Rt-1983-1378
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1983-11-25 |
| Publisert: | Rt-1983-1378 (318-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 25. november 1983 i l.nr. 176 B/1983 |
| Parter: | Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Røstad, Hellesylt, Endresen, Sandene, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, §350, Veitrafikkloven (1965) §227, §22, §350, Straffeprosessloven (1887) §342, §39, §62, §63, §31 |
Dommer Røstad: Rana herredsrett avsa 22. september 1983 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1947, dømmes for en overtredelse av vegtrafikkloven §22 første ledd jfr. §31, en overtredelse av straffeloven §350 og tre overtredelser av straffeloven §227, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd til en straff av fengsel i fem - 5 - måneder med fradrag av 85 - åttifem - dager for utholdt varetektsarrest.
Påtalemyndigheten bemyndiges til for et tidsrom inntil 5 - fem - år å anvende sikringsmidler mot ham som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 pkt. a-f.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Domfelte har påanket dommen. Han har påstått dommen opphevet for en av domfellelsene etter straffeloven §227 - tilleggstiltalens post d). Han har videre gjort gjeldende at det hefter så vesentlige saksbehandlingsfeil ved avgjørelsen av påstanden om sikringsbemyndigelse at denne del av dommen bør oppheves. Anken retter seg også mot straffutmålingen, som anses å være for streng.
Anken må tas til følge.
Jeg behandler først et spørsmål som er tatt opp utenom anken. Domfelte er kjent skyldig i overtredelse av straffeloven §350 for et forhold som i tiltalebeslutningen var henført under loven §227. Det forhold som ble lagt til grunn for domfellelsen, er i premissene beskrevet slik: Sammen med en ukjent person ringte tiltalte på i leiligheten til en kvinnelig leieboer «ved 18.00 tiden den 21. desember 1982. Da denne åpnet og så tiltalte gjemt bak døren ble hun «veldig redd» og smelte øyeblikkelig døren igjen. Tiltalte sparket flere ganger kraftig i døren, men det oppstod ingen skader. Retten finner det på denne bakgrunn bevist at tiltalte forsøkte å trenge seg inn i B's leilighet ved å sparke til døren». På et annet sted i premissene er det videre anført: «Hans atferd den 21. desember 1982 som beskrevet ovenfor er imidlertid utilbørlig og han må derfor bli å dømme for overtredelse av straffeloven §350».
Verken i premissene eller i domsslutningen er det angitt om fellelsen gjelder §350 første eller annet ledd, likesom det heller ikke i rettsboken er anført noe om at partene har hatt anledning til å uttale seg om den endrede subsumsjon, jfr. regelen i straffeprosessloven §342 annet ledd. Domsgrunnenes beskrivelse av tiltaltes forhold gir ikke tilstrekkelig grunnlag for henføring under straffeloven §350 første ledd, og jeg kan heller ikke se at premissene gir en beskrivelse som fyller gjerningsinnholdet etter bestemmelsens annet ledd. Dommen må således oppheves for dette punkts vedkommende.
Anken over fellelsen etter tilleggstiltalens post d) er begrunnet slik:
«Retten konstaterer først at ingenting kan hentes ut fra tiltaltes egen forklaring idet tiltalte først ikke kunne utelukke å ha sagt den uttalelsen som refereres i tiltalen, mens han senere benektet det samme. Retten konstaterer videre at tiltalte ikke hadde fremsatt noen trusler overfor assisterende sosialsjef Sissel Rønning og heller ikke overfor andre ansatte ved kontoret. Retten konstaterer deretter at noen vekt ikke kan legges på Sissel Rønnings forklaring for retten. Jeg tilføyer her at hun under hovedforhandlingen henviste til sin lovbestemte taushetsplikt når det gjaldt forholdet til andre klienter og også andre ansatte ved sosialkontoret. Deretter domfelles tiltalte utelukkende på grunnlag av sin egen forklaring som retten først har konstatert ikke inneholder noen erkjennelse av at han har sagt det tiltalen omfatter. Av en slik domsbegrunnelse går det ikke an å se hvilke beviskrav herredsretten har stilt for domfellelsen. Den eneste mulighet for domfellelse etter dette punkt i tiltalen ville ha vært at saken for dette punkts vedkommende ble utsatt inntil den/de av de ansatte ved sosialkontoret som hadde fått referert uttalelsen av andre sosialklienter, var blitt løst fra sin taushetsplikt og kunne møte i retten. I tillegg viser jeg til det retten selv konstaterer: Sosialkontorets brev som danner grunnlaget for tiltalen er skrevet etter 18. juni 1983, se tiltalens post I c. Når sosialkontorets brev sammenholdes med utformingen av tiltaleposten, er det innlysende at det ikke er samsvar mellom innholdet i brevet og gjerningsbeskrivelsen. Når den uttalelsen fra tiltalte overfor en sosialarbeider, som retten legger til grunn som bevis, ikke engang er tidfestet er det heller ikke på dette punkt mulig å se om det er sammenheng mellom domfellelsen og tiltalen.»
Under henvisning til disse anførsler i ankeerklæringen har forsvareren under ankeforhandlingen påstått dommen opphevet på dette punkt. Aktor har erklært seg enig i dette.
Etter min oppfatning oppfyller premissene på dette punkt ikke kravene for fellelse etter §227, og jeg mener at denne del av dommen må oppheves.
Jeg er således kommet til at dommen må oppheves på to punkter, og slik denne sak står, bør dette forhold få betydning for straffutmålingen. Jeg nevner at herredsretten ved straffutmålingen i skjerpende retning særlig fremhevet det tilfelle av trusel som nå oppheves. Jeg er kommet til at straffen bør settes ned til 120 dager. Det er opplyst at domfelte etter domsavsigelsen har sittet i varetekt, og at han tilkommer ytterligere 61 dager for varetektsfengsel. Etter dette vil den fastsatte straff i sin helhet være utholdt ved varetekt.
Som jeg allerede har nevnt, har påtalemyndigheten fått bemyndigelse til å anvende sikringsmidler, etter straffeloven §39 nr. 1 a-f, med en lengstetid på 5 år. Slik denne sak foreligger, finner jeg ikke grunn til å drøfte hvorvidt loven vilkår for anvendelse av sikring her er oppfylt og om sikring bør gis. Etter mitt skjønn hefter det så vidt betydelige feil ved forberedelsen av sikringssaken at påtalemyndighetens påstand om bemyndigelse ikke kan tas til følge.
Det har i denne sak ikke vært oppnevnt sakkyndige til å foreta egentlig judisiell observasjon. For retten ble fremlagt en «foreløpig rettspsykiatrisk erklæring», utarbeidet av overlege Olaf Hunstad ved X Psykiatriske Sykehus. Overlegen, som kjente observanden fra flere opphold denne hadde hatt ved sykehuset, uttalte her blant annet:
«Det er meget som taler for at obs. har mangelfullt utviklede og/eller varig svekkede sjelsevner og det er mulig at obs. kan, . . . være farlig for andres liv og helse når han er påvirket av alkohol. Jeg tror ikke man kommer stort lenger i utredningen av observandens psyke om man gjennemfører en fullstendig judiciell observasjon. Jeg vil imidlertid foreslå at man forelegger saken for statsadvokaten i X med spørsmål om slik observasjon skal foretas.»
For herredsretten ble også dokumentert en erklæring som stadslegen/fengselslegen i Y hadde avgitt under etterforskningen. Legen uttalte her at han på grunn av fremkomne opplysninger anså at siktede kunne «være en potensiell fare særlig under innvirkning av alkohol og jeg vil foreslå at det blir utført judisiell observasjon av ham».
Det fremgår ikke av saksdokumentene at statsadvokaten har truffet beslutning om at utføring av judisiell observasjon ikke skulle foretas - ut fra et synspunkt om at det her skulle foreligge tilstrekkelig materiale til å fremme sak med påstand om anvendelse av sikring.
De erklæringer som jeg her har nevnt, fyller ikke kravene til egentlig rettspsykiatrisk erklæring. Som foreløpige erklæringer har disse heller ikke vært forelagt Den rettsmedisinske kommisjon til gjennomgåelse.
Etter mitt skjønn kan retten i dette tilfelle ikke sies å ha truffet avgjørelse i sikringsspørsmålet på et forsvarlig grunnlag. Det er ikke forholdt i samsvar med den langvarige praksis som har krevd at det til avgjørelse av sikringsspørsmålet skal foreligge uttalelse fra to oppnevnte sakkyndige, jfr. blant annet avgjørelse i Rt-1931-1130 og Riksadvokatens rundskriv av 18. januar 1932. I praksis har det også vært krevd at sak om sikring ikke skal søkes fremmet før en har fått uttalelse fra Den rettsmedisinske kommisjon, jfr. Riksadvokatens rundskriv av 4. februar 1948. Jeg tilføyer ellers at i denne sak møtte ingen sakkyndig for retten for å uttale seg om tiltaltes sinnstilstand. Ut fra disse forhold mener jeg at påtalemyndighetens påstand om bemyndigelse til anvendelse av sikring ikke skulle ha vært tatt til følge.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår tilleggstiltalens post d og fellelsen etter straffeloven §350.
I herredsrettens dom gjøres for øvrig disse endringer:
1. Straffen settes til fengsel i 120 - ett hundre og tjue - dager som er utholdt ved varetektsfengsel.
2. Påtalemyndighetens påstand om bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 tas ikke til følge.
Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende.
Endresen, Sandene og Tønseth: Likeså.