Rt-1982-1454
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1982-10-29 |
| Publisert: | Rt-1982-1454 (357-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 150/1982 |
| Parter: | Statsadvokat Lars Frønsdal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Røstad, Sandene, Christiansen, Sinding-Larsen, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, §31 |
Dommer Røstad: A, født xx.xx.1961, ble 19. februar 1982 satt under tiltale for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jfr. §17 annet ledd
«ved søndag 26. april 1981 ca kl. 02.00 å ha overlatt kjøringen av sin personbil med kjennemerke JC-14710 til B, til tross for at B ikke fylte vilkårene for å føre personbilen idet han var påvirket av alkohol.»
Ved Lillehammer byretts dom av 1. september 1982 ble tiltalte frifunnet. Rettens formann voterte for fellelse.
Saksforholdet og tiltaltes forhold fremgår av byrettens dom.
Politimesteren i Gudbrandsdal har påanket dommen. Anken retter seg prinsipalt mot lovanvendelsen. Det er i ankeerklæringen anført at byrettens flertall antas å ha stilt for små krav til den aktsomhet som etter vegtrafikkloven §17 annet ledd kreves av den som overlater en motorvogn til en annen. Subsidiært er det anket over saksbehandlingen. Domsgrunnene anses ikke tilstrekkelige til å vise om loven er riktig anvendt.
Anken må etter min mening tas til følge.
Etter vegtrafikkloven §17 annet ledd plikter den som lar en annen bruke den bil han eier eller har rådighet over, å forvisse seg om at den annen fyller vilkårene for å føre den. Høyesterett har i en rekke avgjørelser slått fast at det i disse tilfelle gjelder en streng aktsomhetsplikt for den som overlater sin bil til en annen. Kravet til vedkommendes aktsomhet må vurderes ut fra forholdene i det enkelte tilfelle.
Byretten har villet forankre sin avgjørelse av aktsomhetskravet i en konkret bedømmelse, ved å legge vekt «på hele situasjonsbildet, slik det måtte fortone seg for tiltalte denne kvelden».
Domspremissenes redegjørelse for denne situasjon og forholdene omkring den, er på flere punkter uklar og delvis selvmotsigende. Domsgrunnene gir likevel etter min mening Høyesterett tilstrekkelig grunnlag for å prøve rettsanvendelsen, som jeg finner uriktig.
I domspremissene er fremholdt at tiltalte - natt til søndag 26. april 1981 på Lilletorget i Lillehammer - traff sammen med tre kamerater, deriblant B som senere fikk overlatt tiltaltes bil, for med den å kjøre alle fire til en privat fest ca 1,5 km unna.
Rettens flertall - de to domsmenn - har i dommen uttalt at etter deres mening er det rimelig grunn til tvil om hvorvidt tiltalte forut for overgivelsen av bilnøklene spurte B om han hadde drukket. «Denne tvil mener flertallet bør komme tiltalte til gode». I tilknytning til dette uttaler så flertallet at det «ikke har holdepunkter for å legge til grunn at det ble sagt noe om alkoholkonsum på Lilletorget forut for kjøringen, og da særlig B s konsum». Ut fra hele situasjonsbildet kom flertallet likevel til at tiltalte hadde oppfylt aktsomhetskravet etter §17 annet ledd. Flertallet la da vekt på at tiltalte og B ikke hadde vært sammen tidligere på dagen eller kvelden, og at tiltalte ikke hadde sett at B drakk. Tiltalte hadde heller ikke foranledning til å fatte mistanke om at B var påvirket. De hadde vært på to forskjellige skjenkesteder i byen, og tiltalte «konstaterte ved selvsyn at B virket edru».
Etter min mening har tiltalte ved det forhold flertallet har lagt til grunn, ikke oppfylt den strenge aktsomhetsplikt etter vegtrafikkloven §17 annet ledd. Flertallet har - som rettsformannen peker på i sin dissens - unnlatt å se hen til at episoden skjedde ved tolv-ett-tiden en lørdagsnatt. I retten hadde tiltalte også medgitt at han kjente B på forhånd og visste at denne ikke var avholdsmann. Formålet med kjøreturen var - som fremholdt både av flertallet og mindretallet - å komme til en ny fest. I den situasjon som forelå, måtte tiltalte - også gjennom spørsmål til B - skaffe seg kunnskap om denne hadde nytt alkohol denne kvelden, og om hans eventuelle alkoholkonsum kunne lede til en alkoholkonsentrasjon i blodet som medførte at han var påvirket i vegtrafikkloven forstand. Ved å unnlate å bringe nærmere klarhet i dette forhold - og ved fullt ut å basere seg på inntrykket etter «selvsyn» - har tiltalte etter min mening utvist slik uaktsomhet som straffebudet tar sikte på å ramme.
Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Sandene: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Christiansen, Sinding-Larsen og Tønseth: Likeså.
Av byrettens dom (dommerfullmektig Kjetil Kvammen med domsmenn): - - -
Det ble til at han dro til et sted hvor det var privat fest. Der oppholdt han seg sammen med kamerater til utpå kvelden. I løpet av denne festen drakk tiltalte eksportøl og brennevin, og ble etter hvert beruset. Fra privatfesten dro han til restaurant Viktor ved Viktoria hotell. Frem til stengetid drakk han der en del pils. Vitner har uttalt at tiltalte var åpenbart beruset da han forlot restauranten. På Lilletorget traff tiltalte tre andre kamerater, deriblant B, som tiltalte kjente endel fra tidligere. B hadde denne kvelden bl.a. vært på Grenaderen og drukket pils. De to andre hadde også nydt en del alkohol. B holdt en flaske Solo som han drakk av. Meningen var at disse fire skulle til en privat fest ca 1,5 km unna. Tiltalte tok opp nøklene til sin bil og ga de til B. Sammen gikk så de fire opp mot Bryggerikjelleren hvor tiltaltes bil sto parkert. Etter et par minutters venting ved bilen kjørte så B fra stedet med de tre andre som passasjerer. Tiltalte satt i passasjersetet foran. De var imidlertid iakttatt av politioverkonstabel Stenumgård som var ute i sivil bil. - - -
Under avgjørelsen av skyldspørsmålet har retten delt seg i et flertall og i et mindretall. Flertallet, de to domsmennene, mener at det er rimelig grunn til tvil om hvorvidt tiltalte forut for overgivelsen av nøklene spurte B om han hadde drukket. Denne tvil mener flertallet bør komme tiltalte til gode. Selv om flertallet ikke har holdepunkter for å legge til grunn at det ble sagt noe om alkoholkonsum på Lilletorget forut for kjøringen, og da særlig B s konsum, finner man at tiltalte har oppfylt det aktsomhetskrav som loven §17 annet ledd legger på bileier eller rådighetsutøver. Ved vurderingen av hva som således faller inn under loven pliktmessige begrep «forvisse seg» har en lagt vekt på hele situasjonsbildet, slik det måtte fremtone seg for tiltalte denne kvelden. De to hadde nemlig ikke vært sammen tidligere på dagen eller kvelden. Tiltalte hadde ikke sett at B drakk. Han hadde heller ikke foranledning til å fatte mistanke om at B var påvirket. De hadde vært på to forskjellige skjenkesteder i byen. Tiltalte konstaterte ved selvsyn at B virket edru. Rettens flertall legger sterk vekt på at også politioverkonstabel Stenumgård kort tid etter at kjøringen hadde funnet sted bedømte B som edru, og at legen ved den kliniske prøven erklærte ham for ikke påvirket. Av protokollen ført i forbindelse med blodprøven fremgår det også at intet undersøkingsfunn, bortsett fra alkohollukt av åndedrett, tydet på at den undersøkte B hadde nydt alkohol. Selv om Høyesterett gjennom sin praksis har trukket opp en etter måten streng aktsomhetsnorm på dette felt finner rettens flertall at denne ikke kan strekkes så langt som til å omfatte nærværende tilfelle, ganske særlig ikke når både politi og lege har bedømt situasjonen på samme måte som tiltalte. Av dette følger at tiltalte ved sin adferd ikke har overtrådt loven aktsomhetskrav, og at han derfor blir å frifinne.
Mindretallet, rettens formann, mener at det ved en frifinnende dom er stillet for små krav til hva tiltalte burde ha gjort for å forvisse seg om at den han overlot sin bil til fylte vilkårene for å kjøre den. Mindretallet er enig med flertallet i at hele situasjonen og forholdene omkring den bør være grunnlaget når vurderingen skal foretas. Det må da ses hen til at episoden skjedde ved 12-01-tiden en lørdagsnatt. Tiltalte har i retten forklart at han kjente B på forhånd og visste at han ikke var avholdsmann. Formålet med kjøreturen var å komme til en ny fest. At de ytre omstendigheter lå slik an at tiltalte ikke kom på tanken at B kunne ha drukket kan da ikke være tilstrekkelig til å oppfylle loven krav. Hvorvidt en person har under 0,5 promille alkoholpåvirkning lar seg ikke konstatere bare ved iakttakelse, og et spørsmål om hvorvidt B var edru var ikke nok. Dessuten finner mindretallet heller ikke godtgjort at B har besvart spørsmålet.
Mindretallet finner det for øvrig tilstrekkelig å vise til Høyesteretts tidligere praksis vedrørende aktsomhetsnormen, jfr. f.eks. Rt-1974-1126. - - -