Rt-1982-1712
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1982-07-16 |
| Publisert: | Rt-1982-1712 (422-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 265K/1982 |
| Parter: | A mot Staten ved Justisdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Arne Fliflet). |
| Forfatter: | Bølviken, Elstad, Løchen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §469, §471, Domstolloven (1915) §200, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §137, §404 |
Dommerne Bølviken, Elstad og Løchen.
A reiste sak ved Oslo forhørsrett med krav om erstatning for vesentlig velferdstap i forbindelse med at han natt til 1. mai 1980 var blitt anholdt av politiet og innbragt i arrest, mistenkt for å ha overtrådt politivedtektene for Oslo. Han ble først løslatt om morgenen den 1. mai.
Erstatning ble krevet under henvisning til straffeprosessloven §469 første ledd, men Oslo forhørsrett tok i kjennelse av 9. juni 1981 ikke kravet tilfølge, og kjæremål til lagmannsretten førte heller ikke frem.
Den 6. oktober 1981 reiste A sak ved Oslo byrett mot staten v/Justisdepartementet med påstand om erstatning for vesentlig velferdstap i forbindelse med ovennevnte arrestasjon. Oslo byrett avviste saken i kjennelse av 4. mars 1982, og Eidsivating lagmannsrett forkastet 14. mai 1982 As kjæremål.
I det videre kjæremål bemerket Høyesteretts kjæremålsutvalg:
«Det gjelder her et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse ikke er begrenset, jfr. tvistemålsloven §404 nr. 1.
Utvalget er enig med byretten og lagmannsretten i at lagmannsrettens kjennelse av 4. september 1981 om erstatningsansvar etter straffeprosessloven §469, jfr. §471, er rettskraftig også i den forstand at ny sak ikke kan reises om samme krav, jfr. tvistemålsloven §137. At kravet er behandlet og avgjort etter de særlige regler som straffeprosessloven gir adgang til, og at avgjørelsen har kjennelses form, kan ikke endre dette. Kjennelsen er en realitetskjennelse, som må ha samme rettskraft som en dom.
Som lagmannsretten finner heller ikke Høyesteretts kjæremålsutvalg det nødvendig å ta standpunkt til om krav om erstatning som omhandlet i straffeprosessloven §469 kan gjøres gjeldende ved sivilt søksmål. Om A opprinnelig hadde valg mellom å gå frem etter straffeprosessloven særlige regler eller å anlegge sivilt søksmål, kan han iallfall ikke reise sivil sak etter at kravet er rettskraftig avgjort etter de regler som straffeprosessloven gir anvisning på.
Nå har A i den sivile sak også påberopt andre erstatningsbestemmelser enn straffeprosessloven §469. Han har vist til domstolloven §200 og til skadeserstatningsloven bestemmelse om arbeidsgiveransvar i loven §2-1.
Om domstolloven §200 uttaler byretten at bestemmelsen ikke kan komme til anvendelse i sak mellom A og staten. Som lagmannsretten slutter også Høyesteretts kjæremålsutvalg seg til dette. Paragraf 200 første ledd gjelder den offentlige tjenestemanns straff- og erstatningsansvar. Etter §200 annet ledd «indestaar» staten for det erstatningsansvar som ilegges tjenestemannen.
Om erstatning etter erstatningsloven uttaler byretten:
«Retten ser det slik at nytt søksmål etter erstatningsloven må avvises, idet ny erstatningssak mot samme saksøkt basert på samme saksforhold som forelå i den sak som er avgjort, må avvises. Alle sider ved saken som har betydning for erstatningsspørsmålet i den foreliggende sak mot staten må anses som avgjort. Culpaspørsmålet har selvfølgelig stått sentralt i bildet. Har saksøkeren ikke viet dette tilstrekkelig oppmerksomhet, kan han ikke ta dette opp igjen i en ny sivil sak.»
Også dette kan Høyesteretts kjæremålsutvalg på samme måte som lagmannsretten, slutte seg til. Utvalget ser det slik at det er samme erstatningskrav A gjør gjeldende i den sivile sak som i saken etter straffeprosessloven regler, nemlig krav på erstatning for tap han mener han ble påført ved at han natt til 1. mai 1980 ble anholdt av tjenestemenn fra Oslo politikammer, mistenkt for å ha overtrådt politivedtektenes §3, og først løslatt om morgenen den 1. mai.
Etter dette finner utvalget at lagmannsrettens kjennelse må stadfestes.
Utvalget finner videre at den kjærende part må pålegges å betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Omkostninger er krevd med 300 kroner, som utvalget tar til følge.
Kjennelsen er enstemmig.»