Rt-1982-908
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1982-02-05 |
| Publisert: | Rt-1982-908 (213-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 65K/1982 |
| Parter: | Løen Super A/S m.fl. (7 parter) (advokat Wilhelm Damm) mot 1. Borge Gummiservice A/S (advokat Øyvind Abrahamsen), 2. Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Erik Keiserud). |
| Forfatter: | Mellbye, Michelsen, Elstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Etableringsloven (1976) §3, §1 |
Dommerne Mellbye, Michelsen og Elstad.
Borge Gummiservice A/S fikk i 1971 byggeløyve for oppføring av et bygg til industriformål. I 1980 søkte firmaet om samtykke etter etableringsloven §3 til bruksendring for bygget fra industrivirksomhet til varehandel. Søknaden ble avslått av Østfold Fylkeskommunes arbeids- og tiltaksnemnd. Etter klage fra Borge Gummiservice A/S ble vedtaket opphevet av Distriktenes Utbyggingsfond. Bruksendringen ble ikke ansett omfattet av etableringsloven regler fordi det areal den gjaldt mentes bare å utgjøre 451 m2 (loven grense var 500 m2).
I 1981 anla Løen Super A/S, flere kolonialkjøpmenn i distriktet samt Norges Kolonial- og Landhandlerforbund, Dagligvarekjøpmennenes Fylkesråd i Østfold og Fredrikstad og Omegn Dagligvarekjøpmenn sak mot Borge Gummiservice A/S og mot staten. De påsto at utbygningsfondets vedtak skulle kjennes ugyldig. De hevdet at det areal søknaden gjaldt utgjorde langt mer enn 451 m2, slik at bruksendringen falt inn under etableringsloven regler.
De saksøkte påsto saken avvist, fordi saksøkerne ikke hadde den fornødne rettslige interesse, jfr. tvistemålsloven §54. Dette spørsmål ble tatt opp til særskilt avgjørelse, og ved Sarpsborg herredsretts kjennelse av 7. september 1981 ble saken avvist. Ved kjennelse av 4. november 1981 stadfestet Eidsivating lagmannsrett herredsrettens kjennelse.
I det videre kjæremål uttalte utvalget:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem og skal bemerke:
Det foreligger her et videre kjæremål og Høyesteretts kjæremålsutvalg kan da, slik saken ligger an, bare prøve om lagmannsretten har lagt en riktig tolking av en lovforskrift til grunn for sin avgjørelse.
De kjærende parter tar ved sitt søksmål sikte på å få kjent ugyldig det vedtaket som Distriktenes Utbyggingsfond har truffet, og som indirekte berører saksøkerne. Spørsmålet i saken er om saksøkerne i henhold til tvistemålsloven §54 har slik rettslig interesse at de kan få fremmet dette fastsettelsessøksmålet.
Ut fra næringsmessige hensyn tar saksøkerne sikte på å få vernet sin mer indirekte interesse i at offentligrettslige regler blir etterlevet. Man har i rettspraksis funnet at næringsdrivende i ikke liten utstrekning må sies å ha rettslig interesse i henhold til tvistemålsloven §54 i å få fremmet slike søksmål.
Om det i en sak med et slikt siktemål foreligger en tilstrekkelig rettslig interesse, vil blant annet bero på en tolking av den beskyttelses- eller reguleringslov som er bragt eller som man mener burde vært bragt i anvendelse.
Det er i det foreliggende tilfellet etableringsloven av 20. februar 1976 nr. 5 som kommer inn i bildet. I loven §1 er dens formål angitt. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning tar loven sikte på å ivareta offentlige interesser. Det har ikke vært lovgiverens siktemål å verne næringsdrivendes konkurransemessige interesse i at nyetableringer ikke finner sted.
Ut fra dette beror det ikke på en uriktig tolking av tvistemålsloven §54 og etableringsloven når lagmannsretten har funnet at saksøkerne ikke har slik rettslig interesse at deres søksmål kan fremmes til realitetsavgjørelse.
Kjæremålsutvalget er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Etter resultatet må de kjærende parter pålegges å erstatte motparten sakens omkostninger for kjæremålsutvalget. Beløpet finnes passende å kunne settes til 300 kroner til staten ved Kommunal- og arbeidsdepartementet - som krevet - og kroner 1000 til Borge Gummiservice A/S.
Kjennelsen er enstemmig.»