Rt-1982-1719
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1982-08-26 |
| Publisert: | Rt-1982-1719 (427-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 289K/1982 |
| Parter: | A (advokat Knud Try) mot B (advokat Helge Lochner). |
| Forfatter: | Michelsen, Sinding-Larsen, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §236, Barneloven (1981) §48, Tvistemålsloven (1915) §179, §404 |
Dommerne Michelsen, Sinding-Larsen og Hellesylt.
Faren hadde i henhold til rettskraftig dom samværsrett med sine barn på onsdager og lørdager, 3 uker i sommerferien og på en spesiell høytidsdag. Han begjærte tvangsmulkt pålagt moren til gjennomføring av samværsretten, men begrenset sin begjæring til å gjelde samværsretten på onsdager og lørdager.
Kjæremålsutvalget uttalte:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det her er tale om kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens tolking av en lovforskrift og lagmannsrettens saksbehandling. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og dens konkrete vurdering av den foreliggende sak ligger utenfor utvalgets kompetanse. Lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke er adgang til - slik som namsretten har gjort - å bestemme tvangsmulkt for en mer begrenset samværsrett enn den tvangsgrunnlaget fastsetter.
Lagmannsretten uttaler videre:
«Vurderingstemaet for spørsmålet om det er sannsynliggjort at oppfyllelse av samværsrett er umulig, er ikke bare om det er mulig å gjennomføre samvær som foreskrevet, hver onsdag og lørdag, men også om det er mulig å overlate barnet til faren 14 dager hver sommer i hans ferie og under høytiden Eid Ul Azha. Etter de opplysninger som foreligger i saken, finner lagmannsretten det sannsynliggjort at oppfyllelse i dag av en slik samværsrett, uten noen overgangsordning, er umulig.»
Utvalget finner at det beror på en uriktig tolking av lov av 8. april 1981 om barn og foreldre når lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke vil være adgang til å bestemme tvangsmulkt for en mer begrenset samværsrett enn den tvangsgrunnlaget fastsetter. Etter omstendighetene må det være adgang for den som har krav på samværsrett å begrense sitt krav på samvær - under trussel om tvangsmulkt - i forhold til det tvangsgrunnlaget gir adgang til. Lagmannsrettens avgjørelse er således bygget på en uriktig tolking av barneloven §48 sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven §236.
Spørsmålet om saksomkostninger finner utvalget bør utstå til den avgjørelse som avslutter hele saken, jfr. tvistemålsloven §179.
Avgjørelsen er enstemmig.»