Rt-1982-745
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1982-05-04 |
| Publisert: | Rt-1982-745 (169-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 96B/1982 |
| Parter: | Staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Arne Fliflet) mot Marianne Nagell-Erichsen (advokat Cato Schiøtz - til prøve). |
| Forfatter: | Aasland, Holmøy, Endresen, Hellesylt, Blom |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §16, Ekteskapsloven (1918), Skattebetalingsloven (1952) §48, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0, Lov om born i ekteskap (1956) |
Dommer Aasland:Saken gjelder spørsmålet om underholdsbidrag mottatt for to særkullsbarn fra deres far skal beskattes på toppen av inntekten til morens nye ektefelle.
Marianne Nagell-Erichsen har fra tidligere ekteskap tre barn. Hun giftet seg senere med B. I 1976 mottok hun underholdsbidrag fra sin tidligere ektefelle for to av barna med til sammen kr. 24000. Dette beløp førte hun opp i sin selvangivelse sammen med en mindre inntekt hun hadde fra deltidsarbeid. Bærum ligningskontor skattla underholdsbidragene sammen med den nye ektefelles inntekt. På grunn av dennes høye inntekt ble underholdsbidragene beskattet etter den høyeste marginalsats. Etter at skatten deretter ble fordelt ektefellene imellom, ble hun av en samlet inntekt på vel kr. 37500 ilagt skatt med kr. 31952.
Hun påklaget ligningen til Bærum ligningsnemnd, som imidlertid ved kjennelse av 12. februar 1978 fastholdt ligningen. Bærum overligningsnemnd forkastet senere skattyterens klage over ligningsnemndas avgjørelse. Også ved ligningen for 1977 ble Marianne Nagell-Erichsen lignet på tilsvarende måte. Fordi det ene barnet i 1977 fylte 17 år og dermed ble lignet selvstendig, knyttet beskatningsspørsmålet seg denne gang til et beløp på kr. 12000. Også for dette år ble ligningen påklaget til ligningsnemnda, som fastholdt ligningen.
Marianne Nagell-Erichsen reiste så ved stevning av 18. juni 1979 sak mot Bærum kommune med påstand om at ligningen av henne for skatteårene 1976 og 1977 måtte oppheves.
Asker og Bærum herredsrett avsa den 17. mars 1980 dom i saken med slik domsslutning:
1. «Ligningen av Marianne Nagell-Erichsen for skatteårene 1976 og 1977 oppheves. Ved ny ligning beskattes Marianne Nagell-Erichsen for mottatt underholdsbidrag (oppfostringsbidrag). Bidraget regnes som hennes inntekt jfr. skatteloven §16 fjerde ledd 1. og annet punktum, og lignes særskilt.
2. Bærum kommune betaler til Marianne Nagell-Erichsen 5750 - femtusensjuhundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»
Bærum kommune påanket denne dom til Eidsivating lagmannsrett.
Lagmannsretten avsa den 18. mai 1981 dom med slik domsslutning:
«1. Ligningen av Marianne Nagell-Erichsen for skatteårene 1976 og 1977 oppheves. Ved den nye ligning blir de underholdsbidrag som Marianne Nagell-Erichsen har mottatt for barna D, født xx.xx.1960, og E, født xx.xx.1962, å ligne sammen med Marianne Nagell-Erichsens arbeidsinntekt.
2. Asker og Bærum herredsretts dom av 17. mars 1980 punkt 2 stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Bærum kommune til Marianne Nagell-Erichsen 9080 - nitusenogåtti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer. Jeg nevner at også ligningen for 1978 er påklaget, men avgjørelsen er stillet i bero i påvente av avgjørelsen av denne sak.
Etter lagmannsrettens dom er saken etter avtale med Bærum kommune overtatt av Staten v/Finansdepartementet med hjemmel i skattebetalingsloven av 21. november 1952 §48 nr. 2, og Staten v/Finansdepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.
Den ankende part hevder at lagmannsretten i sin avgjørelse har lagt til grunn en uriktig lovforståelse.
Forholdet når det gjelder beskatning av barns underholdsbidrag er regulert i skatteloven §16.
Etter bestemmelsens første ledd skal ektefellers inntekt lignes under ett. Det er gjort unntak for en ektefelles arbeidsinntekt og visse andre inntekter som det etter bestemmelsens fjerde ledd kan kreves særskilt ligning for.
Inntekt som er oppebåret av barn som det ytes barnetrygd for, skal etter §16 syvende ledd lignes sammen med foreldrenes. Også der er det et positivt unntak for barns arbeidsinntekt. Underholdsbidrag som barn mottar, er derimot ikke unntatt.
Staten har for Høyesterett frafalt det som ble hevdet for de tidligere instanser om at en stefar i forhold til §16 syvende ledd måtte betraktes som en av foreldrene. Det aksepteres nå at med foreldre i loven bare er ment de biologiske foreldre, slik lagmannsretten har lagt til grunn, og at §16 syvende ledd isolert sett i dette tilfelle gir anvisning på at barna skal lignes under ett med moren, som er den av foreldrene som har omsorgen for dem.
Bestemmelsen i §16 syvende ledd må imidlertid ses i sammenheng med paragrafens første ledd, hvoretter moren for sine samlede inntekter med unntak av arbeidsinntekter og lignende skal sambeskattes med ektefellen. Det er uriktig når lagmannsretten har tatt sin forståelse av §16 syvende ledd til støtte for en innskrenkende tolking av første ledd.
For at det skal skje avvik fra loven bestemmelse om sambeskatning, må det kreves positiv hjemmel. Slik hjemmel finnes i §16 fjerde ledd for en ektefelles arbeidsinntekt og lignende inntekter, men ikke for underholdsbidragene. Disse bidrag kan ikke anses som arbeidsinntekter på morens hånd. Heller ikke kan de, slik herredsretten kom til, betraktes som «lignende ytelser» i forhold til det som er nevnt i fjerde ledd om krav om særskilt ligning av vartpenger, pensjon og livrente. Som en unntaksbestemmelse må §16 fjerde ledd tolkes restriktivt.
At underholdsbidragene ikke går inn under §16 fjerde ledd, må for øvrig etter statens oppfatning følge direkte av fjerde ledds siste punktum.
I §16 niende ledd, som omhandler fordelingen av skatteansvaret ektefellene imellom ved sambeskatning, er uttrykkelig nevnt at formue og inntekt som tilhører særkullsbarn, skal henregnes til den ektefelle som er barnets far eller mor, når den annen ektefelle ikke har adoptert barnet. Det forutsettes altså her at særkullsbarns inntekter inngår under sambeskatningen.
Etter statens oppfatning har således ligningsresultatet klar støtte i loven ordlyd og systematikk. Verken loven forarbeider eller ligningspraksis kan gi støtte til lagmannsrettens løsning. Selv om ligningspraksis ikke er entydig, må det legges vekt på den praksis som følges i Oslo, Bergen og Bærum. Administrativ oppfatning er klar.
Etter statens oppfatning kan de reelle hensyn som er anført mot ligningsresultatet, ikke være avgjørende. For øvrig kan det også anføres reelle hensyn til støtte for statens lovforståelse.
Ankemotparten og hennes barn fra første ekteskap som hun har omsorgen for, lever i et nytt fellesskap, og evneprinsippet tilsier da den løsning som er lagt til grunn av ligningsmyndighetene. At beskatningen i enkelte tilfelle blir hård, gir ikke grunnlag for å fravike loven ordning. Man må finne frem til den ordning som passer for de fleste tilfeller. Den løsning lagmannsretten er kommet frem til når det gjelder ankemotparten i denne sak, kan falle mindre gunstig ut for andre ektefeller. Denne problemstilling har lagmannsretten ikke ønsket å ta standpunkt til.
Lagmannsrettens avgjørelse er etter den ankende parts syn uforenlig med loven system. Slik loven i dag er utformet, må ordningen være at barnas inntekter som ikke er arbeidsinntekter, henføres til moren i henhold til §16 syvende ledd, og at hennes samlede inntekter som ikke er arbeidsinntekter, deretter sambeskattes med ektefellen etter bestemmelsens første ledd. Dersom man skulle ønske en annen beskatningsmåte for barns inntekter ved gjengifte, måtte det være en lovgivningssak.
Staten v/Finansdepartementet har lagt ned slik påstand:
«1. Ligningen av Marianne Nagell-Erichsen for inntektsårene 1976 og 1977 stadfestes.
2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, og Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»
Ankemotparten, Marianne Nagell-Erichsen, har henholdt seg til lagmannsrettens dom.
Ved løsningen av spørsmålet om hvordan de oppfostringsbidrag hun mottar for sine barn skal beskattes, må avgjørelsen treffes på bakgrunn av de familierettslige forhold. Saken gjelder et viktig og praktisk ligningsspørsmål som oppstår ikke bare ved gjengifte, men også hvor en ektefelle fra før har barn utenfor ekteskap. Det nye ekteskap får ingen konsekvens når det gjelder forsørgelse av særkullsbarn. Skatteplikten for barn er knyttet til foreldrene, og det er ikke hjemmel i skatteloven for å identifisere særkullsbarn og steforeldre. Familierettslig er det et vanntett skott mellom dem. En stefar har således ingen forsørgelsesplikt overfor ektefellens særkullsbarn, heller ikke om ektefellen faller bort.
Verken den historiske utvikling eller loven forarbeider kan gi holdepunkt for at særkullsbarn og stefar skulle kunne identifiseres i skattemessig forstand. Før lovendringen om barnebeskatningen i 1969 var det en ganske utstrakt adgang til særskilt ligning av barns inntekter. Når barnet ikke ble lignet særskilt, ble det lignet sammen med den faktiske forsørger, som fikk klassefradrag for barnet. Sambeskatningen ble altså balansert av klassefradraget. Etter lovendringen av 1969 er ordningen med klassefradrag erstattet av økt barnetrygd, som utbetales moren. Det kan ikke med lovendringen ha vært hensikten å øke stefarens reelle skattebyrde når denne ikke ble balansert gjennom klassefradrag. Identifikasjon vil i praksis dessuten medføre en skjerpet beskatning av barnebidrag, i motsetning til tendensen innen skatteretten ellers, som har gått i retning av en mildere beskatning av slike inntekter.
Regelen om beskatning av barns inntekter er §16 syvende ledd. Det springende punkt ved fortolkingen er ordet «foreldre». Staten har for Høyesterett innrømmet at en stefar ikke går inn under uttrykket «foreldre» i bestemmelsen. Det er således kun med de biologiske foreldre barn kan sambeskattes.
Bestemmelsen i §16 syvende ledd er uttømmende, og skal ikke suppleres av første ledd. Det er ikke hjemmel for å sambeskatte i to etapper, først mellom barn og foreldre og så mellom ektefeller.
Det niende ledd i §16 får ved avgjørelsen av spørsmålet ingen betydning. Det er ingen selvstendig beskatningshjemmel, men kun en ren fordelingsregel, og gjelder hvor ektefellene selv velger sambeskatning.
Når ordlyden ikke kan sies å hjemle beskatning etter den ankende parts syn, og reelle hensyn taler imot, må man foreta en restriktiv fortolking i skattyters favør fremfor å utvide bestemmelsen i hans disfavør.
Ligningsmyndighetene kan ikke finne støtte for sin fortolking i lovforarbeidene. Det foreligger ingen klare motivuttalelser om det omtvistede spørsmål, men enkelte uttalelser som synes å støtte lagmannsrettens syn. Således uttales det i forskjellige sammenhenger i forarbeidene til lovendringen av 1969 at det vil være naturlig at barnet og forsørgeren lignes under ett. Stefaren har ingen forsørgelsesplikt.
Ligningspraksis er markert vaklende. I uttalelsen fra Oslo, som går i den ankende parts favør, er det uttrykkelig sagt at det ikke innen Oslo ligningsvesen er enighet om løsningens riktighet. At skatteadministrasjonen har sin oppfatning, har for øvrig ingen rettskildemessig verdi i den foreliggende sak. Lagmannsrettens lovforståelse har derimot støtte i teorien, jfr. særlig Frederik Zimmer, Familie og skatt side 121 med tilslutning fra Lucy Smith og Peter Lødrup, Barn og foreldre side 131.
Subsidiært anfører ankemotparten at det er hjemmel for særskilt ligning av underholdsbidragene i §16 fjerde ledd. For det første er det rimelig, som herredsretten har gjort, å føre underholdsbidragene direkte inn under «lignende ytelser». Underholdsbidrag har således langt mer til felles med arbeidsinntekt enn livrente som der nevnt. Men underholdsbidragene kan også, slik forholdet reelt er, betraktes som morens arbeidsinntekt og vil da gå direkte inn under fjerde ledds første punktum.
Det siste punktum i fjerde ledd sier intet om når det skal finne sted særskilt ligning. Det fastsetter bare at de i tilfelle hvor sambeskatning skal skje, skal inntekten legges på den av ektefellene som har den høyeste inntekt. Hvis dette punktum skulle ha en selvstendig betydning som skattehjemmel, ville §16 syvende ledd være overflødig.
I tillegg til det som ankemotparten her har anført, kommer at reelle hensyn etter hennes mening sterkt understøtter hennes standpunkt.
Dersom den ankende parts syn skulle vinne frem, vil det i de fleste tilfelle bety en hårdere beskatning av barnebidrag og reelt redusere barnefarens bidrag til underhold av sine barn. Allerede ved en inntekt i dag på kr. 150000 inntrer den høyeste marginalbeskatning med 75 prosent. Beskatningen bør skje der den familierettslig hører hjemme. Utgangspunktet må være barnets stilling. Barnet bør ikke stilles dårligere skattemessig fordi moren inngår nytt ekteskap.
Videre bør ordningen heller ikke være slik at den i utrengsmål gir fordeler til samliv uten vigsel i forhold til ekteskapet. Stillingen for moren ved gjengifte er at hun mister en rekke fordeler, såsom rett til barnetrygd for et ekstra barn, skatteklasse 2 og også retten til støtte for barnetilsyn. Derved svekkes hun økonomisk.
Tendensen går ellers generelt i retning av å styrke barnefamiliens kår. Dersom en vesentlig del av det bidrag som skal gå til oppfostring av barna spises opp av skatt, fører ordningen til at moren tvinges ut i arbeidslivet. Generelt er det også en tendens i nyere lovgivning til å løsne på sambeskatningsordningen.
Ordningen er også urettferdig overfor stefaren, som de facto får en økonomisk belastning uten å få klassefradrag.
Det er det familierettslig ønskelige som bør danne utgangspunktet. Det vil også oppstå problemer ved fastsettelse og regulering av det bidrag barnas biologiske far skal utrede når forholdene forrykkes ved nytt ekteskap.
De reelle hensyn er markert til fordel for ankemotpartens syn, og de er langt viktigere enn konsekvens- og harmoniseringsbetraktninger.
Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
«1. Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes.
2. Staten v/Finansdepartementet idømmes saksomkostninger for Høyesterett.»
Jeg bemerker at avgjørelsen i denne sak også får konsekvenser for beskatningen av ankemotpartens ektefelle. Staten godtar etter omstendighetene at hustruen representerer begge ektefellene, slik at domsresultatet vil bli lagt til grunn også ved ligningen av ektemannen.
Når en ser bort fra at staten for Høyesterett har frafalt sin prinsipale anførsel om at en stefar skulle omfattes av uttrykket «foreldre» i loven, står saken for Høyesterett i samme stilling som for de tidligere instanser. Partene er enige om de faktiske forhold.
Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten. Riktignok har jeg atskillig sympati for deres resultat, men det er etter min oppfatning vanskelig å forene med en naturlig forståelse av skatteloven §16, lest i sammenheng.
De underholdsbidrag det er tale om, må anses som barnas inntekter. Beskatningen av dem må derfor, slik også partene er enige om, skje med utgangspunkt i skatteloven §16 syvende ledd, hvoretter barn som det ytes barnetrygd for, lignes under ett med foreldrene. Unntaket for barns arbeidsinntekter i syvende ledds annet punktum får selvsagt ikke anvendelse på underholdsbidragene. For Høyesterett har staten akseptert lagmannsrettens standpunkt for så vidt den bygger på at uttrykket «foreldrene» i et tilfelle som dette må forstås slik at det refererer seg til moren, og altså ikke omfatter hennes nye ektefelle. Jeg er enig i denne forståelse.
Lagmannsretten har imidlertid trukket den konsekvens at §16 syvende ledd er til hinder for at barnas inntekt kan komme til beskatning under ett med stefarens via reglene i §16 om ektefellebeskatning. Dette syn kan jeg ikke finne holdepunkter for i loven. Det §16 syvende ledd fastslår for vårt tilfelle er - som allerede nevnt - at barnas inntekt skal slås sammen med morens. Men den inntekt som dermed fremkommer for moren må, slik jeg leser loven, undergis de vanlige reglene om ektefellebeskatning i paragrafens første og derpå følgende ledd. Etter §16 første ledd skal ektefeller i utgangspunktet lignes under ett for begges samlede formue og inntekt. Dette må innebære at morens inntekt, heri iberegnet barnas underholdsbidrag som er slått sammen med hennes inntekt i medhold av syvende ledd, skal lignes sammen med hennes nye ektefelles inntekt for så vidt det ikke er særskilt hjemmel for annet.
Den særskilte hjemmel det kan være spørsmål om i vårt tilfelle, er §16 fjerde ledd. En ektefelle kan etter første punktum kreve særskilt ligning av inntekt av arbeid, næringsdrift eller annen virksomhet, og etter annet punktum omfatter regelen også «gratiale, tantieme, provisjon, vartpenger, pensjon, livrenter og lignende ytelser». Herredsretten har funnet at moren må ha krav på særskilt ligning av underholdsbidragene til barna i medhold av §16 fjerde ledd. Jeg kan ikke tiltre dette syn. Etter min oppfatning er det bare ektefellens egne inntekter av den karakter som der er nevnt, som kan undergis særskilt ligning. Det fremgår klart av fjerde ledds siste punktum at barns inntekter, for så vidt de skal slås sammen med foreldrenes etter syvende og åttende ledd, faller utenfor de inntekter som er unntatt fra sambeskatningen mellom ektefeller.
Jeg kan ikke se at det er grunnlag i loven ordlyd for at sambeskatningen mellom ektefeller ikke også skal omfatte særkullsbarns inntekter av annet enn arbeid. Tvert imot finner jeg at §16 niende ledds femte punktum gir støtte for at også særkullsbarns inntekter omfattes. §16 niende ledd gjelder fordeling av skatt som er ilignet ektefeller under ett, og etter femte punktum skal formue og inntekt som tilhører særkullsbarn, henregnes til den ektefelle som er barnets mor eller far, når den annen ektefelle ikke har adoptert barnet. Direkte gjelder denne regelen bare fordelingen av ansvaret for skattegjelden mellom ektefellene. Men indirekte har den betydning for vårt spørsmål, fordi den tydelig forutsetter at også særkullsbarns inntekter inngår under de inntekter som ektefellene skal ilignes skatt for under ett. Ankemotparten har hevdet at denne forutsetning må antas bare å knytte seg til de tilfelle hvor sambeskatning vil gi den laveste skatt. I disse tilfelle skal etter ankemotpartens oppfatning særkullsbarns inntekter inngå under sambeskatningen. Loven gir imidlertid ingen holdepunkter for å oppstille en særregel for disse tilfelle, noe jeg kommer tilbake til.
Bestemmelsen i §16 niende ledds femte punktum kom først inn ved endringslov av 17. desember 1976 nr. 92, som blant annet endret reglene om fordeling av skatteansvar mellom ektefeller. Endringsloven har imidlertid virkning også for inntektsåret 1976. Den forutsetning jeg mener å kunne utlede av bestemmelsen, har etter min mening støtte i endringsloven forarbeider, som jeg kommer tilbake til.
Etter min mening peker altså loven ordlyd entydig i retning av den lovforståelse ligningsresultatet bygger på. Spørsmålet for meg er så om domstolene her kan sette seg ut over den løsning loven klart utpeker, ut fra en antakelse om at den ikke stemmer med lovgiverens vilje. Jeg finner ikke å kunne bygge på noen slik antakelse. Rett nok er beskatningen av særkullsbarns inntekter ved morens eller farens nye ekteskap ikke særskilt drøftet i forarbeidene til de regler om ligning av foreldre og barn m.v. som ble gitt ved lovendringen i 1969. Selv om man kunne ha forventet at denne situasjon hadde vært særskilt vurdert i forarbeidene, og da spesielt i forhold til de familierettslige regler om underholdsplikt og underholdsbidrag, finner jeg det likevel vanskelig å legge til grunn at en anvendelse av reglene etter deres naturlige forståelse i denne praktiske og vanlig forekommende situasjon vil være i strid med lovgiverens forutsetninger.
Dertil kommer imidlertid at forarbeidene til den tidligere omtalte endring av skatteloven §16 niende ledd ved lov av 17. desember 1976 nr. 92, etter min oppfatning må anses å gi til kjenne at lovgiveren er innforstått med det resultat loven ordlyd - slik jeg leser den - må lede til. Endringen av §16 niende ledd bygger blant annet på deler av Familiebeskatningsutvalgets innstilling, NOU 1976:12. I denne innstilling heter det på side 148-149:
«De nåværende regler kan kanskje hevdes å gi mer urimelige utslag hvis bidragsmottakeren har inngått nytt ekteskap og har den laveste inntekten av ektefellene i det nye ekteskapet. I dette tilfelle blir underholdsbidrag for barn fra tidligere ekteskap (særkullbarn) skattelagt sammen med evt. formuesinntekt på den andre ektefellens hånd, da underholdsbidrag ikke hører med til den gruppen av inntekter som nå kan liknes særskilt.
Det synes imidlertid betenkelig å endre regelen om at underholdsbidrag for barn, i likhet med barnepensjoner og barns eventuelle formue og formuesinntekt skal liknes sammen med forsørgeren. Familiebeskatningsutvalget ser det slik at uansett om forsørgeren har inngått nytt ekteskap eller ikke, bør underholdsbidrag for barn på samme måte som eventuell formue og formuesinntekter liknes sammen med forsørgeren, når underholdsbidrag er skattepliktige på bidragsmottakerens hånd. Det motsatte alternativ; at underholdsbidrag ikke ble fradragsberettiget på den bidragspliktiges hånd, og skattefrie på mottakerens hånd, vurderes nærmere nedenfor.
Etter utvalgets forslag for skattlegging av formuesinntekter m.v. for ektefeller, vil imidlertid skattenpå slike inntekter, herunder også underholdsbidrag, bli forholdsmessig fordelt mellom ektefellene etter disposisjonsrett til inntekten. Særkullbarns underholdsbidrag eller barnepensjon og skatten på slik inntekt, bør i denne forbindelse henregnes til den av foreldrene som er barnets mor eller far. Har den annen ektefelle adoptert særkullbarnet, bør skatten på denne inntekten deles likt mellom ektefellene. Den «nye» ektefellen vil etter dette forslaget ikke bli ansvarlig for skatten på underholdsbidraget, uten i de tilfelle det foreligger adopsjon.»
Familiebeskatningsutvalget uttaler således klart og uten å gi uttrykk for tvil at reglene om sambeskatning må lede til de konsekvenser ligningsresultatet i vår sak er uttrykk for. Ved den etterfølgende behandling av loven er dette spørsmål riktignok ikke særskilt drøftet, jfr. Ot. prp. nr. 21 (1976-77) og Innst. O. nr. 25 (1976-77). Men det gis uttrykk for at det ikke tas sikte på endringer i reglene om ektefellebeskatningen for så vidt gjelder beregningen av skattens størrelse, og det er ikke tatt avstand fra ovennevnte uttalelse fra Familiebeskatningsutvalget. Regelen i §16 niende ledds femte punktum om at formue og inntekt som tilhører særkullsbarn, skal henregnes til den ektefelle som er barnets mor eller far når den annen ektefelle ikke har adoptert barnet, må åpenbart ha sin opprinnelse i Familiebeskatningsutvalgets innstilling. Jeg finner det nærliggende å se forarbeidene til loven av 1976 som en støtte for min forståelse av skatteloven §16.
Herredsretten og lagmannsretten har lagt betydelig vekt på at den lovforståelse ligningen i vår sak bygger på, leder til urimelige resultater. Jeg er enig i at det i tilfelle som det foreliggende kan synes urimelig at underholdsbidrag til særkullsbarn blir radikalt beskåret ved å beskattes på toppen av stefarens inntekt. Men det vil i gjengiftesituasjoner med særkullsbarn også være en rekke tilfelle hvor sambeskatning av ektefellene vil lede til mindre skattebelastning, fordi den nye ektefellen da blir å ligne i skatteklasse 2. Dette vil ofte gjelde i de tilfellene hvor ektefellene har vanskligst økonomi. Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til hvordan dens lovforståelse vil slå ut i denne situasjon. Det mest konsekvente kunne synes å være at barnas mor eller far også her måtte lignes særskilt for underholdsbidragene, noe som imidlertid ville kunne virke sosialt uheldig. En annen mulighet er, slik ankemotparten har hevdet, at ligningsmyndighetene skal velge den beskatningsmåte som gir den laveste samlede skatt. Det har som en ytterligere mulighet vært antydet at barna i slike tilfelle skal lignes helt for seg, jfr. Frederik Zimmer, Familie og skatt side 123. Loven gir ikke holdepunkt for noen av disse løsninger og dermed heller ikke for valget mellom dem, og jeg anser for min del dette valget som en utpreget lovgiveroppgave.
Uansett hva man måtte mene om rimeligheten av ligningsresultatet i vår sak, har jeg således vanskelig for å se at domstolene kan etablere en annen løsning ut fra de lovregler som gjelder. Jeg finner imidlertid grunn til å tilføye at det resultat de skatterettslige regler leder til i denne sak, synes å passe dårlig sammen med de familierettslige regler om underholdsplikt og underholdsbidrag, og at lovgiveren derfor kan ha oppfordring til å overveie hvordan reglene kan harmoniseres.
Etter omstendighetene anser jeg det klart at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne dom:
Ligningen av Marianne Nagell-Erichsen for inntektsårene 1976 og 1977 stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Endresen, Hellesylt og Blom: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommer Jørgen Kjøk): - - -
Saksforholdet er følgende:
Saksøkeren er født xx.xx.1935 og er gift med B. Fra tidligere ekteskap med C har hun tre barn, D, E og F. Hennes nåværende ektemann har fra et tidligere ekteskap 4 barn som moren har foreldremyndigheten til. Han betaler et betydelig beløp i underholdsbidrag til sin tidligere familie. Saksøkeren har siden hun giftet seg igjen en deltidsjobb og arbeider 2 dager i uken. Hennes årsinntekt inkludert barnebidragene har vært ca kr. 40000,-. Det er opplyst at av denne inntekt er hun ilignet ca kr. 30000,- i skatt pr. år. Hun har nå betydelige skatterestanser.
Barna bodde hos moren, som hadde foreldremyndigheten over de to eldste, mens foreldrene har delt foreldremyndighet over det yngste barnet. Barna bor fortsatt hos moren.
I skatteåret 1976 mottok moren kr. 12000,- i oppfostringsbidrag fra faren for hvert av de to eldste barna. På sin selvangivelse oppgav hun kr. 24000,-. I tillegg ble barnas formue og formuesavkastning oppgitt til beskatning på morens hånd. Barnas formue representerte arv fra deres farfar, et bankinnskudd på drøye kr. 200000,-, i alt hvorav renteavkastningen i 1976 var ca kr. 4800,-.
I løpet av skatteåret 1977 fylte det eldste barnet 17 år, og det ble lignet selvstendig for sin egen formue og inntekt, herunder oppfostringsbidrag. Moren førte derfor bare inntekten og formuen til det nest eldste barnet opp til beskatning for skatteåret 1977.
Ligningskontoret skattla den nevnte inntekt og formue på toppen av den nye ektemanns inntekt og formue, hvilket medførte en meget hard beskatning, da stefarens marginalskatt var ca 75% begge skatteårene. Ligningen ble begge år påklaget, men ble opprettholdt av ligningsnemnd og overligningsnemnd. - - -
Rettens bemerkninger:Etter ekteskapslovgivningen og barnelovene plikter begge ektefeller og foreldre etter evne å bidra til familiens underhold. En ektefelle plikter som hovedregel ikke å bidra til underhold av den annens særkullbarn.
Saksøkeren har som mor hatt foreldremyndigheten over de to eldste barna og den daglige omsorg for dem. Moren har bidratt til underhold av barna ved sin virksomhet i deres hjem, mens faren har betalt oppfostringsbidrag. Det er foreldrene, moren og faren, som er barnas forsørgere. Kontantbidraget fra faren skal i første rekke dekke nødvendige utgifter til mat, klær, utstyr osv. til barna. Bidragets størrelse skal fastsettes under hensyntagen til barnets tarv og den bidragspliktiges betalingsevne. Det er opplyst at bidraget i dette tilfelle er fastsatt av retten.
Ved omgifte og identifikasjon av stebarn og steforeldre, kan barnebidraget ved sambeskatning bli vesentlig redusert til skade for barna, alt etter hvor høy marginalskatt den nye ektefelle har, i dette tilfelle 75%. Kompensasjon for dette tapet ved oppregulering av bidraget er etter rettens oppfatning ikke mulig.
Sosialpolitiske tiltak, særlige beskatningsregler og støtteordninger, er etter hvert innført, f.eks. for enslige forsørgere. Identifikasjon med derav følgende sambeskatning kan, som i dette tilfelle føre til vesentlig økonomisk vinning for det offentlige på bekostning av skilsmissebarna.
I henhold til barneloven og gjeldende rettspraksis er det som kjent moren som i de fleste tilfeller får foreldremyndigheten og omsorgen for barna. Av flere grunner er moren som regel den av foreldrene som økonomisk er svakest stillet. Omsorgen for barna nødvendiggjør at hun helt eller delvis må holde seg i hjemmet og utføre ulønnet arbeid der. På grunn av manglende fagkunnskap og ressurser er hun ofte en taper i konkurransen om jobbene.
Den forståelse og anvendelse av skattereglene som her er praktisert, antas også generelt å ha en rekke uheldige konsekvenser som det ville føre for langt å komme særlig inn på. Det kan imidlertid nevnes at identifikasjon av stebarn/steforeldre med sambeskatning som resultat ved omgifte, kan, som i dette tilfelle, innebære at det offentlige legger beslag på det vesentlige av oppfostringsbidraget. Forutsatt at den bidragspliktige har lav inntekt, og den nye ektefellen (stefar/stemor) befinner seg høyt i progresjonsskalaen, kan vel resultatet skattemessig bli at det offentlige tjener på skilsmissen, selv om den bidragspliktige får bidraget fratrukket i sin inntekt. Det antas at samfunnet er interessert i lovformelig ekteskap - også når det gjelder skilte personer med barn. En beskatning som gjør oppfostringsbidraget nærmest illusorisk, vil kunne øke antallet «papirløse» forbindelser med de problemer dette medfører også skattemessig.
Endelig vil retten nevne at den nevnte identifikasjon og beskatning ikke synes å harmonere med den rettsoppfatning og det syn som etter hvert har festnet seg i lovgivningen for øvrig og blant folk flest med hensyn til likestilling og foreldres og barns rettsstilling.
Etter rettens oppfatning er skatteloven bestemmelse på dette område ikke entydige. I prinsippet skal tolkningen være objektiv i den forstand at loven skal leses og praktiseres etter sin klare ordlyd uansett hva lovgiverens mening har vært. Kan derimot loven ordlyd forstås på flere måter, er det nødvendig å studere loven forarbeider for å finne ut hva loven (lovgiverens) mening og formål er. Finnes det tidligere rettspraksis, er det vanligvis ikke grunn til å bryte med den. De påberopte lovforarbeider gir etter rettens oppfatning ingen sikker veiledning for løsningen av det foreliggende skattespørsmål. Det vites heller ikke å foreligge rettspraksis eller teori av avgjørende eller veiledende art. Når det gjelder ligningspraksis på området, er intet dokumentert, men etter det som er opplyst, kan det være forskjellig praksis ved ligningskontorene. Som tidligere nevnt må imidlertid alminnelige rettsgrunnsetninger som angir grunnsynet og tendensen i lovgivningen være en rettesnor ved lovforståelsen.
Det bør også nevnes at skatteprogresjonen ikke er blitt justert i forhold til prisstigningen og skattyternes inntekter. Det er derfor stadig flere skattytere - også med nokså alminnelige inntekter - som rammes av den progressive beskatning. Det har neppe vært lovgiverens mening at denne form for beskatning ved en vridning over til steforeldre skal slå sterkest ut for oppfostringsbidragene til skilsmissebarna.
Etter rettens oppfatning er det riktig å ta utgangspunktet i at steforeldrene ikke har forsørgerplikt overfor stebarna. Det er et visst unntak fra denne regel, men det har ingen interesse i denne sak. Vil steforeldre ikke gi «almisser», kan ingen tvinge dem. Retten skal tilføye at den nevnte betraktning ikke direkte releverer seg til forholdene i den foreliggende sak. Saksøkeren har imidlertid forklart at de sterkt beskårne bidrag ikke har vært tilstrekkelig til dekning av nødvendige utgifter til barna. Hun har to dager i uken hatt arbeid utenfor hjemmet, foruten at barna har hatt fritidsjobber. Hennes målsetting har vært at hun selv uten ektemannens hjelp skulle klare utgiftene til barna.
Endelig vil retten bemerke at det på lengre sikt kan bli så ymse med solidariteten i det nye familiefellesskap dersom beskatningen fører til at den nye ektefelle må tre til som reell forsørger av stebarna. Særlig problematisk kan det bli når vedkommende ektefelle, som i dette tilfelle, forsørger sin tidligere familie med flere barn.
Retten er kommet til at oppfostringsbidragene må anses som inntekt for moren som har hatt foreldremyndigheten og omsorgen for barna, jfr. skatteloven §16 fjerde ledd, 1. og annet punktum. Det er lagt vekt på at bidragene tilkjennes, utbetales og forvaltes alene av moren som eneverge. Under henvisning til det som tidligere er anført, bør loven, så langt det er forenlig med loven ordlyd og hensikt, fortolkes og anvendes slik at det oppnås et rimelig resultat. Barnebidragene bør i denne sammenheng også ses som delvis kompensasjon for det arbeid som omsorgsplikten medfører, og tap av inntektsgivende arbeid utenfor hjemmet. Det kan derfor være spørsmål om det ikke er mest nærliggende å karakterisere barnebidragene som «inntekt av arbeid». Under enhver omstendighet antar retten at det kommer inn under uttrykket «lignende ytelser» i loven §16 fjerde ledd, annet punktum.
Inntektene som barnebidragene utgjør, kan etter dette kreves lignet særskilt etter loven §16 fjerde ledd. - - -
Av lagmannsrettens dom(lagdommerne H. Byrkjeland, Agnes Nygaard Haug og tilkalt dommer, byfogd Anders Vestbø): - - -
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:
Lagmannsretten legger til grunn at underholdsbidrag fra den av foreldrene som barnet ikke lever sammen med må anses som barnets inntekt. Dette antas å være den naturlige forståelse ut fra familierettslige betraktninger, og det er også kommet til uttrykk i skatterettslig teori, bl.a. i Thomle: Kommentarutgave til skatteloven, §16 åttende ledd note 16, og i Lignings-ABC (1980) side 44, Barn og ungdom, første avsnitt i.f. Den av foreldrene som barnet bor hos mottar og råder over underholdsbidraget, men dette skjer på vegne av barnet, og innebærer ikke at det blir vedkommendes - i dette tilfelle morens - egen inntekt.
Barn i den alder det er tale om i saken skal imidlertid normalt lignes under ett sammen med foreldrene, jfr. skatteloven §16 syvende ledd, og dette må også gjelde underholdsbidrag til barnet. Det er i saken ingen uenighet om at i tilfelle hvor foreldrene er skilt skal barnet lignes sammen med den av foreldrene som det bor hos, og som i alminnelighet har foreldreomsorgen. Det vises ellers til Aarbakke: Skatt på inntekt I side 53.
Det hevdes av kommunen å følge direkte av §16 syvende ledd at underholdsbidraget til barna skal lignes sammen med stefarens inntekt, fordi han som stefar går inn under loven betegnelse «foreldre». Lagmannsretten finner ikke å kunne bygge på denne fortolkning. Foreldre må normalt forstås som biologiske foreldre, eller eventuelt som adoptivforeldre som rettslig har trådt i de biologiske foreldres sted. Det er i Thomles kommentarutgave note 15 til §16 uttalt at man som foreldre også må regne «pleieforeldre når pleieforholdet reelt kan likestilles med et adoptivforhold». Av dette antas det likevel ikke uten videre å følge at en stefar eller en stemor som barnet lever sammen med kommer i denne kategori. Lagmannsretten kan ikke se noen avgjørende reelle hensyn som taler for kommunens fortolkning. Familierettslig behandles ikke stefaren på linje med en biologisk far, således ikke med hensyn til omsorgs- og forsørgelsesplikt for barna, og det kan da ikke sees noen grunn til at han skatterettslig skulle komme i samme stilling som en far. Likhetshensynet som kommunen har henvist til kan vanskelig gis avgjørende vekt.
Kommunens prinsipale påstand om at underholdsbidraget skal lignes på stefarens hånd med direkte hjemmel i skatteloven §16 syvende ledd kan derfor ikke føre fram.
Subsidiært har kommunen anført at felles ligning av stefar og stebarn følger av en kombinasjon av reglene om sambeskatning av foreldre og barn i loven §16 syvende ledd med reglene om sambeskatning av ektefeller i denne lovbestemmelses første ledd. Heller ikke på dette grunnlag finnes anken å kunne føre fram.
Som nevnt vil en naturlig og rimelig forståelse av skatteloven §16 syvende ledd etter lagmannsrettens syn lede til at barna skal lignes sammen med den av ektefellene som er barnets biologiske mor eller far, i alle fall dersom ektefellene som her skal lignes særskilt etter unntaksbestemmelsen i §16 fjerde ledd. - Hvorledes skatteligningen skal skje dersom de nye ektefeller skal lignes under ett etter hovedregelen i §16 første ledd er det ikke nødvendig å ta standpunkt til i denne sak. - Etter lagmannsrettens forståelse av §16 syvende ledd er det således ikke adgang til felles ligning av barna og stefaren, og det er da ikke akseptabelt at felles ligning antas hjemlet ved å gå veien om ektefelle-beskatning etter §16 første ledd. Det vises dessuten til at underholdsbidraget foran er antatt å være barnas inntekt og ikke morens. Selv om bidraget etter §16 syvende ledd blir å ligne på morens hånd, antas det ikke i relasjon til §16 første ledd å burde sees som en del av hennes inntekt. Etter lagmannsrettens mening får skatteloven §16 fjerde ledd ingen betydning for løsningen av tvisten. - - -