Rt-1982-553
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1982-03-19 |
| Publisert: | Rt-1982-553 (89-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 62B/1982 |
| Parter: | Statsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole jakob Bae). |
| Forfatter: | Endresen, Hellesylt, Aasland, Elstad, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §377, §387, Veitrafikkloven (1965) §31, §4 |
Dommer Endresen: Den 8. juli 1980 utferdiget politimesteren i Fjordane et forelegg mot A, født xx.xx.1921, for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jfr. §4, jfr. trafikkreglenes §17 nr. 1 og §10 nr. 1.
Gjerningsbeskrivelsen i forelegget var slik:
«ved tirsdag 13. mai 1980 i tidsrommet kl. 08.30-14.30 som fører av personbil TV-33477 å ha kjørt på fortauet og parkert den til hinder for ferdselen utenfor hovedinngangen til X Sosialkontor i Hans Blomsgt. nr. 14, X.»
Forelegget, som lød på en bot på kr. 200,-, subsidiært 3 dager fengsel, ble ikke vedtatt, og saken ble av politimesteren i henhold til straffeprosessloven §377 fjerde ledd sendt Sunnfjord herredsrett til pådømmelse.
Ved herredsrettens dom av 19. mars 1981 ble tiltalte frifunnet og tilkjent kr. 1509 i saksomkostninger.
Denne dom ble påanket av politimesteren til Høyesterett, og den 4. juni 1981 avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg kjennelse hvorved politimesterens anke for så vidt angikk tiltalen for overtredelse av trafikkreglenes §17 nr. 1, ble avvist i medhold av straffeprosessloven §387 fjerde ledd, mens dommen ble opphevet når det gjaldt frifinnelsen etter trafikkreglenes §10 nr. 1. Kjæremålsutvalget fant at herredsretten iallfall delvis hadde begrunnet frifinnelsen for overtredelse av trafikkreglenes §10 nr. 1 med at tiltaltes kjøring på fortau ikke hadde vært til noen ulempe eller fare for ferdselen. Dette forhold, uttalte kjæremålsutvalget, kunne ikke gi grunnlag for frifinnelse etter §10 nr. 1, og det var uklart om herredsretten også hadde bygd på andre forhold. Dommen ble derfor opphevet.
Politimesteren i Fjordane utferdiget så den 24. juni 1981 forelegg mot A, denne gang lydende på en bot på 100 kroner, subsidiært 1 dags fengsel. Det nye forelegg gjaldt overtredelse av vegtrafikkloven §31 jfr. §4 jfr. trafikkreglenes §10 nr. 1. Dette foreleggs gjerningsbeskrivelse var slik:
«ved at han tirsdag 13. mai 1980 ca kl. 08.30 i X, kjørte personbil TV-33477 på fortauet utenfor hovedinngangen i X Sosialkontor i Hans Blomgt. nr. 14.»
Da heller ikke dette forelegg ble vedtatt, ble saken sendt Sunnfjord herredsrett hvis dom i saken av 23. desember 1981 hadde slik domsslutning:
«1. A er frifunnet.
2. Saksomkostninger fra statskassen tilkjennes med kr. 5564,-.»
Også denne dom er av politimesteren påanket til Høyesterett. Det ankes så vel over lovanvendelsen som over saksbehandlingen - selvmotsigende og mangelfulle domsgrunner. Det anføres i anken blant annet at det er en feil når herredsretten har ansett at utvidelsen foran sosialkontorets inngang ikke er fortau. Det er videre en feil når retten har bygd på en uttalelse fra vedkommende polititjenestemann om at utvidelsen ikke er fortau, men offentlig plass.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Jeg finner det ikke tvilsomt at det område hvor tiltalte parkerte sin bil, er fortau i vegtrafikkloven forstand, og finner det tilstrekkelig herom å vise til Rt-1974-82.
Trafikkreglenes §10 nr. 1 setter forbud mot kjøring på fortau. Bestemmelsen kan imidlertid ikke tas helt på ordet, idet en del tilfeller av slik kjøring ikke kan anses urettmessig. Således vil kjøring over fortau for å komme inn på sin egen eiendom ikke rammes av forbudet. Hvis derimot en bilist under køkjøring kjører inn på fortauet for å komme foran de forankjørende, er det et klart brudd på bestemmelsen.
I den situasjon vi her har for oss, antar jeg således at en drosje eller en privatbil som skal sette personer av til sosialkontoret eller eldresenteret eller skal levere varer, lovlig kunne kjøre opp foran inngangen. Fortauskanten er nettopp nedsenket med dette for øye.
Tiltaltes formål med å kjøre inn er for der å kunne parkere sin bil. Han er riktignok frifunnet for straff for ulovlig parkering etter trafikkreglenes §17 nr. 1, men denne frifinnelse bygger på vegtrafikkloven §31 fjerde ledd hvor gebyr og ikke straff skal anvendes. Avgjørende for om hans kjøring er i strid med trafikkreglenes §10 nr. 1, vil da være om hans parkering er rettmessig. Dette gir dommen ikke tilstrekkelig grunnlag for å avgjøre.
Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Aasland, Elstad og Michelsen: Likeså.
Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Stig Nybø med domsmenn):
A er født xx.xx.1921, - - -. Han er sosialsjef - - -.
Etter det som kom frem under hovedforhandlingen finner retten følgende bevist:
Det anses bevist at tiltalte tirsdag den 13. mai 1980 omkr. kl. 8.30 satte fra seg bilen sin TV-33477 utenfor hovedinngangen til X sosialkontor i Hans Blomgt. 14.
Videre anses det bevist at tiltalte fra bygget ble reist i 1977 og sosialkontoret flyttet sin virksomhet hit, hadde parkert bilen sin her når han var på arbeid. Han ble i mars 1978 ilagt et parkeringsgebyr fordi han parkerte her. Han mente at det ikke var galt å parkere her og sendte klage til forhørsretten som oversendte klagen hans til Fjordane politikammer som rette vedkommende. Kopi av klagen dat. 22. mars 1978 ble fremlagt under hovedforhandlingen. Den 22. august -78 sendte tiltalte ett nytt skriv til politimesteren i Fjordane hvor han etterlyste klagen og dens eventuelle utfall. Han ringte deretter og fikk meddelt fra politiet at gebyret var frafalt, men de hadde ikke hatt tid til å gjøre noe med det.
Han mottok i slutten av august et skriv dat. 25. august 1978 fra politiet hvor det heter: «Ein gjer Dykk kjent med at ein har funne å kunne trekke parkeringsgebyret attende».
Tiltalte tok så igjen til å parkere som før gebyret ble ilagt, han mente at han fortsatt hadde adgang til det og han trodde også at dette var politiets oppfatning av forholdet.
Den 13. mai 1980 ble han oppmerksom på at politiet var på plassen og tok billeder av bilen og senere ble han kjent med at han var anmeldt av betjentene og forelegg ble utferdiget. Han mener for det første at han ikke kjørte i strid med vegtrafikkloven, dessuten at han var i god tro og viser både til rettsvillf. og faktisk villfarelse.
Kvartal 23 i X sentrum er mot nord avgrenset av Hans Blomgt. og i vest av Livius Smittgt. Kvartalet har et ca 2 m bredt fortau mot disse gater. Bygningen hvori sosialkontoret er plassert, ligger ca 9 m fra fortauets kant mot vegbanen i Hans Blomgt., og avstanden er noe mindre til Livius Smittsgt. Bygget er plassert i kvartalets nord/vestre hjørne, parallelt med ovennevnte fortauskanter. Helt i kvartalets nord/vestre hjørne er en større plass, ca 9x12 m. Denne avgrenses i nord og vest av gatene nevnt ovenfor og fortauet er således i hvert fall en del av plassen og i plan med denne. Overgangen fra fortau til plass er ikke markert på noen måte. Plassen avgrenses i sør delvis av bygningen hvor sosialkontoret er plassert og har sin hovedinngang. I øst er det foruten fortsettelse av fortauet, en plen langs husveggen som avgrenser plassen. Bilen parkerte han på plassens sør/østre del ca 1,5-2 m fra bygningen og ca 2 m fra plenen.
Fortauskanten ved plassens nord/vestre hjørne i Hans Blomgt. er nedfelt av hensyn til varetransport til og fra ovennevnte bygning, lasteplass er på bygningens vestside. Aktor mente at kjøring fra lasteplass - over plassen/fortauet og ut i Hans Blomgt. ikke var ulovlig, eller kunne anses som kjøring på fortau, noe retten er enig i. Dette området må anses som en utkjørsel, og forskjellig fra fortau, jfr. trafikkf. §10 nr. 1.
Tiltalte hadde den 13. mai 1980 kjørt fra Hans Blomgt., inn på utkjørselen, men svingt av denne og opp langs husets nordside hvor han stoppet som ovenfor nevnt, i steden for å kjøre langs husets vestside frem til lasteplassen. Bilens plassering går for øvrig frem av billeder som ble dokumentert, likeså plassen, denne også ved kopi av kartutsnitt over området. Alt er vedlagt sakens dokumenter.
Det blir etter dette et spørsmål om området hvor tiltalte kjørte av fra utkjørselen og stoppet er å anse som fortau, jfr. trafikkreglene §10 nr. 1. Avgjørende for dette er om området ytre sett fremtrer som et fortau åpent for alm. fotgjengerferdsel, jfr. Rt-1974-82.
Retten er kommet til at dette området ikke er å anse som fortau. Det er rett nok at området har asfaltert dekke av samme art som fortauet rundt dette kvartal og er i plan med fortauet. Men retten legger vekt på at fortauet ved kvartalets nord og vestside ellers har en bredde på ca 2 m, der tiltalte kjørte er en utvidelse på ca 7 m. Videre har retten sett hen til at kjøring på dette området ikke generer gående som skal runde kvartalshjørnet her; bortsett fra folk som skal besøke sosialkontoret.
Videre viser retten til at det er naturlig for biler som kommer med front inn mot lasteplassen, å snu på området hvor tiltalte kjørte, for eventuelt å rygge seg inn til lasteplassen. Retten viser også til at vitnet, politibetj. Øren som anmeldte forholdet, på forespørsel fra retten, ikke ville karakterisere dette området som fortau, men offentlig plass.
Han må således bli å frifinne. - - -