Rt-1982-1357

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-10-08
Publisert:	Rt-1982-1357 (340-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 142/1982
Parter:	A/S Nortex (høyesterettsadvokat Arne Meltvedt) mot Vest-Telemark Næringsbygg A/S (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup). Hjelpeintervenient: Buer & Buer A/S (advokat Emil Torkildsen - til prøve).
Forfatter:	Skåre, Michelsen, Løchen, Hellesylt, Tønseth
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §43, Prisloven (1953) §18, Bygningsloven (1965) §98, Skadeserstatningsloven (1969) §4-1, Forsinkelsesrenteloven (1976)

Dommer Skåre: A/S Nortex, som siden 1964 hadde drevet plastproduksjon i Skien, leide i 1974 produksjonslokaler i Drangedal av Vest-Telemark Næringsbygg A/S - heretter kalt VTN. Nortex hadde dessuten behov for lagerlokale. VTN påtok seg å oppføre et slikt bygg, og Buer & Buer A/S ble engasjert som entreprenør. Bygget ble oppført vinteren 1975/76 og deretter leid av Nortex. Ved avtale 9. september 1976 kjøpte Nortex de leide bygninger av VTN. Den 14. februar 1978 brøt lagerbygningen sammen på grunn av snøbelastningen på taket.

Ved stevning 25. april 1978 reiste Nortex sak ved Kragerø herredsrett mot VTN med krav om heving og erstatning. Kravet om heving av avtalen ble senere frafalt. Det ble også reist søksmål mot Buer & Buer for det tilfelle at VTN helt eller delvis skulle bli frifunnet. Dette søksmålet ble senere frafalt, men etter å ha blitt prosessvarslet fortsatte Buer & Buer som hjelpeintervenient på VTNs side.

Herredsretten - som var satt med fagkyndige domsmenn - avsa 5. juni 1979 dom med slik domsslutning:

«1. Vest-Telemark Næringsbygg A/S dømmes til å betale til A/S Nortex erstatning med kr. 679888,- - sekshundreogsyttinitusenåttehundreogåttiåtte - kroner -, tillagt 10 - ti - prosent årlig rente fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for frifinnelse.

Herredsrettens dom ble påanket av begge parter, av VTN med påstand om frifinnelse og av Nortex fordi den tilkjente erstatning var lavere enn påstandsbeløpet. Buer & Buer fortsatte som hjelpeintervenient.

Lagmannsretten - som var satt med to fagkyndige domsmenn - avsa 15. november 1980 dom med slik domsslutning:

«Vest-Telemark Næringsbygg A/S frifinnes.

Erstatninger for saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett idømmes ikke.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten viser jeg for øvrig til domsgrunnene.

Nortex har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Buer & Buer er hjelpeintervenient også for Høyesterett.

Den ankende part - Nortex - har i det vesentlige anført:

Både når det gjelder ansvarsgrunnlaget og betydningen av den bestemmelse i avtalen som begrenser VTNs ansvar, har lagmannsretten lagt vekt på at VTN ikke hadde egen teknisk ekspertise. Det er ikke riktig, og det kan under enhver omstendighet ikke ha avgjørende betydning.

Det er også misvisende når lagmannsretten karakteriserer selskapet som et nonprofit-foretagende, og legger vekt på at det ikke beregner fortjeneste ved oppføring og etterfølgende salg av industribygg. Formålet med selskapet er å skape økonomisk vekst i industrifattige deler av Telemark. Dette er et klart økonomisk formål. Selskapet har ikke krav på noen lempelig vurdering i ansvarsspørsmålet.

VTN var ubestridt byggherre da lagerbygningen ble oppført, men noen kontroll ble ikke utført - alt ble overlatt til Buer & Buer. Byggekomitéen ble ikke effektiv. Den byggemeldingen som ble behandlet av kommunen, forutsatte at en navngitt representant for VTN skulle være ansvarshavende, men slik kom det ikke til å fungere. VTN hadde under enhver omstendighet et byggherreansvar som innebar en plikt til å prøve de tekniske spesifikasjoner i anbudet fra Buer & Buer.

Anbudet fra Buer & Buer forutsatte at bygget skulle dimensjoneres for en snøbelastning på 150 kp/m2. Dette var utilstrekkelig etter byggeforskriftene fra 1969. Hovedregelen i disse forskrifter (51:3) er at belastningen skal beregnes på grunnlag av statistiske data. Bare hvis slike data ikke foreligger, kan beregningen utføres etter de etterfølgende regler, herunder 51:45, som angir 150 kp/m2 som grunnverdi for snøbelastning. Sistnevnte bestemmelse viser imidlertid også til NS 3052, som ved siden av å angi den alminnelige grunnverdi (150 kp/m2) presiserer at i strøk med særlig sterkt snøfall skal grunnverdien vurderes med støtte i et sonekart over midlere verdier for snølaster. Dette skulle ha vært gjort her både på grunn av byggstedet og den konstruksjon som var valgt.

Det er uklart om de kommunale bygningsmyndigheter ble gjort kjent med snølastberegningen. Men selv om kommunen fikk opplysningene fra Buer & Buer og aksepterte 150 kp/m2 som tilstrekkelig, fritar dette ikke Buer & Buer og VTN fra plikten til selv å vurdere spørsmålet om dimensjoneringen var tilstrekkelig.

De undersøkelser som ble foretatt etter sammenstyrtningen viser at den utelukkende skyldes snøbelastningen.

VTN gav ikke opplysninger til Nortex om dimensjoneringen av taket, og Nortex måtte forutsette at den var i samsvar med kravet i byggeforskriftene. Det foreligger derfor en vesentlig mangel. Det skyldes uaktsomhet fra VTNs side at tapet er oppstått. Bygget savner dessuten egenskaper som måtte anses tilsikret.

VTN må også gjennom avtalen ha påtatt seg et rent garantiansvar ved at det i avtalen garanterer «at det til selskapet ikke har innkommet pålegg fra offentlige myndigheter som ikke er etterkommet».

VTN må videre være ansvarlig for de feil Buer & Buer har gjort. Buer & Buer har ikke fulgt byggeforskriftene, og kan ikke unnskylde seg med at kommunen har akseptert 150 kp/m2 som tilstrekkelig. VTNs ansvar for dette følger av de synspunkter på kontraktshjelperansvaret som kommer til uttrykk i nyere norsk juridisk litteratur.

Nortex må under enhver omstendighet ha krav på prisavslag. Retten til prisavslag følger av at det foreligger en mangel.

Ansvarsfraskrivelsen i avtalen mellom VTN og Nortex kan ikke få betydning for den foreliggende sak. Den må anses å referere seg til vanlige mangler ved de gamle bygninger som inngikk i kjøpet. Det kan i alle fall ikke ha vært meningen å fraskrive seg ansvaret for uaktsomme forhold. Ansvarsfraskrivelsen må under enhver omstendighet settes til side som urimelig etter prisloven §18 eller skadeserstatningsloven §4-1 nr. 2.

Ved anvendelse av prisavslagssynspunkter ved kjøp av fast eiendom er det vanlig å sette prisavslaget lik utbedringskostnadene. Etter 1979-prisene ville det koste 815840 kroner å oppføre et nytt lagerbygg med forsvarlig dimensjonert tak. De øvrige poster i påstandsbeløpet gjelder varer m.v. som ble ødelagt ved sammenstyrtningen, oppryddingskostnader, undersøkelseskostnader og driftstap.

Den ankende part - Nortex A/S - har nedlagt slik påstand:

« 1. Vest-Telemark Næringsbygg A/S dømmes til å betale til A/S Nortex kr. 1410742,- med tillegg av 10% renter p.a. av kr. 594902,- fra 11. april 1978 til 29. april 1979, dernest 10% renter p.a. av kr. 1410742,- fra sistnevnte dato til 1. desember 1980 og videre 15% rente p.a. av samme beløp fra denne dato til betaling skjer.

2. A/S Nortex tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten - Vest-Telemark Næringsbygg A/S - hevder at lagmannsrettens dom er riktig, og har i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten.

Det hevdes således at det ikke er gjort noen feil fra Buer & Buers side. Drangedal kommune godkjente 150 kp/m2 som tilstrekkelig, og hadde ikke søkt departementet om å få bruke en høyere grense. Drangedal lå ikke slik til i forhold til sonekartet at dette skulle ha avgjørende betydning.

Det anføres videre at det ikke er noen mangel ved bygget i kjøpsrettslig forstand, og derfor heller ikke noe mislighold. Det må i denne forbindelse legges vekt på at Nortex fulgte byggearbeidet og kjente spesifikasjonene. Nortex hadde like gode forutsetninger som VTN når det gjaldt å sette seg inn i byggesaken.

Under enhver omstendighet kan VTN ikke være erstatningsansvarlig. Det kan ikke bli tale om garanti- eller kontraktshjelperansvar, og det foreligger ikke uaktsomhet. VTN hadde ikke selv teknisk ekspertise, men engasjerte den mest fremtredende entreprenør i fylket til å utføre arbeidet. VTN måtte kunne stole på Buer & Buers vurderinger.

VTN var utvilsomt ikke ansvarshavende etter bygningsloven §98. Spørsmålet om hvem som var ansvarshavende er for øvrig uten betydning, fordi det her eventuelt er tale om en feil begått i prosjekteringsfasen.

Når det gjelder bestemmelsen om ansvarsfrihet for VTN, må legges vekt på at kontraktsutkastet ble vurdert av Nortex. Avtaleutkastet bygde på en standardformulering som ble benyttet av VTN, men VTN var ikke i slik posisjon at formuleringen kunne påtvinges kjøperen mot dennes vilje. Det er også av betydning at VTNs mulighet for regress mot Buer & Buer er meget begrenset på grunn av ansvarsfraskrivelse fra sistnevntes side.

Det er under disse omstendigheter ikke grunnlag for noen slik innskrenkende tolking av avtalen som Nortex anfører. Det kan heller ikke komme på tale å sette ansvarsfraskrivelsen til side etter prisloven §18 eller noen annen bestemmelse. Skadeserstatningsloven §4-1 nr. 1 gjelder ikke i kontraktsforhold og er derfor ikke aktuell.

En rekke av tapspostene er ikke tilstrekkelig dokumentert, eller de er klart overdrevne. Dette gjelder særlig driftstapsberegningen og kravet om å få erstattet det en ny driftsbygning koster. Dessuten har Nortex medvirket til tapet ved egen uaktsomhet. Det ble anbefalt av kommunen å måke taket, men det ble ikke gjort.

Også retten til prisavslag må anses fraskrevet ved bestemmelsen i avtalen om at VTN er uten ansvar. Prisavslaget kan under enhver omstendighet ikke overstige kjøpesummen for det opprinnelige bygg.

Ankemotparten - Vest-Telemark Næringsbygg A/S - har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmansrettens dom stadfestes.

2. A/S Nortex dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter.»

Hjelpeintervenienten - Buer & Buer A/S - har i det vesentlige anført:

Byggeforskriftene var fulgt ved prosjekteringen av bygget. Det forelå ingen statistiske data om nedbørsmengden i Drangedal, og det var ikke vanlig å henvende seg til Meteorologisk Institutt. I denne situasjon kunne man i henhold til de da gjeldende byggeforskrifter 51:4 bruke 51:45 som angir 150 kp/m2 som en generell norm. Det er riktignok i samme bestemmelse henvist til NS 3052, som i punkt 5 gir anvisning på en konkret vurdering i «strøk med særlig sterkt snøfall», men Drangedal er ikke noe slikt sted. Også en konkurrerende entreprenørbedrift la 150 kp/m2 til grunn for anbudet.

Byggeforskriftene var derfor overholdt. Når dette er tilfellet, kan det ikke sies at det er vist noen uaktsomhet fra Buer & Buers side. Om byggeforskriftene ble anvendt uriktig, skyldes det en villfarelse fra Buer & Buers side, og denne villfarelse kan ikke kalles uaktsom, så uklart som regelverket var. Under enhver omstendighet er det ikke vist noen uaktsomhet som kan kalles grov.

Buer & Buer er enig med ankemotparten i at det ikke er noe å bebreide VTN, og at VTN ikke har avgitt noen garanti. For et serviceorgan av denne type kan ikke aktsomhetsvurderingen være like streng som for selskaper som driver vanlig forretningsmessig virksomhet. VTN engasjerte dessuten den beste ekspertise det kunne få, nemlig Buer & Buer.

VTN kan ikke holdes ansvarlig for den uaktsomhet som måtte være vist av Buer & Buer. Salget fant sted etter at Nortex hadde leid bygget i ca et år, og Buer & Buer kan ikke betraktes som kontraktsmedhjelper i forhold til dette salg.

Et eventuelt prisavslag må etter Buer & Buers mening beregnes ut fra det utbedringen av bygningen ville ha kostet om feilen var oppdaget før sammenstyrtningen - selve sammenstyrtningen skaper et konsekventstap som bare kan kreves erstattet om det foreligger culpa eller annet erstatningsgrunnlag. Utbedringskostnaden kan med dette utgangspunkt ikke settes høyere enn 200000 kroner.

Det er ikke grunnlag for å tolke bestemmelsen om ansvarsfraskrivelse innskrenkende, og den kan heller ikke settes til side etter prisloven §18 eller noen lempingsregel. I denne forbindelse er særlig påpekt at Buer & Buers erstatningsansvar i forhold til VTN er begrenset etter bestemmelsene i NS 3401. Ettersom garantitiden for lengst er ute, kan regress ikke kreves med mindre det foreligger grov uaktsomhet.

Buer & Buer har de samme innvendinger mot erstatningsberegningen som VTN, og har særlig understreket den mangel på dokumentasjon som karakteriserer i hvert fall de største postene.

Buer & Buer har nedlagt slik påstand:

«Buer & Buer A/S tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

I anledning av ankesaken har det vært avholdt bevisopptak ved Kragerø herredsrett til avhør av vitner og partsrepresentanter - til sammen fem. Samtlige har møtt i de tidligere instanser. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter. Verken bevisopptaket eller dokumentene har brakt fram noe vesentlig nytt, og avgjørelsesgrunnlaget er stort sett det samme som for lagmannsretten. Cand. real. Trygve Aas, som var oppnevnt som sakkyndig både ved hererredsretten og lagmannsretten, har vært oppnevnt som sakkyndig også for Høyesterett. Han har avgitt skriftlig redegjørelse.

Jeg er kommet til at anken i det vesentlige må tas til følge, og vil bemerke:

Det er på det rene at årsaken til sammenstyrtningen skyldes snøbelastningen. De målinger som ble foretatt etter ulykken, viser en snølast på ulike deler av taket varierende fra 192 kp/m2 til 262 kp/m2. Det er sannsynlig at snølasten har vært høyere på deler av taket. De kontrollberegninger som er foretatt av konstruksjonen, viser at den skulle tåle 150 kp/m2, som angitt i spesifikasjonene. Med en sikkerhetskoeffisient på 1,6, som regnes inn på grunn av risikoen for skjevbelastning, skulle taket kunne tåle 240 kp/m2. I byggets konstruksjon fantes ingen ytterligere reserve. Jeg forstår det slik at ved enhver belastning utover disse verdier, oppstod det en akutt fare for sammenstyrtning. Denne sammenstyrtning ville - slik det faktisk skjedde - komme uten varsel, og ødeleggelsen ville bli total.

Etter 51:3 i byggeforskriftene fra 1969 skulle belastningsberegninger baseres på statistiske data. Belastningen skulle regnes ut på grunnlag av den ugunstigste kombinasjon av de ulike laster «som med 50% sannsynlighet blir oversteget bare en gang i løpet av konstruksjonens antatte levetid». Utgangspunktet var for så vidt at beregningen skulle skje etter en konkret vurdering av forholdene på stedet.

Imidlertid bestemte 51:4 at hvis de nødvendige data om laster ikke fantes, godkjentes belastningsberegninger etter 51:45 hvor snølastens «grunnverdi» var satt til 150 kp/m2. Dette tall framtrådte - sammen med de etterfølgende bestemmelser - som den generelle norm som kommunene kunne bygge på. I kommuner med lite snøfall eller særlig sterkt snøfall kunne normverdien endres av bygningsrådet med departementets samtykke. For Drangedal var ikke truffet noe slikt vedtak.

Imidlertid var det i 51:45 også bestemt at «For beregning av snølast, se NS 3052.». Punkt 5 annet ledd i denne standard bestemmer at i strøk «med særlig sterkt snøfall, skal grunnverdien S vurderes med støtte i sonekart over maksimale midlere månedsverdier, se Fig. 1». Denne figur er et kart over nedbørsoner. Deler av Drangedal kommune ligger i et kystbelte hvor den midlere snølast er oppgitt til 150 kp/m2. Andre deler av kommunen faller innenfor en sone hvor den midlere belastning er angitt til 150-250 kp/m2. Kartet er grovt, men det er utvilsomt at byggstedet i forhold til kartet faller innenfor den sistnevnte sone.

På den tid bygget ble prosjektert, var det ikke publisert snøbelastningsdata for Drangedal kommune. Om slike data var tilgjengelige ved Meteorologisk Institutt, er ikke opplyst. Det skjedde ingen henvendelse dit, og så vidt skjønnes var det ikke vanlig at instituttet fikk forespørsel om slike beregninger. Det ser ut til at både kommunen og Buer & Buer har basert seg på at byggeforskriftenes 51:3, jfr. 51:4, ikke hadde direkte betydning.

Selv om dette skulle være en riktig forståelse av disse bestemmelser, kunne Buer & Buer ikke uten videre være fritatt fra å foreta konkrete undersøkelser og vurderinger av nedbørsforholdene. Punkt 51:45 inneholdt riktignok en generell norm som kommunen selv ikke hadde funnet grunn til å fravike. Henvisningen i 51:45 til NS 3052 og punkt 5 annet ledd i sistnevnte standard, som er sitert foran, må imidlertid bety at Buer & Buer ikke uten videre kunne basere seg på normalregelen. Drangedal var på sonekartet angitt å ligge i en sone hvor nedbørsmengden kunne ligge vesentlig over den nedbør som tilsa en belastningsnorm på 150 kp/m2. Dessuten hadde man her med et byggeprosjekt å gjøre hvor snøbelastningstallene kunne ha en helt særegen betydning. Det var tale om en konstruksjon som leverandøren så vidt jeg skjønner ikke tidligere hadde levert til det norske markedet. Det var en «lett» konstruksjon som ikke hadde noen reserve utover 150 kp/m2x1,6= 240 kp/m2. Den atskilte seg derved fra tradisjonelle konstruksjoner i tre eller betong som har en betydelig reserve i forhold til den snølast taket beregnes til å tåle. Dette forhold tilsa etter min mening at de lokale nedbørsforhold skulle ha vært tillagt særlig oppmerksomhet. Nedbørsdata var tilgjengelige fra en målestasjon ikke langt fra byggestedet, og disse data ville så vidt jeg kan bedømme det gitt en klar indikasjon på hva som kunne skje. De data for snøbelastning som er publisert i NS 3479 (1981), viser en snøbelastning på 260, 340 og 390 kp/m2 for denne stasjon. Tallene viser de snølaster som gjennomsnittlig overskrides en gang i henholdsvis en fem-, tyve- og femtiårsperiode. I de gjeldende byggeforskrifter er normen for snøbelastning for Drangedal satt til 350 kp/m2.

Etter dette må konklusjonen utvilsomt bli at konstruksjonen/dimensjoneringen var utilfredsstillende også i forhold til det regelverk som forelå på prosjekteringstiden og data som da kunne skaffes.

Jeg finner at det også forelå en mangel i kjøpsrettslig forstand. Nortex hadde deltatt i byggearbeidet, men hadde ingen forutsetninger for å skjønne de problemer som knyttet seg til takkonstruksjonen. Selskapet overtok ved kjøpet et bygg med takstyrke langt under det som med rimelighet kunne ventes.

Saken gjelder prisavslag og erstatning. Ser man foreløpig bort fra den påståtte ansvarsbegrensning, følger retten til prisavslag allerede av det jeg har sagt. Retten til erstatning er betinget av at bygningen savnet egenskaper som måtte anses garantert eller tilsikret, eller at det er utvist culpa som VTN hefter for.

Jeg er enig med lagmannsretten i at den mangel som det her er tale om ikke omfattes av den garanti som er inntatt i punkt 2 i kjøpekontrakten, og jeg viser til det lagmannsretten sier om dette. Man kan etter min mening heller ikke si at bygningen manglet en tilsikret egenskap. Den omstendighet at bygningen var utilfredsstillende i forhold til byggeforskriftene, er i seg selv ikke av betydning for så vidt.

Når det gjelder spørsmålet om uaktsomhet, er det naturlig at oppmerksomheten konsentreres om Buer & Buer. Etter mitt skjønn må det bebreides dette selskap at det ikke foretok nærmere undersøkelser med sikte på å vurdere dimensjoneringsspørsmålet. Jeg viser i denne forbindelse til det jeg har sagt om forståelsen av byggeforskriftene sett i forhold til den spesielle konstruksjon. Under prosedyren har også vært nevnt at spørsmålet om belastning og takdimensjonering har vært drøftet i fagkretser siden midten av 70-årene på grunnlag av sammenstyrtninger blant annet i Tromsø. Det foreligger imidlertid så sparsomme opplysninger om denne faglige drøftelse at jeg ikke finner grunn til å legge vekt på den.

Man kan reise spørsmålet om ikke de kommunale myndigheter burde ha reagert. I etterhånd er det ikke helt lett å skjønne at myndighetene synes å ha basert seg på 150 kp/m2 som en generelt tilfredsstillende norm for Drangedal kommune. Etter min mening kunne imidlertid ikke dette frita Buer & Buer fra å foreta en selvstendig vurdering. Jeg nevner igjen at byggets konstruksjon tilsa forsiktighet.

Når det gjelder VTN, er aktsomhetsvurderingen mer usikker. Jeg kan i denne forbindelse ikke legge noen vekt på at VTN ikke krever vederlag for sine tjenester og at bygningen ble overdratt til kostpris. Selskapet har som formål å fremme industriutbyggingen i distriktet og har for så vidt et klart økonomisk formål. Den virksomhet som drives for å finne fram til industriprosjekter, og med hensyn til å finansiere, prosjektere, bygge og leie ut industribygg, har dessuten et stort omfang og etter min mening et profesjonelt preg. Jeg kan derfor ikke se at det er grunn til å bedømme selskapet med et særlig lempelig mål når det gjelder spørsmålet om aktsom opptreden. Under prosedyren har vært anført at deler av den statlige og kommunale service-virksomhet bør undergis en lempelig aktsomhetsvurdering, og det har vært henvist til Ot. prp. nr. 18 (1965-66) om lov om skadeserstatning i visse forhold side 59-62. De synspunkter som det her er henvist til, har imidlertid etter min mening ingen betydning for vår sak.

Lagmannsretten har også vist til at VTN ikke rådde over egen teknisk ekspertise. Om dette er riktig, kan nok diskuteres. Vedtektene forutsetter at fylkets utbyggingsavdeling skulle bistå selskapet, og flere personer fra utbyggingsavdelingen tok del i behandlingen av den konkrete byggesak. Av større interesse er det imidlertid om lagmannsretten har rett når den sier at det her var tale om «et enkelt bygg», og at det måtte fremstille seg som forsvarlig løsning at den tekniske vurdering ble overlatt til Buer & Buer. På bakgrunn av prosedyren er det imidlertid vanskelig å danne seg noe bilde av hvor enkelt eller vanskelig det var for VTN å se de problemer som knyttet seg til dette byggeprosjektet.

Jeg finner det dog ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om VTN selv har vist uaktsomhet fordi selskapet, slik denne sak ligger an, må holdes ansvarlig for den uaktsomhet som er vist av Buer & Buer. Jeg legger i denne forbindelse vekt på den klare forbindelseslinje det er mellom Nortex etablering i Drangedal og oppførelsen, og senere salget av lagerbygget. Styreformannen i Nortex har forklart at et styremedlem i VTN bad ham etablere avdeling i Drangedal. Som produksjonslokale ble tilbudt en fabrikkbygning som allerede stod der, men det må utvilsomt ha vært del av en pakkeløsning at det skulle bygges lagerlokale i tilknytning til denne. Nortex fikk rett til å kjøpe eiendommen når den ønsket det, og for en bedrift som gikk godt var det et aktuelt alternativ å overta eiendomsretten. På denne bakgrunn er det etter min mening grunnlag for å holde VTN ansvarlig for den uaktsomhet Buer & Buer viste som medhjelper ved oppfyllelsen av VTNs forpliktelser overfor Nortex. Jeg kan ikke følge lagmannsretten når den som begrunnelse for et annet resultat i dette spørsmål, sier at VTN ikke hadde forutsetninger for å kontrollere den tekniske og forskriftsmessige side av byggingen. VTN kunne ha engasjert fagkyndige, og verken rettslig eller praktisk var det knyttet problemer til gjennomføring av kontrollen i forhold til Buer & Buer.

Spørsmålet er så om VTN likevel må frifinnes på grunn av bestemmelsen i kjøpekontrakten om at eiendommen skulle overtas «i foreliggende stand, uten ansvar for Vest-Telemark Næringsbygg A/S».

Dette er en meget generelt avfattet bestemmelse som ikke bærer preg av å være resultatet av noen konkret vurdering av ansvar og risiko i forbindelse med overdragelse av denne type eiendom. Det er dessuten ingenting som tyder på at bestemmelsens innhold faktisk ble vurdert. Det er da etter min mening rimelig å tolke bestemmelsen slik at den gjelder eventuelle mangler ved eiendommen av mer tradisjonell karakter, såsom fysiske skader, dårlig håndverk eller andre forhold som ofte undersøkes og kontrolleres ved befaring. Den ankende part har framhevet at slike momenter særlig gjør seg gjeldende i forhold til den eldre fabrikkbygning, men tolkingen er etter mitt skjønn den riktige også sett i forhold til lagerbygget. Slik forstått gjelder ikke ansvarsfraskrivelsen for den grunnleggende mangel ved lagerbygningens konstruksjon, som danner grunnlaget for erstatningskravet her.

Jeg har ved denne vurderingen ikke trukket inn den ansvarsbegrensning som gjelder i forholdet mellom VTN og Buer & Buer. Som nevnt bærer ikke ansvarsfraskrivelsen overfor Nortex preg av å være resultatet av en konkret risikoanalyse. Det er således ikke noe som kan vise at denne ansvarsfraskrivelsen har sammenheng med regress-spørsmålet.

Når det gjelder de enkelte poster i tapsberegningen, viser jeg til den oppstilling som er inntatt i lagmannsrettens gjengivelse av Nortex anførsler. Posten renter av kostpris for lagerbygningen er frafalt for Høyesterett. Når det gjelder det provisoriske lager - et telt - skal teltets nåværende verdi fratrekkes med 50000 kroner. Påstanden for Høyesterett er derved samlet redusert med 60000 kroner.

Postene ødelagte varer, en ødelagt bil, opprydding og leie av kran for opprydding, samt undersøkelseskostnader (sakkyndig bistand), må etter min mening godkjennes fullt ut. Ankemotpartens innvendinger om manglende dokumentasjon for ødelagte varer, og om unødige undersøkelser, har etter min mening ikke noe for seg.

Når det gjelder rente- og annet driftstap, kan imidlertid ikke Nortex helt ut få medhold i tapsberegningen. For så vidt gjelder rentetapet, synes renten å være satt høyere enn riktig, og posten bør reduseres med ca 10000 kroner. Når det gjelder avbrudd og ulemper under driften, er det gjennom partsforklaring redegjort for hvilke typer vanskeligheter man hadde. Jeg finner det sannsynliggjort at driftstapet var betydelig. Det kan etter min mening ikke kreves at Nortex skulle ha beregnet tapets størrelse ved registrering (timelister) som viser merarbeidet, eller ved å utarbeide separat driftsoppgjør for avdelingen i Drangedal. Det oppgitte driftstap - 310000 kroner - virker imidlertid bemerkelsesverdig høyt sett på bakgrunn av at påstanden for herredsretten lød på 60000 kroner. Jeg mener at erstatningen for denne post skjønnsmessig bør settes til ca 50 prosent av påstandsbeløpet. Til dette kommer at det er påstått prosessrente fra forliksklagens forkynnelse, også av tapsposter som i tid ligger etter forkynnelsestidspunktet. Dette gjelder deler av driftstapet og det provisoriske lager. I stedet for å korrigere rentepåstanden har jeg funnet å burde ta hensyn til dette ved en skjønnsmessig nedvurdering av disse poster.

Også kravet om erstatning for nytt lagerbygg synes høyt, blant annet sett i forhold til de opprinnelige kostnader. Herredsretten satte denne del av erstatningen til 500000 kroner. Det var imidlertid ikke riktig av herredsretten å ta utgangspunkt i kostprisen for et bygg med tilsvarende mangler som det opprinnelige, og erstatningsbeløpet bør settes nærmere 600000 kroner.

Som jeg har påpekt foran, er tapsberegningen for flere poster avhengig av et skjønn. I stedet for å fastsette et bestemt beløp for de enkelte av disse poster, finner jeg det naturlig å foreta en samlet skjønnsmessig reduksjon i påstandsbeløpet, basert på de anslag jeg har gjort foran. Erstatningen bør da etter mitt skjønn settes til 1000000 kroner. Av dette beløp skal det kunne regnes rente av 400000 kroner fra forliksklagens forkynnelse, 11. april 1978.

Anken har etter dette i det vesentlige ført fram. Saken har imidlertid reist flere tvilsomme spørsmål. Jeg mener etter dette at Nortex ikke bør tilkjennes saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne Dom:

1. Vest-Telemark Næringsbygg A/S dømmes til å betale til A/S Nortex 1000000 - en million - kroner med tillegg av 10 - ti - prosent renter p.a. av 400000 - fire hundre tusen - kroner fra 11. april 1978 til 29. april 1979, dernest 10 - ti - prosent renter p.a. av 1000000 - en million - kroner fra sistnevnte dato til 30. november 1980 og videre 15 - femten - prosent renter p.a. av samme beløp fra 1. desember 1980 til betaling skjer. Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Løchen, Hellesylt og Tønseth: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Albert Schønning med sakkyndige domsmenn): - - -

Nortex hadde også behov for en lagerbygning, og firmaets leder disponent Ragnar Aschjem anmodet VTN om å få oppført en slik bygning. VTN engasjerte entreprenørfirmaet Buer & Buer A/S, Skien, til å oppføre bygningen. Den ble bygget av stålkonstruksjoner som var levert av firmaet Commercial Hydraulics Stran i Luxembourg. Buer & Buer er visstnok agent for dette firmaet. Nortex besørget oppført grunnmur samt en del arbeid med fundament, gulv, belysning m.v. Lagerbygningen ble oppført vinteren 1975/76 og tatt i bruk i februar 1976.

Ved kjøpekontrakt av 9. september 1976 kjøpte A/S Nortex av VTN de leiede bygninger, også lagerbygningen, og overtok festeretten til tomt nr. 231, under gnr. 32, bnr. 1. Av kjøpekontrakten gjengis punkt 2:

Eiendommen overtas av A/S Nortex den 1. oktober 1976 i foreliggende stand, uten ansvar for Vest-Telemark Næringsbygg A/S. Fra samme dato overtar A/S Nortex påhvilende pantegjeld, jfr. pkt. 5, og ansvar for betaling av renter og avdrag på disse. Vest-Telemark Næringsbygg A/S garanterer at det til selskapet ikke har innkommet pålegg fra offentlig myndigheter som ikke er etterkommet.

Den samlede kjøpesum ble satt til kr. 1757702,21, som ble oppgitt som selvkost, og avgjort ved overtakelse av lån.

Om morgenen den 14. februar 1978 styrtet lagerbygningen sammen.

Det var i den følgende tid en del korrespondanse, møter og befaringer, hvor det deltok representanter fra Nortex, VTN, Buer & Buer, Luxembourg-firmaet samt Norsk Byggforskningsinstitutt (NBI). Senere ble også Instituttet for stålkonstruksjoner ved professor dr. Arne Selberg, Trondheim, engasjert. Man forsøkte å finne årsaken til uhellet, og det er etter hvert blitt enighet om at det ikke kan påvises noen feil ved konstruksjon eller montering, men at snøtyngden på taket ble større enn bygningen var dimensjonert for. - - -

Retten skal bemerke:

Ifølge de sakkyndiges uttalelser var det klart uforsvarlig å oppføre en slik bygning i Drangedal når den bare var dimensjonert for en snølast på 150 kp/m2. Når man tar sikkerhetskoeffisienten i betraktning, betyr dette at man måtte regne med at bygningen styrtet sammen når snølasten oversteg 240 kp/m2, hvilket er meget vanlig i Drangedal. Retten slutter seg til denne oppfatning, og finner også at oppføringen var i strid med gjeldende byggeforskrifter.

Hovedregelen om beregning av belastninger finnes i byggeforskriftenes 51:3, som stiller meget strenge krav, nemlig at man skal regne med den ugunstigste kombinasjon som med 50% sannsynlighet vil bli oversteget bare «n gang i løpet av konstruksjonens antatte levetid. Det er riktignok så at denne beregning forutsetter statistiske data, noe bestemmelsen selv gir uttrykk for, og at man når slike ikke finnes, kan anvende en forenklet beregningsmåte i henhold til pkt. 51:4 flg., men det må være klart at ved anvendelsen av den forenklede beregningsmåte må man stadig ha for øye de strenge krav som stilles i hovedbestemmelsen pkt. 51:3. Når det gjelder snølast, opereres det som nevnt i pkt. 51:45 med grunnverdi på 150 kp/m2, som i strøk med lite snøfall og i strøk med særlig sterkt snøfall kan endres av bygningsrådet med godkjenning av departementet. Noen slik endring er ikke foretatt for Drangedals vedkommende. Det heter imidlertid til slutt i pkt. 51:45: «For beregning av snølast, se NS 3052». Dette må forstås slik at pkt. 51:45 må sammenholdes med NS 3052.

I NS 3052 avsnitt 5 om snølast står det i 2. avsnitt:

«I strøk med særlig sterkt snøfall skal grunnverdien S vurderes med støtte i sonekart over maksimale midlere månedsverdier for snølaster, se Fig. 1.»

Fig. 1 - en kartskisse over soner med meteorologisk observerte snølaster - viser at Drangedal sentrum, hvor bygningen ble oppført, ligger tydelig innenfor et skravert felt hvor snølasten iflg. tegnforklaringen er 150-250 kp/m2. Sonekartet angis å være basert på midlere månedsverdier.

En ansvarlig ingeniør som forestår oppføringen av en slik bygning det her er tale om, plikter etter rettens mening å gjøre seg opp en selvstendig mening om hvilke dimensjoner som i h.t. dette er påkrevet. Han kan ikke slå seg til ro med at de kommunale myndigheter godkjenner en lavere belastning.

Ut fra dette finner en at det fra Buer & Buer s side er utvist uaktsomhet ved å oppføre en bygning som bare var dimensjonert for en belastning på 150 kp/m2. Spørsmålet i denne sak er imidlertid om VTN er ansvarlig for denne uaktsomhet, eller om dette firma selv kan bebreides for at den mangelfulle bygning ble oppført, eller om firmaet er ansvarlig på objektivt grunnlag for følgene av mangelen. Dertil kommer spørsmålet om ansvarsfraskrivelse, og om saksøkeren selv er noe å bebreide.

Retten er kommet til at det neppe kan rettes noen bebreidelse mot VTN s ledelse eller funksjonærer for å ha unnlatt å sørge for at lagerbygningen ble dimensjonert for å tåle en større snølast, eller for å ha unnlatt å gjøre Nortex oppmerksom på at taket (bare) var dimensjonert for 150 kp/m2. VTN hadde engasjert fylkets største entreprenørfirma til å oppføre bygget, et firma som disponerer over adskillig sakkunnskap og ekspertise. VTN s forretningsfører har ingen teknisk utdannelse og hadde neppe forutsetninger for å gjøre seg opp en mening om beregningsgrunnlaget for bygget. Han måtte kunne regne med at når entreprenørfirmaet hadde valgt belastningskapasiteten og kommunens tekniske etat hadde godkjent den, var alt i orden i så henseende.

En av dem som undertegnet kjøpekontrakten på vegne av VTN har arkitektutdannelse, men man har neppe grunnlag for å si at vedkommende hadde noen spesiell plikt til å gå entreprenørens og bygningsmyndighetenes tolking av byggeforskriftene nærmere etter i sømmene. Man kan etter rettens mening heller ikke si at det var uforsvarlig av VTN ikke å sørge for å ha teknisk utdannet personale i sin administrasjon.

Det ville nok ha vært mest betryggende å benytte et konsulentfirma til å kontrollere entreprenøren, men man kan neppe bebreide VTN s ledelse for uaktsomhet at det ikke ble sørget for dette.

Når det dernest gjelder spørsmålet om hvorvidt VTN er ansvarlig for entreprenørens feil, så finner retten dette adskillig tvilsomt. Sterke rimelighetsgrunner taler for at VTN bør ha et slikt ansvar. Firmaet har et sterkt offentlig preg, idet det har fylket og en rekke kommuner som sine største aksjonærer. Det driver i stor stil med oppføring av industribygg m.v. for å opphjelpe næringslivet og skaffe arbeidsplasser, og disse anlegg blir leid ut eller solgt til bedrifter som nok regner med at det er betryggende å kontrahere med et slikt firma. I nærværende tilfelle synes det å ha vært VTN som tok initiativet til forbindelsen med Nortex. Når det så går galt, kan det synes lite rimelig at firmaet påberoper seg at det bare har vært selger, og som sådan ikke kan være ansvarlig for tredjemanns - her entreprenørens - feil. Dette så meget mere som det etter norsk rett er tvilsomt i hvilken utstrekning kjøperen kan reise krav direkte mot en entreprenør som han ikke selv har hatt noe kontraktsforhold med.

Hovedregelen i norsk rett er utvilsomt at en selger ikke er erstatningsansvarlig for mangler ved salgsgjenstanden med mindre han kan sies å ha påtatt seg et garantiansvar, eller han selv eller noen i hans tjeneste har gjort seg skyldig i et uaktsomt forhold. De unntak som tross alt er gjort fra denne regel i norsk rettspraksis, har liten likhet med forholdet i nærværende sak. I norsk teori kan en heller ikke finne meget om disse spørsmål. Derimot har dansk teori beskjeftiget seg en del med dette. Således mener professor Vinding Kruse i «Misligholdelse af ejendomskøb» (1962) 116, med - riktignok svak - støtte i dansk domspraksis, at der er «mulighed for ansvar, når den uforsvarlige indretning er foretaget av håndværkere, som er antaget af sælgeren, uden at det vel kan forlanges, at han selv skal have været klar over uforsvarligheden». Videre nevnes på side 192 under behandlingen av ansvar for skade voldt ved eiendommens farlige egenskaper, hvor det først nevnes at selgeren og hans folk må være ansvarlig hvis han har eller burde ha vært klar over at eiendommens innretninger m.v. rommet større fare for å kunne volde skade enn hva der sedvanligvis er tilfelle: «Det samme må sikkert også gælde om den uforsvarlige adfærd, som måtte være udvist af de håndværkere eller entreprenører, der har bistået ham med husets opførelse og indretning, i de tilfælder hvor huset er solgt under opførelse eller dog er opført med salg for øje». I sin bok «Sælgerens ansvar for skade forvoldt af ting med farlige egenskaber» (1965) side 135 slutter advokat og universitetslektor Jørgen Hansen seg til dette, med bemerkningen: «Der er næppe nogen tvivl om, at de af A. Vinding Kruse opstillede ansvarstilfælde kan anerkendes».

I nærværende sak har tilfellet iallfall stor likhet med at bygningen er oppført med salg for øye. Det var iallfall helt på det rene at Nortex skulle drive sin virksomhet i bygningen så snart den var ferdig. Det som er gjengitt fra dansk teori, støtter derfor avgjort den oppfatning at VTN må være ansvarlig.

Rettens flertall, domsmennene, mener at det også er i samsvar med utbredt norsk rettsoppfatning at en selger i VTN s stilling bør være ansvarlig for entreprenørenes feil. Flertallet kan slutte seg til de ovenfor gjengitte betraktninger fra dansk teori, og vil spesielt fremheve at man ikke har kunnet finne noen norsk rettsavgjørelse som skulle utelukke at denne rettsoppfatning er riktig også etter norsk rett. For øvrig kan VTN i dette tilfelle ikke bare betraktes som en selger. Man må også legge adskillig vekt på det kontraktsforhold som fra før av bestod mellom VTN og Nortex. Etter en samlet vurdering må man kunne si at det var grunn for Nortex til å stole på at det bygg som firmaet overtok, var fullt lovlig, og at VTN sto ansvarlig om så ikke var tilfelle. Ved å bevege Nortex til å etablere seg i Drangedal og å forestå tilretteleggingen for firmaets drift der, herunder å besørge oppført lagerbygning som nevnt, må VTN sies å ha påtatt seg et ansvar som har stor likhet med et garantiansvar. VTN bør derfor etter flertallets mening være ansvarlig for de skader som er forårsaket av entreprenørfirmaets feil, selv om VTN s ledelse eller ansatte ikke selv er noe å bebreide.

Mindretallet, rettens formann, er langt på vei enig i flertallets betraktninger, men er under adskillig tvil kommet til at man ikke uten støtte i norsk rettspraksis eller teori kan pålegge VTN som selger et ansvar som nevnt, selv om sterke rimelighetsgrunner taler for det. Den regel som Vinding Kruse lanserer synes å ha meget for seg de lege ferenda, men kan neppe sies å være i samsvar med norsk rett i dag. Selv om rettspraksis i den senere tid er gått langt i retning av å pålegge objektivt erstatningsansvar i nærings- og forretningslivet, kan det ikke finnes støtte for den nevnte lære i noen kjent norsk dom. Og teorien synes å gå i motsatt retning. Således lærer Augdahl i «Den norske obligasjonsretts almindelige del» (1972) side 227 at en utleier ikke kan være ansvarlig for feil som engasjerte håndverkere gjør seg skyldig i (Augdahl nevner at dansk praksis synes å gå i motsatt retning). Etter mindretallets oppfatning er det neppe større grunn til å pålegge VTN et objektivt ansvar når firmaet ikke er utleier, men selger. Den spesielle situasjon som forelå, nemlig at det helt fra begynnelsen var klart at Nortex skulle overta eller i hvert fall leie bygningen, er heller ikke etter mindretallets oppfatning tilstrekkelig til å fravike den i norsk rett hevdvunne hovedregel at en selger ikke er erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Mindretallet kan ikke finne at VTN under de foreliggende forhold kan sies å ha påtatt seg noe i likhet med et garantiansvar. Hva angår den påberopte klausul i kjøpekontraktens pkt. 2 siste setning, så omfatter den ifølge sin ordlyd spesielle konkrete pålegg fra offentlig myndighet, ikke byggeforskriftene i sin alminnelighet. Heller ikke for øvrig kan mindretallet se at det i nærværende sak foreligger noe grunnlag for objektivt ansvar etter norsk rett. Mindretallet vil tilføye at en kjøper i slike tilfelle vanligvis er langt på vei hjulpet med sin rett til å kreve prisavslag eller heving av kjøpet, men det er ikke krevet i dette tilfelle.

Den samlede rett er enig i at den påberopte ansvarsfraskrivelsesklausul ikke kan frita VTN for erstatningsansvar, hvis det foreligger et grunnlag for erstatningsansvar som nevnt. Det må etter norsk rett anses på det rene at en slik klausul kan settes til side dersom den vil virke åpenbart urimelig. For erstatningsansvar som er pådratt utenfor kontraktsforhold er dette lovfestet i skadeserstatningsloven §4-1 pkt. 2, men det må antas å gjelde også i et tilfelle som det man her har for seg. Det avgjørende må være om klausulen vil virke urimelig i det konkrete tilfelle, ikke om den i og for seg kan betraktes som et urimelig kontraktsvilkår eller ikke. Ved avgjørelsen om hvorvidt ansvarsfraskrivelsesklausulen vil virke åpenbart urimelig må det foretas en interesseavveining. Det må da være avgjørende at dersom klausulen skulle opprettholdes, vil det bety et katastrofalt tap for Nortex, mens VTN på sin side har muligheter for å søke regress hos entreprenøren, som etter rettens oppfatning antagelig må være ansvarlig på grunn av utvist uaktsomhet. Retten legger også vekt på at kontraktsforholdet mellom partene ikke bare hviler på selve kjøpekontrakten, men også på det forhold som var etablert på forhånd, og som setter VTN i en noe annen stilling enn en mer tilfeldig selger.

Retten kan ikke finne tilstrekkelig grunnlag for å anta at Nortex ansatte har vist uaktsomhet ved å unnlate å måke snø av taket, slik at det av den grunn kan bli tale om å nedsette erstatningskravet. Retten holder seg her til den sakkyndige professor Selberg, som uttalte at det ikke skulle være nødvendig med snømåking hvis taket hadde vært dimensjonert med noenlunde normale snøforhold i Drangedal for øye, noe Nortex folk måtte regne med.

Hva angår erstatningens størrelse, så bemerkes at det erstatningsgrunnlag som rettens flertall mener er til stede, må omfatte alle påregnelige økonomiske skader, også de såkalte konsekvensskader (skader som følge av salgsgjenstandens skadevoldende egenskaper). Etter norsk rett må man si at et ansvarsforhold som grunner seg på culpa, enten fra den ansvarlige eller fra noen han er ansvarlig for, omfatter alle skader som er en påregnelig følge av den skadevoldende omstendighet. Retten mener at erstatningsansvaret etter dette i prinsippet må omfatte samtlige poster i saksøkerens oppstilling, men alle poster kan ikke godkjennes fullt ut. Til de enkelte poster bemerkes:

1. Ny lagerbygning.

Saksøkeren mener han har krav på en lagerbygning «som holder». Det kan vel være riktig nok, men det forutsetter jo at han har betalt for en slik bygning. Etter rettens oppfatning kan han ikke gjøre krav på mere enn det det vil koste å oppføre en tilsvarende bygning som den han kjøpte og som styrtet sammen. Det må gjelde selv om den ikke tilfredsstillet byggeforskriftene. Noe annet har han nemlig ikke betalt for. Den prisstigning som må antas å ha funnet sted i mellomtiden, må han imidlertid ha krav på å få dekket. I prinsippet må det gjøres fradrag for slitasje på den gamle bygningen, men dette fradrag må bli bagatellmessig.

I henhold til dette settes erstatningen for lagerbygningen skjønnsmessig til kr. 500000,- inkl. 5% investeringsavgift.

2. Retten finner at de oppførte utgifter til opprydning og bortkjøring er sannsynlige og påregnelige, og godkjenner kr. 27244,-.

3. Når det gjelder posten ødelagte råvarer og ferdigvarer, så er det fremlagt en fortegnelse som retten ikke har noen muligheter for å kontrollere. Listen er imidlertid satt opp av fabrikkbestyrer Vagner Nilsen, som er avhørt som vitne. Retten finner det klart at adskillige varer må være blitt ødelagt som følge av sammenstyrtingen, noe som var påregnelig. Under noen tvil finner en å kunne godkjenne det oppførte beløp til kr. 71044,- p kr. 12000,- for en bil som tilhørte en av firmaets ansatte, og som firmaet har måttet erstatte.

4-5. Det er ikke gjort noe forsøk på å legitimere postene rentetap av varer under vraket, samt driftstap. Retten finner det sannsynlig at bedriften må ha hatt slike tap, samt rentetap av bygningens verdi, jfr. post 1, men kan ikke uten videre legge saksøkerens anslag til grunn. En finner skjønnsmessig å kunne godkjenne kr. 60000,- tilsammen for driftstap og rentetap frem til forliksklagens forkynnelse.

6. Retten finner det forståelig at saksøkeren fant det påkrevet å engasjere sakkyndig hjelp til å forsøke å finne årsaken til skaden, men stiller seg tvilende til om det var nødvendig å engasjere to ingeniørfirmaer når også NBI var engasjert. Under noen tvil finner en å kunne godkjenne den ene av de to postene, kr. 9600,-.

Etter dette er retten kommet til at den samlede erstatning bør settes til kr. 679888,-.

Saksøkeren har krevet 12% renter fra forliksklagens forkynnelse. Saksøkte har protestert mot renteberegningen, som ikke er nærmere begrunnet. I samsvar med renteloven finner en å kunne godkjenne 10%. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristen Syvertsen, lagdommer Arne Christiansen og ekstraordinær lagdommer Rolv Hovden med sakkyndige domsmenn): - - -

Nortex har fremlagt følgende tapsoppstilling: «Ødelagtevarer kr. 71044,- Ødelagt bil Datsun 140født xx.xx.00,- Opprydding av vraket 25000,- Leie av kran for opprydding 2244,- Renter av kostpris for lagerbygningen kr.500.000 fra 14. febr til 15. april 1978 10000,- 5 måneders rente av varer som lå under vraket (kr.800000,-) 40000,- Undersøkelseskostnader: Einar Basset kr. 9600,- Ingeniørteam » 4556,- 14156,- Driftstafødt xx.xx.00,- Provisorisktelt 170458,- Nyttlagerbygg kr.790000,- Investeringsavgift 25840,- 815840,- kr. 1.470742,-

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsrettens flertall og er - i likhet med herredsrettens mindretall - blitt stående ved at det i den foreliggende sak ikke er grunnlag for å reise erstatningskrav mot VTN.

Sammenstyrtningen skyldes ikke feil ved oppføringen av bygget, men at det var valgt en konstruksjon som ikke tålte den aktuelle snebelastning. Dette er etter lagmannsrettens oppfatning en mangel, som etter omstendighetene åpenbart kan gi grunnlag for misligholdsbeføyelser. I den foreliggende sak kan imidlertid ikke retten se at de ytterligere betingelser for de krav som Nortex gjør gjeldende mot VTN, er tilstede.

Lagmannsretten er således kommet til at VTN ikke kan pålegges erstatning etter det alminnelige uaktsomhetsansvar for kontraktsforhold. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til herredsrettens bemerkninger, som den i stor utstrekning kan slutte seg til. VTN er et aksjeselskap med 8 Telemarkskommuner, fylkeskommunen og endel banker som viktigste aksjonærer, og selskapets formål er å finne fram til, finansiere, prosjektere, bygge og leie ut industribygg for å skaffe arbeidsplasser til kommuner i Vest-Telemark. Administrasjonen er knyttet til utbyggingsavdelingen ved fylkeskommunen og består av forretningsfører og en kontorhjelp. VTN rår ikke over egen teknisk ekspertise og kjøper tekniske tjenester fra frittstående konsulenter for det enkelte prosjekt. På denne bakgrunn kan ikke VTN legges til last at lagerbygget ble utilstrekkelig dimensjonert. Det er heller ikke tilstrekkelig grunn til å bebreide VTN at det ikke ble sørget for kontroll av Buer & Buers valg av konstruksjon (f.eks. ved å engasjere en rådgivende ingeniør). Det var her tale om et enkelt bygg, og for VTN måtte det fremstille seg som en forsvarlig løsning at den tekniske vurdering av prosjektet i sin helhet ble overlatt til Buer & Buer, som er et stort entreprenørfirma utstyrt med den tekniske ekspertise som skulle være nødvendig for et bygg som det foreliggende.

Spørsmålet om objektivt ansvar stiller seg noe forskjellig for de ulike deler av erstatningskravet. For så vidt gjelder kravet på å få dekket omkostningene til å oppføre en ny lagerbygning, ligger det nær å vurdere dette på samme måte som et krav på utbedringsomkostninger, som for mangler ved fast eiendom svarer til krav om prisavslag ved løsørekjøp, altså en misligholdbeføyelse som ikke er avhengig av at selgeren har opptrådt klanderverdig, jfr. Gaarder, Forelesninger over kjøp, 9. utg. 120, se også §20 første punktum i utkast til lov om avhending av fast eigedom (inntatt i NOU 1979:48) hvor dette forhold kommer til uttrykk på en noe annen måte. Riktignok har ikke Nortex uttrykkelig vist til reglene om prisavslag, men dette forhold kan ikke spille noen rolle, sålenge påstandsbeløpet inneholder den komponent som kan sies å svare til et prisavslagskrav, selv om kravet er kalt erstatning.

For de øvrige deler av erstatningskravet, erstatningen for de såkalte konsekvenstap, stiller saken seg annerledes. Lagmannsretten kan ikke finne at det her er noe grunnlag for et objektivt ansvar.

Nortex har anført det objektive produktansvar som hjemmel for erstatning og har i denne forbindelse hevdet at selger og produsent må stå i samme erstatningsrettslige stilling i forhold til dette grunnlag. Et slikt synspunkt er ikke riktig. Det er tvertimot alminnelig antatt at domstolene trekker relativt snevre grenser for selgerens ansvar for tingens farlige egenskaper og at det i første rekke er overfor produsenten et slikt ansvar er aktuelt, se således Krüger, Norsk kjøpsrett, 2. utg. 211 - og 217. For så vidt ville de anførsler Nortex gjør gjeldende i denne sammenheng, hatt større relevans i et søksmål mot Buer & Buer, men et slikt søksmål er som foran nevnt frafalt av Nortex for herredsretten. I forhold til en selger som ikke har produsert tingen, har spørsmålet om ansvar for konsekvenstap som følge av tingens farlige egenskaper for øvrig kommet opp ved avgjørelsen av omfanget av et objektivt ansvar med annen hjemmel, således kjøpsloven §43. De betraktninger som ligger til grunn for produktansvaret er etter dette ikke egnet som grunnlag for et selvstendig objektivt ansvar for en selger som ikke har produsert tingen. Lagmannsretten kan i hvert fall ikke finne at situasjonen ligger slik an at det kan være aktuelt med et slikt ansvar i den foreliggende sak.

Heller ikke kan det etter lagmannsrettens oppfatning være grunnlag for et garantiansvar, slik Nortex hevder. Bakgrunnen for denne anførsel fra Nortex s side er følgende passus i pkt. 2 i kjøpekontrakten:

«Vest-Telemark Næringsbygg A/S garanterer at det til selskapet ikke har innkommet pålegg fra offentlige myndigheter som ikke er etterkommet.»

Etter Nortex s mening innebærer den her refererte klausul en garanti også for at bygget er i forskriftsmessig stand med den følge at VTN påføres ansvar om så ikke er tilfelle. Etter lagmannsrettens mening er det imidlertid ikke grunn til å gi passusen en videre rekkevidde enn det som følger umiddelbart av ordlyden. Det har formodningen mot seg at VTN, som var uten teknisk ekspertise på området, skulle garantere mot eventuelle brudd på byggeforskriftene som bygningsmyndighetene ikke hadde funnet å måtte påpeke. Dette måtte også Nortex med rimelighet forstå.

Nortex har videre vist til uttalelser i dansk teori om selgerens ansvar for feil fra entreprenørens side. Denne anførsel gjelder spørsmålet om utstrekningen av det såkalte medhjelperansvar, jfr. i denne forbindelse Krüger, l.c. 200-01 med henvisninger. Såvidt skjønnes går dette ansvar videre i dansk rett enn etter norsk rett, jfr. Augdahl; Den Norske obligasjonsretts almindelige del, 5. utg. 226, note 21. Etter lagmannsrettens mening kan ikke VTN i det foreliggende tilfelle identifiseres med Buer & Buer, slik Nortex s anførsel innebærer. Det må i det minste kreves at medhjelperens rolle har en viss tilknytning til det selgeren selv skal foreta seg etter avtalen og at selgeren etter sine forutsetninger har noen mulighet for å kontrollere medhjelperen. Slik er ikke stillingen her. VTN påtok seg ikke selve byggingen og hadde heller ikke muligheter for dette. Heller ikke hadde VTN forutsetninger for å kontrollere den tekniske og forskriftsmessige side av byggingen. Bakgrunnen for kjøpsavtalen var at VTN hadde sørget for finansiering og entreprenør for et bygg som passet til Nortex s behov og som det var meningen Nortex skulle overta med tiden. Så langt kan VTN s rolle langt på vei sammenlignes med en formidlers. Det vises i denne sammenheng til at selgerens medhjelperansvar er antatt å ikke omfatte feil begått av en transportør og av en produsent i et tidligere omsetningsledd, se Krüger l.c. 201.

Lagmannsretten forstår videre Nortex s anførsler slik at det hevdes at det gjelder et mer generelt objektivt ansvar for konsekvenstap i samsvar med den regel som er kommet til uttrykk i §20 annet punktum i det foran nevnte utkast til lov om avhending av fast eigedom, som fastsetter et objektivt ansvar for «tap som kjem av at eigedomen vantar eigenskapar som seljaren måtte vita var av særleg vekt for kjøparen». En slik generell regel som Nortex her gjør gjeldende er ikke norsk rett i dag og er neppe heller i samsvar med utkastet til lov om avhending av fast eigedom. Den der oppstilte bestemmelse gjelder bare for egenskaper som var av særlig vekt for selgeren og omfatter ikke egenskaper som alltid vil være av betydning ved kjøp av bygning, således den «egenskap» at bygningen ikke faller sammen.

Etter dette må erstatning for konsekvenstap være uteleukket fordi betingelsene for erstatning ikke er til stede verken på et culpagrunnlag eller objektivt grunnlag. Når det gjelder erstatning for gjenoppbygningsomkostningene, har lagmannsretten som foran nevnt, kommet til at det i og for seg er grunnlag for kravet etter tilsvarende regler som gjelder for prisavslag ved fast eiendom. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at denne del av Nortex s erstatningskrav rammes av den ansvarsfraskrivelse som er inntatt i pkt. 2 i kjøpekontrakten mellom VTN og Nortex, der det heter: «Eiendommen overtas av A/S Nortex den 1. oktober 1976 i den foreliggende stand uten ansvar for Vest-Telemark Næringsbygg A/S.»

Fra Nortex s side er det hevdet at den foran nevnte passus må sees på som en innholdsløs floskel. Etter lagmannsrettens mening er det imidlertid åpenbart at bestemmelsen må ha en mening og at man fra Nortex s side burde forstått dette. Bestemmelsen er helt generelt formet og må omfatte også det forhold at bygget ikke var tilstrekkelig dimensjonert for snelaster.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å tilsidesette fraskrivelsen i medhold av prisloven §18 eller skadeserstatningsloven §4-1.

I denne forbindelse legges vekt på at VTN har et særlig behov for å fri seg fra denslags ansvar det her er tale om. VTN har ikke forutsetninger for å vurdere byggets tekniske stand og beregner seg ikke noen fortjeneste ved sin virksomhet.

Det er videre ikke uten videre åpenbart at selskapet vil kunne søke regress hos Buer & Buer for eventuelt ansvar overfor Nortex, slik herredsretten har lagt til grunn. Det foreligger tvertimot forhold som kan gjøre det vanskelig å gjennomføre en regress. Riktignok er det mye som kan tale for at den vesentligste del av skylden for sammenstyrtningen kan tilbakeføres til Buer & Buer.

Buer & Buer driver i stor målestokk og rår over teknisk fagkyndighet og innsikt; således er det ansatt 3 sivilingeniører og 5-10 byggeingeniører i selskapet. Buer & Buer hadde derfor forutsetninger for og burde også ha foretatt en selvstendig vurdering av snelasten og ikke uten videre bygget på opplysningene fra bygningsmyndighetene i Drangedal. De ansvarlige i selskapet burde ha skjønt at 150 kg/m2 var å anse bare som et minimumskrav og at det var all grunn til å foreta ytterligere undersøkelser, særlig på bakgrunn av sonekartet i NS 3052 som viser at Drangedal ligger i overgangen mellom sone I og sone II med belastningstall på henholdvis under 150 kg/m2 og 150-250 kg/m2. Det var særlig grunn til aktsomhet med hensyn til dimensjonerende snelast siden det dreiet seg om en takkonstruksjon med spesielt lav egenvekt der en økning i opptredende snelast gir relativt større utslag enn ved tyngre konstruksjoner. Under enhver omstendighet kunne det være grunn til å gjøre VTN spesielt oppmerksom på de usikkerhetsfaktorer som fulgte av at bygget var dimensjonert for en belastning på bare 150 kg/m2. Selv om det derfor i og for seg kan være grunn til å bebreide Buer & Buer, vil - som påpekt av VTN og hjelpeintervenienten - likevel et regresskrav ikke uten videre føre frem. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette spørsmålet. I den foreliggende sammenheng er det tilstrekkelig å påpeke at forholdene ligger slik an at VTN antagelig vil måtte gå til sak for å få dekket seg inn hos Buer & Buer og at utfallet av et slikt søksmål kan være uvisst. Regressmuligheten kan etter dette ikke tillegges slik vekt for ansvarsfraskrivelsen som etter herredsrettens dom. - - -