Rt-1983-1423
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1983-08-25 |
| Publisert: | Rt-1983-1423 (330-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 25. august 1983 i l.nr. 253 K/1983 |
| Parter: | Vidar Aksnes (advokat Olav Leira) mot Sigvard Hamstad (advokat Per Boje Skogen). |
| Forfatter: | Sandene, Michelsen, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1975) §2-10, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Ved dom var Sigvard Hamstad dømt til å betale Vidar Aksnes kr. 9425,- pluss renter samt saksomkostninger kr. 7760,-. Det ble holdt avsetningsforretning for beløpet i Hamstads boligeiendom 3. oktober 1980.
Hamstad anket til lagmannsretten som 2. juli 1982 stadfestet herredsrettens dom og tilkjente Aksnes saksomkostninger. Hamstad betalte omkostningene for lagmannsretten, men for øvrig skjedde ingen oppfyllelse.
Den 13. august 1982 begjærte Vidar Aksnes tvangsauksjon over Hamstads boligeiendom for det beløp Hamstad skyldte ham. Hamstad påberopte seg 8. september 1982 dekningsloven §2-10, men uten å gi opplysninger om hva han hadde gjort for å skaffe seg annen bolig.
Den 15. oktober 1982 avsa Inderøy namsrett kjennelse om at Sigvard Hamstads begjæring om å unnta eiendommen som dekningsobjekt etter dekningsloven §2-10 ikke ble tatt til følge.
Sigvard Hamstad påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett som 11. mai 1983 avsa kjennelse om at tvangsauksjon bare kunne gjennomføres om det ble skaffet Hamstad annen bolig som med hensyn til beliggenhet, størrelse, pris og andre forhold tilfredsstillet rimelige krav.
Vidar Aksnes påkjærte til Høyesteretts kjæremålsutvalg som bemerket:
«Det dreier seg i dette tilfellet om et videre kjæremål, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har da bare den kompetanse som går frem av tvistemålsloven §404. Dette innebærer i nærværende sak at utvalget bare kan prøve om lagmannsretten har begått feil i saksbehandlingen, eller har lagt en uriktig tolking av en lovforskrift til grunn for sin avgjørelse.
Kjæremålsutvalget finner det klart at angrepet på lagmannsrettens saksbehandling ikke kan føre frem.
Lagmannsretten har funnet at vilkårene etter dekningsloven §2-10 for å gjennomføre tvangssalg av motpartens boligeiendom ikke er oppfylt. I denne forbindelse har lagmannsretten uttalt at det må komme debitor til gode at han har utvist aktivitet, også om denne er utvist på et senere tidspunkt enn da utlegg ble tatt, (jfr. bestemmelsens annet ledd).
Kjæremålsutvalget påpeker innledningsvis at det i dette tilfellet begjæres tvangssalg på grunnlag av en avsetningsforretning. Debitors plikt etter dekningsloven §2-10 annet ledd til å utvise aktivitet kan da ikke inntre før den rettsavgjørelse avsetningsforretningen knytter seg til, er blitt rettskraftig. Rettskraften inntrådte her først etter at tvangssalg var begjært.
Bestemmelsen i dekningsloven §2-10 første ledd tar sikte på å sikre bopelen ved tvangssalg. Bestemmelsene modereres ved annet ledd som pålegger debitor en plikt til etter evne å søke å skaffe seg en annen bolig. Etter den ordlyd regelen i annet ledd har, synes en aktivitet fra skyldnerens side å være relevant når den bare er utvist forut for det tidspunkt da beslutning etter første ledd skal tas, i alle fall i første instans. Denne forståelsen stemmer også med hensikten med bestemmelsene. I dette tilfellet har lagmannsretten i faktisk henseende lagt til grunn at debitor har utvist en aktivitet forut for det tidspunkt da det skal fattes beslutning i namsretten.
Man kan dog ikke forstå disse bestemmelser dithen at det i alle tilfeller vil kreves en aktivitet fra debitors side. Dersom skyldneren har forholdt seg passiv, men retten ut fra opplysningene i saken finner å måtte legge til grunn at det ikke vil være mulig innen rimelig avstand å skaffe debitor en annen bolig, synes etter annet ledd sammenholdt med første ledd og den hensikt som ligger bak loven ordning, vilkårene for å gjennomføre tvangssalg av boligeiendommen ikke å være til stede. I dette tilfellet må man forstå lagmannsretten dithen at den på grunnlag av sosialkontorets brev, som er gjengitt i lagmannsrettens kjennelse, har funnet at det på angjeldende tidspunkt ikke var mulig å skaffe motparten annen bolig innen kommunen.
Lagmannsretten har etter dette ikke bygget sin avgjørelse på en feilaktig tolking av en lovforskrift.
Kjæremålet har ikke ført frem. Hensett til den tvil saken må sies å ha frembudt, finner imidlertid kjæremålsutvalget at hver av partene bør bære sine omkostninger i anledning det videre kjæremål.
Kjennelsen er enstemmig.»