Rt-1982-1687

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-12-10
Publisert:	Rt-1982-1687 (396-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 212B/1982
Parter:	Staten v/Sosialdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Ole Bjørn Støle) mot A (advokat Bente B. Erland - til prøve).
Forfatter:	Christiansen, Løchen, Bugge, Aasland, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §19, §20, §48, §53, Lov om forsømte barn (1896) §2, Tvistemålsloven (1915) §482, §485, Adopsjonsloven (1917) §6, §16, §17, §18, §22, Odelsloven (1974) §12

Dommer Christiansen: Saken gjelder overprøving av vedtak 27. august 1981 av fylkesmannen i Hordaland om å frata A foreldreansvaret for hennes sønn B, jfr. lov om barnevern av 17. juli 1953 nr. 14 §53 bokstav b.

B er født xx.xx.1973. A - som er bosatt i Bergen - var da 19 år gammel og enslig. Hun hadde fra januar 1973 til begynnelsen av april samme år vært frivillig innlagt på psykiatrisk sykehus på grunn av depressiv nevrose. Barnevernsnemnda overtok i forståelse med moren umiddelbart etter fødselen omsorgen for B og overførte ham til et kommunalt barnehjem, jfr. barnevernsloven §19. Her besøkte moren barnet hver dag og medbrakte morsmelk. Imidlertid forsterket de psykiske problemer seg for henne, og 5. juli 1973 la hun seg igjen inn på psykiatrisk sykehus. Etter hennes ønske var sønnen hos henne på sykehuset i ca 14 dager før han av barnevernsnemnda ble overført til Jacob R. Olsens barnehjem i Bergen. Her var B til 1. juli 1975, da han av barnevernsnemnda med morens samtykke ble plassert hos C og D. B har siden bodd hos fosterforeldrene, som var barnløse. Hans mor er enig i at han skal bli boende her til han er voksen.

I mai 1979 fikk ekteparet C/D et indisk fosterbarn, E, født xx.xx.1978. Det er forutsetningen at hun skal adopteres av dem. Fosterfar er bonde, og fosterforeldrene ønsker at B skal ha best odelsrett til gården. Dette er den umiddelbare foranledning til at de har fått utsatt E s adopsjonssak for om mulig å adoptere B først, jfr. prioritetsreglene i odelsloven §12 annet ledd.

A har imidlertid avslått å gi samtykke til adopsjon, jfr. adopsjonsloven §6 første ledd. Saken ble derfor tatt opp med barnevernsutvalget i Laksevåg, som den 16. juni 1980 enstemmig vedtok å opprettholde omsorgen for B i medhold av barnevernsloven §16 bokstav a og c, jfr. §19, og fortsatt å plassere ham i fosterhjem hos C/D, jfr. §22. Dette var også A enig i. Med 4 mot 2 stemmer avslo utvalget å frata henne foreldremyndigheten, da flertallet - deriblant byrettsdommeren - fant at barnevernsloven ikke gav hjemmel til det, jfr. §20 sammenholdt med §16.

Fosterforeldrene påklaget avslaget, og distriktsbarnevernsutvalget omgjorde 2. februar 1981 enstemmig sitt tidligere vedtak på dette punkt. Dette vedtak ble påklaget av A, men utvalget fastholdt i møte 6. juli 1981 sitt siste vedtak. Moren påklaget så vedtaket til fylkesmannen i Hordaland, som den 27. august 1981 stadfestet vedtaket om å frata moren foreldreansvaret.

A reiste deretter sak for omgjøring av vedtaket mot staten v/Sosialdepartementet for Bergen byrett i medhold av barnevernsloven §53 bokstav b, jfr. tvistemålsloven kapittel 33. Byretten avsa 21. desember 1981 dom med slik domsslutning:

«Avgjørelsen av 27. august 1981 fra Fylkesmannen i Hordaland, som stadfestet nemndsavgjørelse av 2. februar og 6. juli 1981 om å frata A foreldremyndigheten over hennes sønn, B, født xx.xx.1973, oppheves.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Staten v/Sosialdepartementet har anket dommen til Høyesterett, jfr. tvistemålsloven §485. Anken gjelder rettsanvendelsen, herunder den konkrete skjønnsmessige vurdering av om foreldreansvaret bør fratas moren.

For Høyesterett er overlege Finn Magnussen og psykolog Karen Hassel oppnevnt som sakkyndige. De sakkyndiges mandat er av forberedende dommer formulert slik:

«De sakkyndige skal ikke gi en konkret og individuell fagkyndig vurdering av barnemorens, barnets og fosterforeldrenes forhold som i tilfelle ville implisere samtaler med disse m.v. Hovedproblemstillingen i saken er om det er rettslig adgang til å frata moren foreldremyndigheten for å legge forholdene til rette for en adopsjon fra fosterforeldrene, samt om adopsjon fra fosterforeldrene bør skje. De sakkyndige bes belyse hvilken betydning det har å være henholdsvis fosterbarn kontra adoptivbarn med hensyn til status i familie og øvrige miljø. Det er av betydning at de sakkyndige uttaler seg om de følelsesmessige følger en eventuell adopsjon har for den biologiske mor, for barnet og for fosterforeldrene, f.eks. med hensyn til kontakt og tilhørighet, trygghet og stabilitet. Hvis det er mulig, ville det også være ønskelig med en vurdering av forholdet mellom to barn i en fosterfamilie når det ene er fosterbarn og et yngre barn blir adoptert, slik tilfellet er i nærværende sak.»

De sakkyndiges skriftlige erklæring - som jeg senere kommer tilbake til - er avgitt 10. november 1982.

Staten v/Sosialdepartementet har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Saken reiser to prinsipielle spørsmål. Det første er om det etter barnevernsloven er rettslig adgang til å frata moren foreldreansvaret i et tilfelle som det foreliggende. Det annet spørsmål er selve den skjønnsmessige avveining av om foreldreansvaret bør fratas henne. Også i det siste spørsmål har domstolene full kompetanse, jfr. tvistemålsloven §482. Det er etter domspremissene uklart hvilket av disse grunnlag byretten har bygget på, og barnevernsloven overordnede prinsipp om hensynet til barnets beste er kommet helt i bakgrunnen, mens hensynet til moren er tillagt avgjørende vekt. Byrettens resultat er etter statens mening i alle tilfelle galt.

Staten bestrider at vedtak om fratakelse av foreldreansvaret etter barnevernsloven §20 er avhengig av at barnet også på fratakelsestidspunktet er i en situasjon som angitt i loven §16. Staten mener med andre ord at det er tilstrekkelig at en slik situasjon forelå da omsorgen ble overtatt etter §19, og at omsorgsvedtaket fortsatt må opprettholdes, jfr. §48 tredje ledd. Det er etter statens mening uriktig å se fratakelse av foreldreansvaret som et særlig vernetiltak i likhet med vedtak etter §18 og §19. Staten anfører at det ikke vil ha noen fornuftig mening å anvende inngrepskriteriene etter §16 når barnets livssituasjon nettopp er stabilisert ved en langvarig fosterhjemsplassering. De begrensninger ankemotparten legger inn i §20, fremgår ikke av ordlyden, som viser til et konkret skjønn, og har etter statens mening heller ikke støtte i lovmotivene. Særlig har bemerkningene i lovmotivene begrenset verdi når det er spørsmål om permanent overtakelse av omsorgen. Det er også viktig å ha in mente at synet på foreldreansvaret kontra barnets interesser i dag er et annet enn da barnevernsloven ble gitt i 1953. Det overordnede synspunkt ved tolkingen av §20 må nemlig være hensynet til barnets beste, jfr. barnevernsloven §17 annet ledd. Av denne grunn har også Sosialdepartementets syn på bruken av §20 endret seg.

Staten har bemerket at distriktsbarnevernsutvalgets vedtak av 2. februar 1981 er begrunnet med at B - om foreldreansvaret nå ikke fratas moren - en gang i fremtiden kan komme i en slik situasjon som angitt i barnevernsloven §16. Etter statens mening er dette et noe anstrengt synspunkt, og det er ikke opprettholdt for Høyesterett.

Når det gjelder den konkrete vurdering av fylkesmannens vedtak, fastholder staten at alle rimelige grunner taler for at moren ut fra hensynet til Bs velferd blir fratatt foreldreansvaret slik at fosterforeldrene kan få adoptere gutten. Staten understreker at det ved denne vurdering er et feilspor ensidig å feste interessen ved odelsretten. Odelsrettsspørsmålet har bare hatt betydning for tidspunktet for begjæringen om å frata moren foreldreansvaret, og er ikke hovedbegrunnelsen for denne.

Staten v/Sosialdepartementet har nedlagt slik påstand:

«Fylkesmannens vedtak av 27. august 1981 stadfestes.»

A har i hovedsak anført følgende:

Det er verken lovhjemmel eller faktisk grunnlag for å frata henne foreldreansvaret i dette tilfelle.

Når det gjelder forståelsen av barnevernsloven §20, har hun prinsipalt gjort gjeldende at bestemmelsen ut fra sine forarbeider må forstås slik at det må være noe å bebreide de biologiske foreldre for at foreldreansvaret skal kunne fratas dem. Det er overhodet ikke påstått at det er tilfelle i nærværende sak. Hun understreker at fratakelse av foreldreansvaret vil være et meget inngripende vedtak, og i særlig grad vil være det når hensikten er å bortadoptere barnet. Det kan derfor ikke ha vært lovgiverens mening å gi barnevernsmyndighetene adgang til å fatte slike vedtak uten annet vilkår enn at omsorgen for barnet er overtatt. Verken rettspraksis eller forvaltningspraksis kan anføres for den vide myndighet som staten nå vil tillegge barnevernsmyndighetene. For øvrig har A vist til byrettens begrunnelse.

Subsidiært har hun, når det gjelder lovforståelsen, anført at barnevernsloven §20 på bakgrunn av sin plassering i loven system må forstås slik at vilkårene i §16 må være oppfylt for at barnevernsmyndighetene skal kunne treffe vedtak om å frata foreldreansvaret. Det er nemlig her tale om et ytterligere vernetiltak i tillegg til vedtak etter loven §19. En rent hypotetisk fremtidsfare, jfr. §16 bokstav a, vil ikke være tilstrekkelig begrunnelse.

Dersom Høyesterett skulle finne at det er lovhjemmel for å frata henne foreldreansvaret, bestrider A at dette bør gjøres. Det er ikke grunnlag for å si med sikkerhet at dette vil være til beste for B. Alle synes å være enige om at B har vist en god og positiv utvikling i fosterhjemmet, og det er ikke holdepunkt for å anta at denne vil stoppe opp fordi fosterforholdet fortsetter. Også fosterforeldrene er enige i at B under enhver omstendighet skal bli hos dem til han blir voksen. Moren har hele tiden opprettholdt kontakten med gutten, og han kjenner henne. Blir B adoptert, har hun intet rettskrav på å holde kontakten med ham. Det har stor betydning for henne fortsatt å ha foreldreansvaret. Det bestrides at de sakkyndiges erklæring - som hviler på rent hypotetiske betraktninger - kan anføres til støtte for en adopsjon.

Når det gjelder sine personlige forhold i tiden etter sommeren 1973, opplyser A at hun i tidsrommene desember 1973 til februar 1974, mai 1976 til januar 1977, to dager i juni 1977 samt juli 1980 igjen ha vært pasient i psykiatrisk sykehus. Etter 1980 har hun bare vært til poliklinisk kontroll, og hun har den hele tid måttet nytte medikamenter mot sin nevrose. Hun er uføretrygdet på grunn av sykdommen. Mens B var på Jacob R. Olsens barnehjem i Bergen, var hun ofte på besøk hos ham og deltok i stellet av barnet. Dog var det et opphold på ca et halvt år på grunn av at gutten hadde visse problemer. Da B skulle overføres til fosterforeldrene, ble det avtalt at moren skulle ha samværsrett en gang pr. måned. Det har imidlertid hittil ikke blitt mer enn to besøk av moren hos fosterforeldrene. Det første var i oktober 1975, det annet i mai 1981. Grunnen til det er at reisen er lang, og at hun på grunn av sykdommen har angst for å reise, og videre at hun har vært forhindret på grunn av sykehusoppholdene. Men hun har holdt kontakt med sønnen med pakker, brev og telefoner.

A har nedlagt slik påstand:

«Bergen byretts dom av 21. desember 1981 stadfestes.»

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er det foruten A avhørt 5 vitner. Samtlige ble også avhørt for byretten. Det er for Høyesterett fremlagt enkelte nye dokumenter. Bortsett fra erklæringen fra de oppnevnte sakkyndige foreligger imidlertid saken i alt vesentlig i samme skikkelse for Høyesterett som for byretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten. Etter min mening bør fylkesmannens vedtak stadfestes.

Når det gjelder spørsmålet om lovhjemmel, skal jeg bemerke:

Barnevernsloven §20 første ledd - som her er av interesse - har denne ordlyd:

«Har barnevernsnemnda vedtatt å overta omsorgen for et barn, kan den også vedta at foreldreansvaret i sin helhet skal fratas begge eller den ene av foreldrene, jfr. §5.»

Etter ordlyden gjelder således ingen annen skranke for nemndas vedtak enn at omsorgen for barnet er overtatt etter loven §19. Videre forutsetter loven selvfølgelig at dette vedtak fortsatt må opprettholdes, jfr. loven §48 tredje ledd. Spørsmålet blir derfor om lovbestemmelsen ut fra sine forarbeider, sin plassering i loven system eller reelle hensyn må tolkes innskrenkende, og hvilke skranker som da må oppstilles.

Bestemmelsens forarbeider er lite opplysende. Barnevernskomiteen hadde i sin innstilling den tilsvarende bestemmelse i lovutkastet §23, første ledd. Om denne bestemmelse heter det i innstillingens side 81:

«Første ledd svarer til verjerådsloven §2. I og med at nemnda har fjernet et barn fra foreldrene er foreldrenes myndighet tilsvarende innskrenket. Forholdene kan likevel ligge slik an at nemnda anser det påkrevd helt å frata foreldrene foreldremyndigheten. Det er visstnok sjelden at verjerådet går til dette skritt. Det har bare vært ansett for påkrevd når det er grunn til å frykte for at foreldrene uberettiget vil gripe inn i barne- og fosterheimens forhold.»

Jeg innskyter at den gamle vergerådslovs §2 heller ikke inneholdt noen uttrykkelige vilkår for å frakjenne foreldremyndigheten - i barnevernsloven kalt foreldreansvaret - når først omsorgen for barnet var overtatt.

I Innst. O.XVII for 1953 finnes motivene til det som ble loven §20 under omtalen av utkastet til §5 bokstav b. Jeg viser særlig til innstillingens side 18 hvor det heter:

«I alminnelighet vil det være tilstrekkelig at barnevernsnemnda overtar omsorgen for barnet uten formelt å frata foreldrene foreldremyndigheten. Dersom foreldrene bøyer seg for nemndas åtgjerder, vil et slikt skritt oftest ikke være påkrevd. I mange tilfelle er det også ønskelig å bevare kontakten mellom barnet og foreldrene i den tid det er satt bort, og det er i så fall barnevernsnemnda som bestemmer hvordan dette skal ordnes.

Forholdene kan imidlertid være slik at barnevernsnemnda finner grunn til å frata foreldrene enhver befatning og myndighet over barnet. Dette vil gjelde når enhver kontakt med foreldrene vil være skadelig for barnet, eller det kan være at foreldrene uberettiget vil gripe inn i fosterheimens forhold, eller at de i det hele tatt ikke vil bøye seg for den avgjerd som er truffet. I slike tilfelle har verjerådet nå adgang til å beslutte at foreldremyndigheten skal fratas foreldrene, og samme rett vil også barnevernsnemnda få etter §5b, jfr. §20. Av de 409 barn som verjerådene i 1950 satte bort, ble i 49 tilfelle foreldremyndigheten fratatt barnets foreldre.»

Det vil ses at sosialkomiteen her har utdypet omtalen av tilfelle hvor barnevernsnemnda kan frata foreldrene enhver befatning og myndighet over barnet. Jeg finner det imidlertid lite naturlig å forstå bemerkningene derhen at det her er tale om absolutte skranker for bruken av bestemmelsen, eventuelt slik at det må være noe å bebreide de biologiske foreldre. Vekten synes å måtte legges på at det er en skjønnsmessig vurdering som barnevernsnemnda må foreta, og de videre bemerkninger må da ses som en eksemplifisering.

Når det dernest gjelder plasseringen av §20 i barnevernsloven kapittel III om særlige vernetiltak, kan det rent umiddelbart synes som om det her er tale om en trinnvis oppbygging av tiltakene for å verne barnet, underforstått at barnevernsnemndene ikke må gå til mer inngripende tiltak når et lempeligere vil greie seg. Det gjelder utvilsomt forholdet mellom §18 og §19, hvor det avgjørende for et inngrep etter §19 - fratakelse av omsorgen - nettopp vil være om tiltak etter §18 er eller har vist seg nytteløse eller utilstrekkelige for å hindre de skader m.v. som regnes opp i §16. Jeg finner det imidlertid vanskelig å se §20 som et ytterligere «trinn», slik at foreldreansvaret bare kan fratas der et omsorgsvedtak etter §19 ellers vil være nytteløst eller utilstrekkelig hensett til §16. Etter min mening må den beføyelse som er tillagt barnevernsnemnda i §20 ses som et mulig ledd i et omsorgsvedtak etter §19, der dette finnes å være til barnets beste. Men barnevernsloven er her ikke klar, og forarbeidene viser at loven ikke synes helt gjennomarbeidet når det gjelder denne problemstilling.

Reelle hensyn kan neppe anføres for en slik restriktiv tolking av §20 som ankemotparten har gjort seg til talsmann for. Særlig i de tilfelle hvor det er tale om langtidsoppfostring, kan sterke reelle grunner tale for at foreldreansvaret blir fratatt og barnet bortadoptert, selv om de biologiske foreldre ikke forstyrrer fosterhjemsforholdet. Dette er nærmere utdypet i de sakkyndiges erklæring i denne sak, hvor det er vist til den forskning som foreligger på dette felt. Ved et omsorgsvedtak etter §19 er det allerede gjort et meget vesentlig inngrep i de biologiske foreldres interesser. I praksis har et slikt vedtak vært forstått derhen at foreldrene kan nektes enhver besøksrett, ja helt holdes uvitende om barnets oppholdssted. Av de beføyelser som etter lovgivningen blir tilbake hos de biologiske foreldre, er imidlertid adgangen til å nekte adopsjon etter adopsjonsloven §6 første ledd en vesentlig rettighet. En adopsjon bryter helt den rettslige samhørighet mellom foreldre og barn. Men dette kan vanskelig begrunne at fratakelse av foreldreansvaret med sikte på en adopsjon bør være avskåret etter barnevernsloven §20. Hensynet til båndene mellom barnet og dets biologiske foreldre må klarligvis tillegges stor vekt ved den skjønnsmessige helhetsvurdering som barnevernsmyndighetene alltid må foreta. Men ved vurderingen er det hensynet til barnets beste som skal være utslagsgivende, jfr. barnevernsloven §17 annet ledd. Den endelige beslutning om adopsjon treffes for øvrig av fylkesmannen. Jeg kan heller ikke se at barnevernsnemndas kompetanse bør være mer begrenset der det først er truffet et vellykket tiltak alene etter §19, og spørsmålet om fratakelse av foreldreansvaret tas opp på et senere tidspunkt.

Jeg tilføyer at det nevnte tolkingsspørsmål når det gjelder fratakelse av foreldreansvar for å bane vegen for en adopsjon, har vært drøftet i teorien, hvor det har vært gitt uttrykk for ulike syn. Jeg viser til Gerd Benneche; særlig i Lov og Rett for 1975 nr. 8 side 355-356, Lucy Smith: Foreldremyndighet og barnerett særlig side 295-296 og Vera Holmøy i Lov og Rett for 1981 nr. 9 side 489. Etter det som er opplyst i nærværende sak, har man i barnevernsmyndighetenes praksis - særlig i de senere år - flere tilfelle av slik myndighetsutøvelse. I noen tilfelle har fratakelse av foreldreansvaret vært brakt inn for domstolene i første instans, hvor staten er gitt medhold. Jeg kan imidlertid ikke se at man i de dommer som er dokumentert, har underkastet hjemmelsspørsmålet noen egentlig drøftelse.

For ordens skyld finner jeg grunn til å bemerke at jeg ikke tillegger det noen vekt at Sosialdepartementet i rundskriv nr. 3 om barnevernet av 20. mai 1954 - i nytt opptrykk mars 1976 - riktignok forutsetter at barnevernsnemnda kan nytte barnevernsloven §20 for å gjennomtvinge en adopsjon, men synes å reservere denne mulighet til de tilfelle hvor dette er nødvendig på grunn av foreldrenes forhold. Jeg forstår rundskrivet derhen at det her pekes på et særlig praktisk tilfelle, men rundskrivet gir klarligvis ingen bindende tolking av loven. Praksis har da heller ikke fulgt en slik restriktiv linje. Jeg nevner videre at utvalget som vurderte barnemishandling og omsorgssvikt, i sin utredning NOU 1982:26 side 150-151 også kommer inn på spørsmålet om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon. Det som her sies, ser jeg som en bekreftelse av de sterke reelle hensyn som kan tale for at et omsorgsvedtak følges av et vedtak om fratakelse av foreldreansvaret og adopsjon. Utvalget peker videre på at det er vanskelig å oppstille nærmere regler om når adopsjon bør finne sted, og det fremsettes forslag om at det bør tilføyes nye annet til fjerde punktum i barnevernsloven §20 første ledd om vurderingstemaet. Jeg kan imidlertid ikke se at de presiseringer som utvalget her foreslår, må tas til inntekt for en restriktiv forståelse av den gjeldende bestemmelse.

Min konklusjon på denne drøftelse blir således at fylkesmannen hadde lovhjemmel for å frata A foreldreansvaret. Det neste spørsmål i saken blir da om dette bør gjøres.

Jeg bemerker at hensynet til odelsretten bare har vært den utløsende årsak til at adopsjonsspørsmålet er tatt opp. De reelle hensyn som taler for en adopsjon i dette tilfellet, er etter min mening først og fremst at her er det tale om en permanent plassering av B i fosterhjemmet. Der har han nå vært i 7 1/2 år, og hele hans følelsesmessige tilknytning er til fosterforeldrene. Uten at det kan bebreides moren, har sønnen i sitt liv bare hatt sporadisk kontakt med henne, og hun står for ham som en fremmed person. Det må legges til grunn at hans fosterforeldre også om fosterforholdet må fortsette, som før vil gi ham stabilitet og kontinuitet. En endring av hans status må imidlertid som påpekt av de sakkyndige bare antas å ville få positive virkninger for B.

Argumentene for en adopsjon forsterkes etter min mening av forholdet til fostersøsteren og odelsspørsmålet. De sakkyndige uttaler at det ikke er urimelig å anta at forholdet mellom søsknene kan bli påvirket i negativ retning om de gis forskjellig status i forhold til C/D. Jeg er ellers enig i at i et bygdemiljø har odelsretten ikke bare økonomisk betydning. Den har også klare sosiale og kulturelle sider.

Når det gjelder hensynet til A, har hun særlig gjort gjeldende at hun ved en adopsjon er redd for helt å miste kontakten med sin sønn. Det er også riktig at hun etter en adopsjon ikke vil ha noe juridisk krav på å beholde kontakten, men er avhengig av adoptivforeldrenes samtykke. Et annet problem som de sakkyndige ut fra generelle erfaringer peker på i sin erklæring, er de negative følelsesmessige følger en adopsjon kan komme til å få for den biologiske mor. Hvordan dette vil slå ut i den konkrete sak, er det vanskelig å bedømme, men jeg peker på at kontakten mor/barn her har vært meget begrenset. I likhet med de sakkyndige finner jeg imidlertid at det er hensynet til barnet som her må veie tyngst, jfr. det overordnede prinsipp i barnevernsloven §17 annet ledd.

Jeg finner grunn til å tilføye at de sakkyndige er entydige i sin konklusjon. De uttaler at en adopsjon er den beste sikkerhet som B kan gis. Fortsetter fosterforholdet, er det etter deres mening i saken flere faktorer som meget vel kan gi utslag til stor ugunst for gutten.

Jeg stemmer for denne Dom:

Vedtak av fylkesmannen i Hordaland 27. august 1981 om i medhold av barnevernsloven §20 å frata A foreldreansvaret over sønnen B, stadfestes.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bugge, Aasland og Schweigaard Selmer: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Kåre Lassen): - - -

Retten skal bemerke:

Barnevernsloven har villet at det skal kunne bestå en foreldrerett fordi om omsorgen fratas foreldrene. Den slik gjenværende foreldrerett har som en viktig bestanddel av sitt innhold at foreldrene skal kunne nekte samtykke til adopsjon. Som det foran fremgår, spørres det her i saken om å oppheve foreldremyndigheten (for en enslig mor som ikke deler den med noen far) ene og alene for at man derved skal kunne bestemme adopsjon. Fordi man ikke har oppnådd samtykke fra den kjødelige mor til adopsjon, vil man frata henne retten til å motsette seg noe slikt. Det skal her innskytes at retten legger til grunn at omsorgen over B ble fratatt saksøkeren da han var noen måneder gammel. Han var først på barnehjem, og ble deretter, 2 år gammel, overlatt av Laksevåg distriktsbarnevernsnemnd til fosterforeldrene C/D på - - -. Dette hang sammen med at barnemoren, som ikke har vært gift og hvis nedkomst skjedde i forbindelse med uoverensstemmelser blant annet mellom henne og hennes foreldre, ble psykisk nedfor og måtte på psykiatrisk sykehus. Videre er forholdet at B siden toårsalderen, altså fra en gang i 1975, er fosterbarn hos de nevnte fosterforeldre, og at han har det godt der. Det skal videre nevnes at C/D har lagt kortene på bordet for åtte-åringen og at denne selv har gitt uttrykk for et ønske om å bli adoptert.

Retten finner allikevel at det ville være meget betenkelig å frata saksøkeren foreldremyndigheten, og dette allerede av prinsipielle grunner. Dersom man fortolker og anvender loven derhen at man fratar et foreldrepar eller en enslig mor eller far en foreldremyndighet, etter §20 i barnevernsloven, for derved å gjennomtvinge et ønske om adopsjon, da betyr det i virkeligheten at man griper inn i en berettiget standpunkttagen, fordi man er uenig i standpunktet. Den - ganske visst begrensete - foreldremyndighet som barnevernsloven 3. kapittel utvetydig forutsetter, ville kunne bli et skinn, en ren illusjon, dersom man tok den bort av hensyn til en adopsjon. Retten til å nekte bortadoptering er en av de viktigste bestanddeler av en levnet foreldremyndighet som her, og da bør man ikke gjøre denne bestemmelsesrett for barnets opphav illusorisk ved å oppheve den når den brukes slik og slik.

Årsaken til at foreldremyndighetens innehaver in casu, barnemoren A, ikke vil samtykke i adopsjon, er at hun ønsker at sønnen hennes skal få velge selv, når han kommer til skjells år og alder, altså velge hvorvidt han da skal bli adoptert eller ikke. Det skal her innskytes at adskillig kan tyde på at fosterforeldrene her selv på et så sent tidspunkt ville komme til å ønske å adoptere ham. Dessuten frykter saksøkeren for at barnet også i de nærmere år ville komme bort fra henne helt ut, hva psykisk så vel som fysisk tilknytning angår, dersom det nå blir adoptert. Retten finner at dette standpunkt fra morens side er respektabelt og forståelig.

Noen annen grunn for distriktsbarnevernutvalgets avgjørelse om å ta foreldremyndigheten fra A eksisterer ikke, enn nettopp dette ønsket om at han skal kunne adopteres. Beslutningen innebærer altså at man fratar moren foreldreretten og nektelsesretten med hensyn til adopsjon fordi man er uenig i nektelsen. Det kan ikke ha vært lovgivernes mening at det skulle bli forholdt på den måten overfor foreldrene som er blitt fratatt omsorgsretten, men som har fått beholde foreldreretten. Den omstendighet at §20 i barnevernloven ikke uttaler noen betingelse for å supplere omsorgsberøvelsen med et tap av foreldremyndighet, kan ikke bety at den ikke forutsetter at noen betingelser bør være tilstede. Retten ser det som lite naturlig å ta foreldremyndigheten fra noen når avgjørelsen derom ikke er knyttet til noe forhold fra vedkommende mors og/eller fars egen side. In casu er det ikke anført at det skulle være noe fra morens side som for sitt vedkommende tilsier at hun mister foreldremyndigheten, og retten kan heller ikke se at det foreligger noe slikt. I denne forbindelse skal nevnes at saksøkeren har kommet over den psykiske lidelse som gjorde seg gjeldende da omsorgen ble fratatt henne. Når hun ikke har bedt om å få omsorgen tilbake, er det for at barnet skal få bli værende i sitt nåværende miljø uforstyrret. Det skal tilføyes at hun åpenbart er glad i sin sønn.

Etter rettens mening er det ikke nødvendig i nærværende sak å ta standpunkt til om en anvendelse av §20 - her 5 1/2 år etter at omsorgen for sin del ble overtatt - er avhengig av at betingelsene i barnevernsloven §16 er tilstede for barnet i dagens situasjon. Retten, som i saker av nærværende art har herredømme også over den vurderingsmessige side av spørsmålet, finner nemlig at det i alle tilfeller er utilstrekkelig grunn her til å burde frata moren foreldremyndigheten. Som foran antydet er det prinsipielt betenkelig å foreta et så vesentlig inngrep overfor noen som ikke selv har gitt grunn eller foranledning til det, og uten noen annen begrunnelse vis a vis denne enn at det som hun eller han har rett til å bestemme over - her adopsjonsspørsmålet - av andre ønskes anderledes bestemt.

Det har vært anført på saksøktes vegne, at man ikke må legge for stor vekt her i saken på mer eller mindre formelle juridiske betraktninger, og videre anført at nemnda skal holde seg barnets beste for øye, jfr. barnevernloven §17 annet ledd. Barnets beste tilsier ifølge saksøkte at gutten får den trygghet som en fast og formell tilknytning til fosterforeldrene innebærer, og videre tilsier at han ikke kommer i en dårligere stilling enn sin lille indiske fostersøster, som snarlig skal adopteres i henhold til forutsetningene for at ekteparet C/D fikk motta henne her tillands. I anledning av disse anførsler skal retten for det første bemerke at C/D er gode fosterforeldre, som må forventes å kunne gi gutten den nødvendige trygghet selv uavhengig av adopsjon. Videre skal den bemerke at heller ikke en odelsrett for lillesøsteren - en ene-odelsrett eller iallfall en odelsrett med første prioritet - finnes å sette tvistespørsmålet i noen vesentlig endret stilling. For øvrig unnlater ikke retten å tilføye at det neppe kan være nok til å burde frata en mor hennes foreldremyndighet, at dette eventuelt vil være lønnsomt for barnet, når forholdet som her i saken er at barnet i alle tilfeller har det godt.

Overhodet finner retten at man vis a vis nærværende 8-åring, som alle er enige om skal fullende sin oppvekst hos fosterforeldrene, ikke bør frata hans mor foreldreretten.

- - -