og andre ulykker,

2. §14 pkt. e og h som bestemmer at for å sikre at hensynet til arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd blir ivaretatt på alle plan i virksomheten, skal arbeidsgiveren organisere og tilrettelegge arbeidet under hensyn til den enkelte arbeidstakers alder, kyndighet, arbeidsevne og øvrige forutsetninger og sørge for at arbeidstakeren gjøres kjent med ulykkes- og helsefarer som kan være forbundet med arbeidet, og at de får den opplæring, øvelse og instruksjon som er nødvendig,

derved at selskapet 21. og 22. mars 1980 i fabrikkanlegget på X lot den 16 årige A (født xx.xx.1964) arbeide i smia med rensing av stålprofiler med bensin som på dette arbeidssted var forbudt på grunn av faren for antennelse og unnlot å gi den nødvendige opplæring og instruksjon om faren forbundet med arbeidet generelt og forsømt å sørge for sikkerhetstiltak i tilfelle av brann eller eksplosjon.

II samme straffebestemmelse som nevnt under pkt. I jfr. §34 som bestemmer at personer som er under 15 år eller skolepliktig etter lov av 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen §13, må utenom de tilfelle som er nevnt i §35, ikke nyttes til arbeide som går inn under denne loven jfr. §35 pkt. a, b og c jfr. Forskrifter om arbeid av barn og ungdom fastsatt 22. september 1977 av Direktoratet for arbeidstilsynet §1 pkt. 1 som bestemmer at personer som har fylt 13 år, kan utføre lett budtjeneste, lett rydde- og/eller pakkearbeide, lett ombæring og salg av aviser,

derved at selskapet på lørdager i tidsrommet 5. januar - 22. mars 1980 i fabrikkanlegget på X lot den 14 årige B (født xx.xx.1965) arbeide med lettere monteringsarbeide og ved samlebåndet i dypperommet.»

Forelegget fastsatte boten til 50000 kroner.

Forelegget ble ikke vedtatt og saken sendt Jæren herredsrett til pådømmelse etter straffeprosessloven §377 fjerde ledd. For herredsretten påsto aktor frifinnelse for tiltalens post II, fordi det her ikke forelå noe straffbart forhold. Vedkommende post I ble påstått en bot på 50000 kroner.

Herredsretten avsa 8. februar 1982 frifinnende dom. Retten var enstemmig av den oppfatning at - - - A/S hadde overtrådt de bestemmelser i arbeidsmiljøloven som tiltalens post I viste til. Flertallet fant imidlertid at det ikke burde ilegges noen bot etter arbeidsmiljøloven §87, mens mindretallet - rettens formann - mente at generalpreventive grunner tilsa bøtestraff.

Om saksforholdet og bedriftens forhold viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Politimesteren i Rogaland har anket på grunn av straffutmålingen. Aktor har for Høyesterett særlig fremhevet at generalpreventive hensyn tilsier at det ilegges en bot.

- - - A/S hevder ikke at det er uriktig lovanvendelse når herredsretten har funnet at bedriften har overtrådt bestemmelsene under tiltalens punkt I, men bedriften har påstått anken over straffutmålingen forkastet. Når det gjelder spørsmålet om straffansvar etter arbeidsmiljøloven §87, har bedriften understreket at den inntrufne dødsulykke ikke har noen sammenheng med overtredelsene, som ikke har ført til helsemessige skader av noe slag.

Bedriften har fremholdt at retten etter en samlet vurdering fritt skal avgjøre om det er grunn til å ilegge bøtestraff for overtredelsene. Retten må, hevdes det, utvise forsiktighet med å ilegge straff uten skyld ved overtredelse av så generelle og ubestemte regler som det her er tale om. Dette gjelder særlig overtredelsen av arbeidsmiljøloven §8 nr. 1 bokstav g), som er den alvorligste av reglene. Ellers ville virksomheten risikere straffeansvar i tilfelle der den ikke hadde i tankene å ta noen sjanse. Virkningen av at det i slike tilfelle blir ilagt bøtestraff, kan bli tilbakeholdenhet i næringslivet med beskjeftigelse og opplæring av unge folk. At overtredelsene gjelder generelle regler hvis nærmere innhold er uklart, betyr at en bøtestraff vil ha liten preventiv virkning. I forhold til - - - A/S og dens etterlevelse av arbeidsmiljøloven er straff ikke påkrevet. Overtredelsen er heller ikke foretatt for å fremme bedriftens interesser, og bedriften har ikke hatt noen fordel av overtredelsene. Det har snarere vært en belastning for bedriften å ta inn skoletrett ungdom. - - - A/S har vist til Høyesteretts dom 28. mai 1982 (l.nr. 110 B/1982). Tiltalen gjaldt der en mindre alvorlig overtredelse enn her, men på den annen side var den overtrådte bestemmelse klar og uomtvistelig.

Subsidiært har bedriften tatt opp spørsmålet om botens størrelse, og fremhevet at den generalpreventive virkning av en straffebot i liten grad vil bero på om boten er høy eller lav.

Jeg finner at påtalemyndighetens anke bør tas til følge.

Arbeidsmiljøloven §87 gir anledning til å idømme en juridisk person bøtestraff når det objektivt sett har funnet sted en overtredelse av arbeidsmiljøloven med tilhørende regelverk og overtredelsen er begått av noen som har handlet på vegne av den juridiske person. Bøtestraff kan idømmes selv om det ikke er kjent hvilken person innen bedriften som er ansvarlig for forholdet, eller vedkommende ikke kan straffes fordi subjektive vilkår for straff ikke foreligger. I forarbeidene er uttalt som begrunnelse for bestemmelsen (Ot. prp. nr. 3 (1975-76) side 89-90):

«Ved å legge ansvaret på den juridiske person sikrer man seg at overtredelsen ikke blir uten følger i tilfeller hvor «ansvarspulverisering» ellers ville vært resultatet. Ansvar for den juridiske person åpner adgang til en økonomisk reaksjon som står i forhold til overtredelsens betydning, mens en bot ellers må fastsettes under hensyn til den personlig ansvarliges formuesforhold. Ved å pålegge organisasjonen ansvar, kan en derfor håpe på å skape en positiv interesse i de besluttende organer for å hindre lovbrudd.

. . .

Departementet regner med at bestemmelsen vil gi en betydelig preventiv effekt dersom den blir konsekvent håndhevet. Det er grunn til å tro at det vil virke mer effektivt overfor et selskaps ledelse (styret m.v.) at selskapet må betale en bot som noenlunde tilsvarer det selskapet eventuelt måtte ha spart i utgifter for et godt og sikkert miljø, enn om en ansvarlig bedriftsleder eller avdelingssjef personlig ble straffedømt.»

Det beror på et samlet skjønn i det konkrete tilfelle om bøtestraff skal idømmes etter arbeidsmiljøloven §87. Hvilke momenter som skal telle og deres innbyrdes betydning vil variere. I forarbeidene er det nevnt at det bør tas spesielt hensyn til den preventive betydning som det objektive bøteansvar kan ha. Ellers er det bestemt i §87 annet ledd at det skal legges særlig vekt på om overtredelsen er foretatt for å fremme virksomhetens interesser, eller om virksomheten har hatt fordel av overtredelsen. Det er ikke mulig å regne opp hvilke forhold som retten ellers må ta hensyn til når bøtespørsmålet skal avgjøres. Jeg finner imidlertid grunn til å fremheve at det må være av vesentlig betydning om overtredelsen er graverende eller gjelder en bestemmelse til vern om liv og helse.

Når jeg er kommet til at det må reageres med bøtestraff, har jeg spesielt lagt vekt på at bedriften er funnet skyldig i å ha overtrådt bestemmelsen om at det særlig skal sørges for at brann- og eksplosjonsfare forebygges (§8 nr. 1 bokstav g)). - Herredsretten fant det bevist at A ble anvist å avfette metallprofiler i «smia», hovedsaklig fordi det der var ledig plass. Avfetting skjedde ved ekstraksjonsbensin som formannen hadde gitt A tillatelse til å bruke. «Smia» er et stort fabrikklokale med en rekke aktiviteter, således oppvarming av deler, herding, sveising og sliping. Ovnene er lukket og holder en temperatur på ca 1.000g. Det var ikke røykeforbud i lokalet. Om brannfaren ved avfettingen uttales i dommen:

«Retten mener at ved en kombinasjon av uheldige omstendigheter kunne gass fra avfettingsprosessen lett drive mot en av de faste tennkilder i lokalet og forårsake brann. Det er videre på det rene at området rundt og inne i stabelen av vaskede metallprofiler, samt rundt bøtta, høyst sannsynlig inneholdt brannfarlig gass. A satt like ved gjennomgangen fra «smia» til den mekaniske avdelingen. Det må derfor antas at en del mennesker passerer forbi stedet. Når man da vet at folk ikke var klar over A's bruk av bensin, fremtrer situasjonen sågar som meget farlig.»

Under henvisning til dette pekte retten på at bedriften hadde overtrådt Kommunaldepartementets forskrifter av 6. desember 1974 om brannfarlige varer §9-3 som lyder: «Når luften inneholder gass eller væskedamp, må det ikke forekomme eller brukes ild, varme overflater, gnister eller andre tennkilder slik at antennelse kan skje.»

Jeg ser den tidligere etablerte arbeidsordning med avfetting med bensin i produksjonslokale der det foregår oppvarming av deler, herding, sveising og sliping som et alvorlig brudd på en sentral og viktig bestemmelse i arbeidsmiljøloven, bestemmelsen til vern mot brann- og eksplosjonsfare. Generalpreventive hensyn taler med styrke for en straffereaksjon her. - - - A/S har innvendt at påbudet i arbeidsmiljøloven om å forebygge brann- og eksplosjonsfare er så generelt og ubestemt at det ikke bør anvendes bøtestraff overfor bedriften. Til dette skal jeg bemerke at for det foreliggende saksforhold fikk verneregelen mot brannfare i arbeidsmiljøloven et klart og konkret innhold gjennom forskriftene om brannfarlige varer.

Også bedriftens overtredelse av arbeidsmiljøloven §14 annet ledd gjelder regler for å sikre hensynet til arbeidstakernes sikkerhet og helse og blir av betydning for straffutmålingen. Det gjelder regler om at arbeidet skal tilrettelegges blant annet under hensyn til den enkelte arbeidstakers alder og kyndighet (bokstav e)) og om at arbeidstakerne skal gjøres kjent med ulykkes- og helsefarer som kan være forbundet med arbeidet, og få den opplæring, øvelse og instruksjon som er nødvendig (bokstav h)). Herredsretten bemerker at arbeidet med avfetting i «smia» var dårlig organisert og tilrettelagt, uavhengig av hvem som utførte arbeidet, og at det krevde særlige foranstaltninger å sette den 16-årige A til arbeidet, selv om han var betraktet som en flink og samvittighetsfull gutt. Retten peker på at arbeidet burde vært tilrettelagt slik at A ikke ble tilsølt av bensin; den uttaler at A lett kunne ha fått antent klærne da han en stund avbrøt avfettingen for å hjelpe til ved smergelmaskinen. Retten nevner ellers at A burde vært pålagt en mer gjennomført bruk av de mobile viftene for å fortynne gassen og hindre gassoppsamling der han utførte avfettingen. Videre burde han, mener retten, under hensyn til arbeidets karakter ha fått instruksjon i bruk av brannslukkingsutstyr. Jeg er enig i disse betraktninger.

Det var fortjenestefullt av - - - A/S å ta inn skoleungdom til opplæring og beskjeftigelse. Men overfor slike sysselsatte er det av særlig betydning å følge arbeidsmiljøloven bestemmelser om tilrettelegging av arbeidet, herunder tilsyn og kontroll og om opplæring, øvelse og instruksjon.

Ved straffutmålingen tar jeg hensyn til at det gjelder overtredelser av regler til vern om sikkerhet og helse. Jeg tar særlig hensyn til overtredelsen av bestemmelsen i §8 nr. 1 bokstav g) om at brann- og eksplosjonsfare skal forebygges. Generalpreventive hensyn gjør seg klart gjeldende og tilsier en markert reaksjon. På den annen side er overtredelsene ikke foretatt for å fremme interessene til - - - A/S, og bedriften har ikke hatt fordel av overtredelsene.

I betraktning av de overtredelser det her gjelder og under hensyn til at - - - A/S er en bedrift av betydelig omfang, antar jeg at en bot på 25000 kroner vil være passende.

Jeg stemmer for denne dom:

- - - A/S dømmes for overtredelse av lov av 4. februar 1977 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. §87 første ledd, jfr. §14 første ledd sammenholdt med §8 nr. 1 bokstav g), og §14 annet ledd bokstavene e) og h), jfr. straffeloven §63, til å betale en bot til statskassen på 25000 - tjuefem tusen - kroner.

- - - A/S frifinnes for tiltale om overtredelse av arbeidsmiljøloven §87 første ledd, jfr. §34.

Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Løchen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Lars Bauge med domsmenn):

- - - A/S driver handel og produksjon av maskiner og redskaper til landbruket. - - -. Bedriften hadde for 1981 en omsetning på ca kr. 64000000,-, samt en likningsmessig formue på ca kr. 8000000,-. Styrets formann erklærte under hovedforhandlingen at bedriften ikke er bøtlagt tidligere. - - -

På bakgrunn av de opplysninger som fremkom under hovedforhandlingen, legger retten følgende faktiske forhold til grunn som bevist:

- - - A/S har en avtale med ungdomsskolen på X om utplassering av skoleungdom som ønsker å prøve seg i arbeidslivet. Bedriften har vist spesiell interesse for å legge forholdene til rette for ungdom. - - -. En av betingelsene for slik utplassering er at vedkommende ungdom har foreldre eller andre nære slektninger som arbeider ved bedriften. Utplasseringen blir betraktet som en del av utdannelsen slik at de utplasserte ikke får særskilt lønn for arbeidet.

A, født xx.xx.1964, var ungdomsskoleelev på X og hadde vært utplassert i bedriften i «arbeidsuka». Ved skolestart høsten 1979 fikk han anledning til å arbeide mandag og fredag ved - - - A/S istedet for å gå på skolen disse dagene. Han var da i 9. klassetrinn. Hans arbeidsdag varte fra kl. 07.00 til kl. 15.30.

A hadde 3 voksne brødre som arbeidet ved bedriften. Etterhvert som han ble kjent med arbeidsrutinene, fikk han anledning til å arbeide også om lørdagene. Han ble da avlønnet med kr. 20,70 pr. time.

B, født xx.xx.1965, var også ungdomsskoleelev og hadde et formalisert arbeidsforhold til bedriften. Han arbeidet kun om lørdagene, et arbeidsforhold som varte fra 15. januar 1980 til 22. mars 1980. B var i slekt med - - -familien, således at produksjonssjef D var guttens bestefar. Gutten ble avlønnet med kr. 19,12 pr. time.

I forbindelse med inntak av ungdom i bedriften hadde bedriftsledelsen bestemt at disse skulle ikke settes til arbeid ved maskiner med roterende deler. Utover dette tillå det den enkelte arbeidsformann å finne passende arbeid. Det ble videre bestemt at hver ungdom skulle være under direkte tilsyn av en bestemt formann. Denne skulle da sørge for den nødvendige opplæring, instruksjon og tilsyn. Det var dog ikke utarbeidet noe skriftlig regelverk og program for hvorledes dette skulle gjennomføres.

Formennene følte til sine tider dette ansvaret som en belastning, dels fordi de ikke hadde tid til stadig tilsyn, og dels fordi det var vanskelig alltid å ha passende arbeid til dem. Skolen hadde rettet en spesiell henstilling til bedriften om å gi ungdommene meningsfylt arbeid, underforstått noe mer enn kun å koste gulvet rent for støv.

B ble satt til å arbeide med lettere monteringsarbeid, samt til å hekte deler av og på en «lakkeringskarusell», d.v.s. et slags samlebånd som brakte ferdigproduserte deler inn i dypperommet, hvor de så ble dyppet i et kar med lakk. Selve anlegget ble styrt av B ved at han trakk i en snor, slik at «karusellen» beveget seg frem et par-tre meter for hver gang han trakk i snoren. Delene måtte løftes fra gulvet, eventuelt paller, og hektes på anlegget med en krok. Delene var stort sett av beskjeden tyngde. Retten merket seg under befaringen at arbeidet den dagen ble utført av tre kvinner.

Arbeidsformann E hadde fått ansvaret for A, ved at produksjonssjef D hadde gitt ham en lapp hvor det sto at en skoleungdom skulle arbeide i hans avdeling. E var sjef for den mekaniske avdelingen, hvor det arbeidet 10-15 mann. E rapporterte direkte til produksjonssjef D. Produksjonssjef D sorterte igjen direkte under administrerende direktør.

A kjente E fra før da denne er omgangsvenn med A's foreldre.

A ble satt til å gjøre lettere monteringsarbeide, samt til å betjene en liten slipemaskin for å fjerne grader på enden av akslinger. Han ble også satt til avfetting av bestemte produksjonsdeler før disse skulle lakkeres.

Det ble ikke gjennomført noe formelt opplæringsprogram for A. Han ble gitt instruks og opplæring av E etterhvert som arbeidsoperasjonene skred frem. Opplæringen besto stort sett i at E viste A hvorledes han skulle utføre de enkelte operasjonene.

E hadde til sine tider problemer med å finne passende arbeid til A. Det hendte derfor at E snakket med arbeidsformannen F om denne hadde arbeid A kunne utføre.

F var sjef i «smia», slipe-, sandblåser- og boreavdelingen. Inn under F's ansvar lå bl.a. avfettingsarbeid og A ble satt til dette. Det var dog fremdeles E som skulle ha ansvar for gutten.

Ideelt sett skal stålmaterialer være innsatt med fett for at de ikke skal ruste under transport og lagring. - - - A/S var ikke interessert i fettbelagt stålmateriale, da dette vanskeliggjorde lakkeringsprosessen. De bestilte derfor alltid stålprofiler som ikke var fettbelagte. Det hendte likevel at de ved feilforsendelser fikk fettbelagte metallprofiler, slik at disse måtte avfettes før de gikk inn i lakkeringsprosessen.

Visse produksjonsdeler skal også herdes før de går videre inn i produksjonsprosessen. Dette skjer i et oljekar og delene blir derav belagt med et fettlag. Dette fettlaget må fjernes før delene skal til lakkering.

Det finnes fem alternative metoder for avfetting: - den altoverveiende del av profilene/delene ble avfettet ved at de brennes i en dertil egnet ovn. Noen profiler er dog så lange at de ikke går inn i ovnen. - Whitespirit ble brukt til avfetting ved regelrett vasking. Denne prosessen var dog noe tidkrevende da whitespirit fordamper sakte slik at den måtte tørkes av. - Ekstraksjonsbensin er bensin i fareklasse A, hvor de miljøfarlige stoffer f.eks. bly, er tatt ut. Bruk av ekstraksjonsbensin var mindre tidkrevende enn bruk av whitespirit da bensinen fordampet av seg selv. - Stoffet Tri kunne også brukes, men ble ansett for miljøfarlig da det ikke måtte innåndes. - Det finnes kjemiske vaskemidler som kan nyttes til slik avfettingsprosess. Bedriften har etter ulykken gått over til bruk av slike vaskemidler, selv om det nok er mer tidkrevende.

Avfettingsprosessen foregikk for det meste inne i dypperommet, hvor lakkering foregikk. Dette fordi rommet hadde godt ventilasjonssystem og fordi røyking i dette rommet var forbudt. Bedriften hadde godkjenning fra det lokale brannstyre og fra Sprengstoffinspeksjonen til å foreta rengjøring med bensin i lakkeringsavdelingen.

Det ble også foretatt avfetting på andre steder i bedriftslokalene, hovedsakelig i «smia». - - -

Det som i saksdokumentene er blitt kalt «smia», er i realiteten et stort fabrikklokale hvor det foregår en rekke aktiviteter så som oppvarming av deler, herding, sveising, sliping, sandblåsing etc. Ca. 10-15 mann arbeider i «smia». I lokalet står det derfor eksenterpresser, skrupresser, ovner, herdekar, diverse spesialmaskiner, sveiseutstyr, grovslipemaskiner, pussemaskiner, tromler- og slyngrensemaskiner. Ovnene er lukkede og holder en temperatur på ca 1000g. De er i daglig drift. Slipe- og pussemaskinene er i drift ca 50% av dagen.

Lokalet er relativt godt ventilert, som følger: - I østveggen er det montert fire store vifter, som blåser luft inn i lokalet. - Taket er skrått i midten og har faste åpninger for at luften skal passere ut, samt utsugingsvifter. - Slipe- og pussemaskiner har punktavsug som går direkte ut av bygget. Viften starter ved oppstart av maskinen. - Øvrige maskiner, ovner etc. har punktavsug direkte på installasjonen, som bringer uønskede gasser inn i et rensefilter og sender ren luft ut igjen. Noen av punktavsugene går direkte ut av bygget. Disse startes manuelt. - Lokalet har en del mobilvifter som skaper sirkulasjon internt i lokalet. Viftene startes manuelt. - På begge sider av ulykkesstedet er det en stor åpning i veggen inn til et tilstøtende fabrikklokale, hvilket skaper lokal sirkulasjon av luften.

«Smia» er på totalt 10000 m3. Den totale ventilasjon i «smia» har en kapasitet på 50000 m3 pr. time, slik at luften i «smia» teoretisk sett blir skiftet ut 5 ganger pr. time.

Området rundt ulykkesstedet var relativt godt belagt med brannslukkingsutstyr, således: - Brannslange på søndre vegg. - Brannslukkingsapparat opphengt på stolpe ca 8-9 m fra ulykkesstedet inne i lokalet. Apparatet manglet under befaringen. - Brannslange og mobilt pulverapparat kloss ved den søndre inngangen til lokalet, ca 7-8 m fra ulykkesstedet.

E anviste A å foreta avfettingen på et sted inne i «smia» som ligger mellom de to åpningene inntil den mekaniske avdelingen, rett foran et herdekar. Formennenes kontor ligger kloss ved dette stedet.

Det er på det rene at E valgte ut dette stedet fordi det var en ledig plass. Han foretok ingen konkret vurdering av de sikkerhetsmessige aspekter ved dette, så som avstand til potensielle tennkilder, ventilasjon, brannutstyr, forbipassering av øvrige ansatte etc. Det er også på det rene at han ikke undersøkte lovligheten av å anvende dette stedet til avfetting, med referanse til internt så vel som offentlig regelverk.

I begynnelsen ble A anvist å bruke Whitespirit til avfetting. Etter en tid ble han dog oppmerksom på andre ansatte som også avfettet profiler, brukte bensin. Dette gikk fortere fordi bensin fordampet av seg selv slik at det var unødvendig å tørke væsken av etter rengjøringsoperasjonen. A gikk derfor til E og spurte om ikke han også kunne få bruke bensin. Det var A som fortalte E at de andre brukte bensin. E ga A tillatelse til dette. Han regnet med at når andre brukte bensin, måtte A kunne bruke det også. Han regnet A for å være en flink og samvittighetsfull ungdom og la særlig vekt på at denne ikke røkte. Det synes på det rene at E har advart A og har forklart ham at bensin var farlig. E visste ikke hvorvidt det fantes særlige regler for bruk av bensin, verken ved interne instrukser eller offentlige forskrifter/godkjennelser. Det er videre på det rene at det ikke forelå konkrete regler fra bedriftens toppledelse, bortsett fra det regelverk som fremkommer av «håndboka» og §8 i bedriftens arbeidsreglement. Det er ikke brakt på det rene om E kjente til heftet «Industriens brannvern» som var utlagt i bedriften.

Ekstraksjonsbensin er bensin hvor miljøfarlige stoffer som bly o.l. er tatt ut. Det er i fareklasse A og er således like brannfarlig som vanlig bensin. Bedriften hadde tillatelse til å lagre og behandle 200 l i fareklasse A. Denne var lagret i tank utenfor bygget, med avlåst tappekran inne i dypperommet. E var som oftest med A inne i dypperommet når han trengte påfyll av bensin. Selve avfettingsprosessen foregikk ved at A satt på en bøtte med et spann ekstraksjonsbensin foran seg. Han hadde ansiktet vendt mot herdekaret. På sin venstre side hadde han uvaskede profiler. En for en satte han profilene på høykant opp i spannet og med en kost vasket han så profilen ren. Deretter ble profilen lagt i en stabel på hans høyre side. Det ble noe bensinskvett på gulvet og på klærne som følge av denne operasjonen.

Fredag 21. mars 1980 kom A på fabrikklokalet utpå ettermiddagen. Han ble av E anvist å avfette metallprofiler med ekstraksjonsbensin inne i «smia», foran herdekaret. A spurte også E om han kunne få arbeide den påfølgende lørdag. E visste bedriften hadde en stående instruks om at det alltid skulle være to personer tilstede sammen i fabrikklokalene av sikkerhetsmessige årsaker. Han visste at G skulle arbeide i «smia» denne lørdagen og ga derfor A tillatelse. E snakket ikke med G om dette og mente ikke at G skulle ha noe spesielt ansvar overfor A utover det ordinære ansvar man har overfor sine arbeidskamerater.

Det er på det rene at verken produksjonssjef D eller «smia»s verneombud, H, visste at A avfettet med ekstraksjonsbensin. De trodde han benyttet whitespirit.

Om morgenen lørdag den 22. mars 1980 fortsatte A avfettingen av metallprofilene. Han hadde foran seg et 10-liters spann som inneholdt ca 6-7 l ekstraksjonsbensin.

Ca. 13 m fra A sto G og slipte med smergel. Han sto med ryggen vendt mot A. All annen aktivitet i «smia» var stoppet grunnet lørdagsfri. Det er på det rene at samtlige vifter bortsett fra punktavsuget på G's slipemaskin sto i ro. Det er dog noe usikkert hvorvidt vindusviftene i østre del av «smia» var i gang.

På dette tidspunkt arbeidet B inne i dypperommet og hektet deler på «lakkeringskarusellen». Ca. kl. 10.00 dro han inn i «smia» for å prate med A. Denne hadde på dette tidspunkt midlertidig avbrutt avfettingsarbeidet for å hjelpe G med slipemaskinen. B hjalp også til med dette. Deretter gikk de to guttene tilbake til stedet hvor avfettingsarbeidet foregikk og A fortsatte arbeidet mens B satte seg på hans venstre side, ved siden av de uvaskede metallprofiler.

A regnet med at B kjente til hvilken væske han arbeidet med. Plutselig tok B frem en lighter og sa: «Tenk hvis jeg hadde satt fyr her?». Han tente lighteren kloss opp til de uvaskede metallprofilene. Det tok fyr i disse sannsynligvis på grunn av søl fra den ene kosten som lå oppå stabelen. Kosten tok også fyr. A grep tak i kosten og kastet den bortover gulvet. Da han snudde seg, så han at bensinspannet hadde tatt fyr og at B sprang bortover gulvet omspent av flammer.

A løp straks mot brannslukkingsapparatet i søndre åpning inn til den mekaniske avdeling, men klarte ikke å få gjort noe med dette grunnet panikk. Han ropte derfor på hjelp og G kom til. Han fikk B til å hoppe opp i en tønne med vann, slik at flammene ble slukket. - - -

Retten vil bemerke:

For at en bedrift skal kunne bøtlegges i medhold av lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. (heretter arbeidsmiljøloven) §87 må det foreligge 3 betingelser: - Det må for det første foreligge en objektiv overtredelse av bestemmelse eller pålegg gitt i eller i medhold av arbeidsmiljøloven. - Overtredelsen må være begått av noen som har handlet på vegne av bedriften. - Retten må finne at bøtestraff i det konkrete tilfellet bør ilegges.

Retten finner oppfordring til innledningsvis å klarlegge forholdet mellom de forskjellige grunndeliktene påberopt i nærværende sak. arbeidsmiljøloven kap. II og således også arbeidsmiljøloven §8 nr. 1 b stiller opp krav til arbeidsmiljøet, uavhengig av hvem som plikter å oppfylle disse. Arbeidsmiljøloven kap. III forteller hvem som plikter å oppfylle disse kravene. Arbeidsmiljøloven §14 første ledd forteller hva arbeidsgiveren plikter å gjøre mens arbeidsmiljøloven §14 annet ledd stiller opp krav hvorledes arbeidsgiveren skal gjøre det.

Av dette fremgår det at tiltalebeslutningens I,1 formelt sett ikke er riktig idet arbeidsmiljøloven §8 nr. 1 g isolert sett ikke pålegger arbeidsgiveren plikter. Den riktige lovhenvisning må således være arbeidsmiljøloven §14 første ledd jfr. §8 nr. 1 g. Retten finner på egenhånd å kunne foreta denne korreksjon, idet det tilligger retten å henføre det faktiske forhold under den riktige lovbestemmelse.

Av det ovenstående fremgår det også at pliktene oppstilt i arbeidsmiljøloven §14, første og annet ledd er selvstendige grunndelikt som kan påberopes samtidig, selv om deres fortolkning henger nøye sammen.

Arbeidsmiljøloven §14 første ledd jfr. §8 nr. 1 g.

Ifølge denne lovhenvisning plikter arbeidsgiveren å forebygge brann og eksplosjonsfare, for å verne om arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd. Dette skal være i fokus både ved innretting av arbeidsplassen og ved planlegging, organisering og utførelse av konkrete arbeidsoperasjoner.

Retten finner det bevist at A ble anvist å avfette metallprofiler i «smia», hovedsakelig fordi det her fantes et ledig sted. Retten kan ikke se at arbeidsformannen i sitt valg av sted har hatt særlig tanke for de faktorer som øyensynlig ville ha betydning for sikkerheten. Det vil i så måte være naturlig å tenke på avstand til potensielle tennkilder, ventilasjonsforhold, avstand til brannutstyr, røykeforbud etc.

Godkjennelsen fra det lokale brannstyre samt fra Sprengstoffinspeksjonen gjør særskilt henvisning til forskrifter om brannfarlige varer av 6. desember 1974 §9-3. Godkjennelsen samt forskriftene burde være kommunisert og i det minste tilgjengelig for arbeidsformenn som omgås brannfarlige væsker.

Retten er av den oppfatning at ekstraksjonsbensin er en meget farlig væske. De sakkyndige var dog under hovedforhandlingen uenige om hvor farlig bensin var i dette konkrete tilfellet. Retten vil her bemerke at Direktoratet for arbeidstilsynet synes å ha behandlet fakta i saken noe lemfeldig. Det har således hengt seg opp i ordet «smie» og tillagt dette en noe tradisjonell oppfatning uten å ha klart for seg hvilket lokale det egentlig var snakk om. Det har heller ikke vurdert avstand til potensielle tennkilder eller lokalets ventilasjonssystem.

Retten mener at ventilasjonssystemet inne i lokalet var relativt bra, selv om storparten av viftene sto stille lørdag den 22. mars 1980. Nærmeste permanente tennkilde denne aktuelle dagen var gnistene fra smergelskiva operert av G. Selve maskinen står ca 13 m fra stedet hvor A satt, og gnistene spratt ca 2-3 m mot A. Avfettingsarbeidet foregikk også på fredag den 21. mars 1980 da hele «smia» var i virksomhet. Nærmeste permanente tennkilde var da en ovn som står i kun kort avstand foran herdekaret.

Retten mener at ved en kombinasjon av uheldige omstendigheter kunne gass fra avfettingsprosessen lett drive mot en av de faste tennkilder i lokalet og forårsake brann. Det er videre på det rene at området rundt og inne i stabelen av vaskede metallprofiler, samt rundt bøtta, høyst sannsynlig inneholdt brannfarlig gass. A satt like ved gjennomgangen fra «smia» til den mekaniske avdelingen. Det må derfor antas at en del mennesker passerer forbi stedet. Når man da vet at folk ikke var klar over A's bruk av bensin, fremtrer situasjonen sågar som meget farlig. Det var ikke røykeforbud i «smia» og antennelse kunne således lett skje.

Retten mener derfor at §9-3 i forskriftene om brannfarlige varer er overtrådt.

Retten mener at selve arbeidsoperasjonen også var dårlig organisert. Under de gitte omstendigheter burde f.eks. de mobile viftene vært anvendt, for derved å få styrt gassen bort fra potensiell tennkilde. Retten vil også bemerke det faktum at A under avfettingsprosessen ble noe tilsølt av bensin på klærne. Lørdag 22. mars 1980 hjalp han G med smergelmaskinen. Han kunne således lett få antent klærne.

Retten mener at tilgang på brannslukkingsutstyr var tilfredsstillende.

Retten er etter dette enstemmig kommet til at bedriften har overtrådt arbeidsmiljøloven §14 første ledd jfr. §8 nr. 1 g og at dette er gjort av personer som har handlet på dens vegne.

Arbeidsmiljøloven §14 annet ledd pkt. e.

Arbeidsgiveren plikter i medhold av denne bestemmelsen å organisere og tilrettelegge arbeidet under hensyn til den enkelte arbeidstakers alder, kyndighet, arbeidsevne og øvrige forutsetninger.

Retten er av den oppfatning at arbeidet med avfetting i «smia» var dårlig organisert og tilrettelagt, uavhengig av hvem som utførte arbeidet. Arbeidet var farlig i seg selv. Retten legger til grunn at E betraktet A som en flink og samvittighetsfull gutt og at han særlig la vekt på at A ikke røkte. Retten mente allikevel at det å sette en 16-åring til sådant arbeid krever særlige foranstaltninger. Det skal i så måte anmerkes at han denne lørdagen burde ha hatt bedre tilsyn enn det som var tilfellet. Det synes således på det rene at G ikke hadde fått i oppdrag å ha særskilt tilsyn med gutten. Arbeidet burde videre vært tilrettelagt slik at han ikke ble tilsølt av bensin, eventuelt at han ikke fikk forlate stedet uten å ta av seg kjeledress e.l.

Disse krav har direkte tilknytning til A's sikkerhet, helse og velferd.

Retten mener derfor enstemmig at bedriften også på dette punkt har overtrådt bestemmelsene og at det er gjort av en som har handlet på bedriftens vegne.

Arbeidsmiljøloven §14 annet ledd, pkt. h.

Arbeidsgiveren plikter etter denne bestemmelse å sørge for at arbeidstakerne gjøres kjent med ulykkes- og helsefarer som kan være forbundet med arbeidet, og at de får den opplæring, øvelse og instruksjon som er nødvendig.

Nærværende bestemmelse må sees opp i mot det konkrete arbeid arbeidstakeren skal utføre, samt imot hans praktiske og teoretiske bakgrunn. Det er ikke nok at det senere viste seg at arbeidstakeren hadde den fornødne opplæring. Det er her tale om en selvstendig plikt for arbeidsgiveren til å forvisse seg om at arbeidstakeren er skikket til arbeidet.

Retten mener det ikke kan oppstilles noe særskilt krav om formell opplæring og instruksjon av arbeidstakeren. Spesielt gjelder dette i en situasjon hvor bedriften tar inn skoletrett ungdom som vil prøve seg i det praktiske liv. Det har formodningen mot seg at en tykk bok om sikkerhetsspørsmål ville virke særlig motiverende for denne gruppe arbeidstakere. Det beste vil således være å lære opp vedkommende gjennom praktisk arbeid, med tilsyn og instruksjon av en erfaren arbeidstaker.

Retten mener at den støtte arbeidsformennene har fått i dette arbeidet fra den øverste bedriftsledelse er noe mangelfull. Deres arbeid med de unge ville nok vært lettere og mer oversiktlig dersom det ble utformet et mer gjennomdiskutert og formalisert program for hvilken opplæring disse unge skulle få i bedriften.

Retten legger til grunn at E snakket med A om faren ved bruk av bensin. Det må videre legges til grunn at formannen mente A var en flink og samvittighetsfull gutt.

Retten mener som et utgangspunkt at A neppe hadde villet utføre avfettingsarbeidet slik det ble gjort dersom han hadde vært fullt ut oppmerksom på farene. Selv om han har visst at bensin er farlig, er det grunn til å anta at han ikke har hatt oversikt over rekkevidden av faren. Retten mener videre at A burde vært pålagt en mer gjennomført bruk av de mobile viftene for derved å fortynne gassen og hindre oppsamling omkring bøtta og stabelen av metallprofiler. Det er videre på det rene at A ikke ble gitt instruksjon i bruk av brannslukkingsutstyr. Dette burde vært gjort, tatt i betraktning arbeidets karakter. Retten kan således ikke utelukke at A via drill ville ha handlet mer rasjonelt når behovet oppsto, selv om bruk av pulverapparat i nærværende situasjon viste seg å være unødvendig.

Retten er etter dette enstemmig av den oppfatning at bedriften har forsømt seg på dette punkt og at dette skyldes manglende oppfølging fra personer som handlet på bedriftens vegne.

Arbeidsmiljøloven §34 jfr. §35.

Selv om både aktor og forsvarer har nedlagt påstand om frifinnelse på dette punkt, er det nødvendig for retten å ta stilling til spørsmålet.

Retten mener - - - A/S legger for dagen en interesse og et initiativ overfor ungdom som er meget prisverdig. Spesielt må dette gjelde i en tid da ungdomsproblemer står i fokus og øyensynlig er en realitet.

Arbeidsmiljøloven bestemmelser om arbeid av barn og ungdom må etter rettens mening til stadighet tolkes i samsvar med samfunnets utvikling, jfr. arbeidsmiljøloven §1 nr. 1, dithen at ungdomsutfordring og utfoldelse i bedriftslivet i rimelig grad må korrespondere med den utfordring og utfoldelse de finner ellers i samfunnslivet.

B var den 5. januar 1980 fylt 14 år. Hans arbeid på lørdager var formalisert og utenfor skoleregi. Det er dermed arbeidsmiljøloven §35 pkt. a som kommer til anvendelse, jfr. forskrifter om arbeid av grunnskoleelever som er fylt 13 år, fastsatt av Direktoratet for arbeidstilsynet den 22. september 1977. Av forskriftenes §1 fremgår det at ungdom av denne kategori kan settes til lett budtjeneste, lett rydde- og/eller pakkearbeid, lett ombæring og salg av aviser, samt annet lett arbeide av tilsvarende art.

Retten mener at det monteringsarbeidet B utførte, samt arbeidet med å henge opp produksjonsdeler på «lakkeringskarusell» etter forholdene må kunne aksepteres. Det er hele miljøsituasjonen som sådan som står til vurdering og ikke bare den konkrete arbeidssituasjon. Retten mener for det første at arbeidet B utførte var lett og lite risikofylt. Det utføres i dag av ufaglært arbeidskraft. Også B var under tilsyn av en formann og han var aldri alene under arbeidet. Det er også lagt vekt på at verneombudet angivelig tok opp saken med arbeidstilsynet i Y uten at disse hadde særlige innvendinger.

Retten mener derfor at bedriften må frifinnes på dette punkt.

Arbeidsmiljøloven §87.

Retten har ovenfor enstemmig konkludert med at - - - A/S har overtrådt bestemmelser i arbeidsmiljøloven §14 første ledd jfr. §8 nr. 1 g, samt arbeidsmiljøloven §14 pkt. e og h. Det er også konkludert med at overtredelsene er begått av personer som har handlet på vegne av bedriften. Det gjenstår derfor en vurdering av hvorvidt det i nærværende tilfelle bør reageres med bot.

Retten forstår lovteksten dithen at det som et utgangspunkt skal reageres med bot dersom dette finnes påkrevet av individual- og generalpreventive hensyn. Retten vil faktisk gå noe lenger og si at det må foreligge særlige omstendigheter dersom bot ikke skal ilegges.

Rettens flertall, domsmennene, mener at bot ikke bør ilegges. De mener for det første at - - - A/S vil rette seg etter domspremissene uten bot. Ulykken resulterte i B's tragiske bortgang, et resultat som har satt sterke spor ikke bare hos - - - - familien, men i hele bedriften. Det er videre på det rene at - - - A/S etter ulykken har gått over til en ny og risikofri avfettingsprosess. Rettens flertall vil videre bemerke at - - - A/S er kjent for å være en meget god arbeidsplass, som legger stor vekt på de ansattes ve og vel. Dette er en filosofi som ligger dypt forankret i bedriftens tradisjon og som derfor vil besørge at bedriften for ettertiden tar nærværende premisser til etterretning.

Rettens flertall er i tvil om premissenes generalpreventive virkning. Det er dog ikke under hovedforhandlingen ført bevis for at industrien generelt har en lemfeldig omgang med brannfarlige væsker. Under enhver omstendighet mener rettens flertall at denne tvil bør komme - - - A/S tilgode.

Rettens mindretall, formannen, er enig med mindretallet i at - - - A/S er en ansvarlig og miljøvennlig bedrift og at den nok for fremtiden vil rette seg etter domspremissene. Rettens formann er likevel noe betenkt over at samtlige av bedriftens vitner, fra verneombud og opp til styrets formann, mener deres handlemåte var akseptabel.

Nærværende sak er blitt vist betydelig interesse, ikke minst fra bedriftsledersiden. Det er således tydelig at saken betraktes som prinsipiell. Rettens formann mener nærværende overtredelser har sin årsak i manglende omtanke og respekt for bensinens farlige egenskaper. Dette kan skyldes det faktum at bensin i dag i større og større utstrekning behandles i sikre og lukkede systemer og at dette lett kan skape en falsk trygghetsfølelse også ved åpen bruk. Dette er farlig. Rettens formann mener derfor at det utifra et generalpreventivt synspunkt bør reageres med bot.

Det er under nærværende omstendigheter ikke nødvendig å utmåle botens størrelse. - - -