Rt-1983-117

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-02-02
Publisert:	Rt-1983-117 (20-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 2. februar 1983 i l.nr. 17 B/1983
Parter:	A (advokat Christian Wiig - til prøve) mot B (h.r.advokat Else Bugge Fougner).
Forfatter:	Holmøy, Aasland, Endresen, Sandene, Tønseth
Lovhenvisninger:	Lov om bidragsforskudd (1957), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Ekteskapsloven (1918) §41, Lov om born i ekteskap (1956) §8, Lov om bidragsforskudd (1957) §4, Barneloven (1981) §34, §44, §56, Barneloven (1981)

Dommer Holmøy: B og A inngikk ekteskap 28. juni 1975. De har to barn, C, født xx.xx.1976, og D, født xx.xx.1980. Ektefellene brøt samlivet i juli 1980. Barna har siden bodd hos faren uten at dette har hatt grunnlag i noen avtale mellom ektefellene.

Partene ble separert ved Trondheim byretts dom av 17. november 1980. I separasjonssaken nedla begge parter påstand om å bli tilkjent foreldremyndigheten over barna, subsidiært samværsrett. Byrettens dom har slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1945 og B, født E, født xx.xx.1948, separeres i medhold av ekteskapsloven §41.

Ved separasjonen får A alene foreldremydigheten til fellesbarna, C, født xx.xx.1976 og D, født xx.xx.1980.

B gis ved separasjonen vanlig samværsrett med barna.

A får ved separasjonen alene bruksretten til den felles bolig i X.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A krevde ikke for byretten at B skulle betale oppfostringsbidrag til de to barna.

B påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett for så vidt angår spørsmålet om foreldremyndigheten til barna. Hun nedla dessuten påstand om bidrag både til barna og seg selv, og om samværsrett for faren. For så vidt angår foreldremyndighet og samværsrett ble det krevd at dommen ble gitt foregrepet tvangskraft. Lagmannsretten avsa 19. desember 1981 dom med slik domsslutning:

«1. B tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna, C, født xx.xx.1976, og D, født xx.xx.1980.

2. A har samværsrett med fellesbarna C født xx.xx.1976, og D, født xx.xx.1980, som i mangel av annen avtale mellom partene fastsettes slik: Minst annenhver vinterferie og annenhver påskeferie, 3 uker sammenhengende om sommeren og i julen fra 2. juledags kveld og resten av romjulen og nyttårshelgen. I tillegg 1 uke om høsten i sammenheng med skolens fridager. Foreldrene henter og bringer barna annenhver gang, og bærer selv omkostningene med dette.

3. A betaler underholdsbidrag til B med 800 - åttehundre - kroner og oppfostringsbidrag for fellesbarna C født xx.xx.1976, og D, født xx.xx.1980 med 2.000 - totusen - kroner fordelt med kr. 1.000 pr. barn pr. måned. Bidragene betales forskuddsvis den 1. i hver måned med virkning fra 1. mars 1982. Oppfostringsbidraget til fellesbarna skal eventuelt indeksreguleres første gang pr. 1. juni 1983.

4. Begjæringen om at dommen, domsslutningens pkt. 1 og 2 gis foregrepet tvangskraft, tas ikke til følge.

5. Saksomkostninger ilegges ikke.»

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser vises til domsgrunnene.

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Oslo byrett, Tønsberg byrett og Trondheim byrett. Det er avgitt forklaring av begge parter og av 24 vitner, hvorav 10 er nye for Høyesterett. Det har vært oppnevnt to sakkyndige, sjefspsykolog Tormod Sletten, Trondheim, og sjefpsykolog Gerdt Henrik Vedeler, Tønsberg. De sakkyndige har avgitt en felles erklæring, datert desember 1982. Som nye dokumenter foreligger blant annet en uttalelse fra X barnevernsnemnd av februar 1982.

Fra A's side er i det vesentlige gjort gjeldende:

Det riktige må være at han, som barna har bodd hos i vel to og et halvt år, får foreldreansvaret slik de oppnevnte sakkyndige for Høyesterett har tilrådet. Han slutter seg også til de enkelte punkter i de sakkyndiges erklæring. Han har vist at han er skikket til å ha omsorgen for barna. Dette bekreftes av de ansatte ved barnehagen hvor barna har vært i denne tiden, og av andre som har hatt med dem å gjøre. Den eldste datteren var etter samlivsbruddet tilbakestående i forhold til alderen og hadde også andre psykiske problemer. Hun ble derfor meldt til pedagogisk/psykologisk rådgivningstjeneste, og har siden hatt en positiv utvikling. Med den yngste datteren har det ikke vært spesielle problemer.

A avviser beskyldningene om at han skal ha en seksuell interesse for barna.

Han peker videre på at han har en sikker stilling som edb-ingeniør med en inntekt i statens lønnstrinn 22 på vel 130.000 kroner pr. år. Han har gode boforhold. Etter lagmannsrettens dom har han arvet en enebolig i X etter sine foreldre. Han har muligheter for å få redusert arbeidstid, men har hittil ikke benyttet seg av dette, da barna har fungert godt i barnehagen.

A hevder ikke at moren er uskikket til å ha ansvaret for barna, men viser til at de sakkyndige finner det usikkert hvordan hun vil mestre situasjonen som alene mor med to barn. Hun har ingen utdannelse. Med hensyn til arbeids- og boforhold har hun valgt å innrette seg annerledes enn forutsatt av lagmannsretten. Hennes situasjon for så vidt må anses som usikker.

Etter den ankende parts mening vil et miljøskifte for barna under de foreliggende forhold være uheldig.

A er enig i at moren tilkjennes samværsrett, og har ingen bemerkninger til en samværsrett av det omfang som han for sin del ble tilkjent ved lagmannsrettens dom. En så omfattende samværsrett som følger av hennes subsidiære påstand for Høyesterett, finner han uheldig.

Han mener videre at moren bør pålegges å betale bidrag til barna som iallfall ikke bør være lavere enn minstebidraget. Han er enig i at partene deler reiseutgiftene ved gjennomføringen av samværsretten.

A har nedlagt slik påstand:

«1. A tilkjennes foreldreansvaret for C, født xx.xx.1976, og D, født xx.xx.1980.

2. B gis samværsrett med C og D etter rettens skjønn.

3. B tilpliktes å betale oppfostringsbidrag til C og D fastsatt etter rettens skjønn.

4. B tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for alle retter.»

B har i det vesentlige gjort gjeldende:

Saken var for byretten mangelfullt opplyst. For lagmannsretten var saken vesentlig bedre opplyst. Når det ses bort fra erklæringen fra de sakkyndige for Høyesterett, er det ikke fremkommet nye opplysninger som kan endre lagmannsrettens vurdering av hvor barna vil få det best. Lagmannsrettens vurdering bygger på en umiddelbar bevisførsel, herunder det inntrykk partene har gitt.

Det er ikke bestridt at hun er skikket til å ha omsorgen for barna. For så små barn er det viktig, som lagmannsretten fremhever, at den som får foreldreansvaret, også selv tar seg av barna. Hvis hun får foreldreansvaret, vil hun ta permisjon og eventuelt senere deltidsstilling. Faren har derimot ikke villet innrette seg slik at han får rimelig tid til selv å ta seg av barna. Han har ikke benyttet seg av den mulighet han har til å få redusert arbeidstid. Hun er enig i at barna bør gå i barnehage, men nærmere 9 timer fravær fra hjemmet pr. dag som de nå har, er for mye.

De sakkyndiges erklæring er etter B s mening ikke objektiv når det gjelder vurderingen av hennes forhold. Dette fremgår av flere av de formuleringer som er brukt. Det kan ikke være riktig - slik de sakkyndige har gjort - å legge vekt på at hun ikke har noen utdannelse. Det er heller ingen usikkerhet ved hennes arbeidsforhold og boforhold. Hun har nå fast stilling som kjøkkenassistent ved Z folkehøyskole i Y hvor hun disponerer tjenesteleilighet. Denne leilighet kan hun få beholde i en permisjonstid, og det er mulighet for at hun kan få en større leilighet. På Z vil barna få et meget godt miljø. Der er det også barnehage og førskoletilbud.

Risikoen for barna ved en flytting vil ikke være stor. Den yngste er problemfri, og den eldste er over den alder hvor hun vil være særlig utsatt ved en miljøforandring.

De sakkyndige hevdes heller ikke å være objektive i sin vurdering av spørsmålet om faren har seksuelle interesser i forhold til barna.

B er enig i at faren tilkjennes samværsrett hvis hun får foreldreansvaret.

Hvis han får foreldreansvaret, påstår hun subsidiært samværsrett. En «vanlig samværsrett» må imidlertid, dersom den i antall dager skal svare til definisjonen i barneloven §44 fjerde ledd, være mer omfattende enn fastsatt av lagmannsretten for farens vedkommende. Hun krever eventuelt for sitt vedkommende en mer omfattende samværsrett.

Hun krever videre bidrag både til barna og seg selv. Dersom faren får foreldreansvaret, er hun enig i at hun skal betale bidrag til barna tilsvarende minstebidraget, forutsatt at partene deler reiseutgiftene ved gjennomføringen av samværsretten.

B har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Frostating lagmannsretts dom av 19. desember 1981 stadfestes for punkt 1 s vedkommende.

2. A tilkjennes vanlig samværsrett, som i mangel av annen avtale mellom partene fastsettes slik: Fem uker om sommeren, annenhver vinter- og påskeferie, julen fra 2. juledag om kvelden til skolestart, skolens høstferie, en langweekend i februar/mars, alternativt april/mai, og en langweekend første halvdel av november.

3. A betaler fostringstilskott til C, født xx.xx.1976 og D, født xx.xx.1980 fastsatt etter rettens skjønn. Tilskottet betales forskuddsvis den 1. i måneden med virkning fra 01. februar 1983.

4. A betaler underholdsbidrag til B fastsatt etter rettens skjønn. Bidraget betales forskuddsvis den 1. i hver måned med virkning fra 01. februar 1983.

Subsidiært:

B tilkjennes vanlig samværsrett, som i mangel av annen avtale fastsettes slik:

1. Fem uker om sommeren, annenhver vinter- og påskeferie, julen fra 2. juledag om kvelden til skolestart, skolens høstferie, en langweekend i februar/mars, alternativt april/mai og en langweekend første halvdel av november.

2. B betaler oppfostringstilskott til C, født xx.xx.1976 og D, født xx.xx.1980 tilsvarende minstebidrag til enhver tid. Reiseutgiftene dekkes med en halvpart på hver av partene.

3. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg finner at anken over lagmannsrettens dom for så vidt angår foreldreansvaret må tas til følge.

Etter lov av 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre §34 tredje ledd skal avgjørelsen av hvem av foreldrene som skal ha foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo sammen med fast, rette seg etter det som er best for barnet. Spørsmålet om felles foreldreansvar er ikke reist av noen av partene, og jeg finner ikke grunn til å gå inn på en slik ordning i denne sak. En vurdering av hvem av foreldrene barna bør bo hos, innebærer i dette tilfelle også en vurdering av hvem som bør ha foreldreansvaret.

I likhet med de sakkyndige finner jeg at det vil være best for barna at de fortsatt bor hos faren. De har nå bodd hos ham i vel to og et halvt år. Etter den omfattende bevisførsel som har funnet sted, er det etter min mening ingen tvil om at han i denne tid har gitt barna en god omsorg og hatt god forståelse for deres behov. Begge barna må anses veltilpassede. Også den eldste, som etter samlivsbruddet hadde psykiske problemer og derfor ble henvist til pedagogisk/psykologisk rådgivningstjeneste, fungerer nå vesentlig bedre.

Det må etter min mening legges til grunn at faren har gode personlige forutsetninger for å ha ansvaret for barna. Etter min mening kan det ikke bebreides faren at barna har vært i heldags barnehage, og at han ikke har sørget for å få redusert arbeidstid.

Man må etter min mening også se bort fra beskyldningene om at han skal ha en seksuell interesse overfor barna.

Jeg tilføyer at faren har en sikker stilling og gode boforhold.

Etter den tilknytning som barna naturlig må ha til faren og det miljø de har hatt i så lang tid, vil en flytting til moren i seg selv innebære en risiko for barna. Med støtte blant annet i de sakkyndiges vurdering mener jeg at en flytting vil være mer risikofylt for begge barna enn hva lagmannsretten synes å forutsette.

Jeg tilføyer at selv om også moren er skikket til å ha omsorgen for barna, er det likevel noe usikkert hvordan barna vil få det hos henne. - Jeg finner det i alle fall tvilsomt om hun har så gode forutsetninger for å ha omsorgen for barna som faren.

Når moren ikke får foreldreansvaret, bør hun ha samværsrett. Som det fremgår av partenes anførsler, er det for Høyesterett uenighet om omfanget av samværsretten. Innholdet i samværsretten må tilpasses forholdene i dette tilfelle. Det må da legges vekt på at praktiseringen av samværsretten i alminnelighet vil forutsette at barna må reise frem og tilbake fra X til Y, eventuelt til Ø.

Morens utgangspunkt er at samværsretten bør omfatte like lang tid som en «vanlig samværsrett» etter definisjonen i barneloven §44 fjerde ledd. Jeg finner ikke her grunn til å foreta noen prinsipiell vurdering av dette utgangspunkt, og går heller ikke inn på de beregninger som ligger til grunn for ankemotpartens påstand på dette punkt. Jeg legger til grunn at en så omfattende samværsrett som påstått i dette tilfelle, kan virke anstrengende for barna og også forstyrrende i forhold til deres alminnelige miljøtilknytning.

Samværsretten bør begrenses til feriene, og ikke også omfatte en lang-weekend vår og høst. Samværsretten om sommeren bør heller ikke omfatte så lang tid som fem uker, men begrenses til tre uker sammenhengende. Videre mener jeg at samværsretten i juleferien bør gjelde fra 2. juledag og til og med nyttårshelgen.

Partene er enige om å dele utgiftene ved gjennomføringen av samværsretten. Det mest hensiktsmessige synes å være - slik lagmannsretten har fastsatt - at partene får ansvaret for å hente og bringe barna hver sin gang, og at de selv hver for seg bærer omkostningene med dette.

I samsvar med hva partene er enige om, bør B betale bidrag til barna. Hun har nå fast stilling som kjøkkenassistent ved en folkehøgskole med en brutto inntekt på ca 7.000 kroner pr. måned. For kost og losji betaler hun 990 kroner pr. måned. Jeg finner at bidraget bør settes til minstesummen til enhver tid etter lov av 26. april 1957 nr. 4 om forskuttering av underholdsbidrag til barn §4 første ledd. Minstesummen er for tiden 530 kroner pr. måned til hvert barn. Bidragsplikten bør begynne å løpe fra 1. mars 1983.

Begge parter har hatt fri sakførsel. På grunn av sakens karakter finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd.

Jeg stemmer for denne Dom:

1. A tilkjennes foreldreansvaret for C, født xx.xx.1976, og D, født xx.xx.1980.

2. B har samværsrett med C og D som i mangel av annen avtale fastsettes slik: Tre uker sammenhengende om sommeren, annenhver vinterferie og annenhver påskeferie, julen fra 2. juledag om kvelden og resten av romjulen og nyttårshelgen og en uke om høsten i sammenheng med skolens fridager.

3. B betaler fostringsbidrag tilsvarende minstesummen etter lov av 26. april 1957 nr. 4 §4 første ledd. Bidraget betales forskuddsvis den 1. i hver måned, første gang 1. mars 1983.

4. Saksomkostninger idømmes ikke for noen retter.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Endresen, Sandene og Tønseth: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Bernt Aug. Jensen): - - -

Når det så gjelder spørsmålet om hvem som ved separasjonen bør få foreldremyndigheten til barnene, skal retten bemerke:

Retten finner med stor sikkerhet å kunne vurdere hvorledes barna vil få det om faren får foreldremyndigheten. Den deler fullt ut barnevernsnemndas syn på dette, nemlig at han er meget vel kvalifisert for å ha omsorgen. Ett vitne som har vært profesjonell barnepleier, har da også i retten uttalt at han har et enestående godt lag med stell og pass av små barn. Vitnet var i Y nær nabo til familien A-B, og hadde stadig kontakt med B, ihvertfall fra våren 1978 til høsten 1979. Vitnet som foruten barnepleier med syv års praksis på barnehjem og som også i mange år har drevet barnepark, uttalte at B stelte dårlig med datteren C. Vitnet opplyste at B var oppfarende og daglig urettferdig overfor datteren, som ble meget nervøs og vanskelig, som følge av mors opptreden. B kledde dårlig på barnet og foret det stadig med kokosboller og slikkerier. Retten legger særlig vekt på dette vitnets utsagn, idet den anser vitnet som helt nøytralt og meget pålitelig. Uttalelsene er helt i tråd med hva A har uttalt i retten. Han har opplyst at når han kom fra sitt arbeide som EDB-ingeniør om ettermiddagen, helt måtte overta barnestellet, at de stort sett levde på boksemat, og at hun trengte hjelp til baking, steking m.v. da hun ikke klarte å forstå hvorledes termostaten virket. Hun har selv innrømmet å være svak i regning og tall. Hun har heller ikke annen utdannelse enn 9-årig grunnskole og 1/2-årig husmorskole, men skal ha vært ansatt i husposter og på institusjonskjøkkener før ekteskapet. Hun er nå uten lønnet arbeide og bor hos sin bror m/familie ved Ø. Da hun er ubemidlet, er hun gitt fri sakførsel for det offentliges regning i medhold av Rl §423 annet ledd. A har utdannelse som elektronikkingeniør fra X tekniske skole, og lønnes p.t. etter statens regulativ i lønnstrinn 21, som EDB-ingeniør ved - - -. Han har frafalt oppfostringsbidrag fra saksøkeren, dersom han blir gitt foreldremyndigheten. Han har også forklart at foruten det alminnelige barnestell, så var det ham som måtte stelle i stand klærne til barna da ektefellen ikke klarte dette tilfredsstillende. Han måtte også slutte å gi henne husholdningspenger en gang i måneden, da hun ikke maktet å administrere pengene, men gjerne slapp opp for husholdningspenger en uke før tiden.

Det er videre på det rene at hun først for en ukes tid siden har gjort henvendelse til sosialkontoret om det kan skaffes henne en leilighet i Ø-distriktet, idet hun ikke varig kan bli boende hos sin bror dersom hun skulle få foreldremyndigheten. Derimot er det helt på det rene at boligforholdene for barna hos faren på X er utmerkede. Begge barna er hos en voksen dagmamma, hver virkedag fra kl. 07.15 til ca kl. 15.45. De bringes og hentes av sin far og får tydeligvis meget godt stell hos dagmammaen, som selv har et barn på 2 år.

Retten finner etter dette at barna vil få det best hos sin far, og i medhold av lov om barn i ekteskap av 21. desember 1956 nr. 9 §8 annet ledd gir retten saksøkte, A foreldremyndigheten til barna.

Han har frafalt oppfostringsbidrag fra barnas mor. Hun gis imidlertid vanlig samværsrett med barna, noe partene har uttalt at det ikke vil by på problemer å gjennomføre.

A tilkjennes alene bruksretten til den felles leilighet i X, og frifinnes for å betale saksomkostninger. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Hans Flock, Roald Engeness og kst. sorenskriver Hroar Kværner): - - -

I slutten av juni 1980 reiste B sammen med fellesbarna til Å, der hun skulle feriere på en hytte sammen med sin svigerinne og hennes barn. Det er opplyst at det var uoverensstemmelser mellom ektefellene ut over våren 1980. Meningen var, i alle fall slik A hadde oppfattet det, at han skulle reise etter når han fikk ferie, og så skulle ektefellene feriere sammen og med barna. Mens hustruen var på Å, bestemte hun seg for at hun ikke ville reise på ferie med mannen og barna. Imidlertid skulle mannen få barna med seg. Hustruen hadde i mellomtiden reist inn til sine foreldre i Ø. Da A kom for å hente barna, fikk han med seg datteren C, og han var på reise på Sørlandet med henne i 1 1/2 uke. D var syk, og hun ble derfor ikke med.

A oppsøkte advokat mens han var i Ø. Den 13. juli 1980 oppsøkte A sin hustru. Han var da i følge med sin far. Det endte med at A tok med seg begge barna i bilen. Ved samme anledning oppsto det basketak mellom A s far og hustruens far. A tok barna med seg til X, hvor de siden har hatt opphold. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Saken er for lagmannsretten vesentlig bedre opplyst både hva angår B s forhold, og også barnas nåværende tilværelse hos sin far på X.

B har barne- og ungdomsskole og 1/2-årig husmorskole. Hun har i 2 perioder vært ansatt som kjøkkenhjelp ved en folkehøyskole i Y, og hun sluttet der da hun inngikk ekteskapet. Hun var senere ansatt på - - - alders- og sykehjem som kjøkkenleder ved mottakerkjøkkenet. Hun sluttet der da hun ble gravid med D. For tiden bor hun hos sin bror og svigerinne i Æ, der hun er dagmamma for deres barn på henholdsvis 6 og 3 år. Ved siden av steller hun i huset, og hun lager middagen de dager svigerinnen er på arbeid, og hun foretar også innkjøp. Hun har ellers en rengjøringsjobb en dag i uken. Både fordi hun venter på utfallet av nærværende sak og for ellers å kunne disponere tiden fritt for barna når hun har dem på besøk, har B funnet det vanskelig å binde seg til en fast jobb. Lagmannsretten legger til grunn at dersom B får omsorgen for barna, vil hun i den første tiden ta bolig med dem hos sine foreldre. Med den sterke prioritering som enslige mødre har på boligmarkedet, finner retten å måtte legge til grunn at hun etter en overgangstid vil kunne få en tilfredsstillende leilighet for seg og barna i rimelig nærhet fra sine foreldre og sin bror og svigerinne.

Som enslig forsørger vil B være berettiget til stønad fra folketrygden, i alle fall for en overgangstid, og hun vil kunne oppnå bostøtte dersom boutgiftene skulle tilsi det. Bidrag fra A blir avregnet i stønaden fra folketrygden. Lagmannsretten må etter dette kunne legge til grunn at B økonomisk sett vil kunne gi barna trygge kår.

Ett av vitnene som har forklart seg både for byretten og for lagmannsretten, bodde i samme blokk som familien A-B i Y inntil november 1979, da vitnet flyttet til X. Hun ga uttrykk for at B var hardhendt med datteren C, og at det skortet når det gjaldt kostholdet og påkledningen. Hun så bare at C fikk boller, kokosboller eller slikkerier. Hun sier at hun ofte var ute sammen med B utenfor blokken på Y. Dette gjaldt spesielt sommeren 1978 og sommeren 1979. B bestrider både vitnets fremstilling og hevder at dette vitnet ikke hørte med blant dem hun oftest traff når hun var ute med C.

Dette vitnets uttalelse står i sterk kontrast til det som flere av vitnene har forklart ved bevisopptak for Oslo byrett, og videre også mot det som svigerinnen forklarte som vitne for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser ikke bort fra at de forskjellige vitner har iakttatt B og datteren C til forskjellige tider. Man kan derfor ikke utelukke at B ved enkelte anledninger har gitt C kokosboller og andre slikkerier, at hun kan ha vært oppfarende overfor datteren og at påkledningen ikke har vært tilfredsstillende. Lagmannsretten kan imidlertid ikke finne det godtgjort at dette har forekommet i slikt omfang at det dermed er grunn til å sette spørsmålstegn ved hennes kvalifikasjoner som husmor. På bakgrunn av det andre vitner har forklart, finner lagmannsretten derfor å måtte legge til grunn at B har alminnelig gode kvalifikasjoner som husmor både hva angår matlaging og ellers.

Lagmannsretten finner ellers å måtte legge til grunn at B har hatt et godt og naturlig forhold til datteren C, og nå også etter hvert til datteren D. Når hun har hatt barna på besøk i Ø, har hun hatt en regelmessig organisering av dagen med måltider til faste tider, hvil m.v. Hun har hatt anledning til å snakke med barna, og om kvelden har hun lest for C på sengen.

Lagmannsretten finner etter dette - og også etter det inntrykk man kunne danne seg av B under hovedforhandlingen - at hun er alminnelig godt kvalifisert til å ha foreldremyndigheten og omsorgen for C og D.

Også A er etter lagmannsrettens oppfatning godt skikket til å ha foreldremyndigheten over og omsorgen for fellesbarna.

A har examen artium, 2-årig utdannelse som elektroingeniør og senere 2-årig utdannelse som EDB-ingeniør ved X Ingeniørhøgskole. Han er nå ansatt som EDB-ingeniør ved - - -, der han er lønnet i lønnstrinn 22 i Statens lønnsregulativ, som for tiden utgjør brutto kr. 119.000 pr. år.

Mens A er på arbeid, er barna i barnehage. Han står opp hver morgen kl. 06.00, steller seg selv og spiser før han vekker D kl. 06.30. Deretter vekker han C omlag kl. 6.45 og steller henne. Alle er påkledd og ute av døren omlag kl. 07.05, og det er bare 5 minutters vei til barnehagen. Barna har med seg tørrmat for frokost og formiddagsmat. A sørger for at barna har med seg nødvendige klær i tillegg til de barna har på seg. Først følger han D inn i barnehagen, kler av henne og prater med henne og sørger for at hun finner seg til rette før han går videre med C, som er i en annen avdeling. Han hjelper også C til rette i barnehagen før han går på arbeid.

På arbeidet har A såkalt fleksitid. Imidlertid drar han alltid fast kl. 15.30 fra arbeid og hjem. Han går deretter til barnehagen. Han veksler med å hente henholdsvis D og C først. Før han forlater barnehagen spør han barna hva som har passert i løpet av dagen, og han tar gjerne kontakt med de ansatte. Barna spiser middag i barnehagen ved 13.30-tiden.

Om ettermiddagen leker barna med ungene i nabolaget. C tar gjerne med seg lekekamerater inn. Ellers kan de i sommerhalvåret leke på plenen rett utenfor leiligheten eller de oppholder seg på lekeområdet i nærheten av huset. Nærområdet er bilfritt.

Barna legger seg ved halvsju-tiden.

Etter at barna har sovnet, går tiden for det meste med til å stelle i huset, stell av tøy m.v.

Lørdager og søndager benyttes til ting som man ellers ikke rekker i uken, og A er ofte på tur med barna.

Lagmannsretten har inntrykk av at det er et godt og nært forhold mellom A og barna. Barna synes i dag å være vel tilpasset og velstelte, noe som også er bestyrket gjennom vitneprov fra barnas førskolelærere.

A er, som foran nevnt, medlem av en naturistforening. Etter rettens oppfatning er dette uten betydning når man skal bedømme A s forhold til barna.

På bakgrunn av det som er nevnt foran, mener lagmannsretten at begge foreldre er godt skikket til å ha foreldremyndigheten og omsorgen for begge barna, og de vil begge kunne gi barna tilfredsstillende levevilkår. Lagmannsretten finner imidlertid at barna fortsatt er såvidt små at de i flere år fremover i særlig grad vil ha behov for betydelig daglig omsorg, i alle fall fra en av foreldrene. I dette tilfellet finner lagmannsretten at dette best vil skje ved at barna blir boende hos sin mor. Hun har i større utstrekning enn faren anledning til pesonlig å kunne ta seg av barna. Slik det er i dag, får A daglig liten tid sammen med barna.

Det som i særlig grad taler mot å gi moren foreldremyndigheten over barna, er at de nå i 1 1/2 år har bodd alene sammen med sin far i X. Etter 4 års-kontrollen ble C av helsesøster henvist til pedagogisk/psykologisk tjeneste ved - - - skole, som hun sogner til. C har der bl.a. vært i kontakt med psykolog Knut Skjøstad som har møtt som vitne for lagmannsretten. Han har observert C ved et hjemmebesøk og ellers 2 ganger. Han har også møtt D. Som vitne uttalte Skjøstad at han mente at D ville ta minst skade av en flytting, eventuelt ikke noe i det hele tatt. Når det gjelder C, vil vel hun kunne trenge noe lenger tid på å omstille seg. Spesialpedagog Grethe Halstensen ved PP-tjenesten uttalte som vitne at hun var mer skeptisk til at ting skal forandres for C på en god stund. Lagmannsretten ser ikke bort fra at en flytting i en overgangstid kan være til belastning for barna. Imidlertid er det ikke noe ukjent miljø barna flyttes til. De har vært på besøk hos sine besteforeldre, og de kjenner også godt sin onkel og tante og sine søskenbarn i Æ. I forbindelse med saken har B vært i kontakt med pedagogisk/psykologisk rådgivningstjeneste, og man går ut fra at hun vil søke sakkyndig bistand dersom det skulle oppstå behov for det.

For øvrig ser lagmannsretten det som positivt at barna ved flytting til Ø vil få kontakt med flere nære slektninger. A er enebarn. Hans far er enkemann og er bosatt i X. A har ellers en tante som er bosatt like ved ham, og som eventuelt kan tre støttende til ved behov.

Selv om A kan gi barna en bedre intellektuell stimulering enn det som moren kan, anser lagmannsretten det avgjørende for barnas utvikling at de ellers får en trygg og harmonisk oppvekst.

Når det gjelder de vanskeligheter som partene har hatt vedrørende gjennomføringen av samværsretten, mener lagmannsretten at det i nærværende sak er uten betydning for avgjørelse av spørsmålet om foreldremyndigheten.

Lagmannsretten er således etter en samlet vurdering kommet til at det er best for C og D at B tilkjennes foreldremyndigheten over dem. Avgjørelsen er truffet ut fra hovedregelen i lov om born i ekteskap §8 annet ledd, første punktum om hva som er best for barnet. Regelen er den samme i den nye barnelovs §34 tredje ledd, siste punktum. Med det resultat retten er kommet til, har man ikke funnet grunn til å gå inn på den såkalte «morspresumpsjonen» som for øvrig ikke er medtatt i den nye barneloven som trer i kraft fra 1. januar 1982.

Partene bør i alle tilfelle ha en viss omstillingstid, og man finner ikke å kunne gi dommen vedrørende foreldremyndigheten foregrepet tvangskraft.

Når det gjelder spørsmålet om samværsretten, viser lagmannsretten til at partene har nedlagt likelydende påstand.

Lagmannsretten finner at det på grunn av den relativt store avstand mellom Ø og X vil være vanskelig å fastsette en nærmere detaljert samværsrett.

Ved utøvelse av samværsretten er det viktig at partene holder god kontakt med hverandre, og at de i tide informerer hverandre om forhold som er av betydning for samværsrettens utøvelse.

Da begrepet «vanlig samværsrett» har et annet innhold etter den nye barnelovs §44 fjerde ledd, enn det som er kommet til uttrykk i partenes påstander, blir domskonklusjonen utformet noe annerledes.

Med det resultat som saken ellers har fått, finner lagmannsretten at A må betale oppfostringsbidrag for fellesbarna og bidrag til hustruen.

A har en bruttolønn på kr. 119.000 pr. år. Han har oppgitt husleien til kr. 960,- pr. måned, og ellers har han vanlige husholdningsutgifter. Han har en studiegjeld på omlag kr. 30.000, og han har i den senere tid betalt renter og avdrag med ialt kr. 4.000 pr. år. Det står til rest omlag kr. 35.000 på et lån i forbindelse med erverv av leiligheten. Det er tatt hensyn til at A ikke skal betale skatt og sykedel til folketrygden av den del av sin inntekt som overføres til hustruen og barna som underholdsbidrag.

Når det gjelder B, legger lagmannsretten til grunn at hun vil få ordinære utgifter til husleie, mat og klær m.v. Hun vil ellers få barnetrygd som bestemt for 3 barn, og hun vil som enslig forsørger bli lignet i skatteklasse 2. Hva hun ellers måtte få i stønad som enslig forsørger fra folketrygden, er uten betydning for bidragsavgjørelsen.

Fellesboet er ikke delt. Partene har ikke formue av betydning. Skifteoppgjøret antas derfor å være uten betydning for partenes fremtidige økonomiske evne, og dermed for bidragsspørsmålet.

Lagmannsretten finner ut fra det som er nevnt foran å burde sette oppfostringsbidraget for fellesbarna til kr. 2.000 pr. måned, fordelt med kr. 1.000 pr. barn. Da B som følge av omsorgen for fellesbarna ikke vil kunne skaffe seg full ervervsinntekt, finner man at hun må tilkjennes et underholdsbidrag på kr. 800,- pr. måned.

Oppfostringsbidrag som fastsettes før 1. januar 1982 vil eventuelt være gjenstand for indeksregulering fra 1. juni 1982. Under henvisning til §56 første ledd, i den nye barneloven, finner lagmannsretten at eventuell indeksregulering tidligst bør skje fra 1. juni 1983.

Da det vil ta en viss tid å gjennomføre flyttingen av barna, finner lagmannsretten at samtlige bidrag bør begynne å løpe med virkning fra 1. mars 1982. Bidragene skal betales forskuddsvis den 1. i hver måned. - - -