Rt-1982-116

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-01-22
Publisert:	Rt-1982-116 (38-82)
Stikkord:	Barnefordeling
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 30B/1982
Parter:	A (advokat Anathon Rognskaug - til prøve) mot B (høyesterettsadvokat Sverre Lied).
Forfatter:	Løchen, Schweigaard Selmer, Sinding-Larsen, Aasland, Blom
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §48, Lov om born i ekteskap (1956) §11, §8, Barneloven (1981) §34, §44, §70

Dommer Løchen: Ektefellene A og B ble separert ved bevilling fra fylkesmannen i Møre og Romsdal 13. november 1978. I separasjonssøknaden opplyste de at det var avtalt at B skulle ha foreldreansvaret over datteren C, født xx.xx.1976.

Den 20. august 1979 reiste A ekteskapssak ved Nordmøre herredsrett med påstand om skilsmisse og om å få foreldremyndigheten over datteren, idet hun anførte at avtalen om å gi foreldremyndigheten til B, bare var ment som en midlertidig ordning.

Herredsretten avsa 5. oktober 1979 dom med denne domsslutning:

«1. Partene skilles.

2. B tilkjennes foreldremyndigheten over datteren C.

3. A gis rett til samvær med datteren C en ettermiddag i uken, annen hver helg, annen hver jul og påske, og fjorten dager i sommerferien.

4. A dømmes til å betale kr. 500,- pr. mnd. i underholdsbidrag til datteren C.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Herredsretten fant det godtgjort at begge ektefeller kunne kreve skilsmisse etter ekteskapsloven §48.

A anket dommen til Frostating lagmannsrett for domsslutningens punkt 2 og 4. Lagmannsretten avsa 18. mars 1981 dom med denne domsslutning:

«Nordmøre herredsretts dom av 5. oktober 1979 stadfestes så langt den er påanket, dog skal A ha samværsrett med datteren C slik:

1. annenhver weekend fra fredag kl. 17 til søndag kl. 19,

2. annenhver påske fra lørdag før palmesøndag kl. 15 til onsdag i påskeuken kl. 18, første gang 1981,

3. annenhver påske fra onsdag i påskeuken kl. 15 til 2. påskedag kl. 18, første gang 1982,

4. tre uker hver sommer, fortrinnsvis i hennes ferietid. Avtale herom skal være inngått innen 1. mai hvert år,

5. annenhver jul fra den 23. desember kl. 15 til den 27. desember kl. 18, første gang 1981,

6. annenhver nyttårshelg fra den 27. desember kl. 15 til den 1. januar kl. 18, første gang 1982/83. Når A skal ha barnet hos seg, skal hun personlig hente og bringe det. Dog kan hennes nære slektninger som kjenner barnet hente og bringe det.

Ingen av partene tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet en dommer ville overføre foreldreansvaret til A.

A anket lagmannsrettens dom til Høyesterett og krevde at det i medhold av lov om born i ekteskap av 21. desember 1956 nr. 9 §11 annet ledd ble truffet bestemmelse om at datteren C som nå er hos faren, skulle være hos sin mor inntil saken var avgjort ved endelig dom. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 24. juni 1981 ble begjæringen ikke tatt til følge.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av domsgrunnene.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Kristiansund byrett hvor partene og to vitner har vært avhørt.

A godtar det faktiske forhold lagmannsretten har bygd sin avgjørelse på. Hun hevder imidlertid at B ikke har oppfylt den forutsetning lagmannsrettens flertall satte for å tilkjenne ham foreldremyndigheten, nemlig å arbeide aktivt for å få samværsordningen til å virke, og vise all mulig smidighet i så måte. Hun har siden lagmannsrettens dom forgjeves forsøkt å gjennomføre samværsretten med datteren, men dette har ikke lykkes, verken ved hennes 14 daglige fremmøter eller i feriene. Først den 14. januar 1982 lyktes det å få gjennomført et samvær med datteren. Man kan derfor ikke ha særlig sikkerhet for at samværsretten fremover vil kunne gjennomføres på rimelig måte. Datteren vil få bedre kontakt med begge foreldre ved at moren får foreldreansvaret, idet hun vil godta den samværsrett B påstår.

A har nedlagt denne påstand:

«1. A tilkjennes foreldremyndigheten over datteren C født xx.xx.1976.

2. B får rett til samvær med barnet i overensstemmelse med det som A fikk fastsatt av lagmannsretten.

3. B tilpliktes å betale oppfostringsbidrag til barnet med kr. 500,- pr. måned.

4. B pålegges å betale saksomkostninger til det offentlige.»

B viser til lagmannsrettens dom som han fortsatt mener er riktig i begrunnelse og resultat. Det var i separasjonssøknaden enighet om at han skulle ha foreldreansvaret for datteren. Avgjørende for foreldreansvaret er hva som er best for barnet. At samværsordningen hittil ikke har fungert tilfredsstillende, kan ikke være tilstrekkelig grunnlag for å overføre foreldreansvaret. B hevder han har gjort hva det med rimelighet kan ventes av ham når barnet ikke ville reise med moren. Det må nødvendigvis ta noen tid å venne barnet til samvær med moren, og han har to ganger søkt bistand hos sosialsjefen for å drøfte samværsretten. B har nedlagt denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at B tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett, og det offentlige for lagmannsretten.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter og finner at foreldreansvaret bør tilkjennes A med samværsrett for B som påstått.

Jeg nevner først, uten at det har noen betydning for det resultat jeg er kommet til, at saken blir å avgjøre etter barneloven av 8. april 1981 nr. 7, som trådte i kraft 1. januar 1982. I §70 annet avsnitt heter det: «I ei rettssak som går når loven tek til å gjelde, skal lova leggjast til grunn dersom hovedforhandlinga ikkje alt er byrja.» Ifølge loven forarbeider og Justisdepartementets rundskriv G-276/81 av 10. november 1981 23 skal dette gjelde uansett hvilken instans saken står for. Etter §34 skal avgjørelsen, når foreldrene er uenige om hvem som skal ha foreldreansvaret, først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

De faktiske forhold som lagmannsretten har bygd sin avgjørelse på, er godtatt av begge parter, og det foreligger her ikke noe vesentlig nytt. Lagmannsretten har funnet at begge parter er vel skikket til å ha ansvaret for datteren, og at hun vil få gode materielle oppvekstvilkår hos begge. Et miljøskifte anses ikke som særlig risikobetont i dette tilfelle.

Lagmannsrettens flertall uttalte at datteren hadde det trygt og godt i dag hos faren. Hun hadde vært mer knyttet til sin far enn til sin mor siden før hun var to år gammel. Retten fant derfor ikke tilstrekkelig grunnlag til å overføre foreldreansvaret til moren. Men flertallet uttalte om utøvelsen av samværsretten:

«Det er her fremkommet en del som tyder på at B kan handle firkantet og mer ut fra egen prestisje enn ut fra det som datteren er tjent med.»

Lagmannsretten tok det da som en gitt forutsetning at A arbeidet aktivt for å få samværsordningen til å virke, og viste all mulig smidighet i så måte.

Ved tiden for lagmannsrettens dom hadde datteren ikke fått anledning til å være sammen med sin mor på tre måneder. Lagmannsrettens mindretall uttalte herom:

«Mindretallet godtar ikke den forklaring som er gitt fra B s og D s side, nemlig at C ikke ønsker å besøke moren. Det er etter mindretallets oppfatning åpenbart at de meninger som et 4 1/2 år gammelt barn gir uttrykk for, i meget stor grad gjenspeiler de holdninger som barnet opplever i sine nærmeste omgivelser. Mindretallet antar videre at barnet uansett hva hun måtte ha gitt uttrykk for med hensyn til ønske om besøk hos moren, ved kyndig veiledning og påvirkning, ville ha medvirket til besøk hos moren uten problemer.»

Det er på det rene at A - etter lagmannsrettens dom - til tross for forsøk hver 14. dag og i feriene på å gjennomføre samværet med datteren, ikke har oppnådd dette før den 14. januar 1982, knapt to uker før saken ble behandlet i Høyesterett. I bevisopptaket for Høyesterett har hun forklart:

«Når hun kommer frem til huset og ringer på, kommer C ut sammen med faren B. Når hun spør om C vil være med ser datteren først på faren. Hun svarer så enten nei, eller rister på hodet, B sier som oftest ikke et ord. Hun har spurt B ofte, om B har snakket med datteren om at hun skal være med moren A. Han svarer som regel ikke. En gang svarte han, «er det meg du snakker til».

B har aldri snakket til datteren i hennes påhør og bedt datteren være med moren.

De står alltid på trappen og snakker. Hun er aldri blitt bedt inn. Hun har aldri fått lov til å være alene med datteren. Møtene har alltid vært under oppsyn av faren.»

B utelukker ikke i sin forklaring ved bevisopptaket at hans holdning kan ha vært medvirkende til at A ikke har fått med seg barnet siden november 1980. Men han anfører også som årsak at barnet ikke har villet være med moren, antakelig fordi det er blitt skremt under et tidligere besøk hos moren, og at hun nå har fått en halvsøster i hjemmet.

B har både i den forutsetning lagmannsrettens flertall satte og i uttalelsen fra den dissenterende dommer fått en klar anvisning på hvordan han skulle praktisere samværsretten. Det må i høy grad bebreides ham at samværsretten ikke er blitt gjennomført. Han har for eksempel ikke latt moren snakke med barnet alene i ro. Hans holdning gjør at jeg anser det sannsynlig at utøvelse av samværsretten også fremover vil kunne by på store problemer. Etter min mening vil derfor datteren få den beste og vedvarende kontakt med begge foreldrene ved at A får foreldreansvaret, idet A har lovet å respektere B s samværsrett. Slik denne sak ligger an, legger jeg avgjørende vekt på dette.

Partene er enige om at samværsretten skal utformes som i lagmannsrettens dom, og at oppfostringsbidraget skal være 500 kr. pr. måned.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse og finner da avgjørelsen har vært tvilsom, at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne Dom:

«1. A skal ha foreldreansvaret for datteren C, født xx.xx.1976.

2. B gis samværsrett med datteren C slik:

a. annenhver weekend fra fredag kl. 17 til søndag kl. 19,

b. annenhver påske fra lørdag før palmesøndag kl. 15 til onsdag i påskeuken kl. 18, første gang 1982,

c. annenhver påske fra onsdag i påskeuken kl. 15 til 2. påskedag kl. 18, første gang 1983.

d. tre uker hver sommer, fortrinnsvis i hans ferietid. Avtale herom skal være inngått innen 1. mai hvert år,

e. annenhver jul fra den 23. desember kl. 15 til den 27. desember kl. 18, første gang 1982,

f. annenhver nyttårshelg fra den 27. desember kl. 15 til den 1. januar kl. 18, første gang 1983/84.

Når B skal ha barnet hos seg, skal han personlig hente og bringe det. Dog kan hans nære slektninger som kjenner barnet, hente og bringe det.

3. B betaler i oppfostringsbidrag til datteren C 500 - femhundre - kroner pr. måned.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen retter.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er - om enn under tvil - kommet til samme resultat som lagmannsretten - flertallet - og kan langt på vei slutte meg til dens begrunnelse.

I tiden etter lagmannsrettens dom har B fortsatt vist manglende vilje til positivt å medvirke til samvær mellom mor og barn. Dette er særdeles å beklage og vanskelig å forstå. I likhet med lagmannsretten kan jeg derfor ikke se bort fra at barnet C kunne få et mer harmonisk forhold til begge foreldre dersom moren fikk foreldreansvaret. Jeg erkjenner at dette er et moment av ikke liten vekt når det skal vurderes hvem barnet bør være hos.

Likevel er jeg blitt stående ved at det vil være best for C å bli hos faren, jfr. barneloven §34 annet ledd femte - siste - punktum. Det er på det rene at C lever i et trygt og godt miljø i daglig forbindelse også med farsforeldre og søskenbarn, som bor like ved, og i kontakt med natur og dyr. For C, som nå er bortimot 5 1/2 år, har småbruket og omgivelsene der hun bor, vært hennes verden både før moren forlot hjemmet høsten 1978 og alle år senere. En overflytting til moren, som bor i byleilighet hos sin samboer, vil måtte bety en stor omstilling for barnet og kan bli en sterk påkjenning.

Når da situasjonen vitterlig er den at barnet har det godt der det er, og det etter min mening knytter seg atskillig usikkerhet til hva en overføring til andre omgivelser og forhold vil føre til, mener jeg at C bør få bli hos faren.

Men jeg tilføyer at farens holdning den senere tid når det gjelder samværet mellom mor og barn, er helt uakseptabel. Ikke bare moren, men også barnet har rett til slikt samvær, og begge foreldre er ansvarlige for at samværsretten blir oppfylt, jfr. barneloven §44 første ledd. Det er farens klare plikt å gjøre hva han kan for at kontakten mellom mor og barn blir opprettholdt.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Løchen.

Dommerne Aasland og Blom: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Dag Brathole): - - -

Retten ser saken slik:

Retten finner det bevist at begge parter har gjort seg skyldig i ekteskapsbrudd og retten vil følgelig gi dom for skilsmisse i medhold av ekteskapsloven §48.

Partene er enige om at fellesbarnet C er «lite» i relasjon til bestemmelsen i Lov om born i ekteskap §8. Barnet er nylig fylt 3 år og retten finner utvilsomt at barnet må betraktes som «lite», og legger dette til grunn ved vurderingen.

Retten legger videre til grunn at begge foreldre er skikket til å ha omsorg om barnet.

Saksøkeren har for retten forklart at avtalen om at barnets far skulle ha barnet fra hennes side var ment midlertidig. Retten finner ikke grunn til å tvile på hennes forklaring. På den tid samlivsbruddet mellom partene var et faktum, ville det for saksøkeren være vanskelig å avvikle driften av kiosken ombord i fergen «- - -», som hun drev for egen regning. Fergen hun arbeidet i var en såkalt avløsningsferge, som ble satt inn på ruter der det var nødvendig, og det var derfor nødvendig at saksøkeren bodde ombord i fergen.

Saksøkeren har nå fått fast arbeid i X og har trygg økonomi. Hun har inngått avtale med barnepike som kan passe på barnet mens saksøkeren er på jobb. Saksøkerens arbeidstid gjør det mulig for henne å være sammen med barnet om dagen i de dager hun har kveldsvakt.

I løpet av våren og sommeren i år bodde saksøkeren i sammen med en mann. Det kom imidlertid til brudd mellom dem, og saksøkeren har nå flyttet sammen med E som hun bor sammen med i et fast samleverforhold. Det er E som står som leietaker av den leilighet paret bor i, og det er han som betaler husleien.

Retten har ingen holdepunkter for å fastslå at saksøkeren i denne tid har utvist noen klanderverdig adferd eller at det er noe å utsette på hennes seksualmoral. Retten finner imidlertid at hennes adferd skaper en viss usikkerhet om hennes boligsituasjon og livssituasjon. Det er således på det rene at saksøkeren vil måtte flytte dersom det kommer til brudd mellom henne og hennes nåværende samlever.

Saksøkeren har bare i liten grad benytt et seg av sin rett til samvær med datteren. Dette skyldes imidlertid delvis at hun i sitt arbeid har vært bortreist og at det derfor har vært vanskelig for henne å besøke datteren. I tiden etter at saksøkeren kom til Kristiansund har det på grunn av uoverensstemmelser mellom henne og saksøkte om samværsrettens innhold ikke vært mulig for henne å praktisere sin samværsrett. Etter rettens oppfatning har begge parter på grunn av personlige uoverensstemmelser utvist lite smidighet i denne saken, slik at hensynet til barnet er kommet i bakgrunnen. Retten er alt i alt av den oppfatning at det ikke kan legges saksøkeren til last at hennes samvær med barnet siden samlivsbruddet har vært relativt beskjedent.

Da bruddet mellom partene var et faktum, og det var avtalt at faren skulle ha barnet, ansatte saksøkte en hushjelp, som hadde som fremste oppgave å stelle barnet mens han var på arbeid. Han ansatte D, som er 19 år. Arbeidsforholdet er registrert, slik at D betaler skatt og saksøkte betaler sosiale utgifter. Etter en tid har forholdet mellom D og saksøkte gått over fra å være et rent arbeidsforhold til et kjærlighetsforhold. De to bor nå sammen, og har til hensikt å gifte seg, men vil se tiden an før de går til dette skritt. D mottar imidlertid fortsatt lønn for sitt arbeid. I morens fravær har D begynt å overta rollen som sosial mor for barnet. Saksøkte er utdannet som elektriker, har over 100000 kroner året i inntekt, og bor i parets tidligere fellesbolig, en romslig, nyoppført enebolig. Han reiser på arbeid kvart på 7 om morgenen og kommer tilbake ca kl. 4. Han har i tiden etter samlivsbruddet praktisk talt ikke hatt overtid.

Retten har det inntrykk at saksøkte etter at han ble alene om omsorgen for barnet har vist evne og vilje til å sikre barnet en trygg oppvekst. Han har innrettet seg med tanke for omsorgen for barnet, og har sikret barnet trygt stell i den tid han er på arbeid.

Retten er også av den oppfatning at barnet hjemme hos faren har et godt miljø å vokse opp i. De ytre vilkår som boligforhold og økonomi er gode. Barnet vokser også opp i nær kontakt med sine besteforeldre på farssiden, som bor like ved. Av vitneutsagnene fremgår det at det er et nært forhold mellom besteforeldrene og barnet. Det virker ikke som om besteforeldrenes alder eller helsetilstand på noen måte har hindret dem fra å ha nær kontakt med barnet. Retten har også lagt vekt på at barnet har god kontakt med sine søskenbarn, som er på samme alder og som bor i nærheten, og med andre barn i nabolaget.

Etter rettens vurdering vil det i dette tilfelle være uheldig for barnet å bytte miljø. Barnet har de siste 2 år hatt hele 4 forskjellige barnepiker, som har stelt henne mesteparten av døgnet. I tillegg til dette har hun opplevd at foreldrene har gått fra hverandre. I en slik situasjon anser retten det som en stor fordel at barnet har andre kontaktpunkter som sikrer en følelse av kontinuitet. Et fast boligmiljø, kontakt med besteforeldre, andre slektninger og naboer er etter rettens skjønn i en slik situasjon av ekstra stor betydning.

Også ved en isolert vurdering av oppvekstvilkårene barnet vil få henholdsvis hos moren og faren, er retten av den oppfatning at vilkårene hjemme hos faren ligger best til rette. Retten legger her ikke så stor vekt på at faren har best økonomi, også barnets mor, saksøkeren, synes å ha en trygg økonomi. Retten har imidlertid lagt vekt på at barnet hos sin far er sikret kontinuitet, mens morens livssituasjon i dag fortoner seg som noe mer usikker.

Retten har ved vurderingen ikke lagt særlig stor vekt på at barnet er en pike. Begge foreldrene er unge og det er sannsynlig at de begge to vil gifte seg igjen, slik at det er sannsynlig at barnet uansett vil vokse opp i en familiesituasjon der den biologiske mor eller far vil være erstattet av en person som vil tjene som sosial mor eller far.

Etter loven bestemmelser er det en alminnelig presumpsjon for at barnet vil ha det best hos moren dersom det er lite. Som det fremgår av rettens vurderinger ovenfor, finner retten imidlertid at denne alminnelige presumpsjon ikke er riktig i dette konkrete tilfelle. Ved siden av de momenter som er nevnt over, har retten også lagt noe vekt på at så vel saksøkeren som saksøkte har arbeid utenfor hjemmet, og at saksøkte har - i det minste i det siste året - hatt mest med det daglige stell med barnet å gjøre.

Etter en samlet vurdering av det oppvekstvilkår barnet vil få henholdsvis hos moren og faren, der det også er tatt i betraktning faren ved et miljøskifte, finner retten det ikke tvilsomt at det vil være best for barnet å bo fortsatt hjemme hos sin far. Retten vil derfor tilkjenne barnets far, saksøkte, foreldremyndigheten.

Det er enighet om at den av partene som ikke blir tilkjent foreldremyndigheten skal ha vanlig samværsrett. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Nørstebø, Hans Flock og sorenskriver Tore Stenhamar):

A, født 1956, og B, født 1949, inngikk ekteskap den 7. juni 1975. De har ett barn, datteren C, født xx.xx.1976.

De flyttet vinteren 1977/78 inn i ny bolig på hans foreldres småbruk på - - -, som B har overtatt og driver. Han arbeider samtidig som elektriker med arbeidssted X. - - -

Lagmannsrettens flertall er kommet til at herredsrettens dom om foreldremyndigheten bør stadfestes og bemerker:

Det faktiske saksforhold fremgår av herredsrettens dom. Det er ikke inntrådt avgjørende endringer hos noen av partene. Tiden som er gått siden saken ble prøvet i herredsretten, har nødvendigvis medført at den situasjon som ble etablert ved samlivsbruddet har festnet seg ytterligere. Siden samlivsbruddet er det nå gått 21/2 år.

Herredsretten har ganske inngående behandlet de momenter og hensyn som det er spørsmål om, og lagmannsretten er i det alt vesentlige enig i dens vurderinger, selv om lagmannsretten kanskje finner avgjørelsen vanskeligere enn herredsretten synes å ha gjort.

Man kan legge til grunn at partene begge er vel skikket til å ha omsorgen for datteren C, og at hun også vil få gode materielle oppvekstvilkår hos begge. Ingen av partene peker seg ut som vesentlig bedre skikket for oppgaven enn den annen. Når det gjelder de materielle kår er nok B mer etablert i sin situasjon enn A er.

Det er enighet om at datteren - nå 4 1/2 år gammel - er å anse som et lite barn i loven forstand, jfr. §8 i lov om barn i ekteskap. Moren skal da ha foreldremyndigheten dersom man ikke finner at det er bedre for barnet å være hos faren.

Slik saken ligger an, har man ikke sett behov for å innhente uttalelser fra barnevernsnemndene i partenes bostedskommuner, - - - og X. Både datteren og partene er friske og uten spesielle karaktertrekk som det bør tas hensyn til. I begge parters hjem er det ordnede forhold. Man må gå ut fra at datteren begge steder vil oppleve en vanlig familiesituasjon med mor-far-barn.

Barnets kjønn tillegges ikke vekt av lagmannsretten.

Det er ikke fremkommet annet enn at B har tatt seg av datteren på en fullt tilfredsstillende måte siden hustruen reiste. Det er heller ikke fremkommet annet enn at datteren har sin naturlige plass og trives i hjemmet på - - -.

Lagmannsretten vil nevne at den for sin del ikke har grunnlag for å laste noen bestemt av partene for at ekteskapet gikk over styr. Det er heller ikke å tillegge noen betydning i valget mellom dem at de begge har forholdt seg slik at den annen kunne fremsette skilsmissekrav etter ekteskapsloven §48 (utroskap).

Om situasjonen ved samlivsbruddet skal bare nevnes at A allerede på forhånd - og med mannens medvirkning - hadde overtatt driften av kiosk på en bilferge, som var satt inn i rute på en annen kant av fylket. Dette medførte at hun ble borte fra - - - meget av tiden. Etter bruddet hadde hun ikke annet bosted enn fergen og kunne ikke ta seg av datteren. Selv om det ikke fremgår av partenes avtale, godtar lagmannsretten, i likhet med herredsretten, at det var rent midlertidig at hun mente å overlate foreldremyndigheten til den annen part. Det kan ikke rettes bebreidelser mot henne nå for at hun ikke krevde foreldremyndigheten i den situasjon hun var.

Siden 1979 har A bodd og hatt arbeid i X, først som serveringsdame og senere som ekspeditrise. Fra høsten 1979, noe forut for sakens behandling i herredsretten, har hun levet sammen med E, født 1949, som er ekspeditør i en større forretning. E er samtidig vaktmester og disponerer romslig tjenesteleilighet i byens sentrum. Forut for dette hadde hun et annet samboerforhold. Hun har i dag deltidsstilling og erklærer at hun vil bruke all sin tid på stell av datter og hjem dersom hun får C til byen. E har møtt under ankeforhandlingen og bekreftet at også han ønsker at C skal være hos dem. E har ett ekteskap bak seg, og bidragsplikt til og samværsrett med en sønn på 6 år. Han eier en boligtomt i byen, og A og han har planer om å komme i gang med bygging.

Når det gjelder situasjonen hos den annen part, B, har han opplyst for lagmannsretten at han kommer til å inngå nytt ekteskap sommeren 1981. Det er med D, født 1960, som har vært hos ham som hushjelp siden høsten 1978. Den 1. november 1980 fikk de en datter sammen. I likhet med A er D fra Y like ved - - -. Også D har møtt under ankeforhandlingen. Hun har hatt meget av den daglige omsorgen for C i og med at B har ganske lange dagsfravær til arbeidet i X. D skal etter hvert ha fylt mye av morsrollen for C, som naturlig er.

B har opplyst at han er i ferd med å ruste opp eiendommen for å gå over til gårdsdrift som eneyrke. Han vil da få anledning til å være mer sammen med C i det daglige.

Like ved sitt nåværende hjem har C besteforeldre og søskenbarn på farssiden som hun etter det opplyste har et nært forhold til. To dager i uken reiser hun til barnehagen på - - -.

De bebreidelser som partene har rettet mot hverandre under ankeforhandlingen, knytter seg hovedsakelig til utøvelsen av samværsretten. Det er her fremkommet en del som tyder på at B kan handle firkantet og mer ut fra egen presisje enn ut fra det som datteren er tjent med. Det må først og fremst ligge på den som har omsorgen for et barn - iallfall for et barn som er så lite som i dette tilfelle - å få samværsordningen til å virke uten gnisninger. Det er forklart at han strengt har holdt på at C ikke må hentes før kl. 14 på lørdager, på tross av at noen minutter tidligere ville passe med fergerutene. Tidspunktet kl. 14 skal han selv ha satt. Andre episoder gjelder bruken av bil - ved henting og levering - som ikke får skje på en naturlig måte, henvendelse til politiet om kidnapping, problemer ved feriestart m.v. A har nå ikke hatt samvær med C på over 3 måneder. Forklaringen fra den annen part er at C ikke vil bort etter at hun fikk en halvsøster.

Det er uriktig mot barnet og vil kunne slå tilbake dersom C skulle miste kontakten med sin mor og morens foreldre og familie. Man bør imidlertid være varsom med å trekke for vidtrekkende slutninger av at samværsordningen ikke har virket som den skal og som man er vant til i liknende saker. Partene har rimeligvis hatt vanskelig for å falle til ro så lenge saken verserer. Man kan likevel ikke se bort fra at C ville kunne få et lettere og mer normalt forhold til begge foreldrene og deres miljøer dersom hun flytter over til sin mor.

Lagmannsretten ser i og for seg ikke et miljøskifte som særlig risikobetont i dette tilfelle. C har gjennom turene med sin mor til X - selv om de ikke har vært langvarige - blitt fortrolig med hjemmet der. Men å venne seg til miljøet ellers og også til den nye familiesituasjon, ville nok krevd en tilpasningstid.

Et visst usikkerhetsmoment ved en overføring til andre omgivelser og forhold vil det alltid være. Siden det er på det rene at C har det trygt og godt i dag, og at hun har vært mer knyttet til sin far enn til sin mor siden før hun var 2 år gammel, kan lagmannsretten ikke se at det er tilstrekkelig grunnlag til å ta til følge morens krav om overføring av C til seg. Det beste for C må være å bli der hun nå er. Lagmannsretten tar det da som en gitt forutsetning at B arbeider aktivt for å få samværsordningen til å virke og viser all mulig smidighet i så måte.

Når det gjelder omfanget av samværsretten er det - ut fra de problemer som har vært - behov for å bestemme denne detaljert. Den bør være som påstått av A. Lagmannsretten er ikke enig i at dette blir for meget samvær og viser til at B ville ha samme samværsrett selv. Dom for samvær utover helger, høytider og ferier er ikke aktuelt, idet det medgår nærmere 1 time hver veg for reise til X.

A har ingen innvendinger mot å betale oppfostringsbidrag med de fastsatte kr. 500,- pr. måned, med tillegg av indekstillegg. B finner bidraget for lavt, men har ikke anket.

Han har oppgitt at han siste år hadde en inntekt på ca kr. 107000 (brutto). - - -

Lagmannsrettens mindretall - lagdommer Flock - er kommet til at moren for fremtiden bør ha foreldremyndigheten over datteren.

Som flertallet mener også mindretallet at begge foreldre er vel skikket til å ha foreldremyndigheten. Begge foreldre kan tilby barnet meget tilfredsstillende boforhold. Dog må man vel kunne si at det ytre miljø hos faren, med muligheter for hyppig kontakt med besteforeldre og søsken-barn samt kontakt med dyr og natur, synes å være noe bedre enn muligheten hos moren i X.

Mindretallet legger vekt på at moren såfremt hun får foreldremyndigheten vil ha meget av sin tid disponibel for datteren. Dette i motsetning til faren som i det vesentlige er full dag hjemmefra i forbindelse med sitt arbeid i X, og dertil er opptatt av oppdyrking av småbruket. Dette er en situasjon som for farens vedkommende så vidt forstås vil kunne vare ved i flere år fremover. Det er ingen holdepunkter for å anta at ikke C i farens fravær blir tatt godt hånd om av D. Men den omsorg som en mor vil kunne gi sitt barn må tross alt vurderes høyere.

Av stor betydning for mindretallet er det faktum at C i løpet av de siste måneder ikke har fått anledning til å være sammen med sin mor. Mindretallet godtar ikke den forklaring som er gitt fra B s og D s side, nemlig at C ikke ønsker å besøke moren. Det er etter mindretallets oppfatning åpenbart at de meninger som et 4 1/2 år gammelt barn gir uttrykk for, i meget stor grad gjenspeiler de holdninger som barnet opplever i sine nærmeste omgivelser. Mindretallet antar videre at barnet uansett hva hun måtte ha gitt uttrykk for med hensyn til ønske om besøk hos moren, ved kyndig veiledning og påvirkning, ville ha medvirket til besøk hos moren uten problemer. Det er av stor betydning at barnet i fremtiden, gjennom samvær med den av foreldrene som det ikke bor hos, fortsatt bevarer et nært forhold både til sin mor og sin far. Når man i tillegg ser hen til de problemer i forbindelse med utøvelse av samværsrett som er omtalt av lagmannsrettens flertall, er det mindretallets oppfatning at man i fremtiden ikke kan ha særlig sikkerhet for at samværsretten vil kunne gjennomføres på rimelig måte såfremt faren fortsatt får foreldremyndigheten. Dette forhold vil således være et moment som med en viss tyngde taler for at moren bør få foreldremyndigheten. Det er i såfall ikke holdepunkter for å anta at de samme problemer med hensyn til farens samværsrett vil melde seg.

Mindretallet ser ikke avgjørende problemer knyttet til det skifte av miljø som finner sted i forbindelse med flytting fra - - - til X. Datteren har tidligere ved diverse anledninger besøkt sin mor i X og funnet seg vel til rette hos henne. Dertil kommer at avstanden til - - - kun medfører en liten times reise. Det vil være viktig at C gjennom den relativt omfattende samværsrett som faren ville få, fortsatt fikk beholde sin kontakt med faren og miljøet rundt ham. Dertil vil hun hos moren også ha muligheter for å få kontakt med sine besteforeldre og den øvrige slekt på morssiden.

Det er etter dette ikke nødvendig å diskutere regelen i §8 annet ledd i loven om barn i ekteskap, idet de forhold som ligger bak morens fortrinnsrett allerede er tatt hensyn til i det foregående.

Etter det resultat som mindretallet er kommet til måtte B betale oppfostringsbidrag for C. Mindretallet går ikke nærmere inn på bidragets størrelse.- - -