Hopp til innhold

Rt-1982-6

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1982-01-07
Publisert: Rt-1982-6 (2-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 5/1982
Parter: Statsadvokat Svein Husby, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter: Holmøy, Hellesylt, Sinding-Larsen, Tønseth, Blom
Lovhenvisninger: Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §45, §86, §59, §64, §67


Dommer Holmøy: Mandal byrett avsa den 18. juni 1981 dom med denne domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1938, dømmes for overtredelse av lov om laksefiske og innlandsfiske av 06. mars 1964 §86, jfr. §45, første og annet ledd, jfr. §64 j og forskrifter om regulering av settegarnfisket, kastenotfisket og dorgefisket etter laks, sjøørret og sjørøye i sjøen av 25. april 1979 §1, til en bot til statskassen med kr. 300,- - trehundre kroner -. Dersom boten ikke betales, inntrer i dens sted en straff av fengsel i 3 - tre - dager.

2. A ilegges saksomkostninger til statskassen med kr. 500,- - femhundre kroner -.

3. Det ved anledningen brukte garn med maskevidde 39 mm inndras til fordel for statskassen.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.

Domfelte har påanket byrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen.

Jeg finner at anken må tas til følge, idet byretten ikke har bygd på en riktig rettsanvendelse med hensyn til de subjektive vilkår for straff. I alle fall er byrettens domsgrunner uklare og mangelfulle på dette punkt.

Domfelte er - i samsvar med det utstedte forelegg - dømt for overtredelse av loven om laksefisket og innlandsfisket §86, jfr. §45 første og annet ledd og §64 j, jfr. forskrifter av 25. april 1979 §1. Aktor for Høyesterett har pekt på at de nevnte forskrifter også er gitt med hjemmel i loven §67, men dette forhold er uten betydning i saken.

Høyesterett har lagt til grunn at det for anvendelsen av loven §45 er et vilkår at muligheten for å fange laks, sjøørret eller sjørøye har vært en del av motiveringen ved garnsettingen. Jeg viser til Høyesteretts kjennelse i Rt-1977-233, hvor førstvoterende uttaler at et tilsvarende krav til motivering er lagt til grunn også i forhold til andre bestemmelser i loven. Dette prinsipielle syn med hensyn til det subjektive straffbarhetsvilkår kan ikke anses fraveket ved Høyesteretts avgjørelse i Rt-1980-690 vedrørende loven §59 som aktor har vist til. Jeg tilføyer at i gjerningsbeskrivelsen i forelegget i nærværende sak har politiet blant annet presisert at garnet var satt slik «at formålet måtte være å fiske laks eller sjøørret».

Om den praktiske anvendelse av dette subjektive straffbarhetsvilkår, og om betydningen av at den alminnelige straffebestemmelse i loven §86 rammer både forsettlige og uaktsomme overtredelser, viser jeg til førstvoterendes votum i den nevnte kjennelse fra 1977.

For så vidt angår rettsanvendelsen i nærværende sak, uttaler byretten generelt:

«Retten finner at avgjørende for spørsmålet om tiltalte har overtrådt de bestemmelser som er inntatt i forelegget, må være om han ved utsettingen av garnet ut fra forholdene på stedet har reknet med eller burde ha reknet med mulighetene for å fange laks eller sjøaure i garnet. Det er totalbildet av fiskestedet og fiskemåten med garnet som her må vurderes. Dette er fastslått gjennom domspraksis av Høyesterett også etter innføringen av lakseloven av 06. mars 1964. Denne lov bestemmer i §86 uttrykkelig at overtredelse av loven bestemmelser også straffes i den uaktsomme form. - - -»

Etter en konkret vurdering, særlig på grunnlag av fiskestedet og domfeltes erfaringer med hensyn til fiske og fiskeplasser i farvannet utenfor Mandal, uttaler byretten at den

«kan ut fra de foreliggende opplysninger i saken ikke fastslå hvilken subjektiv hensikt tiltalte har hatt med dette garnfisket, men retten legger til grunn at tiltalte i et hvert fall har handlet uaktsomt når han satte ut garn på dette stedet og ikke tok med i beregningen muligheten for å få smålaks eller sjøørret i garnet. Garnet var egnet både til å fange makrell og også smålaks og sjøaure. Retten kan ikke se bort fra at tiltalte kan ha håpet å få makrell i garnet, men finner grunn til å bemerke at dette stedet ved Leiesundholmen neppe kan anses som noen naturlig fiskeplass for å fange makrell på garn. - - -»

Det synes etter dette som om byretten uriktig har gått ut fra at de aktuelle bestemmelser ikke innebærer noe vilkår om at fiske etter laks eller sjøørret måtte være en del av domfeltes motivering ved garnsettingen. Det byretten har vurdert, er om domfelte har handlet uaktsomt ved at han ikke har tatt med i beregningen muligheten for å få smålaks eller sjøørret i garnet.

De momenter vedrørende de objektive forhold og domfeltes forutsetninger som byretten i denne forbindelse legger vekt på, vil også være relevante ved en bevisvurdering av hva som var domfeltes hensikt med garnsettingen. Sett i sammenheng må byrettens premisser muligens også forstås slik at byretten har ment at domfeltes motiver iallfall må ha vært å fiske laks eller sjøørret, og at det er hans motiver med hensyn til fiske av makrell som det kunne være tvil om. Men byrettens vurdering på dette punkt er uklar, og er ikke knyttet til de krav som loven og forskriftene stiller på dette punkt.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Tønseth og Blom: Likeså.