Rt-1983-1000
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1983-05-19 |
| Publisert: | Rt-1983-1000 (206-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 19. mai 1983 i l.nr. 175 K/1983 |
| Parter: | A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring (advokat Kaare Schanke) mot Oddvin Fosse (h.r.advokat Victor Pedersen). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §152, §153, Tvistemålsloven (1915) §346, §404, §97, §153, §351 |
I sak A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring hadde anlagt mot Oddvin Fosse, leverte ikke Fosse tilsvar innen tilsvarsfristens utløp og Oslo byrett avsa 21. januar 1982 uteblivelsesdom.
Oddvin Fosse innga 9. februar 1982 et prosesskrift som byretten anså som en begjæring om oppfriskning. Han betalte imidlertid ikke det saksomkostningsbeløp som han ble idømt ved uteblivelsesdommen og fremkom heller ikke med noen nærmere redegjørelse eller dokumentasjon til belysning av om hans unnlatelse av å overholde tilsvarsfristen skyldtes gyldig forfall. Byretten ekspederte 16. februar 1982 prosesskriftet til saksøkerens prosessfullmektig med frist for bemerkninger til 18. mars 1982. Det heter videre i påtegningen:
«Saksøktes brev av 9. februar 1982 til Oslo byrett betraktes som en begjæring om oppfriskning som er inngitt i rett tid, jfr. tvistemålsloven §346, første og annet ledd. En betingelse for dette er dog at saksøkte innen 1. mars 1982 innbetaler det saksomkostningsbeløp på kr. 9.160,- som han ble idømt ved uteblivelsesdommen til saksøkeren eller til Oslo byrett, jfr. tvistemålsloven §346 tredje ledd, 1. pkt. Dog kan han etter søknad fritas for slik innbetaling dersom han innen samme frist sannsynliggjør at hans uteblivelse (hans unnlatelse av å gi tilsvar til stevningen til rett tid) skyldes gyldig forfall, jfr. tvistemålsloven §346 tredje ledd, 2. pkt.»
Gjenpart av påtegningen ble sendt Fosse til underretning.
Fristen ble ikke overholdt av Fosse, og Norden Skadeforsikring A/S begjærte derfor oppfriskningsbegjæringen avvist.
I et ikke underskrevet prosesskrift datert 28. august 1982 ga Fosse en nærmere begrunnelse for at han anså seg forhindret fra å inngi tilsvar i rett tid, og byretten avsa 4. januar 1983 beslutning om å fremme oppfriskningsbegjæringen, jfr. tvistemålsloven §346 tredje ledd, siste punktum.
Norden Skadeforsikring A/S påkjærte beslutningen til Eidsivating lagmannsrett som i kjennelse av 8. april 1983 stadfestet byrettens beslutning.
I det videre kjæremål opphevet kjæremålsutvalget byrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse på grunn av uriktig tolking av lovforskrift.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
«Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål og utvalgets kompetanse er da begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404. Det spørsmål som foreligger for utvalget, er om lagmannsrettens kjennelse bygger på en uriktig tolking av en lovforskrift, jfr. §404 nr. 3.
A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring har som sitt prinsipale kjæremålsgrunnmål gjort gjeldende at vilkårene for å fremme oppfriskningsbegjæringen ikke forelå når Fosse innen den frist som byretten satte - 1. mars 1982 - ikke betalte eller deponerte de saksomkostninger han var ilagt ved uteblivelsesdommen, og heller ikke sannsynliggjorde at hans unnlatelse av å gi tilsvar innen tilsvarsfristens utløp skyldtes gyldig forfall. Etter forsikringsselskapets syn foreligger det da ikke rettidig begjæring om oppfriskning.
Byretten har i grunnene for sin beslutning av 4. januar 1983 bygd på at det forhold at Fosse først fremkom med en nærmere redegjørelse til belysning av om han hadde hatt gyldig forfall, i sitt prosesskrift av 28. august 1982, og altså etter den frist retten hadde satt, ikke er til hinder for at oppfriskningsbegjæringen kan fremmes. Lagmannsretten har ikke uttrykkelig drøftet dette spørsmål, men den må forstås slik at den har bedømt det på samme måte som byretten.
Utvalget finner at det syn lagmannsretten her i tilslutning til byretten har lagt til grunn, bygger på uriktig tolking av de lovregler som får betydning, slik det vil fremgå av følgende.
Tvistemålsloven §346 tredje ledd krever at den som begjærer oppfriskning, har betalt eller deponerer de saksomkostninger som er ilagt ham ved uteblivelsesdommen. Han kan dog fritas for dette når han sannsynliggjør at uteblivelsen skyldtes gyldig forfall. Utvalget antar at tvistemålsloven §346 tredje ledd i utgangspunktet må forstås slik at betaling, deponering eller sannsynliggjøring må skje innen utløpet av fristen for begjæring om oppfriskning. Men om dette er forsømt, kan retten, istedenfor å avvise oppfriskningsbegjæringen, sette frist for å rette feilen etter tvistemålsloven §97, jfr. forutsetningen i loven §351. Oversittes imidlertid denne fristen, vil det etter domstolloven §152 første ledd ikke være adgang til å rette feilen senere, medmindre det gis oppreisning mot oversittelsen etter samme lovs §153 flg. Det er åpenbart at en betaling eller deponering av saksomkostningene etter fristutløp ikke uten oppreisning kan sette saken i samme stilling som om betalingen var skjedd i tide, uansett om retten ennå ikke har avvist oppfriskningsbegjæringen. Og tilsvarende må gjelde også for sannsynliggjøring av gyldig forfall, som er alternativet til betaling eller deponering av saksomkostningene.
Det er på det rene at Fosses prosesskrift av 9. februar 1982, som er ansett som en begjæring om oppfriskning, ble avgitt innenfor den lovbestemte frist for slik begjæring. Imidlertid var vilkårene etter tvistemålsloven §346 tredje ledd ikke oppfylt, og byretten satte derfor frist til 1. mars 1982 for å betale saksomkostningene som var ilagt ved uteblivelsesdommen til saksøkeren eller til byretten, eller alternativt for å sannsynliggjøre at unnlatelsen av å gi tilsvar innen tilsvarsfristens utløp skyldtes gyldig forfall. Dette må anses som en frist for retting fastsatt i medhold av tvistemålsloven §97. Fosse lot først høre fra seg i prosesskrift av 28. august 1982, og altså lenge etter at fristen var utløpt. Utvalget finner grunn til å bemerke at den viktige fristen ble meddelt Fosse på en noe uheldig måte, gjennom gjenpart av en påtegning som ble sendt ham «til underretning», tilsynelatende med vanlig brev, og hvor det ikke fremgikk hvilke konsekvenser oversittelse av fristen ville ha. Det ville dessuten ha vært ønskelig at fristen var blitt meddelt på en måte som gjorde det mulig å kontrollere når Fosse ble kjent med den, f.eks. gjennom rekommandert brev, og med en frist regnet fra mottakelsen. De forhold som her er nevnt, vil etter omstendighetene kunne ha betydning for adgangen til oppreisning mot oversittelse av fristen. Men så lenge det ikke er meddelt oppreisning, må det - overensstemmende med hva utvalget allerede har sagt om forståelsen av lovreglene - legges til grunn at Fosses prosesskrift av 28. august 1982 var for sent til å hindre at oppfriskningsbegjæringen måtte avvises.
Den uriktige rettsoppfatning som lagmannsretten - i tilslutning til byretten - etter utvalgets oppfatning har bygd på, må anses som uriktig tolking av en lovforskrift, jfr. tvistemålsloven §404 nr. 3. Bestemmelsen må etter praksis forstås slik at den ikke bare gjelder tolkingen av enkeltstående lovregler, men også tilfelle hvor den rettslige løsning beror på forståelsen av flere lovregler sett i sammenheng.
Det syn utvalget har på saken, leder til at både byrettens og lagmannsrettens avgjørelser bør oppheves og saken hjemvises til byretten til fortsatt behandling.
Kjæremålet har reist kompliserte spørsmål, og utvalget finner at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten eller Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjennelsen er enstemmig.»