Rt-1982-1637

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-12-01
Publisert:	Rt-1982-1637 (386-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 206B/1982
Parter:	A og B (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup) mot Staten v/Sosialdepartementet (advokat Ole Bjørn Støle - til prøve).
Forfatter:	Michelsen, Skåre, Sinding-Larsen, Schweigaard Selmer, Blom
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §53, §54, Tvistemålsloven (1915) §474, §476, §481, §482, §483, §485, Tvistemålsloven (1915), §12B, §16, §18, §24, §27, §29, §30, §31, §38, §48, §50, §5, §70, Forvaltningsloven (1967) §42

Dommer Michelsen: Denne saken er brakt inn for domstolene etter kapittel 33 i tvistemålsloven og gjelder overprøving av et vedtak som er truffet i medhold av barnevernloven av 17. juli 1953, og som innebar endring i anbringelsen av et barn som barnevernsmyndighetene hadde overtatt omsorgen for.

Vedtaket gjelder C, som er født xx.xx.1971. Han er sønn av D. Gutten er født utenfor ekteskap. Hans mor er datter av A og B. Gutten har siden fødselen og frem til den 30. juni 1980 - med et avbrudd på ett år da han under mormorens sykdom var plassert hos fosterforeldre - bodd hos og vært oppfostret av sine besteforeldre på morssiden.

Under henvisning til barnevernsloven §5, jfr. §16a, vedtok Tromsø barnevernsnemnd den 21. april 1977 å overta omsorgen for gutten og anbringe ham i fosterhjem hos morfaren og mormoren. Slutningen lyder slik:

«1. Tromsø barnevernsnemnd overtar omsorgen for C, under henvisning til barnevernsloven §5, jfr. §16a.

2. C anbringes i fosterhjem hos sine morforeldre A og B.

3. Fosterforeldrene plikter å sørge for at barnet daglig kommer på daghjem, jfr. barnevernsloven §18c.

4. Fosterforeldrene plikter å opprette kontakt med Pedagogisk-psykologisk tjeneste for hjelp og bistand til barnets utvikling. ...»

Barnets mor har med noen avbrudd bodd hos sine foreldre, siden 1975 sammen med en annen sønn som også er født utenfor ekteskap.

I 1979 flyttet familien til Oslo. Som følge av dette fattet Tromsø barnevernsnemnd den 25. september 1979 et vedtak som for så vidt det har interesse for denne saken, har slik slutning:

«2. Tromsø barnevernsnemnd opphever omsorgen for C, født xx.xx.1971 på grunnlag av opplysninger om at familien er flyttet til Oslo.

3. Tromsø barnevernsnemnd ber Oslo Barnevernskontor opprette kontakt med familien med tanke på fortsatt tilsyn i hjemmet og andre nødvendige tiltak. Barnevernsloven §18a).»

Den 26. juni 1980 traff Oslo barnevernsnemnd slikt vedtak:

«1. Oslo barnevernsnemnd overtar omsorgen for C, født xx.xx.1971.

2. C blir å plassere i fosterhjem.

3. C innlegges mandag 30. juni 1980 i Ullevål sykehus eller i annen psykiatrisk behandlingssituasjon. (institusjon).

4. Hvis C skrives ut fra institusjon som nevnt i pkt. 3 før det er funnet fosterhjem for ham, blir han midlertidig å plassere i barnehjem.»

I henhold til denne beslutningen ble gutten den 30. juni 1980 innlagt i Ullevål sykehus. Han var der til den 4. juli samme år da han ble brakt til X barnehjem i Y hvor han fremdeles er. Hans besteforeldre og mor og bror er siden flyttet til Skien.

Besteforeldrene klaget barnevernsnemndas vedtak inn for fylkesmannen i Oslo og Akershus som traff avgjørelse i saken den 2. april 1981. Klagen ble ikke tatt til følge.

Ved stevning til Oslo byrett av 30. april 1980 anla besteforeldrene sak mot det offentlige og la ned slik påstand:

«1. Oslo barnevernsnemnds vedtak av 26. juni 1980 i sak C født xx.xx.1971 og vedtak fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus av 2. april 1981 i samme sak kjennes ugyldige.

2. C plasseres i fosterhjem hos besteforeldrene A og B.

3. A og B tilkjennes saksomkostninger for sine utgifter til advokatbistand ved barnevernsnemnda, klagesaken for fylkesmannen samt Oslo byrett.»

I dette søksmål avsa Oslo byrett den 24. mars 1982 dom med slik domsslutning:

«Staten ved Sosialdepartementet frifinnes.»

Byretten var satt med to psykologisk sakkyndige domsmenn.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for byretten om realiteten viser jeg til domsgrunnene.

A og B har påanket byrettens dom til Høyesterett, jfr. tvistemålsloven §485.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett og Skien og Porsgrunn byrett. Besteforeldrene og til sammen 13 vitner har avgitt forklaringer. 3 vitner er nye for Høyesterett. I tillegg er det foretatt dommeravhør av C. Han har ikke tidligere forklart seg i saken.

Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter. Noen av disse tar sikte på å belyse guttens skolegang og situasjonen for ham på barnehjemmet etter at det ble avsagt dom i byretten. Andre gjelder familieforholdene i Skien.

Saken har gjennomgått endringer siden fylkesmannen traff sitt vedtak. De gjelder i første rekke familieforholdene i Skien. Under ankeforhandlingen for Høyesterett er det kommet frem nye opplysninger om det barnehjemmet gutten er anbrakt på. Disse, som jeg kommer tilbake til, har særlig interesse for spørsmålet om man som en mulighet blant flere kan regne med et varigere opphold for gutten på dette hjemmet.

Så vel de ankende parter som Staten ved Sosialdepartementet har hevdet at saken kan behandles etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33, og at besteforeldrene må anses berettiget til å anlegge saken.

Etter tvistemålsloven §474 gjelder reglene i kapitlet søksmål som etter særskilt lovforskrift kan reises til overprøving av et administrativt vedtak om tvangsinngrep. I barnevernsloven §53 finnes oppregnet de avgjørelsene etter denne loven som slik kan overprøves. Det sies i loven §54 at de som berøres av et slikt vedtak, kan reise søksmål.

Jeg er enig med partene og finner det hensiktsmessig å behandle dette formelle spørsmål før jeg tar fatt på sakens realitet.

Jeg viser til den fremstilling av utviklingen i saken på det administrative plan som jeg tidligere har gitt. Det heter i vedtaket fra Tromsø barnevernsnemnd av 25. september 1979 at omsorgen for gutten oppheves på grunnlag av opplysningene om at familien er flyttet til Oslo. Barnevernsnemnda i Oslo besluttet den 26. juni 1980 å overta omsorgen for barnet.

Etter ordlyden i vedtaket fra Tromsø kunne man tro at hensikten var å tilbakeføre omsorgen for gutten til hans mor. Oslo barnevernsnemnd synes etter de ord som er nyttet, atter å ville frata moren omsorgsretten, og beslutter at barnet skal anbringes hos fosterforeldre. Den som rammes av dette siste vedtaket som er påklaget til fylkesmannen og nå gjenstand for søksmålet er, dersom denne forståelsen er riktig, guttens mor som ikke er part i saken.

Man må dog her ikke feste seg for meget ved de ord som er brukt, men finne frem til hva som har vært det reelle innhold i de vedtak som er truffet. Dette gjelder særlig avgjørelsen fra Tromsø barnevernsnemnd.

Guttens mor som siden fødselen har avvist barnet, hadde den 16. mars 1979 overfor barnevernsnemnda i Tromsø skriftlig erklært:

«Da jeg ikke har noen tilknytning til gutten C p.g.a. de særlige forhold under guttens tilblivelse - og derfor heller ikke ønsker å ha omsorgen for gutten - samtykker jeg i at denne overtas av Barnevernsnemnda.»

Ut fra dette må jeg anta at den reelle mening Tromsø barnevernsnemnd har villet uttrykke gjennom sitt vedtak, er at omsorgen for barnet overføres til Oslo barnevernsnemnd. Man skulle ha nyttet barnevernsloven §38 første ledd, tredje punkt, og underrettet Oslo barnevernsnemnd om flyttingen. Denne måtte da overta tilsynet med barnet, og etter avtale mellom de to nemndene også omsorgen.

Det reelle innhold i vedtaket fra Oslo barnevernsnemnd er da et dobbelt. Man går med på å overta omsorgen for barnet, og beslutter samtidig - og det er her det avgjørende - å endre den fosterhjemsanbringelsen som var bestemt av barnevernsnemnda i Tromsø. Man flytter gutten bort fra besteforeldrene som inntil da hadde vært fosterforeldre etter loven. Hjemmel for å endre anbringelsen av et barn som nemnda har omsorg for, har man i barnevernsloven §27. Et slikt vedtak om flytting kan rettslig overprøves etter loven §53 første ledd, bokstav c, og jeg finner det ikke tvilsomt at besteforeldrene som de tidligere fosterforeldre må sies å berøres av vedtaket og således har klage- og søksmålsrett.

Søksmålet i den form det er anlagt og med de parter som har reist det, er etter dette fremmet med rette.

Det går frem av byrettens dom at det under behandlingen der var reist spørsmål som gjaldt saksbehandlingen for barnevernsmyndighetene. Begge parter har for Høyesterett uttalt at de ikke har interesse av å avgjøre om det er begått formelle feil fra barnevernsmyndighetenes side. Det er vist til at Høyesterett etter tvistemålsloven §485, første ledd, jfr. §482, første ledd, skal prøve alle sider ved saken. Retten kan således fritt prøve realitetsspørsmålet i saken. Jeg er enig i det som er anført.

De ankende parter, besteforeldrene, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Avgjørelsen må treffes ut fra det som fremstiller seg som det beste for gutten. Det foreligger da i denne saken tre muligheter.

Man kunne tenke seg å la gutten forbli på barnehjem. Etter barnevernsloven §24 skal dog barn som barnevernsmyndighetene overtar omsorgen for, fortrinnsvis anbringes i fosterhjem. Dette innebærer at man bare kan la gutten bli boende på X dersom det ikke lykkes å finne et egnet fosterhjem for ham. Til dette kommer at det er meget usikkert hvor lenge gutten kan være på dette barnehjemmet. En flytting til et annet barnehjem som også vil føre med seg at gutten må skifte skole, synes alle å være enige om ikke er tilrådelig.

Barnevernsmyndighetene har ment at gutten skal anbringes i fosterhjem hos fremmede. Det er nevnt en rekke vilkår som de sakkyndige mener bør være oppfylt for at et hjem skal kunne godkjennes som egnet til å fostre ham opp. Da gutten helst ikke bør bytte skole, bør hjemmet ligge i nærheten av hans nåværende skole. Fosterforeldrene må være egnet til å hjelpe ham med det myndighetene mener er hans psykiske vansker, og de må kunne ta del i et behandlingsopplegg som de sakkyndige mener bør lages for barnet. De må også kunne mestre en konfliktsituasjon som myndighetene frykter vil kunne oppstå mellom dem og besteforeldrene. Et fosterhjem som fyller disse betingelser, må betegnes som en utopi.

Hos besteforeldrene vil gutten finne trygghet og kjærlighet. Han føler seg sterkt knyttet til dem, særlig til bestefaren, og betrakter dem som sine virkelige foreldre. Barnet kaller besteforeldrene for far og mor. Det skal meget sterke grunner til for å rive opp slike bånd, og det vil være et hardt inngrep overfor gutten. Han vet at D er hans biologiske mor, men har ingen følelser overfor henne. For ham er hun bare D.

Besteforeldrene har tidligere vist at de er gode fosterforeldre for gutten. Det gikk, og det til tross for de vansker datterens psykiske tilstand førte med seg, utmerket i hjemmet, helt til barnevernsmyndighetene i Tromsø med deres sakkyndige kom inn i bildet. Man skal dog merke seg at barnevernsnemnda i Tromsø overlot gutten til besteforeldrene til tross for at moren da også bodde hos dem. Også barnevernsmyndighetene i Skien har ansett dem skikket.

Når fylkesmannen og byretten likevel ikke har villet godta dem som fosterforeldre, skyldes det særlig to omstendigheter. Man har vært redd for at det i hjemmet vil oppstå konflikter med guttens mor, og at en slik situasjon vil være til skade for ham. Videre har det vært lagt vekt på at besteforeldrene har en negativ innstilling til myndighetene, og derfor ikke vil samarbeide med dem om et behandlingsopplegg for gutten.

På begge disse punkter svikter avgjørelsene. Det er inntrådt endringer. Guttens mor har fått egen leilighet i Skien hvor hun bor sammen med sin yngste sønn og en samboer. Hun besøker ikke foreldrehjemmet, og hennes mor og far ønsker heller ikke at hun skal gjøre det om gutten kommer tilbake til dem. De har valgt barnebarnet fremfor datteren.

Deres innstilling overfor myndighetene har vært forståelig. Det er fra disses side begått feil som besteforeldrene med rette har reagert på. Det avgjørende er imidlertid at de nå gjentatte ganger har erklært at de lojalt vil medvirke til at gutten får den behandling de sakkyndige mener han måtte trenge. Det er ingen grunn til å tvile på at besteforeldrene vil stå ved det de her har uttalt.

Det må ved avgjørelsen også legges vekt på at gutten som nå nærmer seg 12 år, selv klart har uttalt at han ønsker å komme tilbake til dem han betrakter som sine foreldre.

Skulle det vise seg at gutten utviklet seg i en uheldig retning hos besteforeldrene, kan barnevernsmyndighetene som fremdeles har omsorgen for barnet, atter gripe inn.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«1. Fylkesmannen i Oslo og Akershus vedtak av 2. april 1981 om ikke å plassere C til oppfostring hos morforeldrene, oppheves.

2. C plasseres i fosterhjem hos morforeldrene, A og B.»

Staten ved Sosialdepartementet har henholdt seg til byrettens dom, som man mener er riktig, og har i det vesentlige gjort gjeldende:

Avgjørelsen i saken må treffes ut fra hva man finner er til det beste for gutten. Etter barnevernsmyndighetenes oppfatning er med dette utgangspunkt den riktige løsningen at man finner et fosterhjem for ham hos fremmede. Hos slike fosterforeldre vil gutten kunne få den hjelp og behandling han trenger, samtidig som han vil kunne opprettholde kontakten med besteforeldrene som han er glad i, og som er glade i ham. Besteforeldrene vil måtte få besøksrett. Det må sies å være vesentlig at morfaren og mormoren skal være besteforeldre for gutten, ikke foreldre. Man tar sikte på å finne et egnet fosterhjem. På bakgrunn av de spesielle forhold som foreligger så vel når det gjelder gutten selv og hans behov som i relasjon til besteforeldrene, vil det ikke bli lett å finne et slikt hjem. Man håper og tror dog at det skal lykkes å finne et passende hjem i nærheten av X. Gutten vil da kunne fortsette på den skolen hvor han nå går.

Det er ikke meningen at gutten skal bli på X eller et annet barnehjem. Man kan således ikke regne med - som byretten synes å ha gjort - at anbringelsen på X skal bli permanent. Det må antas at gutten vil bli anbrakt et annet sted i løpet av året 1983.

Dersom barnet overlates til besteforeldrene, er det fare for at man på ny vil støte på det tidligere mønster som var preget av konfliktene mellom guttens mor og hennes foreldre og av morens forhold til barnet. Moren bor riktignok nå ikke hos sine foreldre, men de erfaringer saken har gitt, viser at hun stadig vender tilbake til barndomshjemmet. Konflikter kan oppstå med skadelig virkning for gutten også om moren blir boende i egen leilighet.

Det er også en risiko for at besteforeldrenes holdning overfor myndighetene og i denne forbindelse overfor et behandlingsopplegg for gutten vil være skadelig for hans tilstand og utvikling. Besteforeldrene ønsker å ha gutten hos seg på sine premisser. Det er vanskelig å legge til grunn at det har skjedd en reell holdningsendring hos dem.

Gutten må betegnes som et risikobarn. Man må søke å minimalisere risikoen, og det oppnås best dersom han anbringes i fosterhjem hos fremmede. Det er fare for en ugunstig utvikling om gutten skulle bli oppfostret hos og av besteforeldrene.

Sosialdepartementet har lagt ned slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes.»

Jeg er kommet til at anken bør tas til følge. Dette innebærer at jeg har funnet at gutten bør anbringes i fosterhjem hos sine besteforeldre.

I søksmål som behandles etter kapittel 33 i tvistemålsloven, skal retten prøve alle sider ved saken, og er ubundet av hva partene gjør gjeldende og av deres påstander. I dette ligger at rettens stilling overfor barnevernsmyndighetens skjønn er fri og en annen enn den som følger av de alminnelige regler om domstolenes adgang til å prøve diskresjonære forvaltningsakter.

Barnevernsmyndighetene er faglige instanser, og til hjelp for seg har de i denne saken fått uttalelser fra en rekke sakkyndige. Som jeg har nevnt, har byretten vært satt med to domsmenn som var psykologer. Høyesterett som under ankeforhandlingen ikke har hørt oppnevnte sakkyndige, vil måtte tillegge faglige vurderinger vekt. Jeg føyer i denne forbindelse til at de enkelte sakkyndige har vurdert forskjellige sider ved sakskomplekset, og således ikke har hatt kjennskap til samtlige de omstendigheter som nå må tas i betraktning. Det har også vært uenighet mellom de sakkyndige.

Domstolens avgjørelse skal baseres på de omstendigheter som foreligger på det tidspunkt da saken tas opp til doms i vedkommende instans. I denne forbindelse vil jeg presisere at det er inntrådt endringer i saksforholdet siden Oslo barnevernsnemnd og fylkesmannen traff sine vedtak, og at det under ankeforhandlingen er kommet frem opplysninger som ikke forelå for byretten.

Det er på det rene at gutten fremdeles skal stå under barnevernsmyndighetenes omsorg. Spørsmålet er hvor barnet skal anbringes til oppfostring.

Det foreligger i denne saken tre muligheter. Gutten kan overlates til besteforeldrene som fosterforeldre. Det kan besluttes at barnet skal anbringes i fosterhjem hos fremmede, eller at det fortsatt skal bli boende på barnehjem, fortrinnsvis det hjemmet hvor han har vært siden sommeren 1980.

Avgjørelsen må treffes ut fra det som fremstiller seg som det beste for barnet. Det man kan kalle besteforeldrenes egeninteresse i å få gutten tilbake til seg, er intet relevant moment i saken. Løsningen må bygges på en rekke momenter av skjønnsmessig karakter, og man må søke å danne seg et bilde av hvordan fremtiden vil arte seg for gutten under de forskjellige alternativer.

Det må ut fra den psykiatrisk sakkyndige lege som undersøkte gutten på Ullevål sykehus i juni 1980 har uttalt, legges til grunn at gutten som er normalt intellektuelt utrustet, har visse psykiske og motoriske vansker. Det må også bygges på at barnet vil trenge en behandling for sine problemer ved siden av den hjelp han kan få fra skolens side. Ut over det at man har i tankene en form for psykiatrisk terapi, er det ikke kommet frem i saken hva denne behandling skal bestå i, og hvordan den vil arte seg. Det er heller ikke kommet til uttrykk hvilken bistand de behandlende sakkyndige vil måtte ha behov for å få fra dem som har oppfostringen av gutten. Man må dog legge til grunn at disse vil måtte tre støttende til og medvirke positivt under behandlingen.

Jeg har funnet det meget vanskelig å finne frem til en tilfredsstillende løsning i denne saken.

Gutten har med et avbrudd, som jeg har nevnt, bodd hos sine besteforeldre fra fødselen og inntil juni måned 1980. Besteforeldrenes hjem har vært hans barndomshjem, og de ser på ham som sitt eget barn. De er oppriktig glade i ham. Jeg nevner at de som bor i Skien, hver uke besøker gutten på barnehjemmet i Y og ringer til ham hver dag. Barnet på sin side betrakter besteforeldrene som sine virkelige foreldre, er meget glad i dem og føler seg sterkt knyttet til dem. Han kaller dem mor og far. De sakkyndige er enige om at besteforeldrene representerer en meget verdifull voksenkontakt for gutten.

Hos besteforeldrene vil gutten materielt sett få det godt. De sitter i gode økonomiske kår og har en god og egnet bolig. Mens gutten bodde hos besteforeldrene, var han etter lærernes utsagn vel stelt. Man må etter min oppfatning videre legge til grunn at barnet vil føle seg tilfreds hos besteforeldrene.

Ut fra det jeg her har fremholdt, må det etter min oppfatning bygges på at besteforeldrene vil kunne gi gutten kjærlighet og tilhørighet. Dette moment må med fremtiden for øye tillegges vesentlig vekt.

Gutten ønsker selv å komme tilbake til besteforeldrene. En slik uttalelse fra en normalt utrustet gutt som snart fyller 12 år, er i seg selv et moment som man under den skjønnsmessige avveining bør ta hensyn til. Mer vekt har det imidlertid at gutten med den nære tilknytning han følelsesmessig har til sine besteforeldre og i den alder han nå befinner seg, vil kunne føle det som et overgrep om man nå nekter ham å flytte tilbake. Bestyrerinnen på barnehjemmet har som vitne forklart at han gråt da han fikk vite hvilket utfall saken hadde fått i byretten.

Spørsmålet blir imidlertid om det til tross for den rekke av positive momenter som taler for å overlate gutten til besteforeldrene, foreligger omstendigheter som kan sies å diskvalifisere dem som fosterforeldre for gutten og deres hjem som anbringelsessted for ham.

Det er to momenter som her har vært trukket frem. Det ene har tilknytning til guttens biologiske mor, hennes avvisende holdning overfor ham og de vansker en konflikt mellom henne og besteforeldrene kan skape i hjemmet og for gutten. Det annet gjelder besteforeldrenes holdning overfor mydighetene.

Jeg har nevnt at gutten har psykiske og motoriske vansker. Det kan tenkes at disse har sin årsak i de forhold i hjemmet som morens tilstedeværelse der skapte. Det er i alle fall grunn til å tro at disse omstendigheter har øket guttens vanskeligheter. Hans mor har hatt, etter hva jeg må anta, psykiske problemer, og det har vært et meget konfliktfylt forhold mellom henne og hennes foreldre. Det har vært krangel og uro i hjemmet, og moren har sagt sårende ting til gutten. Jeg kan ikke bygge på at morens foreldre kan bebreides for den utvikling som har funnet sted hos henne. Det kan således ikke diskvalifisere dem som oppdragere av barnebarnet at deres datter har fått psykiske vansker.

De sakkyndige som har opptrådt i saken, har på en nær ment at gutten ikke bør anbringes i besteforeldrenes hjem dersom også hans mor skal bo der. Ut fra det jeg har lagt til grunn når det gjelder utviklingen av barnets psykiske vansker, må jeg erklære meg enig i dette standpunkt.

Moren bor dog ikke nå i foreldrehjemmet. Hun har fått egen leilighet i Skien hvor hun bor sammen med det yngste barnet og en samboer. Økonomisk er hun ikke avhengig av foreldrene. Det er et fullstendig brudd mellom far og datter. Moren besøker jevnlig datterens hjem, men blir ofte avvist. Forholdet mellom mor og datter kan ikke sies å være godt. Datteren besøker aldri foreldrehjemmet.

Ut fra dette må man si at situasjonen i dag er en annen enn da fylkesmannen traff sitt vedtak. Datteren var flyttet fra hjemmet da byretten avsa sin dom. Bruddet har nå vart lenger.

Det har tidligere hendt at datteren har flyttet hjemmefra. Hun har dog tydd tilbake til foreldrehjemmet når situasjonen er blitt vanskelig for henne.

Man kan ikke se bort fra at datteren, guttens mor, atter en gang vil søke tilflukt hos sine foreldre. I dette ligger et risikomoment for gutten og hans utvikling. Etter min oppfatning er imidlertid muligheten for at dette skal skje ikke så stor etter at datteren har etablert en selvstendig tilværelse med egen leilighet. Til dette kommer at hennes foreldre har lagt for dagen at de nå satser på å ta seg av gutten fremfor datteren. Likevel kan det bli vanskelig for dem å avvise henne dersom hun kommer til dem. Slik saken har utviklet seg, må jeg imidlertid gå ut fra at besteforeldrene har innsett at de ikke samtidig i sitt hjem kan ta seg av både gutten og datteren. De vil blant annet være klar over at i så fall kan det tenkes at barnevernsmyndighetene flytter gutten fra dem.

Besteforeldrene har vist en sterk negativ og til tider aggressiv holdning overfor myndigheter og personer som har hatt befatning med gutten og saken. Selv om deres holdning til noen grad kan forstås, må den dog sies å være sterkt overdreven, og jeg er enig med de sakkyndige i at en slik innstilling fra besteforeldrenes side, om den fremdeles skulle være til stede dersom gutten kommer tilbake til dem, vil kunne være skadelig for gutten. Den vil kunne gi også ham en uheldig holdning overfor de offentlige instanser han vil møte, og særlig uheldig vil det være om besteforeldrenes innstilling skulle gi seg det utslag at de motsatte seg et behandlingsopplegg for gutten. Også i dette ligger et risikomoment for gutten.

Morfaren og mormoren har imidlertid nå gjentatte ganger og overfor flere av dem som har vært involvert i saken, senest under bevisopptaket for Skien og Porsgrunn byrett, uttalt at de fullt ut støtter at gutten «må få den behandling som legene mener er nødvendig hvis han er syk eller skadet». Det heter videre i bestefarens forklaring: «Hvis han er syk må også legene bestemme den behandling som er nødvendig, avhørte og hans hustru vil lojalt følge opp dette». Jeg forstår dette slik at besteforeldrene nå er innstilt på å samarbeide for at gutten skal få den behandling som de sakkyndige - leger og andre - mener at han trenger.

Man kan ikke ha noen sikkerhet for at besteforeldrene vil leve opp til det de her har uttalt. Men jeg finner det mest sannsynlig at de nå har innsett at for å beholde gutten hos seg, må de etterleve de pålegg som gis av myndighetene og aktivt medvirke til at han får nødvendig behandling. Jeg ser heller ikke bort fra at en vunnet sak kan hjelpe til å endre deres holdning overfor myndighetene.

Da det skal sterke grunner til for at man skal rive over de båndene som består mellom gutten og hans besteforeldre, og som gir seg en rekke positive utslag, vil de risikomomenter jeg har trukket frem, slik jeg vurderer dem etter dagens situasjon, ikke alene være tilstrekkelig til å bære en avgjørelse om at besteforeldrene ikke godtas som fosterforeldre.

Spørsmålet blir da videre om en av de andre anbringelsesmuligheter, de positive trekk jeg har nevnt til tross, men også hensett til de negative sider ved besteforeldrene og deres hjem, fremstiller seg som det heldigste for gutten.

På X, som er et lite barnehjem med få barn, har gutten det godt. Han er blitt knyttet til bestyrerinnen som også synes å ha mestret situasjonen overfor besteforeldrene og deres kritiske holdning, og han har vist fremgang når det gjelder å overvinne sine vansker. På skolen har gutten funnet seg vel til rette og har gjort fremskritt. Han har skaffet seg venner. Det er ut fra dette meget forståelig når byretten har fremholdt at en fortsatt anbringelse i dette barnehjemmet er en meget brukbar løsning for gutten.

Barnevernsmyndigheten har dog ment at plasseringen på dette hjemmet skulle være midlertidig. Som jeg har vært inne på, er det under ankeforhandlingen kommet frem opplysninger om hvilke muligheter det er for at guttens opphold på dette barnehjemmet skal kunne bli av mer varig karakter.

I den godkjennelsen av dette barnehjemmet som foreligger fra myndighetenes side - hjemmet eies av Frelsesarmeen - er det bestemt at det skal ta imot barn som er i alderen opp til 7 år. I praksis har man dog gitt plass for barn helt opp til 16 års alderen. I dag er halvparten av belegget over 7 år. Man arbeider nå med en ny plan for godkjenning av hjemmet. I de nye regler vil den øvre aldersgrense antakelig bli satt til 12 år. Dette betyr en innskrenkning i forhold til praksis hittil.

Det er også opplyst at det skal bygges et nytt barnehjem i regionen, og at X da skal nedlegges. Det kan ikke sies noe om når dette vil skje, formentlig vil det gå noen år før en forandring i så måte blir gjennomført.

Ut fra det som slik er opplyst, har staten anført at det ikke kan ses som noe aktuelt alternativ at gutten permanent anbringes på X. Man må etter det som er uttalt i skranken, regne med en flytting i løpet av året 1983. Jeg legger det som her er meddelt, til grunn.

Dersom gutten ikke skal tilbake til besteforeldrene, og det ikke lykkes å finne et annet egnet fosterhjem for ham, må han ut fra det som nå foreligger, flyttes til et annet barnehjem. Han vil måtte flytte bort fra de mennesker han i løpet av nå over 2 år har knyttet seg til, fra det miljø han har levd i og fra vennene der. Han må forlate skolen som han har funnet seg til rette på.

Som jeg har vært inne på, vil en overflytting til et annet barnehjem bare bli aktuell dersom det ikke lykkes å finne et egnet fosterhjem til gutten hos fremmede.

De sakkyndige instanser har inngående behandlet denne løsningen og i den forbindelse de krav som etter deres mening bør stilles til hjemmet og fosterforeldrene.

Da gutten trives på den skolen hvor han nå går og har vist fremgang der, har man ment at fosterhjemmet bør ligge slik plassert at skolebytte og med det et skifte av miljø og venner kan unngås. Jeg er enig i denne tankegangen. En flytting til et nytt sted og en ny skole må antas å ville innebære et risikomoment for dette barnet. Dette krav medfører imidlertid at det ikke blir noen lett oppgave å finne et hjem. Det må søkes innenfor snevre geografiske grenser.

Da gutten har psykiske og motoriske vansker, må man etter de sakkyndiges mening finne frem til fosterforeldre som er egnet til å gi en hjelp som går utover det et barn vanligvis trenger, og den bistand som ytes fra skolens side. De må også kunne samarbeide med skolen og de psykiatere som skal behandle gutten. Jeg er enig også på dette punkt. Også disse krav gjør det vanskelig å finne fosterforeldre i dette tilfellet.

De sakkyndige har videre fremholdt, og også dette synspunkt er etter min oppfatning riktig, at det ikke bør komme på tale med en fosterhjemsanbringelse uten en besøksrett for besteforeldrene. Man må ikke bryte kontakten mellom gutten og besteforeldrene. Det er i denne forbindelse fremholdt i byrettens dom at det er en fare for at det for et barn som anbringes i fosterhjem, vil kunne oppstå et følelsesmessig konfliktforhold mellom de to sett av «foreldre». Det er videre pekt på at denne gutten kan bli brakt inn i en lojalitetskonflikt som kan bli vanskelig for ham. Etter min oppfatning er det fare for at en slik situasjon nettopp i dette tilfellet kan bli meget tilspisset. Jeg har tidligere fremholdt at besteforeldrene har en negativ holdning overfor dem som får befatning med barnet som en følge av at offentlige myndigheter griper inn. Det er grunn til å frykte for at besteforeldrenes holdning ytterligere vil skjerpes dersom de taper rettssaken, og gutten anbringes i et nytt og for dem fremmed miljø, og at dette moment sammen med den skuffelse gutten vil føle, vil virke inn på ham.

Det er en annen side ved det punkt jeg nå har drøftet. Man må finne fosterforeldre som er villige og egnet til å mestre vanskelighetene og samarbeide med besteforeldrene.

På denne bakgrunn må man etter min oppfatning anta at det vil bli meget vanskelig å finne en anbringelse for gutten hvor disse krav blir oppfylt. Det er grunn til å tvile på om det overhodet vil lykkes, og det må fremholdes at risikoen for at ordningen ikke vil vise seg heldig for gutten, blir større jo færre av disse krav man makter å tilfredsstille.

Ut fra det jeg nå har fremholdt om anbringelse i barnehjem eller fosterhjem hos fremmede, må man vurdere disse to muligheter mot den løsningen at besteforeldrene godkjennes som fosterforeldre, et alternativ som er forbundet med mange og sterke positive trekk, men også beheftet med visse risikomomenter.

Etter en samlet vurdering er jeg kommet til at gutten fortsatt bør være i fosterhjem hos besteforeldrene. Jeg er enig med statens prosessfullmektig når han har fremholdt at gutten er et risikobarn. Den minste risiko er etter min oppfatning forbundet med denne løsningen som medfører at man ikke bryter de sterke båndene mellom gutten og besteforeldrene. Det skoleskifte som da blir nødvendig, tillegger jeg, hensett til de øvrige omstendigheter, ikke avgjørende betydning.

Jeg finner grunn til å presisere at besteforeldrene lojalt må bestrebe seg på å følge og bidra til det behandlingsopplegg for gutten som de sakkyndige og skolen måtte finne nødvendig. De må også sørge for at det i hjemmet ikke i forhold til datteren oppstår konfliktsituasjoner som kan ha uheldig innvirkning på guttens utvikling.

Jeg stemmer for denne Dom:

C, født xx.xx.1971, anbringes i fosterhjem hos morforeldrene, A og B.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Schweigaard Selmer og Blom: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Reidar Fagereng med domsmenn): - - -

Retten bemerker at tvistemålsloven §476 første, annet og tredje ledd har regler om partsforholdet. I enkelte lover finnes imidlertid bestemmelser som utvider kretsen av søksmålsberettigede. Etter barnevernsloven §54 første ledd kan «den som berøres av vedtaket» reise søksmål. Dette kan etter omstendighetene omfatte foreldre, fosterforeldre, myndige søsken eller endog besteforeldre, se side 27 i innstilling om overprøving av vedtak om tvangsinngrep etter helselovgivningen m.v., vedlegg til Ot. prp. nr. 40 (1967-68). I dette tilfelle har C bortsett fra et fravær i 1974 bodd hos sine besteforeldre helt fram til han i 1980 kom til X barnehjem. Besteforeldrene har i dette tidsrom hatt den faktiske omsorg for ham. På bakgrunn av den nære tilknytning i et langt tidsrom som her, må det sies at fylkesmannens vedtak berører besteforeldrene i sterk grad. De må da antas å ha søksmålsrett etter reglene i barnevernsloven §54.

Når det gjelder saksbehandlingen bemerkes at Tromsø barnevernsnemnd i møte 21. april 1977 overtok omsorgen for C. I møte 25. september 1979 besluttet nemnda å oppheve omsorgen for barnet på grunnlag av at familien var flyttet til Oslo. Vilkårene for opphevelse av omsorg er fastsatt i barnevernsloven §48. Før nemnda opphever omsorgen for et barn som ikke har fylt 21 år, skal den forvisse seg om at barnet ved foreldres eller andres hjelp eller på egen hånd vil få tilfredsstillende underhold og utviklingsmuligheter, jfr. barnevernsloven §50 in fine. Dette er med andre ord et vilkår for oppheving av omsorgen, jfr. Sveri, Barnevernsloven (1957) side 209-210. Det dreier seg i dette tilfelle om fosterforeldre og fosterbarns flytning, og det finnes da spesielle bestemmelser i barnevernsloven for en slik situasjon, jfr. barnevernsloven §38 første ledd, annet punktum når det gjelder flytning til en annen kommune.

Sosialsjefen i Tromsø kommune sendte gjenpart til Oslo kommunes barnevernskontor av sitt brev av 2. oktober 1979 til fylkesmannen i Troms og sendte også et særskilt brev til Oslo kommunes barnevernskontor, datert 5. november 1979 om fortsatt tilsyn i familien A og B s hjem. På bakgrunn av disse henvendelser og de foreliggende opplysninger for øvrig, var det nærliggende for Oslo barnevernsnemnd å undersøke og vurdere om C fikk forsvarlig pleie og oppfostring og at oppholdet i fosterhjemmet ikke var til skade for ham, jfr. barnevernsloven §29, §30, §31. Oslo barnevernsnemnd og Tromsø barnevernsnemnd er sideordnede organer og begge har kompetanse til å treffe avgjørelser av den art det her gjelder. Det kan ikke antas at det her foreligger noen feil som har virket inn på avgjørelsens innhold, jfr. Eckhoff, Forvaltningsrett (1980) side 573, og retten legger til grunn at det foreligger et gyldig vedtak av Oslo barnevernsnemnd. Det finnes da ikke nødvendig å gå nærmere inn på forholdet mellom de vedtak som er fattet av de to barnevernsnemnder.

Når det gjelder klageadgangen bemerkes at saksøkernes daværende advokat var til stede i barnevernsnemnda da møtet ble holdt. Man må da gå ut fra at han fulgte saken og var klar over klageadgangen og adgangen til å gi den oppsettende virkning, jfr. forvaltningsloven §42. Både underinstans, klageinstans og annet overordnet organ kan etter fritt skjønn beslutte at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen avgjort, jfr. Eckhoff, Forvaltningsrett, (1980) side 535. I dette tilfelle fant barnevernsnemnda at det var nødvendig å foreta undersøkelse med en gang, og det kan neppe antas at en eventuell klage ville ha forandret denne avgjørelse.

Barnevernsloven §70 gir nemnda adgang til når det finnes påkrevd å kreve bistand av politiet til undersøkelser og til iverksetting av vedtak. Det er barnevernsnemnda som må fatte vedtak om å kreve slik bistand. I vanlige tilfelle skal spørsmålet avgjøres av en samlet nemnd, men myndigheten til å ta en slik avgjørelse kan delegeres til lederen av sosialkontoret etter reglene i barnevernsloven §12B, jfr. Sosialdepartementets rundskriv av 15. februar 1980 19 (rundskriv T-4/80) om saksbehandlingen i barnevernet. Hvorvidt det er gitt slik delegasjon i Oslo vites ikke. Bruken av politi i dette tilfelle kan imidlertid ikke antas å berøre gyldigheten av det vedtak som ble fattet.

Retten bemerker at C en rekke ganger er blitt undersøkt av leger og psykologer i forbindelse med barnevernsmyndighetenes behandling av saken. Under hovedforhandlingen er flere av disse blitt avhørt. Det er etter anmodning av partene blitt oppnevnt sakkyndige domsmenn. Retten har under disse omstendigheter ikke funnet det nødvendig å oppnevne nye sakkyndige, men har kunnet bygge på de allerede foreliggende sakkyndige uttalelser supplert med deres muntlige forklaringer under hovedforhandlingen, jfr. tvistemålsloven §481 fjerde ledd.

Når det gjelder realiteten bemerkes at det er en full overprøving som foretas. Alle sider ved saken behandles, også det egentlige forvaltningsskjønn, jfr. tvistemålsloven §482. Retten skal da avgjøre hva som er riktig og hensiktsmessig innenfor de grenser vedkommende lov, i dette tilfelle barnevernsloven, setter.

Av de opplysninger som foreligger fremgår det at det har vært store spenninger og indre konflikter i familien A, B og D. Morforeldrene har følt seg urettferdig behandlet av offentlige organer og har ment seg forfulgt og misforstått i årevis.

Beskrivelsen fra faglige instanser om C s psykiske helse kan tyde på at hans gode og dårlige perioder har svinget i takt med variasjoner av begivenhetene innen familien.

Det er få opplysninger om C før han i 5-årsalderen ble undersøkt av psykolog som følge av at fosterforeldre og barnehage varslet om at han trengte undersøkelse og hjelp. Senere har mange faglige instanser uttalt seg om ham.

Et av hovedpunktene i nærværende sak er vurderingen av forholdet mellom C og hans morforeldre. Retten finner å ville legge vekt på at C ut fra de flestes vurdering er sterkt knyttet til sine morforeldre, særlig til morfaren. Ettersom moren har avvist ham, har morforeldrene fra første stund opptrådt som foreldre for ham. Det skal sterke grunner til å løsne på båndene mellom C og hans morforeldre. Det kan føre til store savn hos en gutt som allerede er engstelig og som føler seg svært utrygg i nye og ukjente situasjoner.

Våren 1980 fant - - - skole og Oslo barnevernsnemnd at det var nødvendig for barnet å få psykiatrisk undersøkelse og hjelp. Morforeldrene ville ikke medvirke til dette og de hevdet at gutten var frisk. I skolen viste C tegn på store psykiske og sosiale avvik og nemnda fant at de måtte anvende tvang for å få skaffet ham hjelp.

Det var først og fremst guttens psykiske problemer som var begrunnelsen for innleggelsen i Ullevål 18. avd. Man vurderte det slik at hans psykiske helse og utvikling var utsatt for alvorlig fare p.g.a. de forhold han levet under i sitt hjem.

Retten må si seg enig i at opplysningene om C s helsetilstand var så alarmerende at det var nødvendig å skaffe barnet hjelp. Når morforeldrene ikke ville medvirke til dette syntes det også nødvendig å bruke tvang.

Retten har merket seg at Ullevåls 18. avd. har sett det som betenkelig å skille ham fra morforeldrene p.g.a. den sterke positive binding mellom C og morfaren. Det pekes imidlertid samtidig på at den mulighet som antagelig gir C den dårligste sjanse til positiv utvikling, er å bo sammen med hele familien - morforeldrene, moren og halvbroren.

Retten mener at det er tette følelsesmessige bindinger mellom familiemedlemmene som på den ene side trekker dem til hverandre i intens kontakt, og på den annen side fører til sterke avvisninger av hverandre. Dette følelsesladede familieklima finner retten må være skadelig for C.

Den påtagelige og konstante følelse av å bli forfulgt og ha fiender om seg overalt, er også et trekk innen familien som må være skadelig for barn å vokse opp med. Det er lite trolig at C kan ha unngått å utvikle den samme holdning av mistro til andre mennesker som morforeldrene har vært preget av. Hos et lite barn må dette skape angst for å knytte kontakter med ukjente.

Retten finner at en av grunnene til at han ikke bør være hos morforeldrene er at han bør få oppleve positive kontakter med andre mennesker i håp om at dette kan korrigere hans engstelse i så måte.

Utviklingen i det godt og vel 1 1/2 år siden han kom til barnehjemmet, tyder på at han har vist en viss fremgang i sosial henseende. Han klarer seg bra på skolen og deltar med andre barn og voksne i lek og spill på barnehjemmet.

Det er pekt på, fra psykolog Anne Mari Torgersen, at hans evne til kontakt ikke er dypt skadet. Han trenger tid på seg for å overvinne sin skepsis overfor fremmede, men han har beholdt evnen til å gi og ta i et kontaktforhold. Men han har et spesielt sterkt behov for kjenthet og stabilitet for å kunne utfolde seg.

Det er flere faglige instanser som under rettsforhandlingene har pekt på at det er viktig nå å bevare kontinuiteten i skolegangen hans. Det vil da være risikabelt å endre skolesituasjonen - idet også en trygg skolegang må sees på som et viktig element i hans personlighetsutvikling. Dette skulle tilsi at han fortsatt bør bo i - - -.

Retten finner at i tillegg til de tidligere nevnte momenter som taler imot morforeldrene som fosterforeldre, er det også grunn til å peke på at C nå nærmer seg pubertetsalderen. De sterke følelsesmessige bindinger som eksisterer fra morforeldrenes side, synes å grense til omklamring og dermed til overbeskyttelse. Morforeldrene kan vanskelig tenkes å ha den styrke og smidighet som skal til for å hjelpe C i hans frigjøring fra sine omsorgspersoner. Retten mener at det er fare for at han istedet for å bli hjulpet til selvstendighet vil kunne invalidiseres i en avhengighetsrolle.

Morforeldrene mestret ikke sin datters utvikling og det er lite sannsynlig at de skal greie det bedre nå som de er blitt eldre og kanskje enda mindre fleksible.

Det beste vil da være at morforeldrene bare fungerer som vanlige besteforeldre for ham. Ettersom de representerer kjærlighet, omsorg og kontinuitet for ham, er det viktig å sikre ham kontakten med dem på et slikt plan. De bør derimot ikke være fosterforeldre for ham og stå i en daglig oppdragerrolle.

Hvorvidt C bør fortsette å bo i barnehjemmet eller eventuelt flytte til et fosterhjem er retten noe usikker på.

Det har vært hevdet under hovedforhandlingen at det generelt sett er bedre for barn å bo i fosterhjem enn i barnehjem.

Selv om man skulle se bort fra vanskelighetene med å finne et egnet fosterhjem, har retten under de rådende forhold stillet spørsmålstegn ved fosterhjemsplassering i det hele tatt.

C er som påpekt sterkt følelsesmessig knyttet til sine morforeldre. Morforeldrene kjemper for å ha ham. Han ignoreres ikke av dem, tvertimot er de aktive i kontakten med ham og kritiserer det som andre omsorgspersoner gjør for ham.

Fosterhjem forutsetter at det skal bygges opp et forhold mellom fosterforeldrene og barnet. Det vil kunne føre til et følelsesmessig konkurranseforhold mellom hans 2 sett «foreldre». C kan derved bli bragt inn i en lojalitetskonflikt som kan bli vanskelig for ham.

På barnehjemmet eksisterer det antagelig ikke følelsesmessige bindinger av denne art. Det er neppe noen av personalet som krever å være «foreldre» for ham. Han møter her voksne, alminnelige mennesker som har praktisk omsorg for ham, og som byr på kontakt og samspill.

Det har i inneværende år fra i fjor sommer bodd 7 barn i forskjellig alder på barnehjemmet, og det må sees på som et gode for C som ikke umiddelbart selv oppsøker andre barn.

Det er opplyst at morforeldrene kritiserer forhold ved barnehjemmet. Det har ført til at bestyrerinnen trekker seg unna dem fordi hun finner samarbeidet vanskelig og nødig vil komme i åpen konflikt med dem av hensyn til C.

Retten vil tro at institusjonsansatte ikke vil være så sårbare for innblanding fra morforeldrenes side som et fosterhjem vil være.

Retten finner grunn til å peke på disse faktorer, men har ikke noen sikker mening om plassering i fosterhjem er å foretrekke fram for fortsatt opphold i barnehjemmet.

Det har vært påpekt av de sakkyndige fra Ullevål Sykehus at de har observert at det var fin kontakt mellom C og den yngre broren. Enkelte har stilt spørsmålet om C av den grunn burde plasseres i fosterhjem i . . . Retten finner det tvilsomt om det bør satses på å åpne for jevn kontakt med broren når dette nødvendigvis må innebære kontakt med en mor som ikke bare foretrekker broren, men som aktivt avviser C. Men selv om ikke dette er begrunnelse nok for å holde C borte fra Skien, finner retten at det er betenkelig å legge forholdene til rette for at det gamle usunne familiemønstret igjen skal utspilles og dermed rive ned igjen noe av det som nå er bygget opp i C. Retten vil derfor ikke anbefale at C kommer i fosterhjem i Skien.

Spørsmålet om psykiatrisk behandling av C har vært omtalt av flere under hovedforhandlingen. Situasjonen er nå den at moren og den yngste sønnen er i en behandlingssituasjon ved barnepsykiatrisk klinikk i . . . Morforeldrene sier nå at de forstår at C trenger behandling, og hvis han kommer til dem vil de ikke motsette seg dette. En barnepsykiatrisk behandling inkluderer en behandling av forholdet mellom barnet og de mennesker som står ham nær.

Retten finner det lite sannsynlig at morforeldrene vil medvirke til at C får en barnepsykiatrisk behandling som innebærer at de selv må medvirke aktivt i selve behandlingen. En behandling av C synes å ha best sjanse hvis den er rettet mot ham mens han lever og bor i et nøytralt miljø, hvor morforeldrene ikke i det daglige har innflytelse over ham og som river ned det som kan bygges opp gjennom en form for terapi.

Retten finner at de opplysninger som foreligger om C s utvikling i den tiden han har bodd i - - -, tyder på at det var en hensiktsmessig og riktig løsning som ble funnet for ham sommeren 1980.

Så lenge besteforeldrenes situasjon er så usikker med hensyn til bosted og bopel er det bedre for C at han fortsetter på barnehjemmet hvor han har det godt med positiv utvikling og kan få behandling. Hvis besteforeldrene finner et passende sted hvor de kan slå seg ned for godt kan situasjonen bli anderledes hvis C der får et like godt skoletilbud som i dag, et passende miljø og den behandling han trenger. I den nåværende situasjon kan det da ikke være avgjørende at C selv ønsker å komme tilbake til besteforeldrene. Fremtiden får da vise hvordan forholdene utvikler seg og om det igjen kan bli aktuelt for besteforeldrene å overta omsorgen for C.

Når det gjelder saksomkostninger skal staten etter tvistemålsloven §483 bære alle kostnader ved saken. Ansvar for sakskostnader pålegges ikke uten at særlige grunner taler for det. Partene har i dette tilfelle ikke lagt ned påstand om saksomkostninger og særlige grunner for å ilegge saksomkostninger foreligger ikke. - - -