Rt-1982-1294

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-09-17
Publisert:	Rt-1982-1294 (319-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 171B/1982
Parter:	Unomat GmbH & C. KG. (advokat Ola Buttingsrud - til prøve) mot Roar Bogen A/S (høyesterettsadvokat Finn Rime).
Forfatter:	Elstad, Bugge, Aasland, Tønseth, Bølviken
Lovhenvisninger:	Kjøpslovvalgsloven (1964) §4, Tvistemålsloven (1915) §373, Avtaleloven (1918) §33, §6, Foreldelsesloven (1979)

Dommer Elstad: Saken gjelder spørsmål om foreldelse av et erstatningskrav som et norsk firma gjør gjeldende mot et tysk produsentfirma, og i den forbindelse om tysk eller norsk rett kommer til anvendelse.

Firma Unomat GmbH & Co. KG - senere kalt Unomat - holder til i Reutlingen i Vest-Tyskland. Det er produsent av fotografiske artikler, herunder fotoblitzer. Det norske firma Roar Bogen A/S, Oslo, er importør og engrosforhandler i fotobransjen. Firmaene hadde forretningsforbindelse fra høsten 1972 til utpå nyåret 1975, og fra mai 1973 var Bogen eneforhandler i Norge for Unomats fotoblitzer. I løpet av denne tiden bestilte og mottok Bogen flere partier av varen, men lyktes ikke i markedsføringen. Kvaliteten på fotoblitzene viste seg å være slik at det avfødte stadige reklamasjoner og returkrav, noe som førte til at Bogen trakk seg ut av eneforhandlerforholdet. Det Bogen hadde usolgt på lager og hadde mottatt i retur fra detaljistkundene, ble sendt tilbake til Unomat. Dette firma godtok returforsendelsene med unntak av den siste, og krediterte Bogen for verdien ved mottakelsen.

Ved oppgjøret av mellomregnskapet oppsto uenighet. Unomat mente å ha til gode hos Bogen DM 8913,40 og gikk til søksmål. Bogen på sin side mente at mellomregnskapet viste en saldo i firmaets favør på DM 2490, og at det hadde krav på erstatning, som det begrenset oppad til kr. 30000. Firmaet gikk til motsøksmål for å få dom for sine krav.

Oslo byrett avsa i denne tvisten 20. november 1979 dom med slik domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

Roar Bogen A/S dømmes til å betale Unomat GmbH & Co. KG. DM 8913,40 - DM åttetusennihundreogtretten 40/100 - med 5 - fem - prosent årlig rente fra 13. august 1975 til betaling skjer i denne myntsort eller det tilsvarende beløp i norske kroner etter betalingsdagens kurs.

I motsøksmålet:

Unomat GmbH & Co. KG dømmes til å betale Roar Bogen A/S kr. 30000,- - kroner trettitusen 00/100 - med 6 - seks - prosent årlig rente fra 6. januar 1977 og 10 - ti - prosent fra 1. januar 1978 til betaling skjer.

For øvrig frifinnes Unomat GmbH KG.

I begge søksmål:

Oppfyllelsesfristen er fra begge sider 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Hver part bærer sine omkostninger.»

Unomat anket til lagmannsretten over avgjørelsen i motsøksmålet, og Bogen motanket over avgjørelsen i hovedsøksmålet. For lagmannsretten kom saken, så langt det gjelder hovedsøksmålet, til å bli atskillig forenklet både i faktisk og rettslig henseende. Det lagmannsretten trengte å ta standpunkt til, var om Unomat kunne debitere mellomregnskapet med DM 9020 for utgifter ved å lade opp de fotoblitzene som var tatt tilbake.

Eidsivating lagmannsrett satt med to fagkyndige domsmenn avsa 5. januar 1981 dom med denne domsslutning:

«1. I hovedsøksmålet: Roar Bogen A/S frifinnes.

2. I motsøksmålet: Byrettens dom stadfestes.

3. I begge søksmål:

I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Unomat GmbH & Co. KG til Roar Bogen A/S 32780 - trettitotusensyvhundreogåtti - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse.»

Unomat anket til Høyesterett over avgjørelsene både i hovedsøksmålet og motsøksmålet. Ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 8. mai 1981 ble anken i hovedsøksmålet nektet fremmet til Høyesterett etter bestemmelsen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1, mens anken i motsøksmålet ble henvist til Høyesterett.

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett 18. januar 1982. Der ble avhørt Roar Bogen som partsrepresentant og 5 vitner. De samme personer gav forklaring også for byretten. I lagmannsretten var det ingen vitneførsel, idet Unomat godtok byrettens gjengivelse av vitneforklaringene som korrekte, og som bevis i saken. Det er lagt frem en del nye dokumenter til belysning av tysk rett. Med en reservasjon for det nye rettsstoffet, står saken for Høyesterett i samme skikkelse som den gjorde for lagmannsretten.

Unomat hevder at Bogens erstatningskrav må avgjøres etter tysk rett. Det bestrides ikke at kravet er kommet til eksistens, og reises ingen innvending mot den tallmessige størrelse av det. Men det hevdes at kravet er falt bort etter tysk retts regler om foreldelse. Dersom kravet skal vurderes etter norsk rett, erkjennes at det ikke er falt bort som foreldet.

Anførselen om at tysk rett må anvendes, søker sin forankring i loven av 3. april 1964 om mellomfolkeleg-privatrettslege reglar for lausøyrekjøp. Det følger av loven §4 at de enkelte kjøp må stå under tysk rett, og det samme gjelder etter uttalelsene i Rt-1980-243 for alle krav som direkte springer ut av de enkelte kjøp. Etter Unomats mening er det tilfellet med Bogens krav på erstatning for tapt renommé. Årsaken til det tapte renommé kan ikke være annet enn sviktende kvalitet på varer kjøpt og solgt videre, og reklamasjonene det førte til. Dette tapet ville oppstått uten hensyn til eneforhandlerforholdet.

Det som bebreides Unomat, er at firmaet unnlot å oppfylle sin opplysningsplikt, med den følge at Bogen sluttet kjøpsavtaler som ellers ikke ville ha vært inngått. Erstatningskravet gjelder «mangelfølgeskader», og det er sikker tysk rett at erstatningskrav av denne typen foreldes etter regelen i Bürgerliches Gesetzbuch (BGB) §477 post 1, som gjelder kjøperens krav ved mangelfull levering. Dette er slått fast senest ved dom av Bundesgerichtshofødt xx.xx.1980. Det betyr at kravet, med reservasjon for svikaktig fortielse, foreldes etter 6 måneder regnet fra det tidspunkt mottakeren er satt i stand til fysisk å råde over varen. Konkret innebærer det at foreldelsesfristen løp ut 24. mars 1975 om utgangspunktet er siste forsendelse til Bogen, og 30. mai 1974 hvis man, slik Unomat mener er det riktige, tar utgangspunkt i nest siste forsendelse. Et erstatningskrav ble første gang fremmet i tilsvaret til byretten 3. februar 1977, og et krav begrunnet med tapt renommé først under hovedforhandlingen for byretten i 1979.

Anvendelsen av tysk rett og særskilt dens regler om foreldelse, vil ikke føre til noe resultat som er anstøtelig. I alle fall ved handelskjøp kan fristen i BGB §477 post 1 ikke anses for å være urimelig i slik grad at den kan settes til side etter ordre-public-regelen.

Når det gjelder tysk retts regler om rettsmisbruk, anfører Unomat at det skal svært meget til før forbudet mot utillatelig rettsutøvelse kan gi grunnlag for ikke å ta til følge en foreldelsesinnsigelse. Det kan alene skje om skyldnerens atferd rettferdiggjør den slutning at han bare vil bestride kravet på realitetsgrunnlag, og at han er innforstått med at kravet ikke fremmes innen utløpet av foreldelsesfristen.

Etter Unomats mening ligger det heller ikke noen urimelighet i at Bogens krav ved anvendelse av tysk rett faller bort som foreldet. Det gir ikke balanse i forholdet når bebreidelsene ensidig rettes mot Unomat. Også Bogen kan bebreides for den utvikling saken fikk. Unomat har i den forbindelse gått inn på korrespondansen mellom partene. Det er også vist til at Bogens krav ble fremmet så sent at det ville vært foreldet også etter norsk rett, om fristene i den nye foreldelsesloven av 1979 skulle vært anvendt på forholdet.

Unomat har lagt ned slik påstand:

«1. Unomat GmbH & Co. KG frifinnes.

2. Unomat GmbH & Co. KG tilkjennes sakens omkostninger for alle tre retter.»

Bogen viser til lagmannsrettens dom, som firmaet mener er riktig i resultat og begrunnelse.

Subsidiært hevdes det også ved eventuell anvendelse av tysk rett å være særdeles tvilsomt om Bogens krav kan anses foreldet. Man kan ikke bare se hen til BGB §477 post 1. Også andre bestemmelser kommer inn i vurderingsbildet, således BGB §242, som i innhold omtrent motsvarer den norske avtalelovs §33.

Atter subsidiært hevdes det at ordre-public-regelen må føre til at tyske regler om foreldelse ikke kan anvendes selv om Høyesterett skulle mene at forholdet etter sin art står under tysk rett etter reglene i loven av 3. april 1964. Det vises til at Unomat har handlet grovt uaktsomt ved ikke å gjøre klart for Bogen hvilke mangler fotoblitzene led av. I forholdet mellom et produsentfirma og dets eneforhandler må forutsettes lojalitet og løpende orientering om eventuelle mangler man måtte bli oppmerksom på. Men Unomat gav svevende svar på Bogens meldinger om stadige reklamasjoner. Først i september 1974 ble gitt beskjed om det helt vesentlige at fotoblitzene måtte lades opp minst én gang i måneden. Etter Bogens oppfatning vil det stride mot ordre-public-regelen om firmaets krav, som Unomat erkjenner eksistensen av, skal anses foreldet etter så vidtgående foreldelsesregler som tysk rett her stiller opp, jfr. §6 i loven av 1964.

Bogen har lagt ned slik påstand:

«I. Unomat GmbH & Co. KG dømmes til å betale Roar Bogen A/S kr. 30000,- - kronertrettitusen 00/100 - med 6% årlig rente fra 1. januar 1977, 10% fra 1. januar 1978 til 1. desember 1980 og 15% rente fra 1. desember 1980 til betaling skjer.

«II. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse opprettholdes.

«III. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tidligere byretten, og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse lagmannsretten har gitt.

Som lagmannsretten mener også jeg at §4 første ledd i loven om løsørekjøp av 3. april 1964 verken direkte eller analogisk kan få anvendelse på forholdet. Når så ikke er tilfellet, må norsk rett anvendes fordi forholdet har sin nærmeste tilknytning til Norge. Dette annet leddet i lagmannsrettens begrunnelse for lovvalget har for øvrig Unomat ikke reist innsigelse mot.

Ved vurderingen av spørsmålet om loven av 1964 §4 første ledd får anvendelse, og med det tysk rett, må man ha for øye skillet, mellom krav som direkte springer ut av det enkelte kjøp, og krav som har sitt utspring i eneforhandlerforholdet. Jeg viser i den forbindelse til avgjørelsen gjengitt i Rt-1980-243 flg. I saken som her behandles, ble bestilt av et tysk firma varer som viste seg å ha slike egenskaper at de ikke holdt mål. Kravet som er reist, gjelder imidlertid ikke erstatning for mangler ved de enkelte fotoblitzer. Det gjelder eneforhandlerens tap i renommé ved å ha markedsført fotoblitzer som viste seg å være mangelfulle. Spørsmålet i saken er om et krav av denne typen kan sies å springe direkte ut av det enkelte kjøp, og dermed fanges inn av §4 første ledd i 1964-loven. Som alt nevnt er jeg stort sett enig i lagmannsrettens begrunnelse for at loven av 1964 ikke kan gis anvendelse, men jeg finner grunn til å gjøre en tilføyelse:

Ved etableringen av eneforhandlerforhold, og ved langsiktige forhandlerforhold ellers, skapes det en situasjon som stiller krav om vedvarende aktivt og lojalt samarbeid med sikte på at salget skal utvikle seg til begge parters fordel. I slike forhold kan det komme til å oppstå konflikter av ulik karakter. Det kan være konflikter som utvilsomt bør løses etter lovgivningen i det land forhandleren holder til. Det kan være konflikter som i sterkere grad har tilknytning til lovgivningen i det land hvor hovedmannen er bosatt. Og det kan være konflikter med et større eller mindre kjøpsrettslig preg som, isolert vurdert, vil kunne tale for et lovvalg basert på regelen i 1964-loven §4. Etter min mening er det gode grunner som taler for at utgangspunktet bør være at alle konflikter som oppstår i slike forhandlerforhold, skal løses på grunnlag av samme lands rett. For dette taler også den rettstekniske betraktning at man ellers vil kunne få meget kompliserte lovvalgsspørsmål å ta standpunkt til i de konkrete konfliktsituasjoner. Dette bør man - etter mitt skjønn - ha for øye ved vurderingen av lovvalget i situasjoner hvor konflikten og kravet ikke har slik klar tilknytning til det enkelte kjøp at det uten videre følger av §4 hvilket lands rett som skal legges til grunn. I denne forbindelse minner jeg om at kravet er reist av en norsk eneforhandler, og at kravet uimotsagt har størst sammenheng med norske forhold.

Jeg kan ikke se at Bogens krav har slik tilknytning til de enkelte kjøp at loven av 1964 §4 første ledd stenger for anvendelse av norsk rett. Det vesentlige - slik jeg vurderer saken - er at Bogen satset sin goodwill i forsøket på å skape økt omsetning for en merkevare som - viste det seg - hadde slike egenskaper at den er karakterisert som ubrukbar og uselgelig, og derved tapte noe av den tillit firmaet hadde opparbeidet i kundekretsen. På denne bakgrunn står jeg fremmed overfor argumentet om at renommé-tapet har sitt utspring i de enkelte kjøp. Etter mitt skjønn er tilknytningen til de enkelte kjøp såpass fjern og diffus at kjøpene mer fremtrer som den utløsende faktor.

Med det standpunkt jeg mener er det riktige i lovvalgspørsmålet, har jeg ingen foranledning til å gå inn på det som ellers er fremsatt av anførsler.

Jeg er enig i den omkostningsavgjørelse lagmannsretten traff. Bogen har krevet saksomkostninger for Høyesterett, og firmaets prosessfullmektig har levert omkostningsoppgave. I samsvar med den bør omkostningsansvaret for Unomat settes til kr. 20000.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Unomat GmbH & Co. KG dømmes til å betale til Roar Bogen A/S 30000 - tretti tusen - kroner med 6 - seks - prosent årlig rente fra 6. januar til 31. desember 1977, med 10 - ti - prosent årlig rente fra 1. januar 1978 til 30. november 1980, og med 15 - femten - prosent årlig rente fra 1. desember 1980 til betaling skjer.

2. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Unomat GmbH & Co. KG til Roar Bogen A/S 20000 - tjue tusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Aasland, Tønseth og Bølviken: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Terje Torp): - - -

Retten skal bemerke:

Avtalen mellom partene ble inngått på saksøkerens forretningssted i Vest-Tyskland. Det ble ikke truffet noen avtale om hvilket lands rett som skulle regulere avtalen, og det blir derfor tysk rett som kommer til anvendelse, jfr. lov om mellomfolkeleg-privatrettslege reglar for lausøyrekjøp av 3. april 1964 (nr. 1) §4. Det gjelder her tvist om de enkelte leveranser, ikke om forhandlingsforholdet mellom partene som sådant. Hadde det vært det saken gjaldt, kunne spørsmålet om lovvalget stilt seg annerledes. Hvorvidt tysk rett bør anvendes på alle krav som er reist i saken, skal retten senere komme tilbake til. - - -

Når det gjelder motsøksmålets post 2, står saken i en annen stilling. Også dette kravet henger sammen med handelsforbindelsen med saksøkeren, men det hviler på et helt spesielt grunnlag.

Saksøkte har påberopt seg flere grunnlag for dette kravet, men retten avgjør det på ett enkelt grunnlag, nemlig at de mangelfulle blitzene skadet saksøktes renommé og derved påførte ham et økonomisk tap.

Dette kravet står etter rettens mening på egne ben. Det har oppstått i Norge og har også sin virkning her i landet, idet saksøkte er bosatt her. Det har i det hele tatt en slik tilknytning til Norge at det vil være naturlig å anvende norsk rett på forholdet.

Blant de avhørte vitner var det tre fotoforhandlere som hadde forretningsforbindelse med saksøkte. De var enstemmige i sin knusende dom over saksøkerens blitzer. - - -

Det er vanskelig å forstå at saksøkeren kan ha vært uvitende om kvaliteten av de blitzer han leverte til saksøkte, sammenlignet med tilsvarende blitzer på markedet. Selv om han får medhold i hovedsøksmålet på grunn av for sen reklamasjon fra saksøkte, må det i relasjon til motsøksmålets post 2 tilskrives ham som uaktsomhet at han ved sine leveranser til saksøkte påførte denne et økonomisk tap ved at hans renommé ble skadet da han omsatte blitzene. Et slikt tap var en påregnelig følge av leveransene, og saksøkeren blir derfor ansvarlig for det tap saksøkte har lidt. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jan Frøystein Halvorsen, Håkon Wiker og ekstraordinær lagdommer Petter Koren med domsmenn): - - -

Lagmannsretten er kommet til at Bogen må gis medhold både i anken og motanken og skal bemerke: - - -

Spørsmålet om løsørekjøpsloven av 1964 også regulerer skadeserstatningskravet for skadet renommé finnes å måtte vurderes på et annet grunnlag. Dette krav søker sin begrunnelse i eventuell uaktsomhet utvist av Unomat under etableringen av et eneforhandlerforhold hvor Bogen skal introdusere Unomats produkter - vesentlig fotoblitzene - på det norske marked. Den meget aktive markedsføring som direktør Bogen har forklart fant sted, finner lagmannsretten naturlig måtte knytte Bogens navn sterkt til Unomats produkter i de norske fotoforhandleres øyne. Markedsføringen var et viktig ledd i oppfyllelsen av eneforhandleravtalen. Når det gjelder de skadelige følger denne markedsføring fikk for Bogens renommé, slik dette fremgår av beskrivelsen i byrettens dom, kommer nettopp Bogens stilling som eneforhandler i fokus. Da er det ikke mangler ved de enkelte leveranser fra Unomat til Bogen som det er naturlig å feste oppmerksomheten ved. Dermed er det ikke de kjøpsrettslige regler om selgers erstatningsansvar for mangler ved salgsgjenstanden som kommer til anvendelse. Heller ikke er det de alminnelige lover eller rettsgrunnsetninger som regulerer de enkelte salg, som gir noen veiledning for vurderingen av erstatningsspørsmålet. Følgelig kan skadeserstatningskravet ikke sies å knytte seg til de konkrete kjøp. Løsørekjøpsloven kan da ikke direkte komme til anvendelse, og det kan heller ikke sees å være grunnlag for å anvende den analogisk, se Høyesteretts dom i Rt-1980-243.

Det blir etter dette spørsmål om kravet om skadeserstatning for ødelagt renommé etter en samlet bedømmelse har sin nærmeste tilknytning til Norge eller Forbundsrepublikken Tyskland, jfr. den såkalte «Irma Mignon-formelen» i norsk international privatrett, se Rt-1923-II 58, spesielt side 60-61, og ovennevnte høyesterettsdom.

For nærværende sak er det tilknytningspunkter som trekker i begge retninger. Eneforhandler og leverandør har forretningssted i hvert sitt land. I et hvertfall den muntlige avtale om forhandlingsforholdet er inngått på Unomats forretningssted i Reutlingen etter forutgående forhandlinger der - den skriftlige avtale er ikke fremlagt. Bestillingene av de enkelte leveranser er skjedd til Unomat på dette firmas forretningssted. De enkelte kjøp er underlagt tysk rett. Den eventuelle uaktsomhet ved etableringen av forhandlerforholdet er i tilfelle begått i Tyskland. På den annen side skal Bogen markedsføre varene i Norge. Forhandlerforholdet var ment å skulle være av en varig natur og ikke bare gjelde et begrenset antall transaksjoner. Markedsføringen skjedde fra den norske eneforhandler til norske detaljister, og skadevirkningene inntraff her i landet nettopp i forholdet mellom Bogen og detaljistene. Etter en samlet vurdering av disse momenter er lagmannsretten kommet til det resultat at forholdet omkring skaden på Bogens renommé og Unomats mulige erstatningsansvar for denne skade har sterkest tilknytning til Norge. Norsk rett blir derfor å anvende på dette spørsmål. Resultatet synes å harmonere med avgjørelsen i Rt-1980-243 med de henvisninger det der er foretatt til litteraturen.

I samsvar med Unomats erkjennelse, har lagmannsretten lagt til grunn den beskrivelse byretten har gitt av fotoblitzene etter de vitneprov byretten hadde mottatt. Sammenholdt med de opplysninger direktør Bogen har gitt i sin partsforklaring, er lagmannsretten enig med byretten i at blitzene var uselgelige her i landet. - - -