Rt-1982-1705
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1982-06-25 |
| Publisert: | Rt-1982-1705 (420-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 244K/1982 |
| Parter: | 1. Kommandittselskapet Sagveien 17 A/S & Co. (A), 2 A og 3 B. Hjelpeintervenient: Forhandlingsutvalget for uprioriterte fordringshavere i «A-systemet» A/S for nr. 1 mot 1. Norden Skadeforsikring A/S (advokat Bjørn H. Kise), 2. Norsk Kausjon Forsikringsaksjeselskap (høyesterettsadvokat Thomas Idsøe). |
| Forfatter: | Tønseth, Skåre, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §198, §202, Tvistemålsloven (1915) §364, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §155, §158, §162, §203, §215, §109, §3 |
Dommerne Tønseth, Skåre og Aasland.
Oslo namsrett avsa 23. juni 1981 kjennelse der Norsk Kausjon Forsikringsaksjeselskaps bud på 25 mill. kr. på tvangsauksjon over eiendommene Sagveien 7-11 ble stadfestet. Saksøkt var K/S Sagveien 17 A/S & Co., som var varslet, men ikke møtte til tvangsauksjonen. Det var ikke fremsatt innsigelser mot stadfestelsen, og namsretten fant ikke at det forelå grunner som gjorde at retten av eget tiltak måtte nekte stadfestelse.
Den 20. august 1981 fremsatte saksøkte en ankeerklæring undertegnet av A, vedlagt en udatert fullmakt som bekreftet at A hadde «fullmakt til å representere K/S Sagveien 17 A/S & Co.» Namsretten underrettet om at ankeerklæringen måtte underskrives eller medunderskrives av advokat. Det ble også vist til tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd jfr. §162. Etter ankefristens utløp, den 2. september, innsendte A ankeerklæring medundertegnet av adv. B. Adv. B hadde på vegne av Forhandlingsutvalget for uprioriterte fordringshavere i «A-systemet» A/S innsendt en erklæring om hjelpeintervensjon. Anken bygget på at stadfestelse ikke skulle vært gitt, idet eiendommens reelle verdi lå langt over budet, og at auksjon var begjært på grunnlag av en gjort pantobligasjon og at betingelsene i tvangsfullbyrdelsesloven §109 annet ledd ikke var tilfredsstillet. Størrelsen av kravet var ikke fastsatt ved tvangskraftig grunnlag, og skriftlig erkjennelse forelå heller ikke. Motpartene krevet anken avvist bl.a. fordi As advokatbevilling var suspendert som følge av konkurs, og ankeerklæringen tilfredsstillet da ikke vilkåret i tvistemålsloven §364 annet ledd.
Lagmannsretten berammet hovedforhandling til behandling av avvisningsspørsmålet. Møtet ble berammet til 9. mars. Dagen før hovedforhandlingen skrev A til lagmannsretten og underrettet om at han ikke lenger kunne bistå K/S Sagveien 17 A/S & Co. p.g.a. andre presserende gjøremål. Han regnet da med at selskapet ville ha krav på utsettelse av hovedforhandlingen. Lagmannsretten underrettet 8. mars A om at hovedforhandlingen ville bli holdt 9. mars. Verken A eller noen annen representant for den ankende part møtte til denne. Adv. B møtte på vegne av hjelpeintervenienten, men uttalte at han ikke hadde forberedt prosedyre om avvisningsspørsmålet.
Eidsivating lagmannsrett avviste anken ved kjennelse av 19. mars 1982, idet retten fant at ankeerklæringen ikke tilfredsstillet kravene i tvistemålsloven §364 annet ledd og at feilen var forsettlig. I tillegg anførte retten at det her i alle tilfelle var anket over forhold som ikke kunne nyttes som ankegrunn.
Retten ila samtidig både A og B en rettergangsbot på kr. 5000 hver, for As vedkommende under henvisning til domstolloven §202 annet ledd, jfr. første ledd og §202 tredje ledd og for adv. Bs vedkommende til §202 annet ledd jfr. første ledd og §198.
Når det gjaldt A, la lagmannsretten vekt på at han hadde fremsatt en anke som ikke tilfredsstillet loven krav, og det måtte være åpenbart for ham at den ikke kunne føre frem. Kravene i domstolloven §202 første ledd jfr. annet ledd ble da ansett oppfylt. I tillegg ble det vist til at A ikke møtte til hovedforhandlingen, og at han ikke hadde godtgjort å ha gyldig forfall. Retten mente han hadde forsøkt å trekke saken utilbørlig i langdrag og at vilkårene for rettergangsbot også for dette forhold var til stede, jfr. domstolloven §202 første ledd jfr. tredje ledd.
For så vidt gjaldt adv. B var rettergangsboten begrunnet med at han måtte ha vært klar over at anken som han støttet ved hjelpeintervensjonserklæringen, åpenbart ikke kunne føre frem. Betingelsene for rettergangsbot etter domstolloven §202 annet ledd jfr. første ledd forelå derfor.
Det ble videre vist til at han riktignok møtte til hovedforhandlingen, men at han ikke hadde noe å anføre. Retten fant at betingelsene for rettergangsbot også etter domstolloven §198 forelå.
I det videre kjæremål uttalte kjæremålsutvalget:
«Når det gjelder spørsmålet om å avvise anken vil Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerke:
Lagmannsretten har i dette spørsmål bygget på to alternative grunnlag. Det ene av disse grunnlag er at anken ikke var medunderskrevet av en advokat slik det kreves etter tvistemålsloven §364 annet ledd. Utvalget er enig med lagmannsretten i at A under de foreliggende omstendigheter ikke kunne regnes som advokat. Om denne feil må anses som forsettlig slik at den ikke kunne rettes etter utløpet av ankefristen, er etter utvalgets mening tvilsomt. Dette er imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til fordi utvalget er enig med lagmannsretten når det gjelder det annet avvisningsgrunnlag den har bygd på, at det er anket over forhold som ikke kan benyttes som ankegrunn.
Utvalget er således enig med lagmannsretten i at namsrettens avgjørelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd ikke kan påankes selv om namsrettens kjennelse går ut på at det ikke foreligger noe åpenbart misforhold mellom budet og eiendommens verdi. Utvalget viser til det lagmannsretten sier om dette. Heller ikke §158 første ledd kunne gi ankegrunnlag her, da det ikke ble reist innvending før stadfestelsen, jfr. nedenfor.
Lagmannsretten har for så vidt gjelder det øvrige ankegrunnlag - tilsidesettelse av tvangsfullbyrdelsesloven §109 annet ledd - tatt utgangspunkt i loven §162. Det påpekes at saksøkte ikke gjorde innsigelse før stadfestelsen, og at det derfor ikke foreligger ankerett etter hovedregelen i første ledd. Lagmannsretten har videre funnet at det heller ikke var grunnlag for anke i §162 annet ledd fordi det ikke var mangler ved auksjonsgrunnlaget som namsretten av eget tiltak skulle ha tillagt vekt, jfr. §155.
Utvalget finner det klart at Kommandittselskapet K/S Sagveien 17 A/S & Co. ikke kan høres med at det uten egen skyld manglet kjennskap til de omstendigheter som ble påberopt i anken, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §162 første ledd. De innvendinger mot stadfestelse som er reist i anken, knytter seg til forhold som var vel kjent for kommandittselskapets vedkommende før stadfestelsen. A har fremholdt at han på grunnlag av opplysninger fra bobestyreren trodde at auksjonsmøte ikke ville bli holdt og senere at det avgitte bud ikke ville bli antatt. Hans faktiske fremstilling er på dette punkt bestridt fra den annen side. Men uansett hvordan dette måtte stille seg, må selskapet bære risikoen for at han ikke holdt seg tilstrekkelig orientert, f.eks. gjennom henvendelse til namsretten.
Spørsmålet er dernest om lagmannsretten har rett i at det ikke var forhold som skulle ha medført at namsretten av eget tiltak skulle ha nektet stadfestelse. Lagmannsrettens standpunkt er åpenbart riktig for så vidt som påkravsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §109 tredje ledd var fulgt og det derfor ikke forelå plikt til å nekte stadfestelse etter §155 nr. 1. Etter utvalgets mening forelå det imidlertid heller ikke forhold som innebærer at namsretten av eget tiltak skulle ha innstilt eller utsatt auksjonen, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §155 nr. 2. Pantobligasjonen lød på en bestemt sum og inneholdt skylderklæring. Dessuten inneholdt de gjeldsbrev som det var stilt sikkerhet for, bestemmelse som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 6. Gjeldsbrevene var ikke medunderskrevet av saksøkte. Debitorgruppen og saksøkte tilhørte imidlertid A-gruppen, og saksøkte må utvilsomt ha kjent de forhold som var avgjørende for gjeldens eksistens og størrelse. Likevel er det verken under auksjonsforberedelsen, under auksjonsmøtet eller i tiden frem til stadfestelsen fremkommet noen innsigelse som gjelder det gjeldskrav som ligger til grunn for tvangsauksjonskravet. Etter utvalgets oppfatning kan en anke under disse omstendigheter ikke bygges på tvangsfullbyrdelsesloven §162 annet ledd sammenholdt med §155 nr. 2.
Saksøktes nye anførsel kan åpenbart ikke føre frem. Den knytter seg som referert foran til det forhold at mens pantstillelsen til Norden er foretatt av Kommandittselskapet Sagveien 17 A/S & Co. og undertegnet av Karsten Skaug som styrets formann, er en etterfølgende depoterklæring utstedt av Interessentskapet Sagveien 17 og undertegnet av Skaug og A. Det er uklart hvilken funksjon depoterklæringen egentlig hadde. Under enhver omstendighet er det på grunn av fellesskapet, åpenbart at det påberopte forhold ikke kan tjene som grunnlag for å hevde at pantstillelsen ikke er bindende.
Utvalget er etter dette kommet til at lagmannsrettens kjennelse må stadfestes for så vidt anken er avvist.
Når det gjelder spørsmålet om rettergangsbot for A vil utvalget bemerke:
Lagmannsretten har som grunnlag for å ilegge rettergangsbot anvendt domstolloven §202 første og tredje ledd. Som grunnlag for å anvende første ledd bruker lagmannsretten de samme argumenter som for å avvise anken, det vil si at A forsettlig har tilsidesatt tvistemålsloven §364 annet ledd om medunderskrift fra advokat, og at det som anføres ikke er ankegrunn.
Etter utvalgets mening kan den omstendighet at en anke ikke kan tas under behandling på grunn av formelle feil som nevnt i §364 annet ledd ikke i seg selv føre til rettergangsbot. Avgjørende i så måte må være ankens realitet.
Etter utvalgets mening kan ikke anken anses som åpenbart ubegrunnet. Utvalget er foran kommet til at den må avvises og at den for så vidt er uholdbar. De spørsmål som oppstår i tilknytning til tvangsfullbyrdelsesloven §155 nr. 2 er imidlertid ikke av slik karakter at svaret må anses åpenbart. Det knytter seg også uklarheter til §109 annet ledd som danner grunnlaget for anken.
Heller ikke finner utvalget å kunne opprettholde boten for så vidt den bygger på domstolloven §202 tredje ledd. Før noen ilegges bot etter denne bestemmelse skal han så vidt mulig få anledning til å uttale seg, se samme lovs §215 første punktum. Utvalget er ikke enig med lagmannsretten i at unntaket for tilfelle hvor det gjelder straff på grunn av uteblivelse, får anvendelse her. Det er ikke uteblivelsen etter at A hadde trukket seg fra å yte Kommandittselskapet Sagveien 17 A/S & Co. rettshjelp som det kan bli tale om å ramme etter domstolloven §202 tredje ledd, men hans forutgående adferd. Lagmannsretten har vurdert spørsmålet om rettergangsbot etter denne bestemmelse som en del av et mer omfattende grunnlag for bot, og utvalget finner ikke grunn til å overveie om det forhold at A nå har fått uttale seg gjennom kjæremålssaken kan danne grunnlag for at bøteleggelsen etter domstolloven §203 tredje ledd kan opprettholdes.
Når det gjelder bøteleggelsen av B vil utvalget bemerke:
Grunnlaget for boten er domstolloven §202 annet ledd og §198. For så vidt gjelder den førstnevnte av disse bestemmelser kan det reises tvil om annet ledd kan anvendes på en hjelpeintervenient som ikke selv har erklært anke. Dette spørsmål er det ikke grunn til å gå inn på. De grunner som tilsier at boten ikke opprettholdes for A, medfører at heller ikke B botlegges etter denne bestemmelse.
Utvalget finner heller ikke å kunne opprettholde boten på grunnlag av domstolloven §198. Lagmannsrettens kjennelse bygger i denne forbindelse på at B som prosessfullmektig for hjelpeintervenienten ikke var forberedt på å prosedere de spørsmål som var reist om å avvise anken. Dette forhold kan i seg selv ikke danne grunnlag for å anvende bot. Spørsmålet om hvorvidt B for øvrig ved anledningen opptrådte på en slik måte at rettens verdighet burde anses krenket, er etter utvalgets oppfatning ikke tilstrekkelig belyst i lagmannsrettens kjennelse og i den protokollasjon som fant sted under forhandlingene for lagmannsretten. Utvalget har derfor ikke grunnlag for å prøve om en bot for forholdet var berettiget.
Når det gjelder saksomkostninger vil utvalget bemerke:
De innvendinger som A har fremsatt mot lagmannsrettens omkostningsfastsettelse er åpenbart uholdbare og lagmannsrettens kjennelse er det ikke grunnlag for å endre for så vidt. Når det gjelder saksomkostninger i kjæremålssaken må det sondres mellom de deler av kjæremålet som gjelder avvisningsspørsmålet og de som gjelder rettergangsboten. For så vidt gjelder det første spørsmål må Kommandittselskapet Sagveien 17 A/S & Co. etter de vanlige regler betale saksomkostninger til kjæremotparten. Beløpene settes til henholdsvis 2000 kroner for Norden Skadeforsikring A/S og 500 kroner til Norsk Kausjon Forsikringsaksjeselskap.
Når det gjelder rettergangsboten må kjæremålet anses rettet mot det offentlige. De vanlige regler for saksomkostninger kommer til anvendelse. Etter utvalgets mening bør de kjærende parter etter omstendighetene ikke tilkjennes omkostninger.»