Rt-1982-1541

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-11-13
Publisert:	Rt-1982-1541 (375-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 162/1982
Parter:	Staten ved Landbruksdepartementet (regjeringsadvokaten ved advokat Johan Fr. Remmen) mot 1. Kaia Kletten (høyesterettsadvokat Erik Bryn) 2. Aslaug Nilsen Sørmo, 3. Georg Nilsen (advokat Pål Mitsem - til prøve).
Forfatter:	Skåre, Michelsen, Bølviken, Sandene, Blom
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1979) §60

Dommer Skåre: Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms, som ble opnevnt ved kgl. res. 11. juni 1971, skal etter sitt mandat blant annet gi tilråding om grensedragninger mellom statseiendom og privat eiendom. I NOU 1977:29 gav utvalget tilråding om grensen mellom gnr. 147 bnr. 1 i Mo på den ene side og gnr. 106 bnr. 1, Svartisdal, og gnr. 107 bnr. 1, Svartishei, på den annen.

Gnr. 147 bnr. 1 ble kjøpt av staten i 1888. Eiendommen betegnes som Nord-Rana allmenning eller «den uoppryddede allmenning». Allmenningsbetegnelsen er imidlertid misvisende - verken brukerne eller andre har allmenningsrett, Rt-1962-304.

Gnr. 106 bnr. 1, Svartisdal, ble ryddet i allmenningen antagelig i 1761 og skyldsatt i 1838. Gnr. 107 bnr. 1, Svartishei, skal være ryddet 1730 og ble skyldsatt i 1736. Begge eiendommer var som bygselbruk omfattet av statens kjøp av allmenningen i 1888, men de ble solgt til de respektive brukere i henholdsvis 1899 og 1901.

Side:1542

På grunnlag av utvalgets forslag forlangte staten ved Landbruksdepartementet i 1978 grensegangsforretning ved jordskifteretten i Nord-Helgeland. Jordskifteretten, som var satt med to domsmenn, avsa 8. mars 1979 kjennelse med slik slutning:

1. Grensen mellom statens eiendom gnr. 147, bnr. 1 skal på nordsiden av Svartisvatnet mot gnr. 106, bnr. 1, Svartisdal, gå over punktene A, B, C, L, M på dok. nr. 12. På sydsiden av Svartisvatnet skal grensen for gnr. 147 mot bruk under gnr. 107, Svartishei, gå etter punktene M, R, F, G på dok. nr. 12.

2. Tvisten har større verdi enn kr. 500,- for hver av de to grensestrekningene mot gnr. 106 og gnr. 107.

3. Kjennelsen settes til påanke straks i henhold til jordskifteloven §60, pkt. 2. 4.

Kjennelsen er enstemmig.»

Staten ved Landbruksdepartementet påanket kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett. Lagmannsretten, som var satt med to sakkyndige domsmenn, avsa 11. juli 1980 dom med slik domsslutning:

«Jordskifterettens kjennelse stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet to fagdommere stemte for den grense som var foreslått av utvalget.

Dommen er påanket til Høyesterett av staten ved Landbruksdepartementet, men bare for så vidt gjelder grensedragningen for gnr. 107 bnr. 1, Svartishei. Motparter i ankesaken er også eierne av gnr. 107 bnr. 2, Sørmo, og 3, Tverli. Disse bruk har felles utmark med bnr. 1.

Om partenes anførsler og påstander for de tidligere instanser viser jeg til jordskifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom. I anledning av ankesaken er de tre private parter og seks vitner avhørt ved bevisopptak ved Rana herredsrett. Ett vitne er nytt for Høyesterett. Det er ikke lagt fram nye dokumenter av betydning. Ankemotpartene har fri sakførsel for Høyesterett.

Den ankende part - staten ved Landbruksdepartementet - har i det vesentlige anført:

Salget fra staten til brukeren omfattet de områder som tidligere kunne anses å tilligge bygselbruket - man har ikke holdepunkter for at noe skal trekkes fra eller legges til. Hvor grensebeskrivelsen ikke gir tilstrekkelig veiledning, må man i en sak som denne bygge på de prinsipper som kommer til uttrykk i Melå-dommen - Rt-1967-313. Disse prinsipper er lagt til grunn av utvalget, og staten er enig i den konkrete vurdering utvalget har foretatt med dette utgangspunkt.

De grense- eller eiendomsbeskrivelser som finnes i eldre dokumenter, er uklare, og lagmannsrettens flertall har til dels lagt mer i disse dokumentene enn det er grunnlag for. Dette gjelder således en utskiftningsforretning fra 1884 for Asphaug, som er et nabobruk sør for Svartishei. Dette bruk har grense mot Svartishei, som er fastsatt i 1829. Når det i utskiftningsforretningen av 1884 beskrives en grenselinje

Side:1543

ytterligere vestover i forhold til den som ble fastsatt i 1829, kan det ikke forutsettes at Svartishei eier områdene nord for denne linje så langt vest den trekkes i utskiftningsforretningen. En slik antakelse kan ikke støttes på at allmenningseieren ikke var varslet. Det lå neppe noe usedvanlig i at man likevel trakk en grense mot allmenningen. Det samme skjedde ved utskiftningsforretningen i 1893 vedrørende Raudsandaksel. Det er ubestridt at det ved denne anledningen ble trukket en grense mot allmenningen uten at eieren (staten) var part.

Staten mener at det heller ikke kan utledes noe om grensedragningen av de dokumenter som gjelder salget av Svartishei i 1901. De uttrykk som brukes for å karakterisere gårdens utstrekning, er meget ubestemte. Heller ikke delingsforretningen i 1944 da gnr. 107 bnr. 3 ble utskilt, kan ha betydning. Her er vestgrensen angitt å være «Raudsandaksel (Rengårdsli)», hvilket her må bety østgrensen for Rengårdsli. At Svartishei er nevnt som en tilstøtende eiendom i vest, kan ikke bety at Svartishei skulle eie noe nord-vest for Rausandtind.

Det erkjennes fra statens side at bruk av fjellområder som beite for melkekyr er et relevant moment ved grensedragningen, men det må ses bort fra områder der beitingen bare var sporadisk. Statens forslag til grense er imidlertid trukket slik at de faste beiteområder faller innenfor grensene for Svartishei. Det kan være noe tvil for så vidt gjelder beiting omkring Nova, og staten har ved en subsidiær påstand trukket grensen slik at hele dette området vil tilfalle Svartishei.

Sau og ungdyr har utvilsomt beitet i et mer omfattende område, herunder i områdene ved Mangholmvann og sikkert også enda lenger mot vest. Dette kan imidlertid ikke danne grunnlag for å si at områdene tilhører Svartishei. For det første var det ikke her tale om noen eksklusiv bruk - også Raudsandaksel hadde sauer i dette området. Dessuten er det ikke her tale om noe topografisk skarpt avgrenset beiteområde som gjør det naturlig å legge det til Svartishei. Staten har ikke gjort innvendinger mot sauebeitet og betrakter beitingen som utslag av en allemannsrett.

De opplysninger man har om fiske i Mangholmvannet, gir grunnlag for å anta at fisket her ble utviklet først etter at Svartishei var solgt. Dessuten var fisket utøvet av flere. Nord-Helgeland skogforvaltning inngikk i 1931 avtale med Rana Turistforening, og deretter i 1947 med Rana Fiskeforening om forvaltningen av Mangholmvannet. Under disse omstendigheter kan det fiske som har vært utøvet av Svartishei, ikke få betydning for spørsmålet om eiendomsrett til noen del av vannet.

Jakt med gevær er i dette området ansett som en allemannsrett. De opplysninger som foreligger om snarefangst, viser at denne i første rekke ble utøvet innenfor det området som også etter statens påstandslinje vil tilhøre Svartishei. Utenfor påstandslinjen var snarefangsten sporadisk, og utslag av en allemannsrett. Noen betydning for fastsettingen av eiendomsgrensen kan denne fangsten ikke få.

Staten er ikke enig med lagmannsretten når det i dommen antydes at grensdragningen må være rommeligere for fjellgårder enn for gårder ved kysten ut fra det større behov fjellgårder skulle ha for utmarksområder for jakt og fangst. De prinsipper som kommer til uttrykk i

Side:1544

Melå-saken, Rt-1967-313, må legges til grunn også i den foreliggende sak, og her nevnes ikke noe om dette.

Når det gjelder rettsoppfatningen i området, har den stort sett en kilde - nemlig en tidligere oppsitter på Svartishei. Dessuten er rettsoppfatningen ikke entydig og klar når det gjelder det viktigste området innen tvistefeltet, nemlig Mangholmvannet. Som nevnt foran har staten festet bort fiskeretten. Staten har også bortfestet en hyttetomt ved vannet, men hytten ble aldri bygget.

På grunnlag av det som er anført, mener staten at grensen må trekkes ut fra det man vet om beite for melkekyr, og slik at man får en hensiktsmessig og naturlig grense etter de topografiske forhold. Den grense som lagmannsretten har trukket er lite naturlig, dels fordi Mangholmvannet ligger i et annet dalføre, og dels fordi det ikke er hensiktsmessig at et fiskevann deles på midten.

Staten v/Landbruksdepartementet har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt:

Grensen mellom Nord-Ranen almenning gnr. 147 bnr. 1 og Svartishei gnr. 107 i Rana går fra høyde 187 vest for Svartisvatnet i rett linje til høyde 537 nord for Mangholmvatnet, derfra følger grensen vannskillet mellom Svartisvatnet og Mangholmvatnet til Nova (høyde 747) og går deretter i rett linje tilnærmet sørlig retning til Rausandtinden (høyde 990).

Subsidiært:

Grensen mellom Nord-Ranen almenning gnr. 147 bnr. 1 og Svartishei gnr. 107 i Rana går fra høyde 187 vest for Svartisvatnet i rett linje til høyde 537 nord for Mangholmvatnet, derfra følger grensen vannskillet mellom Svartisvatnet og Mangholmvatnet til rett nord for nord-østre hjørne av Mangholmvatnet og deretter i rett linje til Rausandtinden (høyde 990).»

Ankemotpart nr. 1 - Kaia Kletten - har i det vesentlige anført:

Staten har ikke villet erkjenne noen bruksrett for Svartishei utenfor eiendommens grenser. Det sies at fiske, fangst og sauebeite er allemannsretter, men det foreligger ingen klare utsagn om rettighetenes innhold og rettsbeskyttelse. Behovet for beite, jakt og fiske må derfor dekkes innenfor de fastsatte grenser. For den fjellgård det her er tale om, var utnyttelse av disse ressurser av sentral betydning, og eiendomsgrensene må trekkes rommelig. Situasjonen er for så vidt annerledes enn for gårder ved sjøen.

Kaia Kletten erkjenner at dokumentene ikke angir noen entydig grense. Det er imidlertid et gjennomgående trekk at Svartishei gjennom dokumentene, bruk og rettsoppfatning utpeker seg som det enerådende bruk i tvisteområdet. Et utgangspunkt er det også at grensen fra utgangspunktet i nord under enhver omstendighet må trekkes slik at store fjellområder tilfaller Svartishei. At grensene skal trekkes rommelig, synes også forutsatt i stortingsproposisjonen fra 1888 om statens kjøp av Nord-Rana Allmenning: Her nevnes ikke noe om at staten skulle ha interesser i høyfjellet, og noen kollisjon med gårdenes beiteinteresse er for så vidt ikke forutsatt. Dessuten gir utskiftningsforretningen for Asphaug i 1884 holdepunkt for at Svartishei har rettigheter i fjellet så langt vest som til grensen mellom Raudsandaksel og Rengårdsli.

Side:1545

Av betydning er også de synspunkter som lå til grunn da det ved hundreårsskiftet ble aktuelt å selge Svartishei. Under salgsforberedelsene ble reist spørsmål om å fastsette grenser for eiendommen mot høyfjellet. Den lokale skogforvaltning la til grunn at det ikke kunne være noen interesse for det offentlige å forbeholde seg noe høyfjell. Dette synes å ha som forutsetning av Svartisen var en naturlig grense i nord, og at fjellet sørover, herunder tvisteområdet, måtte anses delt mellom gårdene, herunder Svartishei.

Det er også grunn til å merke seg de rommelige grenser som er trukket for andre eiendommer på stedet, og også lenger sør i Rana. Man har gått langt utover de områder som kunne brukes til kubeite.

Når det gjelder utnyttelsen av tvisteområdet, må man legge vekt på all den bruk som har betydning for gårdens næringsgrunnlag. Det må foretas en samlet vurdering hvor det ikke bare legges vekt på hva som har vært brukt som beiteland for melkekyr. Man kan således ikke se bort fra områder beitet av ungdyr og sau, og det kan ikke oppstilles noe krav om at denne bruken skal være eksklusiv i den forstand at området må være utnyttet av Svartishei alene. I Melå-dommen gir førstvoterende uttrykk for at all bruk må inngå i en helhetsvurdering. Slik Melåsaken forelå for Høyesterett, var det ikke grunn til å gå inn på lagmannsrettens premisser for så vidt gjaldt sauebeite, fiske og fangst.

Også fiske og fangst representerte betydelige ressurser som etter forholdene må komme i betraktning. De opplysninger som foreligger for Svartisheis vedkommende, viser at fiske i Mangholmsvannet og snarefangst var sentrale elementer i Svartisheis næringsgrunnlag. Det foreligger også opplysninger som viser at Svartishei er den sentrale bruker i området. At noen andre kan ha gått der med fiskestang og gevær, kan ikke ha betydning. Dette var tynt befolkede områder, og andres jakt og fangst kan ikke ha vært noen belastning på vilt- og fiskebestanden.

Rettsoppfatningen slik den er belyst ved bevisopptak, viser entydig at man i området anså Svartishei som rådighetshaver til området. Det er ikke ført noe bevis for avvikende rettsoppfatning. Bortfestet av vannet og en hyttetomt kan således ikke ha betydning. Også utvalget har sett bort fra dette.

Ankemotpart nr. 1 - Kaia Kletten - har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettsrettens dom stadfestes.»

Ankemotpart nr. 2 og 3 - Aslaug Nilsen Sørmo og Georg Nilsen - har i det vesentlige anført:

Disse parter eier gnr. 107 bnr. 2 og 3 som i henhold til delingsforretningene har felles utmark med bnr. 1, Svartishei. De har således felles interesser med bnr. 1. Det kan etter deres mening reises spørsmål om de har bruksrettigheter i forhold til staten på selvstendig grunnlag, men dette spørsmål er ikke tatt opp.

Disse parter har i hovedsak anført de samme synspunkter som ankemotpart nr. 1, Kaia Kletten. De har utdypet og supplert disse synspunkter, særlig gjelder dette de forhold som gjelder bruken av tvisteområdet, og de synspunkter som i henhold til rettspraksis skal

Side:1546

anvendes ved vurderingen av den betydning bruken må få i en sak som den foreliggende.

Aslaug Nilsen Sørmo og Georg Nilsen har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Jeg er kommet til samme resultat som jordskifteretten og lagmannsrettens flertall.

Skylddelingsforretningen for Svartishei fra 1736 inneholder en delvis beskrivelse av grensen mot syd, hvor det allerede var tatt opp et bruk (Asphaug). Dessuten beskrives grensen mot øst og mot nord. Etter at Svartisdal ble utskilt som eget bruk, følger grensen i dag Svartisåga og midten av Svartisvannet. Grensen ender ved «Jisfieldet», det vil si mot Østerdalsisen som en gren av Svartisen. Skylddelingsforretningen sier ikke noe om grensen mot vest, og det er denne grensen saken gjelder. Heller ikke salgsdokumentene fra 1901 inneholder noen grensebeskrivelse i vanlig forstand.

Fra Svartisdalen og Svartisvannet og vest- til sydvestover skråner terrenget jevnt og bratt oppover til det flater seg noe ut fra ca 500 meter og innover. Statens prinsipale grenseforslag knytter seg til tre høyder i området: en høyde nord for Mangholmvannet på 537 meter, deretter Nova i sydøst med 747 meter og i syd Raudsandtind med 990 meter. Etter jordskifterettens og lagmannsrettens avgjørelser er grenselinjen trukket noe mer mot vest, blant annet slik at den deler Mangholmvannet på midten. Området det tvistes om er opplyst å være 4-5 km2. Fra statens side er fisket i Mangholmvannet oppgitt som det som har verdi. Fra Svartisheis side påberopes den betydning det omtvistede området har og har hatt som beite-, fiske- og fangstområde.

Partene er enige om at det som ble solgt i 1901 var det bruk som tidligere var bygslet, og at ikke noe skal legges til eller trekkes fra. Den vesentlige betydning av dette synes å ligge i at det ikke forutsettes å ha skjedd noe tilleggserverv i 1901 eller senere. Den senere tids bruk og rettsoppfatning har imidlertid betydning for så vidt den må antas å stemme med det som også gjaldt tidligere.

Partene er videre enige i at den rettslige problemstilling i utgangspunktet er lik den som ligger til grunn for avgjørelsen i Rt-1967-313 - Melå-saken. Et hovedutgangspunkt er her at salget skal anses å omfatte all den grunn som naturlig hører til gårdens næringsgrunnlag. Fra statens side er poengtert at dette bare gjelder grunn som gården utnytter «særskilt for seg», se førstvoterende side 320 med henvisning til lagmannsrettens dom, og staten mener at det heri ligger at bruken må være eksklusiv. Dette kommer jeg tilbake til.

I Melå-saken nevnes gårdenes behov som et viktig moment, «idet det her gjelder et område der bygdefolket i kraft av loven ikke hadde bruksrett (almenningsrett). Det vil under disse omstendigheter være rimelig og naturlig å anta at en romslig grensetrekning for gårdens grenser i fjellet vil svare til hva partene mente skulle følge med i de forskjellige gårdssalg ...»

Jeg har alt nevnt at den statseiendom det i vår sak skal trekkes grense mot, ikke er allmenning. Det er fra statens side anført at

Side:1547

sauebeiting, jakt og fangst i dette området må anses som en allemannsrett. Det er imidlertid uklart hvilket innhold og hvilken beskyttelse denne rett skulle ha. Jeg mener at synspunktet fra Melå-saken må legges til grunn også her.

Også et annet forhold gjør det rimelig å legge vekt på behovet: Det dreier seg her om en fjellgård i et område som fra naturens side er slik at utnyttelse av utmarksområdene utvilsomt har vært en viktig forutsetning for å bo der. Det er etter mitt skjønn i samsvar med synspunktene i Melå-saken å la også dette telle med ved vurderingen.

Etter mitt skjønn bekrefter de overveielser som lå til grunn for salget av Svartishei, at disse synspunkter må anvendes her. Etter å ha mottatt forslag om salg reiste skogdirektøren i brev av 20. juni 1900 spørsmål om det ved salg av eiendommer «der strækker sig tilfjelds, måtte være Grund til at fastsætte Grændser for de øverste Strækninger mod Høifjeldet, idet selve Høifjeldet formentlig vil være uden Interesse for Kjøberne, men muligens kan antages at være af Betydning for det offentlige». Til dette spørsmål om grensefastsetting svarte skogforvaltningen 3. juli 1900 at det for Svartishei ikke var grunn til å forbeholde staten noe høyfjell: «Gaarden er beliggende isolert fra andre offentlige gaarde samt møder mod høifjeldet dels Svartisens vidder og dels fjeld, hvortil privateiendomme forøvrigt støder til.»

Dette ble premissene for salget. Det kan i det sistnevnte brev synes antatt at Svartisheis nordgrense måtte gå ved breen, og at de områder mot vest som denne saken gjelder, var forutsatt undergitt privat eiendomsrett. Under enhver omstendighet synes problemstillingen i skogdirektørens brev å forutsette at de lokale brukerinteresser helt ut skulle tilgodeses ved eventuell grensefastsetting.

Det er fra statens side erkjent at melkekyrne fra Svartishei beitet fra dalsiden i øst mot vest og nordvestover til Nova og lia mot Svartisvannet. Staten mener at det ved den prinsipale påstandslinje er tatt hensyn til disse beiteområder. Den subsidiære grenselinje har som grunnlag at melkekyrne også kan ha beitet rundt Nova, og derved mer mot vest.

Etter de foreliggende opplysninger legger jeg til grunn at sauer og ungdyr beitet noe lenger mot vest, rundt Mangholmvannet. Enkelte bruk hadde sine sauer gående i dette området etter samtykke fra brukeren på Svartishei. Sauer fra gården Raudsandaksel trakk inn i området og beitet der uten noen avtale med Svartishei. Etter statens oppfatning er denne bruksutøvelse uten betydning for spørsmålet om eiendomsrett, fordi beitingen i dette området må anses som utslag av en allemannsrett, og heller ikke faktisk ble utøvd som en eksklusiv rett for Svartishei. Jeg er ikke enig i denne oppfatning. Det er her ikke tale om mer tilfeldig beiting. Jordskifteretten karakteriserer dette som et fast beiteområde for sau, av god kvalitet og med noenlunde god sammenheng med Svartisheis beiteområder for melkekyr. Jeg oppfatter dette slik at området rundt Mangholmvannet måtte betraktes som en naturlig forlengelse av Svartisheis bruksområde for øvrig. Den omstendighet at sauer fra Raudsandaksel også har beitet der, kan under disse omstendigheter ikke få den betydning at området anses å tilhøre staten. Reservasjonen i Melå-saken om at rettigheten må være

Side:1548

utøvd av gården «særskilt for seg», gjelder, når det angår sauebeite, etter min mening de tilfeller hvor beitingen er tilfeldig og utøves av snart den ene, snart den annen. Jeg tilføyer at eieren av Raudsandaksel ikke har påberopt seg noen rett til beiting, og at de øvrige brukere synes å ha oppfattet det slik at beitet tilhørte Svartishei.

Også andre momenter taler for at Svartishei bør anses for å ha eierrettigheter i dette området. Jeg nevner i første rekke den snarefangst som har vært drevet av Svartishei og av andre med samtykke fra eieren der. Fangsten synes å ha vært omfattende og oppfattet som beskyttet i forhold til utenforstående. Jeg oppfatter statens prosedyre slik at snarefangsten i og for seg kan være et moment av betydning, men at de sentrale områder for fangsten ligger innenfor det som også etter statens påstand vil tilfalle Svartishei. Dette er etter min mening ikke avgjørende: Også områdene ved Mangholmvannet synes utpekt som vanlige og betydningsfulle snarefangstområder.

Endelig kan det være grunn til å nevne fisket i Mangholmvannet. Det foreligger opplysninger om at Svartishei har fisket i vannet med båt og garn, at det ble bygd steinbu ved vannet og satt ut fisk. Det er videre opplyst at Svartishei av andre i området er blitt ansett som eier. På den annen side er det uklart om Mangholmvann var fiskevann ved hundreårskiftet eller tidligere. Avgjørende er dette ikke, fordi den omstendighet at vannet ble tatt opp som fiskevann på den beskrevne måte og den rettsoppfatning som knytter seg til vannet i dag, føyer seg inn i det bildet man for øvrig kan danne seg om Svartisheis bruk av området og de oppfatninger som var knyttet til denne bruk.

Min konklusjon så langt er at Svartishei har utøvd bruk i og ved Mangholmvannet som må anses å ha betydning ved fastsetting av eiendommens utstrekning. Statens grensepåstand tar etter min mening ikke tilstrekkelig hensyn til dette forhold.

Når det gjelder den grenselinje som er trukket av jordskifteretten, er jeg enig i at det fra punkt M - endepunkt for grensen for Svartisdal - trekkes en linje sydvest til punkt R, slik at hele lia ovenfor Svartisvann tilfaller Svartishei. Jeg viser for så vidt til lagmannsrettens synspunkter. Det er videre i samsvar med mine synspunkter foran at linjen trekkes over Mangholmvannet slik at hele området rundt innerste del av vannet tilfaller Svartishei.

Spørsmålet om hvor langt mot vest grensen derfra skal trekkes sydover mot Asphaug/Raudsandaksel, er mer tvilsomt. Lagmannsretten legger vekt på en utskiftningsforretning fra 1884 for så vidt gjelder Asphaug, men lagmannsretten synes å legge noe mer i denne enn man etter min mening har holdepunkter for. Lagmannsrettens linje synes imidlertid å tilgodese Svartisheis brukerinteresser på en måte som jeg kan slutte meg til. Grensedragningen synes også å ha en viss støtte i delingsforretningen i 1944 da Tverli ble utskilt. Grensebeskrivelsen her er det, som antatt av jordskifteretten, vanskelig å forstå om ikke Svartishei skulle ha brukerinteresser vest for Raudsandtind.

Jeg stemmer for denne Dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Side:1549

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Sandene og Blom: Likeså.

Av jordskifterettens kjennelse (jordskiftedommer Kåre Wormdal med jordskiftemenn):

Saken gjelder tvist mellom saksøkeren, staten v/Direktoratet for statens skoger som eier av gnr. 147, bnr. 1 i Rana på den ene side mot de saksøkte som er de private grunneiere på motsatt side.

De private grunneiendommer er følgende:

Gnr. 106, bnr. 1, eier Anton Svartisdal, gnr. 107, bnr. 1, 2, 3, eiere henholdsvis Kaia Svartishei, Aslaug Nilsen Sørmo og Georg Nilsen.

De private eiendommer ligger også i Rana. - - -

Jordskifteretten skal bemerke.

I den foreliggende tvist gjelder oppgaven å begrense private eiendommers utstrekning mot statens grunn i fjellet.

De private eiendommer har fra starten vært bygselsbruk under proprietærer og også for en kortere tid under staten før de omkring århundreskiftet ble frasolgt staten.

En har i rettspraksis adskillig materiale som kan gi veiledning for en slik grenseopptrekking.

I den sørlige del av landet gjelder dette høyfjellskommisjonens avgjørelser.

Høyfjellskommisjonens oppgave var blant annet å begrense statens arealer i de uopptatte fjellområder, det såkalte statens villfjell mot tilgrensende private områder i bygdene.

Disse områder var umatrikulerte arealer og var da statsalmenninger.

Nå er ikke statens eiendom i vårt tilfelle noen almenning. Sjøl om den heter Nord-Ranen Almenning, så er det jo et matrikulert bruk som er innkjøpt fra private av staten.

Dette forhindrer imidlertid ikke at de statseide arealer i det aktuelle tilfelle (Svartisområdet) har meget stor likhet naturmessig med de høyfjellsområder høyfjellskommisjonen har arbeidet med.

Områdene er også meget like høyfjellskommisjonens behandlingsområder hva angår arealbruken av de tilgrensende private eiendommer og disse eiendommers forhold til den tilgrensende statseiendom, ikke bare rent praktisk, men også rettslig.

Det er derfor av stor interesse i den foreliggende sak å gjennomgå de prinsipper som høyfjellskommisjonen har lagt til grunn for sitt arbeide med grenseopptrekking i høyfjellet.

Disse retningslinjer er opplistet i Melåsaken ( Rt-1967-313 flg.) omlag slik:

1. Høgfjellstrekninger som ligger praktisk talt unyttet må i og med dette ansees for statens høgfjell eller statsalmenning.

2. Grensen for statens høgfjell ble som regel trukket etter høyeste fjell, ikke etter fjellfoten.

3. Goldfjell eller utløpere av sådant ble tatt til privateiendommene når impedimentene var forbundet med det øvrige villfjell med forholdsvis smale belter.

4. Beitestrekninger som ligger noenlunde i sammenheng med beitemarker nede i dalen og kunne tenkes å ha vært gjenstand for mere eller mindre regelmessig utnyttelse, ble lagt til privateiendom.

Side:1550

5. Den beiting som etter forholdene blir utøvd snart av en gårds, snart av flere andre gårders sauer, kan ikke regnes som utslag av privat eierrådighet.

6. Det vil også spille en avgjørende rolle for grensefastsettelsen hvor stort det snaue eller ubrukelige fjellområdet er, hvor langt det ligger fra bygden, adkomsten og lignende forhold.

Disse retningslinjer er da av generell karakter når det gjelder grensetrekking for statens høgfjell mot nedenforliggende privat eiendom.

Men liksom høyfjellskommisjonen i den enkelte konkrete sak måtte bedømme det dokumentmateriale og andre beviser som forelå, må også jordskifteretten i den nærværende sak bedømme de bevis som er fremlagt i saken.

Skylddelingen for Svartishei i 1736 (dok. nr. 3, 36) er da her det dokument man først må diskutere.

Det heter her:

«Marchschillet til denne gaard i Væster bliver fra Rørhullbæchen ved Elven og op i et rab under fieldet paa oster siden bør schillet være fra høijest af Brunstadfjeld i Nordøst og need til Een tørr Furre som staar alleene midt i Birchelien og fra samme Furre lige need i Elven udi Sydvæst, saa at denne Rydning tilligger fra dise mærcher paa begge siider af Elven Dallen op igiennem til JisFieldet - - -.»

Dette er jo en beskrivelse som man vanskelig kan trekke opp noen eksakt linje i terrenget etter.

Det som man kan lese ut av denne beskrivelse, er imidlertid at man ved denne skylddeling nok har ment å tillegge det bruk som ble dannet, de arealer opp mot fjellet som hadde betydning for brukets drift i videste forstand.

En må si at skylddelingen gir uttrykk for at man ikke fra proprietære side mente å unnta arealer opp mot høgfjellet som kunne ha økonomiske interesser for bruket.

Men jordskifteretten finner ikke at skylddelingen bør fortolkes på en slik måte at alle arealer i område som ikke var dekket av is skulle tilhøre bruket.

En finner ikke det på noen måte sannsynlig at grunneieren og forfatterne av skylddelingen kunne ha ment å tillegge Svartishei store arealer ovenfor de områder som kunne utnyttes av bygselbruket i næringsøyemed.

Bygselbruket Svartishei ble så ved salgoverført fra staten til privat eie.

De dokumenter som er fremlagt i forbindelse med denne eiendomsoverføringen har noe interesse i saken.

Det gjelder uttalelsene fra skogforvalteren i Nord-Helgeland i brev av 21. februar 1900 (dok. 16, 1), brev av 3. juli 1900 (dok. 16, 5) og Foredrag til kgl. res. (dok. 3, 49).

Det har vært fremholdt av saksøkeren at daværende skogforvalters uttalelse ikke kan tas helt på alvor når det gjelder hans beskrivelse av hva som egentlig hørte med til bygselsbruket Svartishei.

Jordskifteretten finner ikke at skogforvalterens uttalelse står i noe som helst strid med skylddelingen for Svartishei.

Det heter i skogforvalterens brev av 3. juli 1900:

«- - - Svartishei antages det heller ikke at være af nogen interesse for det offentlige ved fradeling at forbeholde noget høifjeld. Gaarden er beliggende isolert fra andre offentlige gaarde samt møder mod høifjeldet dels Svartisens vidder og dels fjeld, hvortil privateiendomme forøvrigt støder til ...»

Jordskifteretten finner skogforvalterens utsagn om utstrekningen av Svartishei å ha så god overensstemmelse med skylddelingen for bruket, at en må

Side:1551

anta at skogforvalteren har hatt skylddelingen for hånden da han forfattet brevet.

En finner ihvertfall ikke noen grunn til å anta at skogforvalterens utsagn var bygget på helt løse antagelser.

En ville i så fall ha god grunn til å spørre om det var noen andre fra statens side som hadde mere greie på de lokale forhold.

Departementet hadde vel ikke andre representanter som egentlig var meningsberettiget om hvordan de stedlige forhold var.

Sjøl om da ikke skogforvalterens uttalelser kan betraktes som et dispositivt utsagn, må en likevel anta at den kongelige resolusjon hvorved eiendomsoverføringen skjedde bygget på foredraget til kgl. res. av 5. januar 1901 (dok. 3, 49) som i sin tur bygget på skogforvalterens uttalelse om eiendomsforholdene.

Dette spørsmålet har vel for øvrig ingen absolutt avgjørende betydning, i og med at partene er enige om at bygselsbruket Svartishei var identisk med den eiendom som ble overført til private eiere omkring århundreskiftet (d Svartisdal).

Partene er uenige om hva slutning en kan trekke av grensegangen mellom Svartishei og Asphaug 1829 (dok. 3, 38).

Jordskifteretten finner ikke at dokumentet kan tas som bevis for at Svartishei ikke skulle strekke seg lenger nordover enn «Stor Svartflauget», da man sjelden så tidlig beskrev grenser innover i fjellet.

Utskiftningsforretningen på Asphaug 1884 (dok. 3, 39) beskriver også grensen mellom Asphaug og Svartishei.

Jordskifteretten finner det her mest sannsynlig at de som har beskrevet grensen mellom Svartishei og Asphaug i denne forretning har ment at Svartishei strakk seg vestover til det område der Asphaug også grenset opp mot Rausandaksel.

En finner ikke at den måte Reingardsli her er nevnt i beskrivelsen kan så noen tvil om denne fortolkning, da Reingardsli er et område som nok har hatt en del uklarheter omkring seg, men likevel er et område som rent «fysisk» har ligget mellom Asphaug og Rausandaksel og vært en del av begge disse gårder.

Det er derfor klart at når det i beskrivelsen fra 1884 er nevnt en linje som går vestover inntil den overskjæres av linjen mellom Rengårdslien og Rausandaksel, da representerer denne siste linje en linje som går ca syd-nord og benevnelsen av Rengardslien i 1884-beskrivelsen har ingen ting med den vestgående linje å gjøre.

Etter dette kan det vel ikke være noen andre eiendommer å gå på enn Asphaug - Svartishei, da statens representanter sees ikke å ha vært innvarslet til denne forretning.

Men dette spørsmål har for så vidt også begrenset betydning, da statens påstandslinje ikke går lengre øst enn Rausandtind (det punkt der grensen mellom Rausandaksel og Asphaug sikkert nok kommer opp).

Grensegangen Asphaug-Rausandaksel i 1847 (dok. 3, 64) viser dette siste.

Denne forretning gir ellers ingen opplysning om utstrekningen av Svartishei mot vest.

Utskiftningsforretningen på Rausandaksel i 1893 (dok. 3, 66) beskriver begrensningen for Rausandaksel mot de aktuelle fjellområder i denne sak.

Rausandaksel var på utskiftningstiden i statseie, og garden hadde to brukere.

Side:1552

Det var ikke innkalt parter fra Svartishei ved denne forretning, noe som skulle tyde på at man ikke mente at Svartishei hadde felles grense med Rausandaksel.

Nå hadde staten leiet en Sakarias Gabrielsen Ytteren til å møte ved forretningen for å redegjøre for grensespørsmålene. Han var oppvokset på garden Rausandaksel og bodde der i 38 år og skulle ha god kjennskap til grensene.

Det måtte vel likevel være for mye forlangt om han skulle ha rede på akkurat hva strekninger de enkelte nabogårder støtte til.

En har derfor ikke funnet å kunne legge noen avgjørende vekt på dette forhold.

Skylddelingen for Tverrli i 1944 (dok. 13, 11) avtegner nemlig et bilde av oppfatningen hos oppsitterne når det gjelder utstrekning av eiendommen Svartishei vestover fra Røsandtind som er helt anderledes enn inntrykket en hadde fra utskiftningen på Rausandaksel i 1893.

Det heter her i grensebeskrivelsen:

«Her vinkler merket vestover etter Røyrholbekken og til grensen mot Rausandaksel (Rengardsli).

Mot syd begrenses den fraskilte del av Sørmo, Seterbekk og Asphaug, mot vest av Rausandaksel (Rengardsli) og Svartishei, mot nord av Svartishei og mot øst av Sørmo».

Vi ser helt klart at denne skylddelingsforretning forutsetter at dette bruket Tverrli (bnr. 3 under Svartishei) skulle strekke seg vestover til Rausandaksel (Rengardsli). Dette vil si at bruket måtte strekke seg mot Rausandtind.

Men det går også frem av skylddelingen av Svartishei skulle tilgrense bruket på vestsiden og på nordsiden.

Dette vil medføre at Svartishei da var ansett for eiere av arealene vest og nord for Rausandtind.

Grensegangsforretning for Lille Røvatnet i 1905 (dok. 3, 60) beskriver grensen for privateiendommer mot statens grunn.

En er enig med saksøkeren i at begrensningen av Lille Røvatn mot staten bør ha en noenlunde naturlig sammenheng med Svartisdals begrensning mot statens grunn, da Svartisdal i fra tidlig tid sammen med Lille Røvatn antagelig har hørt under Svartishei (skylddeling i 1736 (dok. 3, 36)).

Jordskifteretten finner at man på grunnlag av det dokumentmaterialet som her er gjennomgått og drøftet, har små muligheter til å dra opp en eksakt grenselinje mellom statens grunn og de private eiere.

Det må bli partenes faktiske disposisjoner over områder både i tiden før og etter eiendommene kom i privat eie som blir avgjørende.

Partene har vært enige om at eiendommene ble overført fra staten til de private med de rettigheter brukene fra gammelt av hadde som bygselsbruk.

Jordskifteretten står derfor i den aktuelle sak ovenfor en likeartet oppgave som de spørsmål høyfjellskommisjonen har arbeidet med.

En viser til det som foran er sagt når det gjelder jordskifterettens oppfatning av hvilke prinsipper høyfjellskommisjonen har arbeidet etter.

Når det gjelder Svartisdalen, så dreier jo tvisten seg her grovt sagt om hvorvidt Svartisdalen skal ha med Tverrådalen eller ikke innenfor sine fjellarealer. - - -

Hovedvassdraget vest for Svartisvatnet er jo begrensningen mellom Svartisdal og Svartishei.

Syd for elven her blir derfor Svartishei tilgrensende med statens grunn.

Side:1553

Statens grensepåstand sydover fra elven er meget unaturlig. Grensen går på skrå i en meget bratt fjell-li på en strekning av ca 2 km.

Jordskifteretten finner at en grenseopptrekking her på grunn av terrengforholdene må skje på en slik måte at statens påstandslinje forlenges over punktene L-M til punkt R. Dette for å få et noenlunde naturlig forløp av delelinjen over hoveddalføret for Svartisvassdraget.

Vi har nå kommet inn i den sørligste del av grenseområdet og her gjelder da tvisten hvorvidt Svartishei skal anerkjennes som eiendomsberettiget av områder omkring Mangholmvatnet.

Staten har her påstått en grenseopptrekking som går over høyde 537 på Mangholmlia etter vannskillet til Nova og derfra til Rausandtind. Det vil si etter punktene M, N, O, P, Q på dok. nr. 12.

Saksøkte har her fremsatt en grensepåstand som går over Mangholmvatnet og som deler dette vatn ca i to like deler.

Staten har blant annet grunngitt sin grensepåstand her med at deres forslag deler mellom staten og de private etter vannskillet.

Jordskifteretten anser ikke statens påstandslinje i dette område for å følge vannskillelinjen mer enn saksøktes påstandslinje.

Vannskillelinjen i området er forsøkt opptrukket på kart (dok. 12) over den prikkede linjen over punktene S, U, V, O, N, W, R, M og som det vil sees ligger ikke den ene påstandslinje mere riktig enn den annen når det gjelder det arealmessige i forhold til vannskillet.

Med det samme en er inne på naturmessige forhold omkring grenseopptrekking er det vel naturlig å se på arronderingen av eiendommene, og dette forhold kommer klart ut til fordel for den private grunneiers påstand, da arronderingen av eiendommene mildest talt blir noe merkelig etter statens påstand.

Men disse forhold kan ikke betraktes som avgjørende på noen måte.

Det som er det avgjørende spørsmål her er helt klart hva som fra gammelt av må ansees for å ha tilhørt Svartisheis næringsområde.

Det er ganske klart at terrenget i dette område ikke på noen måte kan betraktes for å være så skarpt markert at dette skulle ha noen avgjørende betydning for utstrekningen av de områder som kan benyttes til beiter f.eks.

Når det gjelder beitekvaliteten omkring vatnet, så er den av god kvalitet når det gjelder sauebeite.

Disse områder har en noenlunde god sammenheng med beiteområdene for Svartishei i Tverrådalen, der man beitet med storfe som ble jaget til fjells om morgenen og hentet heim om kvelden.

Jordskifteretten finner at områdene omkring Mangholmvatnet naturlig ligger an for sauebeiting, og finner også etter det som er fremkommet i saken at en slik beiting virkelig er blitt utøvd ved siden av en del annen beiting.

Disse områder må også betraktes som faste beiteområder for sau og dette gir grunnlag for å hevde at områdene tilhører brukets naturlige næringsområde.

På grunnlag av de samme prinsipper som er beskrevet i spørsmålet om grenseopptrekkingen mot Svartisdal, har jordskifteretten kommet til at den private grunneiers påstandslinje her ikke går lengre enn utstrekningen av Svartisheis naturlige næringsområde fra gammelt av.

Det har vært fremholdt fra statens side at Svartishei vil få et uforholdsmessig stort fjellområde i forhold til andre gårder i egnen etter den private grunneiers påstandslinje.

Side:1554

Nå er det slik at Svartishei er en fjellgård og ligger opp til fjells på flere sider, og det er derfor etter rettens mening ikke mere enn naturlig at store fjellområder hører til.

Sammenligning med andre gårder kan vel være litt vanskelig, men i forhold til Rausandaksels områder synes det i hvertfall ikke å være noen uforholdsmessighet.

Jordskifteretten har ikke lagt noen stor vekt på fiske i vatnet fra Svartisheis oppsittere.

Motsatt finner en heller ikke å kunne legge noen stor vekt på statens festekontrakter på fiske og hyttetomter.

Det siste viser imidlertid at staten i alle fall har vist noe interesse for områdene omkring Mangholmvatnet.

Etter saksøktes påstandslinje vil jo halve Mangholmvatnet tilhøre staten, og linjen må derfor heller ikke ansees å være urimelig i forhold til den aktivitet som er utøvd av staten i og ved vatnet.

Etter dette har jordskifteretten kommet til at grensen mellom staten og private eiendommer på Svartishei skal trekkes fra statens påstandspunkt M ved elva fra Austerdalsisen over punktene R, F og G (dok. nr. 12).

Det bemerkes at det er tre eiendommer på Svartishei, gnr. 107 i dag, nemlig bnr. 1, 2 og 3.

Hvordan grensene og eiendomsforhold ligger an for disse bruk innbyrdes er jo ikke kjent for jordskifteretten i detalj.

Brukene har, etter det som er opplyst, felles beite, og det må derfor være klart at alle tre bruk er interessert i det område grensegangssaken gjelder, og derfor også må betraktes som parter i denne sak. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Kjell H. Jakobsen og sorenskriverne Rolf Utengen og Rolv Selnes med fagkyndige domsmenn): - - -

Om saksforholdet nevnes:

De impliserte eiendommer er deler av Coldevingodset som Jakob Coldevin solgte til staten ved skjøte av 22. september 1888. Statens eiendom gnr. 147/bnr. 1, er den såkalte uoppryddede allmenning, eller Nordranens almenning i Mo herred. Grensene for denne eiendom er ikke beskrevet. Grensen mellom denne eiendom og de tilstøtende private eiendommer gnr. 106/bnr. 1, Svartisdal, og gnr. 107/bnr. 1, Svartishei, er behandlet av utvalget for statseiendom i Nordland og Troms - heretter betegnet utvalget - som avga sin innstilling 15. mars 1977, utredning 4. - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Ad. Svartisdal: - - -

Ad. Svartishei.

Det rettslige utgangspunkt er for denne eiendommen det samme som for Svartisdal - eiendommens utstrekning ved salget fra staten til bygselbrukeren antas å være den samme som tillå gården som bygselbruk. Når det gjelder den nærmere bestemmelse av grensen, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommer Jacobsen og de to fagkyndige domsmenn, er kommet til samme resultat som jordskifteretten, og vil bemerke:

Når det gjelder grensen mot nord, har utvalget trukket denne fra punkt M ved elven fra Østerdalsisen i rett linje til høyeste punkt på åsen nord av Mangholmvannet. Utvalgets grenseforslag går derved omtrent midt i lia ned mot Svartisvannet i dette området. Det må etter beskrivelsen av 1736 være på

Side:1555

det rene at Svartishei eier grunnen langs Svartisvannet. Det vil da både stride mot denne beskrivelse og vanlig praksis å trekke grensen mot statens grunn midt i lia. Det foreligger heller ikke noen holdepunkter til støtte for at staten eier den øvre delen av lia i dette området. Det naturlige etter terrengforholdene må være - slik som jordskifteretten har gjort - å forlenge grensen L-M til punkt R hvorfra grensen følger vannskillet til Mangholmvannet.

Den videre grensedragning mot høydraget ved Rausandtind, tverrgrensen for de motstående bruk i syd, må etter flertallets syn ikke bare ses i sammenheng med bruken av området ved Mangholmvannet, eiendomsoppfatningen i dette området og terrengforholdene der, men også de holdepunkter som etter flertallets syn foreligger med hensyn til Svartisheis sydgrense.

Svartisheis sydgrense mot Asphaug ble oppgått ved grensegangsforretning av 3. juli 1829. Grensen er kun beskrevet til «Storsvartflauget» som ligger øst for høyde 990 (Rausandtind). Samme grense er gjengitt i utskiftningsforretning av 1884 på Asphaug. Partene er imidlertid enige om at grensen bare delvis er beskrevet, og at den etter statens påstand i hvert fall går til høyde 990.

Slik flertallet ser det, foreligger det ingen holdepunkter verken i dokumentene eller opplysningene for øvrig, som taler for at Svartisheis sydgrense ender på høyde 990. Dette er et markert punkt i terrenget, og på ellers fritt grunnlag ville det være naturlig å benytte denne høyden i en grensebeskrivelse. Det er således i seg selv påfallende at Rausandtinden ikke er nevnt verken i forretningen av 1829 eller 1884 som et endepunkt i grensen for Svartishei dersom dette var tilfelle.

I grenseforretningen av 1847 mellom godset Coldevins grense mot godset Brodtkorb på nordsiden av Rengardslivatnet, ble plassen Rengardslis grense mot Rausandaksel gått opp og beskrevet etter Hvidstenbekken og oppover Rengårdslifjellet. Plassen Rengårdsli ble for øvrig liggende som et tvisteområde mellom de to gods, og ved Rana herredsretts dom av 20. oktober 1967 ble plassen tilkjent Rausandaksel som er utgått fra Coldevingodset. Vestgrensen for Rengårdsli er nevnt i forretningen av 1884 hvor det heter:

«Fra midten af «Svartflauget» vestover udgjøres Grændsen af «Rengårdstindens» Høidedrag indtil den overskjæres af Grændsen mellem «Rengårdslien» og «Rødsandaxel».»

Det er ikke uttrykkelig sagt at Svartishei eide på motstående side av denne grensen. Rengårdstindens høydedrag kan vanskelig være noe annet enn høydedraget ved høyde 990. Det foreligger videre ingen opplysninger om noe annet «Svartflaug» enn det punkt som er nevnt i grensebeskrivelsen for Svartishei. Andre uttalelser i protokollen tyder på at Svartishei eide grunnen nord for denne grensen. Således er det dagen før, den 15. juli 1884, protokollert at grenseoppgang mot Svartishei og Rausandaksel skulle foretas neste dag. Neste dag startet forretningen med oppgang av grensen mot Svartishei, hvoretter denne grense er sitert slik som beskrevet i 1829. Deretter er det bemerket at oppsitteren på Svartishei ikke møtte, hvorpå inntas den ovenfor siterte grense. Forretningen fortsatte så med grensen mot Rausandaksel som ble besluttet utsatt. Videre er det protokollert at Asphaug «desforuden begrenses af «Svartisaaen» og «Rødvassaaen».»

Dersom man i 1884 mente at Svartishei bare eide til Svartflauget, ville nordgrensen for Asphaug i det alt vesentlige støte mot Almenningen (staten). Når alle andre tilstøtende eiendommer er nevnt i forretningen, virker det lite sannsynlig at Almenningen skulle være utelatt. Videre er det på side 7 i samme

Side:1556

forretning beskrevet en skogteig der «udgjøres af al skov paa østre og norde side af «Rengaardselven» indtil Grændsen mot Svartishei og Rødsandaxel». Skogteigen er ikke påvist under befaringen, men ordlyden gir inntrykk av at man anså Svartishei som tilstøtende gård i nord inntil Asphaugs grense mot Rausandaksel.

Flertallet viser videre til at oppfatningen på Rausandaksel har vært at Rengårdslien hørte under Rausandaksel. Johan Rausandaksel har videre forklart at det alltid har vært oppfatningen på Rausandaksel at denne eiendom støtte mot Svartishei. Svartisheis sydgrense må derved i alle fall ha strukket seg vest for høyde 990 og til grensen Rengårdsli/Rausandaksel. Endelig nevnes det at skylddelingsforretningen av 1944 for Tverrmo - bnr. 3 av Svartishei - angir dette bruks vestgrense mot Rausandaksel (Rengårdsli). Selv om Tverrmos grense ikke går til tvistområdet, gir beskrivelsen tydelig beskjed om at man i 1944 anså Svartishei å ha grense mot Rausandaksel (Rengårdsli).

Flertallet er etter dette enig med jordskifteretten i at Svartisheis sydgrense må ende i vest der hvor grensen mellom Rengårdsli og Rausandaksel støter til.

Flertallet kan ikke se at det har noen betydning at Svartishei ikke var innkalt til utskiftningsforretningen av 1893 på Rausandaksel. Denne gjaldt utskiftning for de to brukerne på Rausandaksel. Kristen Nilsen var fortsatt bruker på Rengårdsli.

Svartisheis utstrekning mot vest langs sydgrensen taler med vekt for at grensen fra høydedraget nord for Mangholmvannet trekkes rett mot endepunktet for sydgrensen. Man vil dermed fra Mangholmvannet og videre sydover ikke følge vannskillet. Uansett hvordan grensen trekkes vil det ikke være praktisk mulig å følge vannskillet mot Svartisvannet og Svartiselven for hele grenseforløpet. Utvalget har således foreslått en grense som følger vannskillet fra høyden nord for Mangholmvannet og til Nova, eller ca 1/3 del av grensen.

Fra Nova og til høyde 990 går vannskillet betydelig vest for den grense som er foreslått av utvalget, og det er dessuten for kronglete til å danne basis for en grensedragning.

Når det gjelder bruken av tvisteområet ved Mangholmvannet, vil flertallet peke på at beiteområdene for ku, sau og ungdyr i området rundt Nova og mot Mangholmvannet går over i hverandre. Kubeitet har etter forklaringene for det vesentlige ligget i området mellom Nova og Svartisvannet, samt at det er beitet rundt Nova. Nærmere Mangholmvannet har det med ku bare vært streifbeiting. Ungdyr og sauer har beitet rundt Mangholmvannet og mot Burfjell. Det har etter flertallets syn vært beitet med ku i tvisteområdet på en slik måte at dette alene gir grunnlag for å trekke grensen lengre vest enn foreslått av utvalget, dog uten at denne beiting isolert sett hjemler Svartishei rett til hele tvisteområdet.

Flertallet vil videre peke på at eiendomsoppfatningen i bygda støtter den av jordskifteretten trukne grense. Eiendomsoppfatningen har artet seg ved at folk i bygda har spurt Svartishei om tillatelse til å fiske i Mangholmvannet, samt til å drive jakt i lia nord og øst for Mangholmvannet. Snarefangst etter småvilt har vært drevet fra lia mot Svartisvannet og oppover til lia nord og øst for Mangholmvannet som et sammenhengende jaktområde. Denne form for jakt må antas å ha hatt stor betydning for Svartishei i eldre tid, og det er nærliggende å sette eiendomsoppfatningen i forbindelse med denne jakt.

Utvalget har i begrunnelsen for sin innstilling antatt - under henvisning til Melåsaken, Rt-1967-313 - at jakt, fangst og fiske ikke kan tillegges

Side:1557

betydning. I Melåsaken var jakt og fiske utøvet fritt i tvisteområdet, jfr. side 331, mens snarefangsten i nærværende sak er utøvet eksklusivt av Svartishei innenfor tvisteområdet. Det pekes også på at Melåsaken gjaldt gårder med adkomst til sjøen, hvilket er det normale i Nord-Norge, og hvor kombinasjonsdrift fiske/jordbruk ble drevet. For typiske fjellgårder som Svartishei og Svartisdal, er det naturlig at gårdene har forbeholdt seg de beste jaktområder, og at det derved legges vekt på eiendomsoppfatningen til disse som bevis for eiendommens utstrekning som bygselbruk.

Fisket i Mangholmvannet synes kun å ha vært drevet etter århundreskiftet. Dette gir derved i seg selv ingen holdepunkter for gårdens grenser som bygselbruk. Hans Svartisheis planmessige arbeid med utsetting av fisk i Mangholmvannet over flere år, samt at han hadde båt i vannet og drev garnfiske, vitner imidlertid om at han mente å ha eiendomsrett i vannet. Hans Svartishei oppførte også en stenbu ved vannet. Det virker mindre sannsynlig at disse tiltak er igangsatt med basis i en tålt bruk fra statens side. Flere av vitnene har også forklart at de spurte Hans Svartishei om lov til å fiske i Mangholmvannet. Flertallet vil også peke på at det var ukjent for Johan Rausandaksel at staten eide grunn i dette området, og at også han hadde spurt Hans Svartishei om lov til å fiske i vannet med garn.

Etter en samlet vurdering er flertallet kommet til samme resultat som jordskifteretten. Når det gjelder Svartisheis utstrekning etter de av jordskifteretten fastsatte grenser, tilføyer flertallet at den ikke synes å adskille seg fra Rausandaksel og Svartisdal. Samtlige tre bruk er gamle bygselbruk under Coldevingodset og en sammenligning mellom disse synes derfor mest relevant.

Mindretallet, rettens medlemmer sorenskriverne Utengen og Selnes, er kommet til samme resultat som utvalget og kan på alle vesentlige punkter tiltre utvalgets begrunnelse slik som den er inntatt i innstillingen. Mindretallet vil understreke det som er anført av staten i sakens forbindelse om at man ved skyldsetningen for Svartishei i 1736 trolig tok sikte på hoveddalføret opp til Svartisen, slik at f.eks. Mangholmvannet vil falle utenfor som liggende på den andre siden av vannskillet. Som av utvalget anført, side 27, 1. spalte, synes det å ha vært meningen å ta med det som var egnet til jordbruksmessig utnyttelse oppover hoveddalføret opptil Svartisen. Det er riktig å ha dette for øye i utgangspunktet. Mindretallet viser videre særlig til det som utvalget anfører på side 27, 2. spalte, om at avgjørende vekt må legges på bruk og terrengforhold og at statens grensepåstand gir en rimelig og naturlig avgrensning mot fjellet og lar Svartishei omfatte de fjellområder på vestre side av dalen som geografisk og topografisk må sies å ligge til Svartisågas dalføre. Oppsitteren på Svartishei kan ikke ha utnyttet større områder for seg og sin gårdsdrift. Endelig finner mindretallet grunn til å fremheve at Mangholmvannet og traktene omkring dette heller ikke ligger til Svartisågas dalføre, jfr. innst. side 28, 2. spalte. Mindretallet kan ikke se at det under ankeforhandlingen er fremkommet nye opplysninger som tilsier at bruken ved Mangholmvannet har vært av en slik karakter at den gir uttrykk for at Svartishei eier området ved vannet. Slik mindretallet ser det, er det derfor naturlig å følge vannskillet mot Nova og derfra til høyde 990 (Rausandtind). Når det gjelder betydningen av forretningene av 1847, 1884 og 1944 viser mindretallet til utvalgets begrunnelse og fortolkning av disse dokumentene. Mindretallet finner etter dette, heller ikke støtte i disse dokumentene for at grensen skal trekkes lengre vest enn til Rausandtind - - -.