Rt-1983-1184
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1983-10-22 |
| Publisert: | Rt-1983-1184 (280-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 22. oktober 1983 i l.nr. 115/1983 |
| Parter: | Statsadvokat Iver Huitfeldt, aktor mot 1. A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae) 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Holmøy, Bølviken, Røstad, Bugge, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §110, §332, Straffeloven (1902) §162, §34, §62, §63, Legemiddelloven (1964) §20, §22, §43 |
Dommer Holmøy: Eidsivating lagmannsrett avsa 23. juni 1983 dom som for A's og B's vedkommende har denne domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1950, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162, første og annet ledd samt overtredelse av legemiddelloven §43, første og annet ledd, jfr. §20 og §22, jfr. straffeloven §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 3 - tre - år med fradrag av 340 - trehundreogførti - dager for utholdt varetektsarrest.
2. B, født xx.xx.1952, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162, første og annet ledd, til en straff av fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 340 - trehundreogførti - dager for utholdt varetektsarrest. I medhold av straffeloven §34 inndras hos ham til fordel for statskassen 15000 - femtentusen - kroner.»
Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.
Statsadvokatene i Eidsivating har påanket dommen til skjerpelse av straffen både for A og B.
A har påanket dommen til Høyesterett. Han påberoper prinsipalt feil i saksbehandlingen. Subsidiært hevder han at den idømte straff er for streng.
Jeg er kommet til at A's prinsipale anke, som gjelder saksbehandlingen, må forkastes. For så vidt angår straffutmålingen, finner jeg at det er grunnlag for å nedsette straffen for A. Hans subsidiære anke må således tas til følge, mens påtalemyndighetens anke bør forkastes for begge de to domfelte.
Til A's anke skal jeg bemerke:
Det foreligger en ankeerklæring innsendt av hans forsvarer for lagmannsretten medundertegnet av domfelte. Her er det prinsipalt påberopt feil ved saksbehandlingen, subsidiært at straffutmålingen er for streng. Samme dag som denne ankeerklæring ble avsendt, har A sendt Høyesterett et lengre brev, skrevet av ham selv. Brevet må til dels anses som en utdypning av ankeerklæringen, men det er også påberopt andre mangler ved lagmannsrettens saksbehandling enn dem ankeerklæringen omfatter. Det kan være tvilsomt om A's brev også skal anses som en begjæring om gjenopptakelse. Dette spørsmål finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til, idet spørsmålet om gjenopptakelse i tilfelle må utstå til ankesaken er avgjort. A må da vurdere om han vil begjære gjenopptakelse av saken.
Domfeltes forsvarer for Høyesterett har - på grunnlag av konferanse med A presisert at han som feil ved saksbehandlingen gjør gjeldende at hovedforhandlingen for lagmannsretten skulle vært utsatt fordi et bestemt vitne ikke var innstevnet, og dessuten at han ikke fikk forsvarlig bistand av forsvareren fordi denne var syk. Forsvareren for Høyesterett har videre utenom anken gjort gjeldende at det var en feil at A og B hadde samme forsvarer for lagmannsretten, idet de hadde motstridende interesser, jfr. straffeprosessloven §110.
Med hensyn til lagmansrettens beslutning om ikke å etterkomme A's begjæring om å utsette saken fordi et bestemt vitne ikke var innstevnet, bemerkes:
I lagmannsrettens begrunnelse for ikke å utsette saken, er det et sentralt punkt at den polititjenestemann som hadde avhørt det etterspurte vitne under etterforskningen, kunne føres som vitne om hva hun da hadde forklart. Forsvareren for Høyesterett har - på samme måte som forsvareren for lagmannsretten - gjort gjeldende at det ikke var adgang til å bygge på polititjenestemannens forklaring, og at dette heller ikke var tilstrekkelig. Forsvareren for lagmannsretten gjorde ellers gjeldende at man i tilfelle måtte nøye seg med å dokumentere hva retten fant bevist i hennes egen sak, pådømt ved Oslo byrett 12. november 1982.
For så vidt angår adgangen til å bygge på polititjenestemannens forklaring, er det vist til begrensningene i straffeprosessloven §332 i adgangen til opplesning av et vitnes tidligere forklaringer. Disse begrensninger kan imidlertid ikke gjelde for adgangen til å føre en polititjenestemann som vitne slik som i dette tilfelle. Jeg nevner for øvrig at det etterspurte vitnes politiforklaring i det vesentlige faller sammen med hva byretten - i samsvar med vitnets egen forklaring - hadde funnet bevist i hennes egen sak. Endelig nevner jeg at grunnen til at dette vitne ikke var stevnet for lagmannsretten, var at politiet til tross for flere forsøk ikke hadde lykkes i å oppspore hvor hun var. Politiet gikk ut fra at hun holdt seg skjult for å unngå å få vitnestevningen forkynt. Det kan etter dette være spørsmål om det ikke også var adgang til opplesning av hennes politiforklaring etter straffeprosessloven §332 fjerde og sjette ledd. Dette spørsmål er det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til.
Anførselen om at det heller ikke var tilstrekkelig å bygge på polititjenestemannens forklaring, forutsetter at det etterspurte vitne kunne gitt ytterligere opplysninger av betydning for saken. Det er anført for Høyesterett at det siktes til opplysninger som kunne ført til at A ville blitt kjent skyldig i import av et vesentlig mindre kvantum hasj. Etter det som er opplyst om dette vitnes kontakt med A, må det anses usannsynlig at hun kunne gitt opplysninger av selvstendig betydning om A's medvirkning til importen. For øvrig var A's standpunkt for lagmannsretten at han nektet enhver skyld med hensyn til import, og det var ikke fra hans side lagt opp til noen vitneførsel for å bevise at han bare var skyldig i import av en del av det hasjparti saken gjelder.
A's anførsel om at hovedforhandlingen skulle vært utsatt fordi forsvareren på grunn av sykdom ikke skulle ha vært i stand til å vareta hans interesser på forsvarlig måte, kan ikke føre frem. Hovedforhandlingen for lagmannsretten varte fire dager. Det er ikke fremkommet opplysninger om at A, som ifølge rettsboken var til stede under hele hovedforhandlingen, gjorde noen innvendinger mot at saken fortsatte med samme forsvarer. Jeg nevner videre at rettsboken ikke gir noen holdepunkter for at det ikke var en fullt forsvarlig bevisførsel og prosedyre for lagmannsretten.
Som nevnt har A's forsvarer for Høyesterett utenom anken gjort gjeldende at han og B ikke skulle hatt samme forsvarer for lagmannsretten fordi de hadde motstridende interesser, jfr. straffeprosessloven §110. For at det kan bli tale om saksbehandlingsfeil på dette grunnlag, må saken for lagmannsretten ha ligget slik an at de tiltalte der hadde motstridende interesser. Lagmannsretten skulle i så fall av eget tiltak oppnevnt ny forsvarer for den ene av de tiltalte. Etter det som er opplyst om de domfeltes anførsler for lagmannsretten, er det etter min mening ikke holdepunkter for å legge til grunn at de der hadde motstridende interesser. Det er opplyst at deres forklaringer var sammenfallende; de hevdet også begge at A ikke hadde noe ansvar for importen. Slik saken lå an for lagmannsretten, må det etter min mening også legges vekt på at både A og B hadde begjært høyesterettsadvokat Staff som forsvarer. Han ble oppnevnt for begge i august 1982, altså ca 10 måneder før hovedforhandlingen. Det må legges til grunn at de to domfelte hadde kjennskap til hverandres valg av forsvarer. Det ville ha fortonet seg som et inngrep i deres rett til fritt forsvarervalg dersom lagmannsretten av eget tiltak hadde oppnevnt en annen forsvarer for en av de tiltalte. Jeg finner etter dette at det heller ikke var noen saksbehandlingsfeil at de to domfelte hadde felles forsvarer for lagmannsretten.
For så vidt angår straffutmålingen, skal jeg bemerke:
Både B og A er kjent skyldig i å ha innført 4470 gram hasj og for å ha solgt ca 1000 gram av partiet her i landet. A er også kjent skyldig i overtredelser av legemiddelloven, men disse forhold har liten betydning ved straffutmålingen i dette tilfelle.
Mens det for A er stilt atskilte spørsmål til lagretten for henholdsvis innførsel og salg av hasj, er det for B bare stilt ett spørsmål om disse forhold. Det riktige ville vært at det også for B var blitt stilt atskilte spørsmål. Det fremgår likevel at B i samsvar med sin egen tilståelse er kjent skyldig i forbrytelse både mot straffeloven §162 første og annet ledd, og den uriktige spørsmålsstilling har ingen betydning. Jeg finner at det ikke er grunnlag for å konstatere noe åpenbart misforhold ved lagmannsrettens straffutmåling for B's vedkommende, selv om straffen kan synes noe mild. Jeg finner derfor at straffen ikke bør skjerpes.
I motsetning til lagmannsretten finner jeg at det ikke er grunnlag for en strengere straff for A enn for B. Aktor for Høyesterett har gitt uttrykk for samme oppfatning. Selv om også A er kjent skyldig i importen av hasjpartiet til Norge, må det legges til grunn at B hadde en langt mer aktiv rolle ved forberedelsen av og gjennomføringen av importen. På den annen side var det A som hadde hovedansvaret for distribusjonen i Norge. Lagmannsretten uttaler at A var en slags hovedagent i Norge. Det kan være uklart hva som ligger i denne uttalelse. Etter det som er fremkommet for Høyesterett, har A etter en samlet vurdering ikke utvist noe mer graverende forhold enn B. Jeg finner etter dette at straffen for A bør nedsettes til to år og seks måneder.
A har sittet i varetektsfengsel hele tiden også etter lagmannsrettens dom. Hans varetektsfradrag blir da 461 dager.
Det er opplyst at B rømte fra Oslo kretsfengsel 1. oktober i år og fortsatt er på frifot. Hans varetektsfradrag blir da 440 dager.
Jeg stemmer for denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres for A den endring at straffen settes til fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder.
A's anke over saksbehandlingen og påtalemyndighetens anke over straffutmålingen forkastes.
I straffen fragår i alt for A 461 - fire hundre og sekstien - dager og for B 440 - fire hundre og førti - dager for varetektsfengsel.
Dommer Bølviken: Jeg er enig med førstvoterende.
Røstad, Bugge og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (fung. lagmann, lagdommer F. Gripne, sorenskriverne Chr. Borch og Otto Weng): - - -
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 17. desember 1982 - rettet under hovedforhandlingen - er de satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter:
I. straffeloven §162, første og annet ledd, - - -
nr. 2 B,
a) ved torsdag 15. juli 1982 å ha innført til Norge med ferge fra Newcastle til Bergen, skjult i et spesiallaget hulrom på bensintanken, ca 4470 gram hasjisj for å foreta omsetning til et større antall personer eller mot betydelig vederlag eller under andre særlig skjerpende omstendigheter, samt å ha overdratt på kreditt til C ca 500 gram hasjisj og ytterligere ca 500 gram hasjisj til en annen person for tilsammen kr. 35000,-, eller å ha medvirket hertil,
nr. 1 A,
b) ved torsdag 15. juli 1982 å ha innført til Norge med ferge fra Newcastle til Bergen, skjult i et spesiallaget hulrom på bensintanken, ca 4470 gram hasjisj for å foreta omsetning til et større antall personer eller mot betydelig vederlag eller under andre særlig skjerpende omstendigheter, eller å ha medvirket hertil,
nr. 1 A,
c) ved å ha overdratt på kreditt til C ca 500 gram hasjisj og ytterligere ca 500 gram hasjisj til en annen person for tilsammen kr. 35000,-, eller å ha medvirket hertil,
nr. 3 D, - - -
II. legemiddelloven m.v. av 20. juni 1964 med senere endringer §43 annet ledd, jfr. §22, jfr. §20, - - -
nr. 1 A
ved den 16. mai 1982 i Oslo å ha vært i besittelse av en pose kokain,
III, samme lovs §43 første ledd, jfr. §22, jfr. §20, - - -
jfr. de samme forskrifter som nevnt i post II
nr. 1 A,
ved den 16. mai 1982 i Oslo å ha sniffet kokain. - - -
Ved straffutmålingen legges til grunn at det bak hasjsmuglingen til Norge står en narkotikaorganisasjon i London, og meget tyder på at tiltalte A har vært en slags hovedagent i Norge. I hvert fall var det han som hadde kontakten her i landet. Smuglingen hadde et profesjonelt preg. Det nevnes i denne forbindelse at det i tiltalebeslutningen nevnte «hulrom på bensintanken» var en beholder som rommet 13 liter. Alle tre tiltalte handlet ut fra et rent profittmotiv.
I skjerpende retning er det ellers for tiltalte A's vedkommende lagt vekt på at han i sin hasjvirksomhet utnyttet en ni år yngre venninne som han hadde skaffet seg i Oslo. I formildende retning er for hans vedkommende ikke annet å anføre enn at den lange varetektstiden for ham som for de to andre var en ekstra stor påkjenning. De satt alle lenge isolert og hadde også kontaktvanskeligheter p.g.a. at de var engelskmenn.
For tiltalte B's vedkommende er det i formildende retning lagt vekt på at han avla tilståelse. - - -