Rt-1982-221

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-02-25
Publisert:	Rt-1982-221 (53-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 38/1982
Parter:	Sigurd Wetteland m.fl. (6 parter) (advokat Bjørn Haukland - til prøve) mot Joar Oltedal høyesterettsadvokat Olav Gabriel Ueland).
Forfatter:	Aasland, Michelsen, Tønseth, Skåre, Stabel
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §51, §49

Dommer Aasland: Den 60 år gamle Jørgen Mathingsdal, som led av en hjertesykdom - ustabil angina pectoris - med hyppige og smertefulle anfall, utferdiget 20. oktober 1978 følgende håndskrevne erklæring:

«Underskrivne Jørgen Mathingsdal, som ikkje har livsarvingar, har bestemt at om eg skulde falla frå før eg er 67 år so skal alt det som eg etterlet meg gå til min søsterson Joar Oltedal.»

Han telefonerte samme dag til Joar Oltedal og bad ham komme, da det var noe som måtte ordnes. Da Oltedal innfant seg neste dag, overlot onkelen ham erklæringen og anmodet om at Oltedal måtte få den oppsatt i juridisk riktige former. Oltedal fikk en jurist til å utferdige utkast til testament med samme innhold og med vitnepåtegninger, klart til underskrift, og tok sikte på å medbringe dette til onkelen 27. oktober. Imidlertid avgikk Jørgen Mathingsdal ved døden 26. oktober som følge av akutt hjerteinnfarkt.

Det ble tvist mellom Joar Oltedal og en del av avdødes slektsarvinger om hvorvidt erklæringen av 20. oktober 1978 var et gyldig nødtestament opprettet i medhold av arveloven §51 annet ledd. Jæren skifterett overførte tvisten til behandling i søksmåls former. Skifteretten, som var satt med domsmenn, avsa 16. mai 1979 dom med slik domsslutning:

«1. Erklæring dat. 20. oktober 1978 underskrevet av Jørgen Mathingsdal er et gyldig testament etter arveloven §51 annet jfr. første ledd.

2. Partene bærer selv sine saksomkostninger.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at det ikke forelå et gyldig testament.

De slektsarvinger som bestred Oltedals krav for skifteretten, påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten som var satt med fire domsmenn, avsa dom 12. november 1980 med slik domsslutning:

«1. Skifterettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Også i lagmannsretten var det dissens. Det var her to av lagdommerne som dissenterte og sluttet seg til skifterettens mindretall.

Det nærmere saksforhold og anførslene for de tidligere instanser fremgår av skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Seks av de sju slektsarvinger som var ankende parter for lagmannsretten, har erklært anke til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Jæren herredsrett, hvor ankemotparten og fem vitner avgav forklaring. Samtlige hadde også forklart seg tidligere. Overlege Arne M. Abrahamsen og distriktslege Dagfinn Carlsen, som var medisinsk sakkyndige for lagmannsretten, har også vært oppnevnt som sakkyndige for Høyesterett, og har avgitt skriftlige erklæringer. Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for de tidligere instanser, og partenes anførsler har også i store trekk vært de samme.

De ankende parter gjør gjeldende at det dokument Jørgen Mathingsdal utferdiget 20. oktober 1978, ikke inneholdt en testamentarisk disposisjon, men bare var et utkast til det testament Joar Oltedal skulle besørge oppsatt i lovlige former. Dessuten var vilkårene for å opprette nødtestament etter arveloven §51 annet ledd ikke oppfylt. Det er intet som tyder på at Mathingsdal anså seg for å være i et nødstilfelle som hindret ham i å iaktta de vanlige testamentformer, og det var heller ikke umulig å få tak i testamentvitner. Ved vurderingen av disse forhold kan det ikke legges avgjørende vekt på overlege Abrahamsens uttalelse om at Mathingsdals sykdom var inne i en livstruende fase og at han burde ha holdt seg helt i ro, så lenge Mathingsdals atferd og aktivitet i dagene omkring utferdigelsen av erklæringen viser at han ikke opptrådte ut fra noen slik erkjennelse.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Testament oppsatt og underskrevet av Jørgen Mathingsdal den 20. oktober 1978 kjennes ugyldig.

2. Joar Oltedal dømmes til å betale sakens omkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Joar Oltedal, peker på at erklæringen er datert og underskrevet og helt ut fremtrer som en testamentarisk disposisjon, og hevder at det da ikke bare er tale om et utkast. Spørsmålet om det forelå en nødssituasjon og om Mathingsdal var forhindret fra å iaktta vanlige testamentsformer og fra å få tak i vitner, må vurderes ut fra situasjonen da erklæringen ble underskrevet. Mathingsdal må da ha vært alene i sitt hjem, han var utsatt for stadig tilbakevendende hjerteanfall og må ha regnet med en betydelig akutt dødsrisiko. Det fremgår for øvrig av de sakkyndiges uttalelser at han var i en livstruende situasjon, og dette må veie tyngre enn spekulasjoner om hvordan han selv oppfattet sin tilstand. Når vilkårene for nødtestament forelå ved opprettelsen av erklæringen, har det ingen betydning om det etterpå skulle ha vært anledning til å iaktta testamentsformene, jfr. arveloven §51 tredje ledd. Oltedal fremhever at dersom det kan være tvil om hvorvidt vilkårene for nødtestament forelå, bør det legges betydelig vekt på at erklæringen uomtvistet gir uttrykk for avdødes vel overveide siste vilje.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere instanser.

Erklæringen av 20. oktober 1978 oppfyller i og for seg formkravene til et nødtestament etter arveloven §51 annet ledd. Imidlertid forutsatte Jørgen Mathingsdal at erklæringen skulle danne grunnlag for og etterfølges av et testament oppsatt i vanlige former. Jeg tar ikke standpunkt til om dette forhold alene ville ha gitt tilstrekkelig grunnlag for ikke å godta erklæringen som testamentarisk disposisjon selv om vilkårene for opprettelse av nødtestament etter arveloven §51 annet ledd i og for seg hadde foreligget. Avgjørende for meg er at jeg ikke finner å kunne bygge på at disse vilkår forelå. Jeg kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse mindretallet i skifteretten og i lagmannsretten har gitt når det gjelder dette spørsmål, og skal innskrenke meg til å fremheve følgende:

Arveloven §51 gjør unntak fra de vanlige krav til testamentsformer. Bestemmelsens første ledd gir adgang til å opprette muntlig testament med to vitner dersom testator er hindret i å følge de vanlige formkrav på grunn av «brå og farleg sjukdom eller anna nødstilfelle». Etter annet ledd kan testator opprette testament ved at han selv skriver og underskriver et dokument. Vilkårene er de samme som etter første ledd, og dertil at det ikke er mulig å få tak i testamentsvitner.

Et vilkår for å godta erklæringen fra Mathingsdal er altså at han på grunn av sin sykdom var forhindret fra å følge de vanlige testamentsformer og dessuten fra å få tak i vitner til et muntlig testament. De opplysninger som foreligger om Mathingsdals situasjon i dagene omkring opprettelsen av erklæringen, viser etter min mening at han ikke kan anses å ha vært forhindret fra dette. Riktignok bodde han alene i sitt hus i Brusand, men han anså seg i stand til å besøke naboer, og var gjentatte ganger i kontakt med andre. Den 20. oktober, da erklæringen ble opprettet, var han således på besøk hos et ektepar i et hus ca 300 meter borte og hjalp til med et mindre arbeid. Det må trolig ha vært herfra han telefonerte til Joar Oltedal. Samme dag var han dessuten på besøk hos sin halvbror, som han også besøkte flere ganger i de påfølgende dager. Han syklet da de ca 300 meter som var avstanden mellom boligene. Den 21. oktober hadde Mathingsdal, som før nevnt, besøk av Joar Oltedal, og deltok også da i en viss fysisk aktivitet.

Uttalelsene fra de sakkyndige, spesielt fra overlege Abrahamsen, viser at Mathingsdals aktivitet i dagene omkring opprettelsen av erklæringen trolig var atskillig større enn medisinsk forsvarlig, og at han helst burde ha holdt seg i ro hjemme. Han hadde imidlertid ikke fått noen instruks fra sin lege om dette. Og når det tross hans tilstand er på det rene at han i disse dagene jevnlig var i kontakt med andre, som måtte ha kunnet opptre som vitner eller ha bistått ham med å opprette eller skaffe hjelp til å opprette et vanlig testament, må jeg legge til grunn at vilkårene for å opprette nødtestament etter arveloven §51 annet ledd ikke forelå.

Joar Oltedal hadde etter min oppfatning rimelig grunn til å la det komme til sak, og når han dertil fikk medhold både i skifteretten og lagmannsretten, finner jeg at han ikke bør pålegges saksomkostninger for noen av instansene.

Jeg stemmer for denne Dom:

Erklæring av 20. oktober 1978 fra Jørgen Mathingsdal anerkjennes ikke som gyldig testament.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Skåre og Stabel: Likeså.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Åsmund Norheim med domsmenn):

Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det deretter den 16. mai 1979 på sorenskriverkontoret på Bryne avsagt slik dom: - - -

På bakgrunn av partenes egen forklaring for retten samt den øvrige bevisførsel under hovedforhandlingen legger retten følgende faktiske forhold til grunn som bevist:

Jørgen Matningsdal hadde i en tid forut for dødsfallet ikke følt seg frisk. Allerede den 17. mai 1978 hadde han overfor sin bror, Sigbjørn Matningsdal, beklaget seg over hjertet. Han hadde da i telefonsamtale med Sigbjørn Matningsdal gitt uttrykk for at hjertet «ikke var slik det skulle være». Også den 23. juli 1978 var broren Sigbjørn Matningsdal i kontakt med Jørgen Matningsdal. Sigbjørn Matningsdal besøkte da Jørgen Matningsdal hjemme i Åsane ved Brusand. Her ble Sigbjørn Matningsdal servert kaffe og mens de satt ved bordet, gikk Jørgen Matningsdal bort på benken og la seg. Han holdt seg for brystet og sa at han fikk et anfall. Han lå så på benken et kvarters tid. Jørgen Matningsdal ga da uttrykk for at han enda ikke hadde oppsøkt doktor, men han uttalte at han «visst måtte gjøre det». Etter å ha ligget på benken ca et kvarters tid sto Jørgen Matningsdal opp igjen og fulgte broren ut, da denne skulle reise. Senere på sommeren, ca i midten av august, tok broren Sigbjørn på ny kontakt med Jørgen Matningsdal pr. telefon. Jørgen Matningsdal opplyste da vedrørende sin helse at det var «skjønt det samme».

Også Jørgen Matningsdals søster, Sigfrid Oltedal besøkte Jørgen Matningsdal hjemme i Åsane ca 14 dager før han døde. Jørgen skulle da en tur opp på låven for å hente noe, men det gikk en stund før han kom tilbake. Jørgen uttalte da at han ble så dårlig at han måtte legge seg nedpå oppe på låven en liten stund.

Saksøker, Joar Oltedal, besøkte Jørgen Matningsdal flere ganger i tiden før han døde. Første gang Jørgen nevnte noe til saksøkeren om sin sykdom var lørdag den 14. oktober 1978. Saksøker kom da kjørende mot Jørgens gård på Åsane i Brusand. Han møtte da Jørgen, som sto og jobbet i en grøft ved veien et stykke unna husene. Her stoppet saksøker og Jørgen slo seg da på brystet og sa at han trodde det var noe «i veien med motoren». Da saksøkeren samme dag arbeidet på gården sammen med Jørgen, merket han at Jørgen maktet lite. Før saksøker forlot Jørgen denne dag formante han Jørgen om at han måtte oppsøke lege. Saksøker ringte så til Jørgen både søndag den 15. og mandag den 16. oktober for å høre hvordan det sto til med ham, og gi ham ytterligere påtrykk om å oppsøke lege. Da saksøker ringte til Jørgen på mandag, sa han at han hadde fått plass hos lege.

Også Jørgen Matningsdals søster, Malene Eikeskog, besøkte ham kort før dødsfallet. Dette besøket fant sted søndag den 22. oktober. Jørgen ga da uttrykk for at han «ikke var riktig i form» og sa videre at han skulle på sykehus. Saksøkte nr. 1, Malene Eikeskog, har forklart at Jørgen denne søndagen var «i godt lag» og at han så «god ut». Besøket varte et par timer.

Jørgen Matningsdals halvbror, Nelius Wetteland, besøkte Jørgen torsdag den 19. oktober. Mens de satt sammen i stuen og pratet sa Jørgen: «Nelius, eg må gå og legge meg for eg er ikkje god». Jørgen la seg da på divanen. Saksøkte nr. 3, Nelius Wetteland har for retten forklart at han merket at Jørgen fikk et anfall, idet han liksom lå i døs en kort stund, men ble så helt klar igjen. Saksøkte, Nelius Wetteland har videre for retten forklart at han fant det uforsvarlig at Jørgen skulle være igjen alene oppe på Åsane. Han reiste derfor tilbake til Brusand, hvor det ble ringt til lege. Etter dette reiste så saksøkte Wetteland tilbake til Åsane for å kjøre Jørgen ned til det huset han hadde på Brusand, slik at han kunne være her. Da saksøkte Wetteland kom tilbake til Åsane, traff han Jørgen ca 200 m fra husene. Han hadde da gått dette stykket for å møte Wetteland. Da saksøkte så hadde kjørt Jørgen ned til huset hans på Brusand, ble han værende her til doktoren hadde sett til Jørgen. Etter dette forlot han så Jørgen, idet han anså det slik at Jørgen nå kunne klare seg selv. Saksøkte, Nelius Wetteland bor på Brusand, ca 300 m unna det huset som Jørgen hadde her nede. I de påfølgende dager kom så Jørgen på besøk til Wetteland flere ganger. Han syklet da de 300 m som avstanden er mellom deres boliger.

Når det så gjelder Jørgen Matningsdals tilstand videre, så ble han som ovenfor anført tilsett av lege torsdag den 19. oktober 1978, samme dag som han av halvbroren Nelius Wetteland ble kjørt fra Åsane og ned til Brusand. Distriktslegen har i sin erklæring til herredsretten, datert 24. februar 1979 anført vedrørende dette sykebesøk:

«Jeg ble tilkalt i sykebesøk til Jørgen Matningsdal, født xx.xx.1918, den 19. oktober 1978. Årsaken var at han fikk smerter i brystet ved bare moderat anstrengelse. Symptomene hadde vedvart en måned og det hadde vært gradvis forverring. Han var oppegående og i stand til å stelle seg selv. Tilstanden ble av meg vurdert som en alvorligere grad av hjertekramper (angina pectoris). Han hadde et lett forhøyet blodtrykk og over hjertet var det bilyd som kunne tyde på en hjertefeil. Dette siste er senere ikke verifisert i det pasienten døde allerede samme dag han ble innlagt...»

Ved dette første besøk den 19. oktober, fikk Jørgen Matningsdal Nitroglyserin av legen. Han fikk et glass inneholdende 100 tabletter. Før Jørgen Matningsdal kom på sykehus den 26. oktober, hadde han fått tilsendt pr. post nok et glass med tabletter inneholdende Nitroglyserin. Dette glasset hadde Jørgen Matningsdal på seg da han døde og det viste seg da at dette var ca halvspist. Retten finner etter dette å kunne legge til grunn at Jørgen Matningsdal i tiden mellom første legebesøk den 19. oktober og dødsfallet den 26. oktober 1978, hadde spist ca 150 tabletter Nitroglyserin. Han hadde tidligere ikke fått medisiner for sin hjertelidelse.

Etter at saksøker, Joar Oltedal hadde vært i kontakt med Jørgen Matningsdal mandag den 16. oktober 1978, hørte han ikke noe fra Jørgen før denne ringte til saksøkeren fredag den 20. oktober. Jørgen Matningsdal ringte etter at saksøker hadde kommet hjem fra arbeid. Saksøker reagerte noe på dette, fordi det ikke var vanlig at Jørgen ringte han opp hjemme. Jørgen sa da bare til saksøker at han hadde noe som «måtte ordnes» og han ba saksøker komme bort til Brusand.

Jørgen Matningsdal hadde ikke telefon i det huset han hadde på Brusand, og har derfor måttet forlate huset, da han tok denne telefonen. Men det er ikke kjent fra hvilket hus han ringte. Saksøker reiste så ut til Jørgen lørdag den 21. oktober og traff han på Brusand. Det ble da avtalt at siden Jørgen hadde flyttet fra gården sin i Åsane og ned til Brusand, så skulle de reise opp for å hente noen værer som Jørgen hadde her og ta dem ned til Brusand. Idet Jørgen skulle sette seg inn i bilen til saksøker, tok han fram et papir, brettet det sammen og ga det til saksøker, samtidig som han ba om at saksøker måtte få dette oppsatt i juridisk riktige former. Dette viste seg senere å være avdødes erklæring av 20. oktober 1978. Jørgen Matningsdal kjørte så sammen med saksøker opp til Åsane og hentet ned forskjellig som han trengte i sin bolig på Brusand. Saksøker har for retten uttalt at Jørgen Matningsdal denne dagen var i relativt godt humør og lett å snakke med. Jørgen hadde gitt uttrykk for at han nå hadde fått tabletter, og når han tok en av disse følte han seg god. Men saksøker har i retten gitt uttrykk for at han merket at Jørgen nå virket noe «puslet og oppgitt».

Før saksøker forlot Jørgen denne dag, hadde han lest innholdet av dokumentet. Han ga da overfor Jørgen uttrykk for at han syntes dette var overraskende. Men Jørgen uttalte da at saksøker bare skulle sørge for å få dette oppsatt i juridisk riktige former, men uttalte videre at det nok var noen som «ikke ville like dette», men uttalte dessuten at «noe måtte han få bestemme selv».

Mandag den 23. oktober leverte så saksøker erklæringen av 20. oktober 1978 til juridisk konsulent ved Landbruksselskapet og ba han om å sette erklæringen opp i juridisk holdbare former. Han ba videre om å få det ferdig fredag den 27. oktober. Han fikk det så overlevert til seg i lunchen torsdag den 26. oktober. Dokumentet var da satt opp som et gyldig testamente, og manglet bare underskrift av Jørgen Matningsdal samt vitner. Like etter at saksøker hadde fått overlevert utkastet til testamentet, fikk han så telefon fra sin kone, som opplyste at Jørgen Matningsdal var avgått ved døden samme dag.

Andre gang Jørgen Matningsdal ble tilsett av lege var den 25. oktober 1978, dagen før Jørgen Matningsdal døde. Distriktslegen har vedrørende dette sykebesøk anført i sin erklæring til herredsretten av 24. februar 1979 følgende:

«... Jeg var på ny i sykebesøk - uoppfordret - dagen før han ble innlagt. Symptomene hadde forverret seg. Fikk smerter i ro. Han ble derfor innlagt som øyeblikkelig hjelp den 26. oktober 1978. Han døde samme dag. Diagnose: Infarctus cordis recens (hjerteinfarkt). Også ved siste sykebesøk var han oppegående. Etter min vurdering var ikke sykdommen så invalidiserende at han ikke skulle ha kunnet ordne med habile vitner til testamentet sitt. Han var ikke overlatt til seg selv i det han daglig hadde kontakt med andre. Jeg håper at dette er svar nok for Dem.»

Jørgen Matningsdal døde like etter at han var ankommet til sykehuset den 26. oktober 1978.

Når det gjelder forholdet mellom saksøker, Joar Oltedal, som er tilgodesett i avdødes erklæring av 20. oktober 1978 og Jørgen Matningsdal, så har saksøker hatt en forholdsvis nær tilknytning til sin avdøde onkel allerede fra barndommen av. Han bodde da det meste av sommerferien hos Jørgen Matningsdal på Åsane ved Brusand. De hadde begge felles interesser, idet de begge var meget interesserte i sauer. Etter at saksøker begynte med sin utdannelse etter folkeskolen, fikk han mindre tid til å besøke Jørgen i Åsane. Han tok også sin jordbruksutdannelse ved Landbrukshøyskolen på Ås, og kontakten var da mindre. Men etter at saksøker var ferdig med sin utdannelse og kom tilbake til Rogaland igjen, tok han igjen opp kontakten med Jørgen. Han reiste da som oftest ut til Åsane og besøkte Jørgen om lørdagene. Saksøker har forklart for retten at han besøkte Jørgen i Åsane ca 3 lørdager i måneden. Han reiste da som regel ut med familien sin og deltok i arbeidet på gården. Jørgen ga også uttrykk for at han syntes saksøker burde skaffe seg noen sauer, som han kunne ha gående på gården. Det begynte så med at saksøker anskaffet seg noen få sauer og han hadde da Jørgen døde i alt 14 sauer gående på gården sammen med Jørgens sauer. Retten legger videre til grunn at avdøde, Jørgen Matningsdal, var av den oppfatning at saksøker var den nærmeste til å overta gården etter ham.

Retten finner ingen grunn til å tvile på at erklæringen av 20. oktober 1978 er oppsatt og undertegnet av Jørgen Matningsdal selv, og at erklæringen også inneholder hans siste vilje. Retten finner det videre klart at denne erklæring ikke tilfredsstiller kravene til gyldig testamente etter arveloven §49, idet erklæringen mangler underskrift av testamentsvitner. Retten går derfor over til å drøfte spørsmålet hvorvidt erklæringen av 20. oktober 1978 kan ansees som et gyldig nødstestament etter arveloven §51 annet ledd.

Retten har vedrørende dette spørsmål delt seg i et flertall og et mindretall, idet rettens flertall, som består av begge domsmennene, er av den oppfatning at avdødes erklæring av 20. oktober 1978 tilfredsstiller kravene til nødstestament etter arveloven §51 annet ledd. Rettens flertall har her lagt avgjørende vekt på at de finner det helt uomtvistelig at avdødes erklæring inneholder hans siste vilje. Likeledes finner rettens flertall grunn til å peke på det forhold at det kun var rene tilfeldigheter som førte til at avdødes siste vilje ikke kom til uttrykk i et testament, som tilfredsstiller formkravene etter reglene i arveloven §49. Avdøde hadde nemlig den 2. oktober overlevert erklæringen av 20. oktober 1978 til saksøker og bedt om at han fikk dette oppsatt i juridisk holdbare former. Utkast til testamente som tilfredsstiller kravene etter arveloven §49, var også oppsatt av advokat Mehus ved fylkeslandbruksselskapet på det tidspunkt Jørgen Matningsdal døde. Meningen var at det skulle bli undertegnet av Jørgen Matningsdal og vitner den 27. oktober, dagen etter at Jørgen Matningsdal døde. Rettens flertall finner også grunn til å peke på den omstendighet at avdødes erklæring av 20. oktober 1978 er oppsatt av ham og undertegnet kun seks dager før han avgikk ved døden. Når det gjelder spørsmålet hvilken situasjon avdøde befant seg i i det øyeblikk han opprettet sin erklæring av 20. oktober 1978, så vil rettens flertall peke på at avgjørende for dette spørsmål må bli den situasjon avdøde befant seg i i det øyeblikk han opprettet denne erklæring. Rettens flertall vil her bemerke at erklæringen er opprettet fredag den 20. oktober, d.v.s. dagen etter at han av sin halvbror Nelius Wetteland ble kjørt fra Åsane og ned til Brusand. Nelius Wetteland har for retten forklart at da han besøkte Jørgen Matningsdal i Åsane torsdag den 19. oktober, og der konstaterte at Jørgen fikk et anfall, idet han måtte legge seg på benken en stund og der liksom lå i døs en stund, vurderte han det slik at det var uforsvarlig å forlate Jørgen her oppe alene. Dette var bakgrunnen for at han sørget for at Jørgen ble kjørt ned til Brusand og dette var også bakgrunnen for at han sørget for at lege ble tilkalt. Nelius Wetteland har videre for retten forklart at han ikke ville forlate Jørgen Matningsdal alene med seg selv i Åsane, idet han var redd han kunne dø. Rettens flertall finner således å måtte legge til grunn at Jørgen Matningsdal kan ha hatt ytterligere ett slikt anfall eller flere etter at Nelius Wetteland hadde forlatt ham og lege hadde vært hos ham den 19. oktober 1978. Han kan da ha følt det slik at han ikke fikk anledning til å treffe andre mennesker innen han avgikk ved døden, og kan således ha funnet det nødvendig å måtte opprette sin erklæring 20. oktober 1978.

Imidlertid har Jørgen Matningsdal samme kveld, den 20. oktober 1978, ringt til saksøker i Stavanger og bedt ham komme ut, og det ble da avtalt at saksøker skulle komme ut til Jørgen Matningsdal neste dag. Rettens flertall finner imidlertid ikke grunn til å legge avgjørende vekt på dette forhold. Selv om Jørgen Matningsdal har sett seg istand til å forlate huset for å få låne telefonen og ringe til saksøker, så kan dette likevel ikke ansees avgjørende for rettens flertall, idet flertallet finner å måtte legge til grunn at han i det øyeblikk han opprettet sin erklæring kan ha følt seg så dårlig at han ikke anså det mulig, eller i hvertfall anså det som urimelig vanskelig å tilkalle testamentsvitner. Rettens flertall er således av den oppfatning at situasjonen for avdøde i det øyeblikk han opprettet sin erklæring av 20. oktober 1978 var av en slik art at den tilfredsstiller vilkårene etter arveloven §51, første og annet ledd. Rettens flertall, domsmennene, finner derfor at avdødes erklæring av 20. oktober 1978 inneholder en gyldig testamentarisk disposisjon etter arveloven §51, 2. jfr. første ledd, og at erklæringen derfor må bli å legge til grunn i sin helhet.

Rettens mindretall, formannen, er imidlertid av en annen oppfatning enn rettens flertall, idet rettens mindretall mener at avdøde ikke befant seg i en slik nødssituasjon, da han opprettet erklæringen av 20. oktober 1978, at vilkårene for opprettelse av slik erklæring var tilstede, jfr. arveloven §51, 2. jfr. første ledd. Rettens mindretall finner å kunne legge til grunn akkurat det samme faktiske forhold som rettens flertall. Mindretallet finner således at Jørgen Matningsdal, da han opprettet erklæringen, kan ha befunnet seg i en situasjon hvor han har hatt ett eller flere anfall av liknende art som det han hadde dagen før oppe på Åsane i Matningsdal. Også rettens mindretall finner at avdødes erklæring kan ha blitt opprettet i tilknytning til ett eller flere slike anfall. Rettens mindretall finner imidlertid ikke at ett eller flere slike anfall kan karakteriseres som «brå og farlig sykdom», etter arveloven §51 første ledd. Avgjørende for denne vurdering må bli hvordan avdøde selv har følt at hans tilstand var. Det skal her bemerkes at avdøde allerede tidligere hadde hatt slike anfall ved flere anledninger. Han hadde da ikke funnet grunn til å opprette noen erklæring om sin arv. Da avdøde opprettet sin erklæring av 20. oktober 1978 var han nylig blitt tilsett av lege, som ikke hadde funnet hans sykdom så akutt at den krevde innleggelse på sykehus. Dessuten finner rettens mindretall grunn til å peke på det forhold at avdøde i sin erklæring av 20. oktober 1978 har anført «at om eg skulde falla frå før eg er 76 år so skal alt det som eg etterlet meg gå til min søsterson Joar Oltedal.» Etter mindretallets syn viser dette at Jørgen Matningsdal selv ikke har vurdert situasjonen som akutt og at faren for dødens inntreden var overhengende.

Likeledes finner rettens mindretall grunn til å peke på det forhold at Jørgen Matningsdal samme kveld, den 20. oktober 1978, tok telefon til Joar Oltedal. Han hadde ikke telefon i sitt eget hus, og må således ha gått til andre for å få tak i telefon. Her ble avtalt at saksøker skulle komme ut neste dag og forutsetningen fra Jørgen Matningsdals side må da ha vært, at saksøker skulle ta erklæringen med seg for å få den oppsatt i juridisk holdbare former. Etter mindretallets skjønn må Jørgen Matningsdal derfor ha vurdert situasjonen slik at det var tid og anledning til å få erklæringen oppsatt i andre former.

Videre vil rettens mindretall bemerke at den heller ikke finner at kravet i arveloven §51 annet ledd om at det «ikkje er råd å få tak i testamentsvitne» var tilstede på det tidspunkt erklæringen ble opprettet. Det vises i denne anledning til det som er anført i avsnittet ovenfor, og mindretallet vil her spesielt peke på det forhold at Jørgen Matningsdal allerede samme kveld som erklæringen ble opprettet, gikk ut av huset og lånte telefon. Han bodde på Brusand, hvor det var tettbebyggelse og således folk i nærheten. Han hadde også slektninger bare få hundre meter unna det huset han selv befant seg i. Rettens mindretall finner således at det ikke har vært urimelig vanskelig for Jørgen Matningsdal å tilkalle testamentsvitner ved opprettelsen av erklæringen.

Rettens mindretall finner etter dette at erklæringen av 20. oktober 1978 ikke er opprettet under slike omstendigheter som kreves etter arveloven §51, 2. jfr. første ledd, og at erklæringen derfor ikke kan opprettholdes som gyldig etter arveloven §51, 2. jfr. første ledd. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ole Johan Helle, Einar Solberg og Alf Bruland med domsmenn): - - -

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Solberg og domsmennene Topdal, Garneng, Abrahamsen og Hult er kommet til samme resultat som skifteretten og kan i det vesentlige tiltre begrunnelsen fra flertallet i skifteretten.

Flertallet mener således at Jørgen Mathingsdal den 20. oktober 1978 var i en slik nødstilstand som omtales i arveloven §51, og at han hadde rett til å skrive testament etter unntaksregelen i §51 annet ledd. De bygger da særlig på de sakkyndiges uttalelser. Overlege Abrahamsen har forklart at det synes å ha blitt en tydelig forandring til det verre i Jørgens helsetilstand fra 19. oktober 1978. Han har etter dette tidspunkt trolig lidd av «ustabil angina pectoris». Den siste uken må Jørgen ha hatt sterke brystsmerter i hyppige anfall. Hans store forbruk av nitroglyserin-tabletter i dette tidsrommet (trolig 122 stk.) tyder også på dette. Slike anfall følges i regelen av sterk angst-følelse. Under slike omstendigheter, sier overlege Abrahamsen, er det etter hans mening for mye forlangt at Jørgen skulle kunne hente vitner. Flertallet finner etter dette at det sikkert var anstrengende nok for Mathingsdal å skrive testamentet og å få fatt i Joar Oltedal. Distriktslege Carlsen har forklart at han finner det naturlig at Jørgen Mathingsdal skrev sitt testament den 20. oktober 1978, idet dette var dagen etter distriktslegens besøk, hvor det ble gjort klart for Jørgen at han led av en alvorlig sykdom. På spørsmål har dr. Carlsen sagt at hans skriv av 24. februar 1979 til Sorenskriveren i Jæren er svar på en henvendelse derfra. Hans uttalelse der om at sykdommen etter hans vurdering ikke var så invalidiserende at han ikke skulle ha kunnet ordne med habile vitner til testamentet sitt, går på hans erindring om pasientens fysiske tilstand mellom anfallene, ikke på hans psykiske tilstand. Dr. Carlsen har understreket at Jørgen Mathingsdal var en mann av få ord. Lagmannsrettens flertall legger dessuten særlig vekt på at erklæringen av 20. oktober 1978 er datert og underskrevet og erklæringen fremtrer som avdødes testament. Dessuten er det ikke under saken kommet fram noen rimelig tvil om at erklæringen inneholder Jørgen Mathingsdal s siste vilje. Betenkelighetene ved å godta den som testament synes på denne bakgrunn små.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommerne Helle og Bruland, er kommet til samme resultat som mindretallet i skifteretten, dommerfullmektigen, og kan i det vesentlige slutte seg til dommerfullmektigens begrunnelse.

Lagmannsrettens mindretall finner etter bevisføringen at det ikke var Jørgen Mathingsdals hensikt med erklæringen av 20. oktober å opprette et nødtestament, men å lage utkast til et vanlig testament. Som forklart av Joar Oltedal ringte Mathingsdal samme dag og ba ham komme. Da han kom, fikk han overlevert erklæringen med anmodning om å få dokumentet i lovlige former. Med dette kan han kun ha ment at dokumentets innhold skulle settes opp som et vanlig testament. Avtalen gikk videre ut på at Oltedal skulle komme til ham med testamente for underskrift fredag den 27. oktober, 7 dager senere. Dette tyder ikke på at Mathingsdal var av den oppfatning at det hastet svært med å få testamentet iorden av hensyn til hans sykdom. I samme retning taler den omstendighet at Oltedal skulle settes inn som enearving kun for det tilfelle at Mathingsdal døde før han var 67 år. Dette tyder på at han regnet med å leve ennå i lang tid. Heller ikke distriktslege Carlsen, som besøkte ham 19. oktober, fant sykdommen livstruende. Han ga ham nitroglyserintabletter som skulle lindre hans besvær som skrev seg fra en ondartet hjertekrampe. Først ved et nytt besøk den 25. s.m. fant distriktslegen at sykdommen var så forverret at han fikk ordnet med innleggelse på sykehus. Men, som forklart av distriktslegen, fant han heller ikke da tilstanden så alarmerende at innleggelse måtte skje øyeblikkelig. Innleggelsen skjedde den 26. og da reiste Mathingsdal alene i drosje til sykehuset.

Lagmannsrettens mindretall er også enig med det skifterettens mindretall anfører om mulighetene til å få tak i testamentvitner. I dagene 20-25 oktober da Mathingsdal bodde i tettstedet Brusand var han daglig på besøk hos slekt eller venner og han gikk da en avstand på 6-700 m hver vei fra og til sin bopel hvor han stelte seg selv. Det kan således ikke ha vært noe problem for ham å få tak i testamentsvitner. Slike vitner var det jo også meningen å bruke når nevøen kom tilbake med testamentet for underskrift.

Lagmannsrettens mindretall finner etter dette at Mathingsdals erklæring av 20. oktober 1978 ikke kan opprettholdes som gyldig testament, etter arveloven §51, første og annet ledd idet det ikke var en «brå og farleg sjukdom» som hindret opprettelsen av hans testament og det var heller ikke vanskelig for ham i tilfelle å få tak i testamentvitner.

Etter lagmannsrettens resultat blir skifterettens dom stadfestet. - - -