Rt-1982-1700
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1982-05-28 |
| Publisert: | Rt-1982-1700 (416-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 208K/1982 |
| Parter: | A (advokat Øyvind Miller) mot B (advokat Wiggo Tanding). |
| Forfatter: | Bølviken, Christiansen, Løchen |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §26, Tvistemålsloven (1915) §360, §364, §365 |
Dommerne Bølviken, Christiansen og Løchen.
I en skiftetvist i et separasjonsbo avsa Drammen skifterett 2. juli 1981 kjennelse hvor man fastsatte at partenes siste felles leilighet ble å taksere og at 1. januar 1978 skulle legges til grunn som takseringstidspunkt. Mannen påkjærte til Eidsivating lagmannsrett som i kjennelse av 18. mars 1982 fastsatte at verdien av leiligheten på taksttiden skulle legges til grunn ved taksten.
I det videre kjæremål gjorde hustruen prinsipalt gjeldende at riktig rettsmiddel mot skifterettens kjennelse var anke.
Det ble fremholdt at da lagmannsretten feilaktig hadde behandlet og realitetsavgjort et kjæremål, måtte dette lede til opphevelse og hjemvisning til fortsatt behandling i lagmannsretten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at As kjæremål må tas til følge på hennes prinsipale grunnlag.
Det er enighet mellom partene om at A skal overta den tidligere felles leilighet med tilknyttet obligasjon, og at hun skal overta den etter skiftetakst. Det er også enighet om at skiftetakst normalt skal baseres på verdien på taksttidspunktet, og at taksten skal avholdes så nær opp til utlodningstidspunktet som praktisk mulig. Uenigheten gjelder spørsmålet om det i dette tilfelle foreligger en særlig hjemmel for å legge et annet verditidspunkt til grunn, nemlig 1. januar 1978 da A overtok leiekontrakten og den gjeld som var knyttet til leiligheten.
Den tvist som her foreligger, gjelder etter utvalgets oppfatning «fordeling, utlevering eller dekning av midler som er under skifterettens forvaltning», jfr. skifteloven §26.
Utvalget viser i denne forbindelse til forarbeidene til lov av 19. juni 1970 nr. 51 om endringer i skifteloven m.m., hvor det på side 18 i Innstilling til revisjon av skifteloven uttales i tilknytning til skifteloven §26: «... Av forarbeidene til skifteloven av 1930 og skifteprosessloven av 1916 fremgår at man har tatt sikte på avgjørelser av materielle krav som omfattes av skifterettens dømmende myndighet ...» Ved lovendringen i 1970 fant man ikke grunn til å endre realiteten i bestemmelsen.
Den tvist som her foreligger, er av utpreget materiell karakter og må omfattes av skifterettens dømmende myndighet.
Avgjørelser som faller inn under skifteloven §26 er gjenstand for anke. Da lagmannsretten har behandlet saken etter reglene for kjæremål, må dens avgjørelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling. Lagmannsretten må da ta standpunkt til om kjæremålserklæringen fyller kravene til ankeerklæring, jfr. tvistemålsloven §364, §365, eller om det bør gis frist etter §360 annet ledd til å fremsette ny, formell ankeerklæring.
Etter omstendighetene tilkjennes ikke saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjennelsen er enstemmig.»