Rt-1982-1315
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1982-09-25 |
| Publisert: | Rt-1982-1315 (321-82) |
| Stikkord: | Medvirkning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 140/1982 |
| Parter: | Statsadvokat Stein Husby, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Eystein Wiggen). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Røstad, Hellesylt, justitiarius Ryssdal. Mindretall: Skåre |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1887) §347, §392, §12, §166, §49, §62, §63, §64, Legemiddelloven (1964) §20, §22, §43 |
Dommer Schweigaard Selmer: Eidsivating lagmannsrett avsa 16. juni 1982 dom som for så vidt angår B og A har denne domsslutning:
«3. B, født xx.xx.1952, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §162 annet ledd, jfr. første ledd, sammenholdt med straffeloven §12 nr. 3 a og c og straffeloven §62 til en straff av fengsel i 2 - to - år. I straffen fragår 87 - åttisju - dager for utholdt varetektsfengsel.
«5. A, født xx.xx.1957, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §162 annet ledd, jfr. første ledd, straffeloven §166 annet ledd, straffeloven §166 annet ledd, jfr. §49 og for overtredelse av legemiddelloven §43 annet og tredje ledd, jfr. §22, jfr. §20 og samme lovs §43 første ledd, jfr. §22, jfr. §20, alt sammenholdt med straffeloven §62, §63 annet ledd og §64 til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 10 - ti - måneder. I straffen fragår 1 - en - dag for utholdt varetektsfengsel.»
Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Domfelte A har anket over lagmannsrettens lovanvendelse og har i ankeerklæringen anført:
«At jeg ble funnet skyldig i medvirkning til overtredelse av straffeloven §162 på grunnlag av lagmannens rettsbelæring vedrørende medvirkningsspørsmålet, er etter min mening galt idet jeg er av den oppfatning at jeg ikke har medvirket verken psykisk eller fysisk, og lagmannens rettsbelæring på dette spørsmål er gal, hvorfor jeg vil påstå lagmannsrettens dom opphevet på dette punkt.»
Foranlediget av ankeerklæringen har Eidsivating statsadvokatembeter sendt Høyesteretts kontor følgende brev:
«A's anke over Eidsivating lagmannsretts dom av 16. juni 1982 vedrørende tiltalens post I a er henvist til behandling i Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen (spørsmålet om rettsbelæringen vedrørende straffbar medvirkning).
I tilfelle anken skulle føre frem, må Eidsivating lagmannsretts dom på dette punkt også oppheves for B - som ved rettsmiddelfristens utløp ikke har angrepet dommen - jfr. straffeprosessloven §392 tredje ledd.
Jeg vil eventuelt for begges vedkommende anmode om at Høyesterett foretar straffutmåling for de deler av dommen som ikke berøres av det påankede punkt. For B ble straffen satt til fengsel i 2 - to - år. Hun er ved siden av det forhold som er omhandlet i A's ankeerklæring - domfelt for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jfr. straffeloven §12, for å ha medvirket til innførsel av anslagsvis 60 kg hasjisj fra Marokko til Spania sommeren 1980.
Jeg tør anmode om at Høyesterett vurderer om det skal oppnevnes forsvarer for henne til eventuelt å ivareta hennes tarv i forbindelse med straffutmålingen.»
På denne bakgrunn ble forsvarer for Høyesterett oppnevnt også for B.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
A er sammen med B og to menn blant annet satt under tiltale - tiltalebeslutningens post I a - til fellelse etter straffeloven §162 annet ledd, jfr. første ledd
« ved i oktober 1979 for å foreta omsetning til et større antall personer eller mot betydelig vederlag eller under andre skjerpende omstendigheter å ha innført fra Marokko til Homborsund i Norge anslagsvis 50 kg. hasjisj eller en vesentlig del av dette med seilbåten «- - -», eller å ha medvirket hertil».
Ifølge rettsboken gjennomgikk lagmannen «saken og dens bevisligheter og forklarte spørsmålene og de rettssetninger som skulle legges til grunn for lagrettens svar». Etter begjæring av A's forsvarer, jfr. straffeprosessloven §347 tredje ledd, ble deretter følgende protokollert fra lagmannens rettsbelæring:
«Etter min mening foreligger det ikke medvirkning hvis vedkommende har forholdt seg helt passiv. Hvis B og/eller A etter at hasjisjen kom ombord har forholdt seg helt passive har de ikke fysisk eller psykisk medvirket til innførsel av hasjisjen, men hvis de, da hasjisjen var kommet ombord, var klar over at hensikten fra C's side og/eller D's side nå var å innføre narkotika til Norge, så har de etter min mening medvirket til innførselen på en straffbar måte, når de senere har utført det arbeid og de gjøremål som var naturlige for dem også på hjemturen. Også det å koke mat, holde tingene i orden og i det hele bistå med seilingen må i den situasjonen som forelå sees å være en straffbar medvirkning. Det er ikke opplyst at de underveis til Norge på en klar måte eller gjentatte ganger tok avstand fra smuglingen. De har derved ved sin holdning styrket C og/eller D i deres forsett og jeg ser på dette som psykisk medvirkning. Det kreves ikke at deres medvirkning i og for seg var nødvendig for å få hasjisjen til Norge og det kreves heller ikke at de hadde noe spesielt ønske om å hjelpe de andre.»
Anken fra domfelte A er rettet mot lagmannens rettsbelæring, idet det hevdes at medvirkningsbegrepet er gitt et feilaktig innhold.
Jeg nevner først at det må anses som en feil at den protokollerte del av rettsbelæringen også inneholder uttalelser om lagmannens vurdering av en del bevisspørsmål. Lagmannen skal riktignok i sitt foredrag gjennomgå sakens bevisligheter, jfr. straffeprosessloven §347 annet ledd, og han har i den forbindelse adgang til å ta stilling til bevisspørsmål, jfr. blant annet Rt-1977-182. Men det er bare lagmannens «utvikling med hensyn til rettssetninger» som kan begjæres protokollert, jfr. straffeprosessloven §347 tredje ledd.
Jeg må gå ut fra at lagretten på vanlig måte ble gjort kjent med at den skulle avgjøre skyldspørsmålet og var ubundet av lagmannens vurdering av bevisene. Noe annet er heller ikke gjort gjeldende.
Spørsmålet er så om lagmannens «utvikling med hensyn til rettssetninger» var uriktig, eller om det forhold at den protokollerte rettsbelæring i noen grad er sammenvevet med lagmannens vurdering av bevisspørsmål kan ha ledet til at lagretten har lagt en uriktig rettsoppfatning til grunn for sin avgjørelse av skyldspørsmålet.
I den protokollerte rettsbelæring har lagmannen tatt utgangspunkt i at medvirkning ikke foreligger hvis vedkommende har forholdt seg helt passiv. Dernest er det - slik jeg forstår det protokollerte - uttalt at hvis B og/eller A med kjennskap til at hasjisjen var kommet om bord og at hensikten var å innføre den til Norge utførte sine gjøremål om bord og sin bistand med seilingen, må dette «i den situasjon som forelå sees å være en straffbar medvirkning».
Etter min mening har lagmannen ikke her gitt uttrykk for noen uriktig rettsoppfatning.
Den etterfølgende setning om at det ikke er opplyst «at de underveis til Norge på en klar måte eller gjentatte ganger tok avstand fra smuglingen», er uheldig. For det første er det her igjen tale om en bevisvurdering. For det annet kan denne setning sammen med neste setning gi inntrykk av at selve den omstendighet at de ikke tok avstand fra smuglingen, skulle være tilstrekkelig til å begrunne ansvar for psykisk medvirkning. Men selv om disse setninger er uheldig formet, kan jeg - når rettsbelæringen leses i sammenheng - ikke finne at lagmannen har gitt uttrykk for en uriktig lovanvendelse som gir grunnlag for å oppheve lagmannsrettens dom.
Jeg gjentar at lagmannen innledningsvis klart har presisert at den som forholder seg passiv, ikke kan straffes for medvirkning. Deretter har han redegjort for handlemåter som i en gitt situasjon fører til medvirkningsansvar. Knyttet til dette følger så de setninger jeg nettopp har nevnt. Lest i sammenheng og etter rettsbelæringens oppbygging forstår jeg det protokollerte slik at det kan være situasjoner hvor en person ved å ta klart avstand fra det straffbare forehavende kan fri seg fra et medvirkningsansvar som ellers ville foreligget. Etter min mening er heller ikke dette uttrykk for noen feilaktig lovanvendelse.
Som før nevnt anser jeg det som en feil at den protokollerte rettsbelæring også inneholder uttalelser om lagmannens vurdering av en del bevisspørsmål. Men jeg finner det ikke sannsynlig at den saksbehandlingsfeil som for så vidt foreligger, kan ha virket bestemmende på dommens innhold, eller at dommens riktighet av den grunn fremstiller seg som tvilsom.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Skåre: Jeg er enig med førstvoterende i at den protokollerte del av rettsbelæringen inneholder dels en redegjørelse for rettssetninger, og dels en redegjørelse for lagmannens oppfatning av de faktiske forhold. Den sistnevnte del av redegjørelsen inneholder imidlertid en subsumsjon, og også den forståelse av rettssetninger som kommer til uttrykk på denne måte er bindende for lagretten.
I lagmannens rettsbelæring heter det innledningsvis - og det er riktig - at medvirkning ikke foreligger hvis vedkommende forholdt seg helt passiv. Deretter legges til grunn at straffbar medvirkning foreligger ved at de under hjemturen utførte de funksjoner som var naturlig for dem - konkretisert ved «det å koke mat, holde tingene i orden og i det hele bistå med seilingen». Dette er etter min mening en ufullstendig problemstilling. Den etterfølges av en setning om at det ikke er opplyst «at de underveis til Norge på en klar måte eller gjentatte ganger tok avstand fra smuglingen». Isolert sett er det klart at det ikke foreligger medvirkning bare ved at de ikke klart eller gjentatt protesterte, og jeg kan heller ikke se at den gjengitte setning sammen med det som står foran - og som jeg også har gjengitt - får en riktig problemstilling. Disse mangler trekkes over i den avsluttende setning hvor det sies at de derved styrket hovedmennene i deres forsett.
Jeg mener etter dette at dommen bør oppheves for så vidt A er dømt for overtredelse av straffeloven §162, og at straffen reduseres for de handlinger hun er dømt for. Mitt standpunkt får den samme konsekvens for B.
Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.
Dommer Røstad: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Schweigaard Selmer.
Dommer Hellesylt og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av lagmannsrettens dom (fung. lagmann, lagdommer Sverre Bjørnsen, ekstraordinær lagdommer Christian Bull og sorenskriver Ragnar Dietrichs): - - -
Lagmannsretten legger i forbindelse med straffutmålingen til grunn at C allerede i 1978 begynte å forberede og planlegge innførsel av hasjisj til Norge fra Marocco. - - -
Seilbåten - - - ble kjøpt i 1979. Sammen med D, B og A foretok han så en seiltur, først til nordlige farvann, men senere med kurs for Spania og det vestlige Middelhav. Det er noe tvilsomt i hvilken utstrekning C på forhånd hadde informert de øvrige deltagere om at formålet med turen egentlig var å smugle hasjisj fra Marocco-kysten til Norge. Retten skal komme nærmere tilbake til dette. - - -
B har ikke erkjent seg skyldig etter tiltalen. Lagretten er blitt stillet 2 hovedspørsmål for hennes vedkommende og har besvart begge spørsmål med ja. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn. B blir således å dømme for 2 overtredelser av straffeloven §162 annet ledd. Hun var med ombord på - - - både på turen i 1979 og i 1980.
Ved utmålingen av straffen for B foreligger etter rettens syn endel særlige forhold. Det pekes innledningsvis på at hun i 1979 og 1980 bodde sammen med tiltalte D, og at begge hadde betydelige sosiale og personlige problemer, ikke minst i forhold til bruk av rusmidler. I deres innbyrdes forhold var D den klart dominerende. Hun sto under sterk innflytelse av ham og hadde liten evne og vilje til å sette seg opp mot ham.
Retten legger ved straffutmålingen til grunn at B ikke på forhånd var blitt fortalt at det var meningen med seilturen med - - - i 1979 å smugle hasjisj. Også på veien til Marocco ble hun holdt helt utenfor dette. Retten legger derfor til grunn hennes forklaring om at hun ble helt overrumplet da det ble bragt ombord hasjisj i - - - i 1979. Hun har forklart at hun sa fra at hun ikke ville være med på smuglingen, men at ingen ville høre på henne. Det var bare ytterst motvillig at hun ga etter. Retten har bygget på at B ikke har vært noe viktig ledd i smuglingen i 1979 og hennes medvirkning må sies å ha vært av underordnet betydning. - - -
A har erkjent seg straffskyldig etter tiltalens post VIII og IX, men for øvrig erklært seg ikke straffskyldig. Lagretten har for så vidt angår A fått seg forelagt 5 hovedspørsmål og har besvart alle med ja. - - -
Også for A's vedkommende er det av betydning for straffutmålingen at retten tar stilling til i hvilken grad hun var klar over at det skulle smugles hasjisj fra Marocco til Norge på turen med - - - i 1979. På samme måte har det betydning i hvilken grad hun har medvirket. I denne forbindelse bemerkes:
Før seilturen med - - - fant sted, hadde A hatt fast følge med C, som hun var blitt kjent med i 1978. Da C fikk kjøpt en leilighet i Oslo, flyttet de sammen som samboere i februar 1980. De har ett barn, en gutt på ca 2 år.
A var den av deltagerne på 1979-turen med - - - som sto C nærmest. Det nære forhold mellom dem ville naturlig ha ledet til en høy grad av åpenhet og fortrolighet. Til tross for dette og for at også andre momenter i forbindelse med forberedelsene til seilturen i 1979 taler i en annen retning, har retten ikke funnet at A på forhånd var klar over at det egentlige formål med seilturen var å smugle et større parti hasjisj fra Marocco til Norge. Etter at hasjisjen faktisk var kommet ombord i båten, har hun mer eller mindre motvillig akseptert situasjonen eller latt seg overtale til å være med på foretagendet. Hun har imidlertid ikke senere hatt noen befatning med hasjisjen og har såvidt vites ikke hatt noe økonomisk utbytte av den. Hennes rent faktiske medvirkning på seilturen har samme karakter som B's. Det foreligger imidlertid intet grunnlag for å anta at det har bestått noe avhengighetsforhold til C. Hun har etter rettens mening latt seg bruke som et mer eller mindre villig redskap, både når det gjelder innførselen av hasjisjen og når det gjelder påvirkning av andre tiltalte i saken til å gi uriktige forklaringer til politiet til fordel for C og seg selv. - - -