Rt-1983-1213

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1983-11-03
Publisert:	Rt-1983-1213 (288-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 3. november 1983 i l.nr. 126/1983
Parter:	Statsadvokat Iver Huitfeldt, aktor mot 1. A, 2. B og 3. C (forsvarer advokat Håkon Elvenes - til prøve).
Forfatter:	Endresen, Holmøy, Schweigaard Selmer, Løchen, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Saltvannsfiskeriloven (1955) §4, §6, Saltvannsfiskeriloven (1955), Straffeprosessloven (1887) §134, §377, §69, Forvaltningsloven (1967) §37

Dommer Endresen: Med hjemmel i §4 og §6 i lov om saltvannsfiskeriene av 17. juni 1955, jfr. kgl. res. av 17. januar 1964 utferdiget Fiskeridepartementet den 23. desember 1981 forskrifter om reguleringen av torskefisket i 1982. Forskriftene satte blant annet forbud mot å drive fiske etter torsk nord for den 62. breddegrad med andre redskaper enn trål, eller å ha fiskeredskap stående i sjøen for å fiske etter torsk i visse perioder i 1982. Det var etter disse forskrifter blant annet forbudt å drive slikt fiske i perioden 1.-10. januar 1982.

En del fiskere som var uenig i forbudet for denne periode trosset forbudet, og den 5. juli 1982 ble det av politimesteren i Lofoten og Vesterålen etter ordre fra statsadvokaten i Nordland utferdiget forelegg mot fiskerne C, B og A. Foreleggene gjaldt overtredelse av loven om saltvannsfiskeriene §69, jfr. §4, jfr. kgl. res. av 17. november 1964, jfr. Fiskeridepartementets bestemmelser av 23. desember 1981 §5 jfr. §1a.

Gjerningsbeskrivelsen i foreleggene er stort sett likelydende, og går ut på at de tre fiskere i tiden 4. til 5.-6. januar 1982 som skippere på henholdsvis M/K «D», M/K «E» og M/K «F» hadde fisket etter torsk og/eller hatt fiskeredskap stående i sjøen for å fiske etter torsk i område nord for den 62. breddegrad, hvilket medførte torskefangster på henholdsvis 1000, 50 og 800 kilo. Bøtene var i foreleggene satt til kr. 2500 for C og A og kr. 2250 for B.

Foreleggene ble ikke vedtatt, og sakene ble overensstemmende med straffeprosessloven §377 fjerde ledd sendt Vesterålen herredsrett til pådømmelse, hvor sakene i henhold til straffeprosessloven §134 ble forent til felles behandling.

Herredsretten avsa den 5. april 1983 dom i saken med slik domsslutning:

«C, født xx.xx.1944, B, født xx.xx.1944, og A, født xx.xx.1931, frifinnes.»

Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.

Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for fellelse.

De tiltalte hadde til sin frifinnelse dels hevdet at det forelå saksbehandlingsfeil ved utferdigelsen av forskriftene, og dels at forskriftene gikk utover hva departementet hadde hjemmel for i loven.

Den samlede rett fant at angrepet på departementets saksbehandling ikke kunne føre frem, mens flertallet, domsmennene, fant at den korte frist som var gitt, stred mot intensjonene i loven §4, og at departementet derfor hadde gått utenfor den fullmakt §4 gir hjemmel for.

Politimesteren i Lofoten og Vesterålen har i samråd med statsadvokaten i Nordland påanket herredsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og herredsrettens saksbehandling, ufullstendige domsgrunner.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge. Jeg deler herredsrettens syn på de tiltaltes innvendinger mot departementets saksbehandling, og er kommet til at den lovanvendelse herredsrettens flertall har lagt til grunn er uriktig.

Jeg behandler først de tiltaltes angrep på departementets saksbehandling. Dette retter seg mot to forhold, dels, og vesentlig, den korte frist fra vedtagelsen av forskriftene til disse ble satt i verk, og dels mot at ikke fiskerne i Vesterålen og Troms fikk anledning til å uttale seg på forhånd.

Til belysning av disse innsigelser finner jeg det nødvendig å rekapitulere hva som gikk forut for utferdigelsen av forskriftene.

I henhold til ordningen med 200 mils økonomisk sone er det Norge og Sovjetunionen som i fellesskap har forvaltningsansvaret for og forvaltningsretten til den norsk-arktiske torskestamme fordi disse landenes soner dekker bestandens utbredelsesområde. Rammene for det norske fiske behandles derfor på møtene i den norsk-sovjetiske fiskerikommisjon. Høsten 1981 hadde kommisjonen møte i Moskva i dagene 16.-20. november. Først på dette møte ble det oppnådd enighet om det totale kvantum torsk som kunne fiskes i 1982, og om fordelingen mellom de to land. På møtet ble drøftet den alvorlige nedgang i torskebestanden, og fra russisk side ble det pekt på den betydelige overskridelse av kvoten som året forut var skjedd fra norsk side.

Etter dette møte ble reguleringen av torskefisket behandlet på møte den 2. desember 1981 i det såkalte Reguleringsutvalg. Dette var høsten 1981 sammensatt av representanter for Norges Fiskarlag, Norsk Sjømannsforbund og fiskeriadministrasjonen. Dessuten møtte med talerett, men ikke stemmerett, representanter fra Norske Fabrikkskips Forening, Norske Fiskeriprodusenters Forening og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelforbund. Det var for Reguleringsutvalget klart at betydelige reguleringer var nødvendige, men delte meninger om hvorledes begrensningene i fisket skulle gjennomføres.

Også i 1981 var det til beskyttelse av torskebestanden innført fiskeforbud i visse perioder, blant annet i tiden 21. til 31. desember.

Da landsstyret i Norges Fiskarlag skulle ha møte i tiden forut for neste møte i Reguleringsutvalget, ble saken utsatt for at landsstyret skulle få anledning til å uttale seg og eventuelt komme med konkrete forslag om hvordan man kunne beskytte bestanden og holde seg innenfor kvoten. Landsstyret avgav sin innstilling den 12. desember 1981. Om fiske etter torsk med konvensjonelle redskaper uttalte landsstyret: «A. Organisasjonens prinsipielle syn på reguleringer av fisket med konvensjonelle redskap står fremdeles fast, men Landsstyret finner i den aktuelle situasjon likevel å måtte akseptere begrensninger også i disse redskapsgruppers torskefiske. B. Landsstyret finner at den reguleringsform som ble gjennomført i 1981 i hovedsak kan føres videre i 1982. Fiskestoppen om sommeren kan utvides til 4 uker i juni/juli. Likeledes kan Norges Fiskarlag vurdere en forlengelse med en uke i «begge ender» av stoppen i desember. Fiskestoppen i forbindelse med påsken må ikke vare lenger enn 2 uker og starter palmesøndag.»

Reguleringsutvalget kom så igjen sammen den 17. desember 1981, og utvalget avgav med 8 mot 3 stemmer sin innstilling til Fiskeridepartementet. Utvalgets flertall gikk inn for fiskestopp for konvensjonelle redskap i 1, 5, 8, 14, 15, 16, 27, 28, 29, 30, 50, 51 og 52 uke i 1982. Mindretallet tilrådde forslaget fra landsstyret i Norges Fiskarlag.

Under prosedyren for Høyesterett har det vært drøftet hva som ligger i landsstyrets uttalelse om «forlengelse med en uke i «begge ender» av stoppen i desember». Jeg kan ikke se det annerledes enn at en naturlig forståelse av dette uttrykk må innebære at Norges Fiskarlag ikke har vært fremmed for at den fiskestopp som hadde vært gjeldende i 1981 med de to siste ukene av desember, kunne forlenges med en uke mer i desember, og den første uke i januar.

Fiskeridirektørens innstilling av 22. desember var overensstemmende med Reguleringsutvalgets flertallsinnstilling.

Forut for departementets vedtak hadde representanter for fiskeriorganisasjonene et møte med statsråden. På dette møte oppnådde disse at den foreslåtte stopp i februar ikke ble omfattet av vedtaket. Etter dette møte fastsatte departementet forskriftene av 23. desember 1981 om regulering av fisket etter torsk med konvensjonelle redskaper i 1982.

Jeg nevner at det etter de forskjellige møter i de forberedende organer ble sendt ut pressemeldinger fra Fiskeridirektoratet, og i hvert fall fra den 18. desember måtte det være klart for alle berørte at det gikk mot fiskestopp i begynnelsen av januar. Forskriftene ble kunngjort gjennom Norsk Rikskringkasting 29. og 30. desember 1981. De tiltalte har for øvrig erkjent at de hadde kjennskap til forbudet i forskriftene, og at deres fiske i begynnelsen av januar var ment som en demonstrasjon.

Det kunne nok ha vært en fordel om også representanter for de lokale fiskeinteresser som ble berørt av reguleringen, hadde hatt anledning til å uttale seg direkte. Loven stiller ikke noe slikt krav, og jeg kan under de foreliggende omstendigheter ikke se at det her er begått noen feil. De forberedende organer har hatt en meget bred sammensetning innen næringen, og forberedelsen fyller etter mitt syn det krav som forvaltningsloven §37 stiller hva angår den utredningsplikt, den forhåndsvarsling og den uttalelsesadgang som skal gå forut for forskrifters vedtagelse. Særlig må Norges Fiskarlag, dels ved sine representanter i Reguleringsutvalget og dels ved den adgang landsstyret var gitt til å uttale seg, kunne påregnes å vareta interessene til de fiskere som her ble berørt.

Det er naturligvis beklagelig, særlig for de fiskere som hadde omstilt seg fra hysefiske til torskefiske, at det ikke kunne gis lengre varsel hva angår perioden fra 1. til 10. januar, og de tiltaltes forsvarer har da også uttalt at det kun er mot denne periode ugyldighetsinnsigelsen retter seg. Hensett til den alvorlige ressurssituasjon og den tidsnød departementet var kommet i ved den sene avklaring av Norges kvote, kan jeg ikke se at dette forhold kan føre til forskriftenes ugyldighet.

Departementets vurdering av at perioden 1.-10. januar var nødvendig å ta med for å oppnå det resultat som den kritiske ressurssituasjon tilsa, er et skjønn som ligger utenfor hva domstolene kan prøve.

Jeg kan således i likhet med herredsretten ikke se at de tiltaltes påstand om feil saksbehandling kan føre frem.

Jeg finner som nevnt at den lovanvendelse som herredsrettens flertall har bygd på er uriktig.

Jeg finner det overhodet ikke tvilsomt at §4 i lov om saltvannsfiskeriene gir departementet hjemmel til å beslutte fiskestopp for å beskytte torskeressursene og til å sikre oppfyllelse av våre internasjonale forpliktelser. Noe annet er heller ikke påstått.

De tiltalte har hevdet at departementet ved utferdigelsen av forskriftene har gått utover hva denne hjemmel gir anledning til når det gjelder forbudet mot fiske i perioden 1.-10. januar. De har anført at departementet har opptrådt i strid med den varsomhetsplikt som følger av §4, og at forbudet er vilkårlig og et myndighetsmisbruk.

Det er vist til uttalelser i forarbeidene til loven om at fiskeriadministrasjonen må bruke sin myndighet etter §4 så varsomt som mulig, og at dette særlig gjelder inngrep som endrer tilvante forhold. I relasjon til denne varsomhetsuttalelse kan - hevdes det - den korte frist og de tiltaltes ønske om å få uttale seg spille inn.

I forarbeidene er det imidlertid også vist til at det på dette område er behov for en fullmaktsordning som gir administrasjonen hjemmel for å gripe inn hurtig og effektivt. Etter det som er opplyst om bakgrunnen for de forskrifter som her ble gitt, finner jeg det klart at forskriftene hadde hjemmel i loven.

Anførselen om at forskriftene er utslag av vilkårlighet og myndighetsmisbruk, kan det overhodet ikke være grunnlag for.

Når de forberedende instanser og departementet, som her, grundig har vurdert de kryssende hensyn på en saklig måte, kan jeg ikke se at departementet har gått utover sin fullmakt.

Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende.

Schweigaard Selmer, Løchen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Simon Hals med domsmenn): - - -

Retten bemerker:

I dagene 16.-20. november 1981 ble det avholdt møte i «Den blandede norsk- sovjetiske fiskerikommisjon» for bl.a. å regulere fisket etter norsk-arktisk torsk og hyse, og fastsetting av kvoter for 1982. Det ble i møtet av begge parter uttrykt «alvorlig bekymring over den fortsatte reduksjon i torskebestanden.»

Den totale kvote av torsk ble satt til 340000 tonn, hvorav Norge ble tildelt 197500 tonn torsk.

Reguleringsutvalget for fiskeriene hadde møte den 2. desember 1981, men man kom på møtet ikke frem til noen endelig fordeling av kvoten mellom trålere og konvensjonelle redskaper og heller ikke til andre reguleringer i fisket.

I pressemelding etter møtet ble det gjort rede for resultatet av forhandlingene mellom Norge og Sovjetunionen, og det ble spesielt pekt på at torskekvoten «er langt mindre enn det norske fiskere kunne greie å ta, dersom de fikk fiske fritt.»

Det ble likeledes presisert at «Det må meget strenge reguleringer til for at Norge skal kunne greie å begrense sitt fiske til det avtalte kvantum».

Protokollen fra møtet den 2. desember ble bl.a. sendt Norges Fiskarlag, og i møte den 12. desember vedtok Fiskarlagets Landsstyre bl.a. følgende angående konvensjonelle redskaper:

«Landsstyret finner at den reguleringsform som ble gjennomført i 1981 i hovedsak kan føres videre i 1982. Fiskestoppen om sommeren kan utvides til 4 uker i juni/juli. Likeledes kan Norges Fiskarlag vurdere en forlengelse med en uke i «begge ender» av stoppen i desember. Fiskestoppen i forbindelse med påsken må ikke vare lenger enn 2 uker og starte palmesøndag.»

Vedtaket ble den 14. s.mnd. overført Fiskeridirektoratet pr. telex og senere bekreftet i brev av 15. s.mnd., mottatt i direktoratet den 17de.

Samme dag, altså den 17. desember, hadde Reguleringsutvalget nytt møte. Et flertall på 9 medlemmer anbefalte da fiskestopp i ukene 1, 5, 8, 14, 15, 16, 27, 28, 29, 30, 50, 51 og 52/1982, mens et mindretall på 3 anbefalte det foran inntatte forslag fra Norges Fiskarlag.

Den 18. desember ble det i pressemelding fra Fiskeridirektoratet gjort rede for flertallets anbefaling.

I telex av 22. desember til Fiskeridepartementet kom så Fiskeridirektøren med sin anbefaling, som så resulterte i at departementet den 23. desember fastsatte forskriftene av samme dag, hvoretter fiske med andre redskaper enn trål skulle være forbudt bl.a. i tiden 1. til 10. januar 1982.

Etter Fiskeridirektørens anmodning ble det i «melding om fisket» den 29. og 30. desember gjort rede for forskriftene og fiskestoppen fra 1. til 10. januar 1982.

Forskriftene er inntatt i lovtidende nr. 38/81, som utkom 14. januar 1982.

Det er på det rene at reguleringsbestemmelsene ble meget dårlig mottatt av kystfiskerne her nordpå.

Ifølge fremlagte avisutklipp ble det således visstnok den 28. desember holdt møte på Finnsnes, hvor ca 200 fiskere deltok. Fra dette møte ble det sendt telegram til fiskeriministeren og bedt om at reguleringsbestemmelsene måtte endres, og det ble bl.a. understreket at 11 ukers fiskestopp i 1982 kunne forårsake stagnasjon og fraflytting langs kysten i Nord-Norge. I motsatt fall ville fiskerne overveie å trosse vedtaket og sette bruk i sjøen den 2. januar 1982.

Etter det opplyste, kom det negativt svar fra fiskeriministeren, og i møte på Andenes en gang i mellomjulen, ble det mot 1 stemme vedtatt å sette bruket den 4. januar 1982.

Det er uklart hvor mange fiskere som satt bruket den 4. januar, men det er i alle fall foretatt 14 anmeldelser, 7 mot fiskere fra Øksnes og 6 mot Andenesfiskere, hvorav de 3 tiltalte.

Samtlige saker ble opprinnelig henlagt av politimesteren i Lofoten og Vesterålen, idet de aller fleste hadde satt bruket på steder hvor det ikke kunne sies å være fiske etter torsk. Henleggelsesbeslutningen ble for de tiltaltes vedkommende omgjort av statsadvokaten i Nordland, idet disse ble ansett for faktisk å ha fisket på steder, hvor man måtte regne med å få torsk.

Retten finner på grunnlag av de tiltaltes erkjennelser bevist, at de har foreholdt seg som beskrevet i foreleggene, nemlig at de den 4. januar 1982 satte garn på feltet utenfor Andenes, og tiltalte nr. 1 trakk garnene den 5. januar, mens de to øvrige ventet med å trekke til den 6. januar

Det er også på det rene at de har fått fangst som angitt i foreleggene.

De tiltalte har ellers erkjent, at settingen av bruket var ment som en ren demonstrasjon mot de fastsatte reguleringsbestemmelser, som de var helt uenige i.

Det er således på det rene at de tiltalte objektivt sett har overtrådt forskriftene om fiskestopp i tiden 1. til 10. januar 1982.

Til sin frifinnelse har imidlertid de tiltalte påberopt seg at forskriftene ikke kan ansees som gyldige for så vidt angår den aktuelle fiskestopp, både p.g.a. saksbehandlingsfeil, og p.g.a. at de for så vidt er i strid med hjemmelsloven, d.v.s. §4 i lov om saltvannsfiskeriene.

Når det gjelder saksbehandlingen, er det pekt på, at den ikke begynte før den 2. desember 1981 med Reguleringsutvalgets møte, og frem til jul er det da så kort tid, at en behandling ikke kunne bli forsvarlig.

Således var det ikke mulig å få innhentet uttalelse fra de som ble mest berørt av en fiskestopp i januar, nemlig fiskerne i Vesterålen og Troms.

Når det spesielt gjelder Andøyfiskerne er det pekt på at de hvert år før jul «legger om» fra seifiske til torskefiske, og når det først er gjort, er det temmelig kostbart å gå tilbake til seifiske.

At de særlig berørte fiskere ikke ble hørt på forhånd, er en mangel og strider mot intensjonen i §4 i lov om saltvannsfiskeriene, nemlig den forutsetning at fiskeriadministrasjonen må bruke sin myndighet med så stor varsomhet som mulig, spesielt når det er spørsmål om inngrep som endrer innarbeidede og tilvante forhold, og at det blir lagt tilbørlig vekt på uttalelser som kommer fra fiskernes organisasjoner. Det er i denne forbindelse vist til forarbeidene til loven om saltvannsfiskeriene, særlig innstilllingen side 5 og 6. (til §4).

Hvis disse krav var blitt fulgt, ville det etter de tiltaltes mening ikke ha blitt fiskestopp i januar i det hele tatt.

Det er ellers hevdet, at Fiskeridepartementet ved fastsettelse av fiskestoppen i januar har gått ut over sin fullmakt etter §4 i lov om saltvannsfiskeriene.

Også her er det vist til loven forarbeider for så vidt angår §4, hvor det er presisert hvilke hensyn man skal ta, nemlig at man skal vise stor varsomhet når det dreier seg om tilvante forhold, samt at man skal legge tilbørlig vekt på fiskernes uttalelser. Dette innebærer at reguleringen måtte skje på en annen måte som kunne aksepteres av fiskerne, og som gir en rimelig grad av forutberegnelighet.

Departementet har ikke vært så «varsom» som mulig, når forskriftene først ble utferdiget den 23. desember og gjort kjent den 29de., idet det da ikke var mulig for fiskerne å innrette seg etter de nye forhold. Med dette har departementet satt seg ut over sin fullmakt etter loven §4, og ugyldighet må da bli følgen.

Retten finner at saksbehandlingen som sådan har vært tilstrekkelig grundig til å gi Fiskeridepartementet grunnlag til å fastsette forskrifter om fiskestopp for 1982.

I denne forbindelse bør det etter rettens mening tas utgangspunkt i den kvoteavtale som ble inngått med Sovjet i møte 16.-20. november 1981, hvor den norske kvote ble «langt mindre enn de norske fiskere kunne greie å ta, dersom de fikk fiske fritt».

Det var etter dette på det rene, at fisket i 1982 måtte reduseres betydelig i forhold til 1981, og det var dette som var grunnlaget for Reguleringsutvalgets forhandlinger i møtet den 2. desember 1981.

Som det fremgår av pressemeldingen samme dag, kom ikke utvalget med noen konkrete anbefalinger, men «drøftet inngående forskjellige reguleringsformer som eksempelvis begrensninger i antall garn, utvida helgefredning og fiskestopp i visse perioder.»

Ellers er det i pressemeldingen opplyst, at nytt møte ville bli avholdt den 17. desember, og at «til den tid vil Norges Fiskarlags landsstyre ha fått anledning til å ta standpunkt i saken på bakgrunn av ordskiftet i Reguleringsutvalget i dag».

Norges Fiskarlags landsstyre fattet så sitt vedtak i møte 12. desember, hvoretter Reguleringsutvalget i møte den 17. desember ga de anbefalinger som danner grunnlag for Fiskeridirektørens innstilling og Fiskeridepartementets fastsettelse av forskriftene.

Riktignok er det så, at fiskerne i Vesterålen og Troms ikke fikk saken direkte forelagt seg eller de lokale fiskarlag til uttalelse. Det er også et faktum at en fiskestopp i begynnelsen av januar vil ha spesiell stor betydning for dem, fordi torsken på den tiden er på vandring forbi Vesterålens ytterside og til Lofoten, og det er erfaringsmessig et meget godt fiske da.

Tross dette kan imidlertid ikke retten finne at manglende uttalelse fra Vesterålsfiskerne kan sies å være en saksbehandlingsfeil som gjør forskriftene ugyldige for så vidt angår fiskestoppen i januar.

Det vises da først og fremst til at Norges Fiskarlag hadde hatt saken til uttalelse før Reguleringsutvalget kom med sin anbefaling.

Enda viktigere er det imidlertid at det blant Reguleringsutvalgets 11 medlemmer var hele 5 fra Norges Fiskarlag, og disse må da forutsettes å ha god greie på de spesielle forhold som gjør seg gjeldende for Vesterålsfiskerne. Av disse 5 var det 2 som anbefalte fiskestopp i januar, mens de 3 andre anbefalte forslaget til Fiskarlagets landsstyre.

På møtet var ellers til stede generalsekretæren i Norges Fiskarlag så vidt forståes med talerett, men ikke stemmerett.

På denne bakgrunn må man gå ut fra at Reguleringsutvalget har hatt muligheter for å ta nødvendig hensyn til de «kryssende interesser» da anbefalingen ble gitt.

Ellers er å bemerke, at både fiskeridirektøren og ekspedisjonssjefen i Fiskeridepartementet var medlemmer av Reguleringsutvalget, og det kan da heller ikke være tvil om at også departementet hadde nødvendig kunnskap om forholdene.

Etter dette kan ikke forskriftene kjennes ugyldige p.g.a. mangler ved selve saksbehandlingen.

Forskriftene trådte i kraft den 23. desember, men ble ikke kunngjort før den 29. s.mnd., og da i form av melding til NRK, som ble lest opp i «melding om fisket» denne dag og den 30. desember

Det er klart at det med så kort tid mellom kunngjøring og iverksettelse, vil kunne oppstå problemer, spesielt da med eventuell omstilling.

De tiltalte har her påberopt seg, at de med lenger frist kunne ha fortsatt med seifisket. Som forholdet var, hadde de imidlertid «lagt om» til torskefiske, og de hadde da ikke reelle muligheter for å gå tilbake til seifisket.

Forsvareren har her hevdet, at Fiskeridepartementet har gått lenger enn det er hjemmel til etter §4 i lov om saltvannsfiskeriene, og at de tiltalte av den grunn må frifinnes.

Retten har her delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, domsmennene, mener at de tiltalte må frifinnes. Når det i et tilfelle som dette er gitt så kort frist fra kunngjøring til iverksettelse, så strider dette etter flertallets mening mot intensjonene i loven §4, slik de er kommet til uttrykk i forarbeidene. Det vises da særlig til innstillingen side 5, hvor komitéen i sine alminnnelige bemerkninger uttaler - etter først å ha uttrykt sterk tvil m.h.t. de utstrakte fullmakter for administrasjonen:

«Komitéen har imidlertid til tross for sine betenkeligheter ikke funnet grunn til å gjøre noen endringer i det fullmaktssystem som loven bygger på.

Komitéen vil i denne forbindelse ikke unnlate å bemerke, at når den har funnet å kunne tilrå departementets forslag med hensyn til fullmaktsordningen, er det under den uttrykkelige forutsetning at fiskeriadministrasjonen må bruke sin myndighet så varsomt som mulig. En tenker da særlig på inngrep som endrer tilvante forhold.»

Kravet til ansvar og varsomhet ved bruk av fullmakten er også understreket av komitéen i dens særbemerkninger til §4.

Når det er gitt såvidt kort frist, er det etter flertallets mening ikke tatt tilbørlig hensyn til at det her dreier seg om innarbeidede og tilvante forhold, og hvor fiskerne - allerede før forskriftene var kunngjort - hadde innrettet seg på å gå over til torskefiske og med de økonomiske konsekvenser dette innebærer. Det vises i denne forbindelse til at fiskeriministeren - Listau - i sin vitneforklaring for Oslo forhørsrett ga uttrykk for «at fiskerne generelt har krav på å kunne planlegge sin virksomhet og derfor få beskjed i god tid om nye reguleringer av fisket». Han ga også uttrykk for, at det normalt ville være rimelig med en frist på 14 dager til 3 uker før en regulering ble satt i verk.

Sett på denne bakgrunn har Fiskeridepartementet - etter flertallets mening - gått ut over den fullmakt §4 gir hjemmel for, når det er fastsatt fiskestopp i januar 1982, og de tiltalte må derfor bli å frifinne.

Mindretallet, rettens formann, er enig med flertallet i at fristen har vært temmelig kort mellom kunngjøringen den 29. desember og iverksettelsen den 1. januar, men kan ikke finne at det bør føre til frifinnelse av de tiltalte.

Selv om kravene til varsomhet ved bruk av fullmakten etter §4 i lov om saltvannsfiskeriene også gjelder i dag, så må man ved vurderingen først og fremst se på formålet med bestemmelsen, nemlig at det «for å sikre en rasjonell og forsvarlig utøvelse av de forskjellige fiskerier» kan være nødvendig med temmelig drastiske reguleringsinngrep, som f.eks. fiskestopp.

Det er naturligvis ønskelig at de en regulering går ut over, får beskjed i god tid, men det må etter mindretallets oppfatning «ligge i systemet» at det p.g.a. forholdene kan være nødvendig med temmelig øyeblikkelige inngrep. Hvis det ellers ikke er noe å utsette på selve saksbehandlingen, antar mindretallet at det skal svært mye til før fastsettingen av en kort frist kan sies å være ulovhjemlet.

Slike forhold har tydeligvis etter departementets skjønn foreligget i denne sak, og dette skjønn kan ikke domstolene overprøve, hvis det da ikke er helt vilkårlig.

Slik vilkårlighet finnes ikke å foreligge. Det må antas å ha vært nødvendig å handle raskt for å redusere oppfisket kvantum i 1982, slik at den fastsatte kvote ikke skulle bli overfisket. At det da ble ansett nødvendig med fiskestoppen i januar, var nettopp fordi fisket etter torsk da erfaringsmessig var meget godt.

Under slike forhold må etter mindretallets mening hensynet til fiskerne være ivaretatt i og med Reguleringsutvalgets pressemelding av 18. desember 1981, hvoretter det ble anbefalt fiskestopp i første uke av 1982. Det ansees i denne forbindelse på det rene, at pressemeldingen så å si omgående ble kjent blant fiskerne, som da hadde - om ikke god tid - så i alle fall tilstrekkelig tid til å forberede seg på fiskestoppen.

Mindretallet mener således, at de tiltalte har gjort seg skyld i straffbar overtredelse av forskriftene om fiskestopp. - - -