Rt-1982-1487

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-11-03
Publisert:	Rt-1982-1487 (367-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 194B/1982
Parter:	1. Eivind A. Olsen og 2. Svein Margon Olsen (advokat Ståle Eeg Nielsen - til prøve) mot Staten v/Landbruksdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Sven Ole Fagernæs).
Forfatter:	Michelsen, Elstad, Skåre, Endresen, Blom
Lovhenvisninger:	Jordloven (1955) §1, Konsesjonsloven (1974) §1, §21, §6, Jordloven (1955), Forvaltningsloven (1967) §24, §25, §41, Forvaltningslov ikrafttredelseslov (1969), §8, Konsesjonsloven (1974)

Dommer Michelsen: Brødrene Svein og Eivind Olsen kjøpte i 1977 sammen eiendommene gnr. 88, bnr. 3, Birkeland, og gnr. 88, bnr. 6, Birkeland-Nyheim, i Gaular, og søkte om konsesjon etter lov av 31. mai 1974 nr. 19. Mens konsesjonssaken stod under behandling hos de kommunale myndigheter, meldte eierne av 3 nabobruk seg med begjæring om hver å få tildelt deler av eiendommene som tilleggsjord. Som følge av dette ble det reist spørsmål om staten skulle gjøre forkjøpsrett gjeldende etter §21 tredje ledd i konsesjonsloven. Herredsagronomen mente konsesjon burde gis. Flertallet i jordstyret - fire medlemmer - rådde til at forkjøpsrett skulle brukes, mens et mindretall på to gikk inn for at det ble gitt konsesjon til brødrene Olsen. Formannskapet sluttet seg enstemmig til den oppfatning flertallet i jordstyret hadde gitt uttrykk for. Fylkeslandbrukssjefen inntok i sin innstilling til fylkeslandbruksstyret det samme standpunkt, mens styret enstemmig vedtok at det skulle gis konsesjon til den ene av brødrene - Eivind Olsen. Denne beslutningen ble av to av de jordsøkende klaget inn for Landbruksdepartementet som den 12. mai 1978 besluttet at statens forkjøpsrett skulle gjøres gjeldende.

Svein og Eivind Olsen gikk til søksmål for å få departementets avgjørelse kjent ugyldig.

I denne sak avsa Sunnfjord herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - den 10. mars 1980 dom med slik domsslutning:

«1. Det Kgl. Landbruksdepartement sitt vedtak i skriv av 12. mai 1978 frå Landbruksdepartementet til Sogn og Fjordane fylkeslandbruksstyre om å nytte retten til forkjøp av gnr. 88, bnr. 3, Birkeland og gnr. 88, bnr. 6, Nyheim i Gaular, er avskipa.

2. Staten v/Det Kgl. Landbruksdepartement betalar sakskostnader til Eivind A. Olsen og Svein M. Olsen med kr. 10739,50 - kronertitusenogsjuhundreogtrettini 50/100 innan 14 - fjortan - dagar frå kunngjering av domen.»

Landbruksdepartementet brakte denne avgjørelsen inn for Gulating lagmannsrett som avsa dom den 27. februar 1981. Dommen har slik domsslutning:

1. Staten ved Landbruksdepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Eivind A. Olsen og Svein M. Olsen, en for begge og begge for en, 13500,- - trettentusenfemhundre - kroner til Staten ved Landbruksdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

Det var dissens innen lagmannsretten. En av lagdommerne kom til samme resultat som herredsretten.

Svein og Eivind Olsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Sunnfjord herredsrett og Oslo byrett. For herredsretten er det gitt forklaringer av den ene av de ankende parter og 3 vitner - ett nytt for Høyesterett. Ved Oslo byrett har en av Landbruksdepartementets ekspedisjonssjefer som var underdirektør da saken ble behandlet i departementet, og som i denne egenskap tok del i behandlingen, forklart seg. Han har ikke tidligere avgitt forklaring i saken. I forbindelse med at han forklarte seg, la han frem et notat som han hadde utarbeidet om behandlingen og avgjørelsen av saken i departementet.

Det er for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter. Av disse nevner jeg et arbeidsdokument som ble laget i Landbruksdepartementet kort før avgjørelsen der ble truffet. Det er bare fremlagt de deler av dette notatet som behandler sakens faktum.

De ankende parter har i det vesentlige gjort gjeldende:

Landbruksdepartementet har bygd sitt vedtak om å gjøre forkjøpsrett gjeldende for staten på en uriktig forståelse av konsesjonsloven og jordloven. Departementet har ment og lagt til grunn at det primært skal legges vekt på rasjonaliseringshensyn, og bare sekundært tas omsyn til konsesjonssøkerens interesser når det skal avgjøres om staten skal tre inn i kjøpet. Når det imidlertid skal tas stilling til dette spørsmål, skal de hensyn som går frem av konsesjonsloven §8, og således søkerens personlige forhold, vurderes mot dem som kan sies å tale for rasjonaliseringstiltak. De enkelte faktorer må likestilles. Landbruksdepartementet har således begått feil i rettsanvendelsen, og vedtaket må derfor kjennes ugyldig.

Det foreligger også feil i saksbehandlingen som må lede til det samme resultat. Den begrunnelse departementet har gitt for sitt vedtak, er så mangelfull at det er grunnlag for å si at det foreligger en svikt i selve de vurderinger som er foretatt. Denne svikt kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold.

Et vedtak om at statens forkjøpsrett skal gjøres gjeldende, er meget inngripende overfor dem det rammer. Våre konsesjonslover bygger på den forutsetning at det skal gis ervervstillatelse med mindre almene hensyn taler imot. Som følge av disse to omstendigheter må det stilles strenge krav til begrunnelsen som gis for en beslutning om at staten skal tre inn i et kjøp til fortrengsel for kjøperen og kanskje i strid med selgerens interesser. Det vises her til avgjørelse i Rt-1981-745. Disse krav er ikke tilfredsstillet i dette tilfellet.

Konsesjonssøkerne stod i denne saken i en spesiell stilling. Den eiendommen den ene av dem eide, og den andre drev, var fratatt dem ved et odelssøksmål, og de satt igjen med besetning og maskiner. Man må etter det opplyste legge til grunn at departementet var bekjent med disse faktiske forhold som gikk frem av sakens dokumenter. Dette gir imidlertid ikke grunnlag for den slutning at departementet har tatt disse spesielle forhold med i sin vurdering. Ut fra den begrunnelse som kreves etter forvaltningsloven, skal man kunne kontrollere at alle relevante momenter har inngått i vurderingen. I dette tilfellet har man ikke noen garanti for at departementet har foretatt avveining ut fra den spesielle situasjon kjøperne befant seg i. Det går ikke frem av det som står i begrunnelsen, og den setningen som omtaler konsesjonssøkernes forhold, er meget uklar. Det er helt uvisst hva departementet egentlig har ment å legge vekt på når det fremhever at kjøperne ikke fra før er eiere av jordbruk. Man kan ikke se om dette er et moment som det legges vekt på i konsesjonssøkernes favør eller som skulle tale mot at konsesjon ble gitt.

Det er også en mangel ved den begrunnelse som er gitt, at det ikke med grunnlag i loven §8 er foretatt noen vurdering av de jordsøkendes personlige forhold.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«1. Vedtaket om å nytte Statens forkjøpsrett til gnr. 88 bnr. 3 og 6 i Gaular kjennes ugyldig.

2. Eivind A. Olsen og Svein M. Olsen tilkjennes omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Staten v/Landbruksdepartementet har for Høyesterett ikke hevdet at konsesjonsmyndighetene helt kan se bort fra konsesjonssøkerens individuelle forhold når det skal tas stilling til om forkjøpsrett skal gjøres gjeldende etter §21 tredje ledd i konsesjonsloven. Det erkjennes fra departementets side at disse momenter må komme inn ved vurderingen. Forkjøpsreglene forutsetter imidlertid at rasjonaliseringshensynet skal tillegges den største vekt. De individuelle forhold tas i betraktning som korrigerende momenter. §8 i konsesjonsloven er ikke direkte anvendelig i en sak hvor det skal avgjøres om staten skal tre inn i et kjøp, men bare hvor man vurderer om søkeren bør gis konsesjon.

Hvilken vekt de forskjellige momenter skal tillegges i den konkrete sak, er et skjønnsspørsmål som det tilligger forvaltningsorganene å ta stilling til, og som ligger utenfor hva domstolene normalt kan øve kontroll med.

I den foreliggende sak fremgår det klart av den begrunnelse departementet har gitt, at man har veiet kjøpernes interesser mot den rasjonaliseringsgevinst man kan oppnå ved å tildele de jordsøkende tilleggsjord.

De jordsøkendes personlige forhold som også kan være et relevant moment, var det etter departementets oppfatning ikke foranledning til å komme nærmere inn på.

Departementet gjør videre gjeldende at den begrunnelse som er gitt i vedtaket, er tilstrekkelig, og at en eventuell mangel under ingen omstendighet kan sies å ha hatt noen innflytelse på avgjørelsens innhold.

Det dreier seg om en sak hvor faktum og vurderingstemaet var klart. Den utslagsgivende bestemmelse blir derfor, når det gjelder kravene til begrunnelsen, §25 tredje ledd i forvaltningsloven. Etter det som der er sagt, er det hovedhensynene for det skjønnsmessige resultat man plikter å fremheve i grunngivningen. Når loven uttrykker seg som den gjør, må det være tilstrekkelig at det i begrunnelsen pekes på grupper av hensyn, som når i dette tilfellet kjøpernes interesser fremheves.

I den begrunnelsen departementet har gitt, er det bare «n setning som kan sies å volde tvil. Det er den sats som lyder slik: «Kjøperne har ingen tilknytning til bruket og er ikke fra før eiere av jordbruk». Det er bare annen del av passusen vanskeligheten knytter seg til. Departementet innrømmer at man her har uttrykt seg uheldig. Denne skjønnhetsfeil kan imidlertid ikke ha spilt noen rolle for avgjørelsen. Det er fra den ankende parts side innrømmet at departementet var fullt ut bekjent med kjøpernes spesielle situasjon. Under disse omstendigheter kan man bare legge til grunn at en uklarhet eller mangel i begrunnelsen har hatt innflytelse på avgjørelsens innhold, dersom det foreligger spesielle omstendigheter som tyder på at det er en svikt i vurderingen. Slike forhold kan ikke påvises i denne saken hvor man står overfor et vel forankret skjønn hvor rasjonaliseringshensynet helt riktig er tillagt den avgjørende vekt. Man har ikke som i avgjørelsen i Rt-1981-745 å gjøre med et tilfelle hvor resultatet må sies å fremtre som lite rimelig.

Staten ved Landbruksdepartementet har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.»

Jeg er kommet til samme resultat som flertallet i lagmannsretten.

Etter min oppfatning er det i denne saken ikke grunnlag for å si at Landbruksdepartementet har lagt en uriktig forståelse av konsesjonsloven og jordloven til grunn for sin avgjørelse.

Saken startet som en konsesjonssak. Da naboer meldte seg og begjærte brukene utlagt til seg som tilleggsjord, ble spørsmålet om å nytte statens forkjøpsrett etter konsesjonsloven §21 tredje ledd trukket inn. Denne bestemmelsen viser uttrykkelig til formålsparagrafene i konsesjonsloven og jordloven, begge lovers §1, og avgjørelsestemaet blir om man ut fra de formål lovene fremhever, skal gi konsesjon eller nytte forkjøpsretten. Det er da etter min oppfatning ikke tvilsomt at departementet må vurdere ikke bare den rasjonaliseringsgevinst man kan oppnå gjennom forkjøpsretten, men også de individuelle forhold som knytter seg til erververen, og som kan sies å tale for at han får ervervstillatelse. Jeg viser i denne forbindelse til at jordloven §1 taler om den som har sitt yrke knyttet til landbruket.

Slik bestemmelsene om forkjøpsrett er formet, ligger det dog nær å slutte at det ved avgjørelsen av om denne retten skal nyttes, først og fremst skal ses hen til rasjonaliseringshensynet, mens de individuelle forhold kommer inn som korrigerende momenter. Det vil høre under forvaltningens skjønn å avgjøre hvilken betydning som i det enkelte tilfellet skal tillegges de forskjellige faktorer.

Av begrunnelsen for det vedtaket departementet har truffet, går det frem at man nettopp har veiet kjøperens interesser mot den rasjonaliseringsgevinst man kan oppnå ved å fordele salgseiendommene på nabogårdene som tilleggsjord.

Jeg føyer til at også de jordsøkendes personlige forhold kan komme inn som momenter ved den skjønnsmessige avgjørelsen. I dette tilfellet var det dog ikke foranledning for departementet til å komme nærmere inn på et slikt moment. Det forelå opplysninger om nabobrukene og om eierne av dem, men var overhodet ikke antydet at det til jordsøkerne personlig skulle knytte seg diskvalifiserende omstendigheter.

Jeg har heller ikke kunnet finne at det ved departementets saksbehandling, nærmere bestemt dets begrunnelse for vedtaket, skulle hefte slike mangler at avgjørelsen må kjennes ugyldig.

Den begrunnelse departementet har gitt, viser, som jeg har vært inne på, at man har foretatt en avveining mellom de forskjellige relevante omstendigheter. Det går også frem av det som er sagt i beslutningen at det har vært ansett rimelig klart at man gjennom inngrepet oppnår et resultat som ut fra loven formål ble vurdert som bedre enn resultatet av det salg som det er tale om å tre inn i. Jeg viser i denne forbindelse til avgjørelsen i Rt-1981-745, særlig side 748.

I begrunnelsen er anført, før selve avveiningen foretas, en rekke omstendigheter som trekkes frem som relevante. En setning i begrunnelsen inneholder imidlertid en passus som etter min oppfatning er misvisende. Jeg har gjengitt setningen under gjennomgåelsen av statens prosedyre. Første del av satsen er i faktisk henseende helt riktig og peker på et relevant forhold. Hadde kjøperne hatt tilknytning til bruket tidligere, ville deres søknad om konsesjon stått sterkere. Det er den annen del av setningen som volder tvilen. Ser man disse ord i sammenheng med det som er sagt umiddelbart foran, og med det som anføres etterpå, ligger det nær å anta at departementet har ment å fremheve et moment som taler i kjøpernes disfavør. Det er dog uklart hva man egentlig har tenkt på.

Det er på det rene og innrømmet fra de ankende parters side at departementet har vært fullt bekjent med de spesielle forhold som forelå for konsesjonssøkerne. Hensett til dette og på bakgrunn av den øvrige helt adekvate begrunnelse som er gitt i vedtaket, kan jeg ikke legge til grunn at denne uklarhet eller mangel har hatt noen betydning for den skjønnsmessige vurdering. Jeg finner i denne forbindelse grunn til å peke på at man i denne saken ikke står overfor et vedtak som medfører et resultat som kan betegnes som urimelig. Det er ikke holdepunkter for å anta at uklarheten eller mangelen tyder på en svikt i selve vurderingen.

Anken har etter dette ikke ført frem, og punkt 1 i lagmannsrettens dom blir således å stadfeste.

Etter min oppfatning bør hver av partene bære sine omkostninger for alle retter. På grunn av den uklarhet som heftet ved departementets begrunnelse, var det foranledning for de ankende parter til å gå til søksmål, og da de vant saken for herredsretten og det ble dissens i lagmannsretten, var det rimelig grunn for dem til å bringe saken inn for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne Dom:

Punkt 1 i lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skåre, Endresen og Blom: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver T. Lundevall med domsmenn): - - -

Retten skal merka: - - -

Det retten skal og har høve til å gjera, er om det knyter seg feil sakførehaving eller feil rettsbruk (rettsnytting) ved Landbruksdepartementet sitt vedtak om forkjøpsrett i skriv av 12. mai 1978. Forvaltningslova frå 10. februar 1967 §41 uttrykker det slik:

«(virkningen av feil ved behandlingsmåten).

Er reglene om behandlingsmåten i denne lov eller forskrifter gitt i medhold av loven ikke overholdt ved behandlingen av en sak som gjelder enkeltvedtak, er vedtaket likevel gyldig når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold.»

H.r.advokat Arne Fliflet uttrykte det på fylgjande måte:

1. Retten kan prøve om Landbruksdepartementet har gjort seg skuldig i feil sakførehaving. Dersom retten kjem til at det er tilfelle, må den vidare vurdere om det er grunn til å tru at feilen kan ha hatt noko å seia for vedtaket.

2. Retten kan vidare prøve om Landbruksdepartementet sitt vedtak byggjer på urett faktum, og i tilfelle om det er grunn til å tru at det kan ha hatt noko å seia for vedtaket.

Retten finn at dette er korrekt måte å sjå det på.

For ordens skuld vil ein nemne at h.r.advokat Fliflet meinte at Saksførehavingsreglane var fylgde til punkt og prikke, og at Landbruksdepartementet sitt vedtak heller ikkje bygde på urett faktum, men dette er ikkje retten enig i.

Retten ser det slik at den har ikkje høve til å prøve kva som er mest føremålstenleg når det gjeld jordbrukspolitikk m.m. eller skjønnsmessig element ved Landbruksdepartementet sitt vedtak.

I spørsmålet om å gjera bruk av forkjøpsretten forsto retten h.r.advokat Fliflet på den måten at dei kompetente organ kunne vurdere om forkjøpsrett skulle nyttast utan å dra kjøparens forhold inn i vurderinga. Dei kompetente organ måtte ta sitt standpunkt under omsyn til føresegner i konsesjonslova frå 31. mai 1974 §1 og jordlova frå 18. mars 1955 §1 og §6, som har reglar om føremålet. Det siste er rett, men ikkje det første. Landbruksdepartementet har elles i si vurdering drege inn kjøparens forhold, og etter retten sitt syn har vedkomande organ plikt til det. Etter det ein kan forstå har dette støtte hor Torgeir Austenå i hans bok «Konsesjonsreglane for fast eigedom». Det vert vist til side 119 der det mellom anna er uttalt:

«Eg har tidlegare i kapittel X peika på moment som kan tale for eller mot at konsesjon skal gjevast. Det er ei anna side av problemet vi møter her. Styresmaktane må vurdere om det er meir formålstenleg å bruke forkjøpsretten i den konkrete situasjon, enn det vil vere å gje eller nekte konsesjon.»

Lov om konsesjon og forkjøpsrett §8 som står i kapittel 4 - Forhold av betydning for om konsesjon skal gis, har slike føresegner:

§8 (særlige forhold for landbrukseiendommer).

Ved avgjørelsen av søknad om tillatelse til erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål skal det særlig tas hensyn til:

1. om erververen anses skikket til å drive eiendommen,

2. om erververen vil ta fast bopel på eiendommen for selv å drive den,

3. om erververen ved ervervet vil få en rasjonell driftsenhet, som ved en forsvarlig utnyttelse alene eller i kombinasjon med annet yrke vil gi en rimelig familieinntekt, eller som vil gi ham mulighet for å få det,

4. om ervervet vil føre til en hensiktsmessig arrondering.

Spørsmålet er så om det knyter seg feil til Landbruksdepartementet sitt vedtak. Retten meiner det er tilfelle.

I vedtaket står det:

«Ved å nytte forkjøpsretten kan nabobruk styrkes ikke uvesentlig og man unngår å måtte reise nye bygninger på forkjøpsbruket.»

Ein går ut frå at det her er sikta til alle aktuelle forkjøpsbruk. Det nemnde er ikkje korrekt når det gjeld Ola O. Birkeland, eigar av gnr. 88, bnr. 4. I heradsagronomen si utgreiing er det uttalt at i tilfelle samanslåing med bnr. 3 vil det vera nødvending med bygging av driftsbygning.

Dette ser ein mindre ålvorleg. Verre er det med fylgjande utsegn: «Kjøperne har ingen tilknytning til bruket og er ikke fra før eier av jordbruk». (Understrekning gjort her). Saksøkjarane (kjøparane) hadde akkurat på grunn av odelssøksmål måtte gå frå gardsbruk i Fjaler som dei hadde drive frå 1973 til 1977.

Nemnde utsegn er såleis feil. Dette at saksøkjarane hadde hatt bruk i Fjaler, er nemnt i heradsagronomen si utgreiing. Ein finn i denne samanheng også å burde peike på at i Landbruksdepartementet sitt skriv er det i det heile ikkje sagt noko om at saksøkjarane sat med buskap og maskiner som dei i tilfelle måtte realisere dersom dei ikkje fekk ha bruket dei hadde kjøpt. Etter retten sitt syn er dette eit forhold som burde ha vore vurdert. Etter det ein kan forstå er dette forhold heller ikkje vurdert av fylkeslandbrukssjefen.

Nemnde forhold står etter retten sitt syn så sentralt at når det her er gjort direkte feil og/eller ikkje gjort vurdering, så må det føre til at Landbruksdepartementet sitt vedtak om å nytta forkjøpsretten må avskipast, med di retten finn det er grunn til å rekna med at feilane kan ha hatt noko å seia for innhaldet i vedtaket.

Retten legg ikkje noko større vekt på fylgjande utsegn i Landbruksdepartementet sitt skriv:

«Det nevnes for øvrig at departementet, som fylkeslandbruksstyret, er av den mening at drift av eiendommen i sameie - slik det er søkt om - neppe vil være en jordbruksmessig heldig løsning.»

Dette er vel noko som er meint som eit plus til det andre. Retten kan ikkje forstå at det kan ha noko å seia at to brødre har ein eigedom ilag - kanskje av finansielle grunnar. Elles kunne truleg brødrene om turvande ha ordna seg på annan måte. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arnt Haarberg, M. Lund og ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Harald Hove): - - -

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Lund og ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Hove, er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Flertallet har forstått ankemotpartene slik at de hevder at Landbruksdepartementet i sitt vedtak ikke har oppfylt sin plikt til begrunnelse etter Forvaltningsloven §24 og §25 og at det derved er begått en feil i behandlingsmåten som kan ha vært bestemmende for vedtakets innhold, hvilket må føre til at departementets vedtak om å gjøre forkjøpsretten gjeldende ikke er gyldig, jfr. Forvaltningsloven §41. Mere konkret går denne anførsel ut på at departementet ikke har vurdert konsesjonssøkernes forhold i begrunnelsen for vedtaket, som de etter ankemotpartenes mening hadde plikt til. Det anføres ytterligere at departementet har lagt til grunn at bare formålsbestemmelsene i jordloven §1 og konsesjonsloven §1 kommer inn med noen vekt i vurderingen om forkjøpsrett, mens momentene i konsesjonsloven §8 bare kommer inn med noen tyngde ved vurderingen av om konsesjon skal gis.

Flertallet antar at det ved avgjørelse om forkjøpsrett skal benyttes, må legges vesentlig vekt på innholdet i de bestemmelser som direkte angår formålet for bruk av forkjøpsrett, jordloven §1 og konsesjonsloven §1. Departementet har i sitt vedtak gitt en fremstilling av de faktiske forhold og redegjort for hvorfor departementet mener at forkjøpsretten bør nyttes. Det er herunder også, som en del av departementets begrunnelse, vist til fylkeslandbrukssjefens anførsel i styreprotokollen. Men etter flertallets syn fremgår det også av vedtaket at kjøpernes forhold har vært vurdert og at det har vært foretatt en avveining mellom kjøpernes interesse i å overta, og den rasjonaliseringsgevinst som vil kunne oppnås gjennom bruk av forkjøpsretten. Det kan etter flertallets syn ikke stilles det krav til begrunnelsen at det i vedtaket skal trekkes spesielt inn at ankemotpartene var fratatt sin gård på odel. Dette var kjent for departementet og representerte en vesentlig del av kjøpernes interesse i å få overta bruket. Det kan ikke sees at de formål som skal tilgodesees ved kravet til begrunnelse av forvaltningsvedtak, tilsier en mere utførlig fremstilling i vedtaket av kjøpernes forhold. Det blir da unødvendig for flertallet å komme inn på om det skal stilles spesielt strenge krav til begrunnelsen i et tilfelle hvor departementet omgjør et vedtak av fylkeslandbruksstyret. I hvilken grad kjøpernes forhold skal telle ved avgjørelse om forkjøpsrett skal nyttes, må bygge på en skjønnsmessig vurdering som lagmannsretten ikke kan prøve.

Flertallet kan heller ikke se at departementet har bygget på et uriktig faktum når det i vedtaket sies at kjøperne «er ikke fra før eier av jordbruk». Det kunne nok her vært ønskelig med en mere presis formulering, men det siterte utsagn kan etter flertallets mening i sin sammenheng neppe forståes annerledes enn at kjøperen på dette tidspunkt, i hvert fall reelt, ikke var eier av annet jordbruk.

Flertallet vil for øvrig tilføye at selv om det kunne sies at vedtaket har en noe mangelfull begrunnelse og på et punkt en noe uklar uttrykksmåte, og at dette innebar feil, er det ikke funnet grunn til å regne med at feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Noe grunnlag for å fastslå ugyldighet finnes således ikke å være til stede.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Haarberg, er kommet til samme konklusjon som herredsretten, men med en annen begrunnelse: Mindretallet er enig med ankemotpartene i at departementet i nærværende sak hadde en særlig begrunnelsesplikt. Det er for så vidt tilstrekkelig å vise til at fylkeslandbruksstyret etter befaring på eiendommene hadde tilrådet konsesjon etter først å ha fattet vedtak om at der ikke skulle gjøres bruk av forkjøpsrett. Et skjerpet krav til begrunnelse for departementets vedtak burde også følge av den meget spesielle stilling som Eivind og Svein Olsen stod i. Det er fullt på det rene at såvel departementet som de organer som hadde behandlet konsesjonssøknaden i tidligere instanser var fullt ut kjent med dette forhold. Men slik departementsvedtaket er begrunnet fremgår det overhodet intet om at konsesjonssøkerne var i denne spesielle stilling, og heller intet om hvilken vekt eller hvilken betydning departementet måtte ha tillagt dette forhold. Mindretallet er enig med ankemotpartene i at for så vidt kunne departementsvedtaket, når det leses isolert, være foranlediget av en konsesjonssøknad fra en absolutt hvem som helst.

Mindretallet finner også grunn til å peke på at under ankeforhandlingene ble det stillet spørsmål om hvem eller hvilken person i departementet som hadde reelt sett fattet vedtaket. Det var imidlertid verken fra den ankende part eller fra vitnet, underdirektør Kåre Selvik, i Landbruksdepartementet, mulig å få brakt dette på det rene. Under disse forhold finner mindretallet at man må holde seg til det som er skrevet i departementsvedtaket slik det fremgår av brev fra Landbruksdepartementet til Sogn og Fjordane Fylkeslandbruksstyre av 12. mai 1978, og det synes da også som om man ikke har sikkerhet for at de forannevnte spesielle forhold hos kjøperne er vurdert. Dette er en feil ved saksbehandlingen som det er grunn til å regne med har virket bestemmende på departementets avgjørelse.

Mindretallet finner etter foranstående at herredsrettens dom bør stadfestes og at ankemotpartene bør tilkjennes saksomkostninger såvel for herredsrett som lagmannsrett. - - -