Rt-1982-1816
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1982-12-22 |
| Publisert: | Rt-1982-1816 (409-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 183/1982 |
| Parter: | Statsadvokat Lars Frønsdal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Aasland, Sinding-Larsen, Schweigaard Selmer, Michelsen, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §392, §255, §270, §408, §62, §63, Sjekkloven (1932) §66, Veitrafikkloven (1965) §12, §22, §24, §31, §3 |
Dommer Aasland: Oslo byrett avsa 17. september 1982 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1951, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §255 og forseelser mot vegtrafikkloven §31, jfr. §22 første ledd, §24 første ledd, §3 og §12 annet ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, til fengsel i 120 - etthundreogtyve - dager med fradrag av 1 - en - dag for utholdt varetektsarrest.
Han frifinnes for tiltalen etter straffeloven §257 når det gjelder tiltalens post II.
Kravet om namsdom tas ikke til følge.
Han ilegges saksomkostninger med kr. 3000,- - tretusenkroner -.»
Tiltalen etter straffeloven §257, som ledet til frifinnelse, gjaldt det forhold at tiltalte i tiden 9. juli til 3. august 1981 ved i alt 23 anledninger brukte sitt minibankkort til å ta ut penger, til sammen 5900 kroner, fra Sparebanken Oslo Akershus minibankautomat uten at det var dekning på hans konto for uttakene. Byretten fant at dette forhold ikke ble rammet av tyveribestemmelsen i straffeloven §257, men at det syntes mer nærliggende å henføre det under loven §392. På grunn av påtalereglene kunne retten imidlertid ikke domfelle etter denne bestemmelsen.
Statsadvokaten i Eidsivating har erklært anke over frifinnelsen. Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen, idet påtalemyndigheten hevder at uttak av kontanter uten dekning på konto ved hjelp av minibankkort og minibankautomat rettslig sett må bedømmes som tyveri. Subsidiært er det anket over mangelfulle domsgrunner.
Om saksforholdet viser jeg til byrettens dom. For Høyesterett er fremlagt kopi av den kontrakt om minibankkort - på standardformular - som var inngått mellom banken og tiltalte. Videre er fremlagt en redegjørelse av 29. oktober 1982 fra Sparebankforeningen i Norge, hvor det blant annet forklares nærmere hvordan minibanksystemet fungerer. Det som fremgår av disse dokumenter, endrer ikke ved de sider av byrettens fremstilling av saksforholdet som er avgjørende med henblikk på om tiltaltes forhold kan rammes av straffeloven §257. Da den foreliggende sak i generell form reiser spørsmålet om den strafferettslige bedømmelse av uberettigede uttak ved hjelp av minibankkort, finner jeg imidlertid grunn til å gjøre noe nærmere rede for det som er opplyst for Høyesterett om minibankordningen og om hvordan den fungerte ved de uttak tiltalte foretok.
Når en kontohaver får utstedt minibankkort, gir dette mulighet for å ta ut penger fra minibankautomat ved hjelp av kortet og en personlig kode. Ved opprettelsen av kontrakt om minibankkort forplikter kortinnehaveren seg til ikke å ta ut større beløp enn det som står på den kontoen kortet lyder på. Når de enkelte automater er koblet såkalt «on line» til bankens datasentral, vil systemet hindre at en kortinnehaver tar ut penger som det ikke er dekning for på kontoen. Omlegging til «on line»-system er i gang. Den automat hvor tiltalte gjorde sine uttak, fungerte imidlertid «off line», altså uten at automaten hadde tilgang til data om innestående på tiltaltes konto. Jeg innskyter for øvrig at byretten av denne grunn tar feil i sin antagelse om at tiltalte ved hvert uttak av automaten fikk et bilag som viste kontoens saldo. Det var etablert en viss sperre mot misbruk ved at uttak var begrenset til 2000 kroner pr. enkeltuttak og 2500 kroner pr. syv dagers periode. Automaten gjennomførte denne begrensning ved at uttak ble registrert ved magnetkoding på kortet. En annen sperre mot misbruk lå i at overtrekk i alvorlige tilfelle kunne lede til at kontoen ble satt opp på et sperreregister som hindret utbetaling.
De uttak tiltalen gjelder, ble foretatt i løpet av tre syvdagersperioder og uten at tiltaltes konto stod på sperreregisteret.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Byretten har lagt til grunn at tiltalte har tatt de beløp på tilsammen 5900 kroner som tiltalen gjelder, ut av automaten ved hjelp av minibankkortet, uten at beløpene innestod på hans konto. Retten bygger videre på at det måtte «være klart for ham at det ikke var noe innestående på kontoen og at den tvertimot allerede var overtrukket». Denne uttalelsen kan synes å tyde på at byretten har ment tiltalte har handlet i vinnings hensikt, men spørsmålet er ikke uttrykkelig drøftet, og jeg finner det mest nærliggende å forstå byrettens begrunnelse slik at den mener tiltaltes forhold ikke kan rammes av straffeloven §257 uansett om vinnings hensikt har foreligget. Et sentralt moment i byrettens begrunnelse er at forholdet har vesentlige likhetstrekk med overtrekk av sjekkonto, jfr. forseelsesbestemmelsen i sjekkloven §66, både hva fremgangsmåte og straffverdighet angår.
Etter min oppfatning må tiltaltes uttak av kontanter fra automat ved hjelp av minibankkort uten at det var dekning på kontoen, rammes av tyveribestemmelsen i straffeloven §257 dersom de subjektive straffbarhetsvilkår foreligger. Tiltalte har, slik jeg ser det, borttatt penger som tilhørte banken og var i dens besittelse. At borttagelsen skjer ved hjelp av et middel - minibankkortet - som banken har utstyrt ham med og som han med rette kan benytte så lenge det er penger på kontoen, kan ikke lede til at han går klar av tyveribestemmelsen dersom han misbruker ordningen til å tilegne seg penger han er uberettiget til. Jeg nevner i den forbindelse at jeg ikke er enig med byretten i at straffebestemmelsen mot overtrekk av sjekkonto i sjekkloven §66 byr på en nærliggende parallell. Dersom innehaveren av en sjekkonto hever i banken en sjekk som det ikke er dekning for, i vinnings hensikt og slik at det oppstår tap eller fare for tap for banken, rammes forholdet av bedrageribestemmelsen i straffeloven §270.
Jeg tilføyer at Høgsta Domstolen i Sverige i en avgjørelse referert i Nytt Juridisk Arkiv 1980 224 flg. har funnet tyveribestemmelsen i den svenske straffeloven anvendelig ved et misbruk av «bankomatkort» som svarer til det forhold vi står overfor i denne sak.
Jeg finner altså at byrettens frifinnende dom hviler på uriktig lovanvendelse, og stemmer for denne kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet etter tiltalens post II, straffeloven §257.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Schweigaard Selmer, Michelsen og Blom: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Knut J. Hougen med domsmenn): - - -
Post II.
Tiltalte har forklart at han trodde det var penger på hans bankkonto da uttakene på minibankkortet ble foretatt. - - -
Retten finner det vanskelig å kunne feste lit til tiltaltes forklaring om at han trodde at det var penger på kontoen. Etter at han fikk lønn i kontanter måtte det under enhver omstendighet være klart for ham at det ikke var noe innestående på kontoen og at den tvertimot allerede var overtrukket med de forutgående uttak via minibank.
Fremlagt utskrift av bank-kontoen viser at det pr. 1. januar 1981 ikke var noe innestående på kontoen og at det ikke var noen bevegelse på den før han satte inn kr. 1500,- den 1. juli 1981. Den 7. juli 1981 satte han inn ytterligere kr. 2000,- og dette beløp tok han ut igjen samme dag ved første gangs bruk av minibankkortet. Samtlige senere uttak, ialt 24, i tiden frem til 3. august 1981 skjedde via minibank. Da han den 9. juli tok ut kr. 1500,- ble kontoen overtrukket med kr. 100,-. De etterfølgende uttak av tilsammen kr. 5900,- skjedde til tross for at det ikke sto noe inne på kontoen, eller rettere at det allerede var et overtrekk på kr. 100,- som allerede nevnt.
Retten går ut fra at tiltalte ved hvert uttak fikk det vanlige bilag fra kontantautomaten som også viser eventuelt innestående på kontoen. Han kunne således sannsynligvis ha sett om den var overtrukket eller ikke.
Banken har fremsatt påtalebegjæring bl.a. under henvisning til at «det har oppstått overtrekk på kontoen» og den har anmeldt tiltalte for bedrageri. I tiltalen er forholdet henført under straffeloven §257 som tyveri. Retten er i tvil om dette er riktig. Tiltalte fikk riktignok tak i penger som var oppbevart inne i kontantautomaten ved å utløse utlevering av pengene ved minibankkortet. På en måte var kortet «rett nøkkel» til å skaffe seg adgang til penger i automaten. På den annen side synes overtrekk av bankkonto ved bruk av minikort å være nokså parallelt med overtrekk ved bruk av sjekk, jfr. sjekkloven §66. I begge tilfeller er det et kontraktforhold mellom banken og kontohaveren og et ledd i kontraktsforholdet er at banken har betrodd kontoinnehaveren å belaste kontoen uten medvirkning av banken. Tillitsforholdet er kanskje mest utpreget ved bruk av sjekk, for banken kan som oftest ikke hindre overtrekk ved sjekk. Når det gjelder minibankkort burde det være en nokså enkel sak for banken å programmere automaten slik at det ikke fåes penger ut uten at det er dekning på kontoen. Dette må i allefall gjelde ved bankens egne filialer. Tiltaltes kontrakt med banken om å kunne bruke minibankkort har ikke vært dokumentert i saken. Retten går ut fra at tiltalte hadde en vanlig kontrakt. Så vidt vites er det i vanlige kontrakter bl.a. bestemt at uttak ved bruk av kortet har samme virkning som kontoinnehaverens uttakskvittering ved uttak på vanlig måte. Det skal også være inntatt særlige bestemmelser om at kunden er forpliktet til ikke å overtrekke kontoen ved bruk av kortet og om følgene av slik overtrekk.
Retten er kommet til at misbruket av minibankkortet ikke rammes av straffeloven §257. Det synes mer nærliggende å henføre forholdet under straffeloven §392. På grunn av påtalereglene, straffeloven §408 tredje ledd, kan imidlertid forholdet ikke pådømmes i denne sak, fordi påtalemyndigheten ikke har fått vurdert om almene hensyn krever tiltale etter §392. Tiltalte vil måtte frifinnes for tiltalen etter §257. - - -