Hopp til innhold

Rt-1983-1425

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1983-08-25
Publisert: Rt-1983-1425 (331-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Kjennelse 25. august 1983 i l.nr. 254 K/1983
Parter: A/S Kikki Modelle (advokatfullmektig Bernt Jacob Pettersen) mot Adelheid Askeland (advokat Ingeleiv Utne).
Forfatter: Sandene, Michelsen, Røstad
Lovhenvisninger: Domstolloven (1915) §156, Husleieloven (1939) §35, §51, Prisloven (1953) §59, §154, Tvistemålsloven (1915), §18


A/S Kikki Modelle gikk til sak mot Adelheid Askeland med krav om å få nedsatt husleien samt krav om tilbakebetaling av for meget innbetalt leie, jfr. husleieloven §35 og prisloven §59, jfr. §18.

Aksjeselskapet fikk medhold av Bergen byrett, og Adelheid Askeland anket til Gulating lagmannsrett. Ankemotparten krevet prinsipalt anken avvist, idet det ble gjort gjeldende at ankefristen var 14 dager, og at anken således var for sent fremsatt. Den ankende part hevdet at saken i det vesentlige gjaldt forholdet til prisloven §18, jfr. §59, og at det derfor måtte være den alminnelige ankefrist på 2 mnd. som gjaldt. Subsidiært ble det begjært oppreisning for fristforsømmelsen.

Gulating lagmannsrett la til grunn at ankefristen var 14 dager og således oversittet. Men den fant at den ankende part i rett tid hadde begjært oppreisning, jfr. domstolsloven §154, og at fristoversittelsen ikke kunne legges den ankende part eller hans prosessfullmektig til last. Man fant derfor å kunne ta oppreisningsbegjæringen til følge. I det videre kjæremål uttalte kjæremålsutvalget:

«Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem, og skal bemerke:

Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at ankefristen i dette tilfellet er 14 dager, jfr. husleieloven §51 første ledd.

Det primære krav som fremmes av saksøkeren, er at husleien for lokalene skal reguleres. Saken gjelder således i første rekke et krav som klart grunnes på husleieloven bestemmelser i §35 første ledd. Dersom saksøkeren ikke hadde fått medhold på dette punkt, kan det ikke være tvilsomt at anken for å være lovlig, måtte erklæres innen den fristen som er fastsatt i husleieloven §51. Løsningen på spørsmålet om hvilken fristbestemmelse som skal anvendes, kan ikke avhenge av hvilket resultat domstolen i første instans kommer til. Det er sakens art, ikke dens utfall som er bestemmende for hvilken ankefrist som skal nyttes.

Det øvrige krav som gjøres gjeldende, og som er et forlangende om å få tilbakebetalt for meget erlagt husleie, er avledet av kravet om at leien skal settes ned. Et slikt avledet eller aksessorisk krav kan ikke medføre at det er tvistemålsloven bestemmelser om ankefristen som får anvendelse.

Ankefristen er etter dette forsømt.

Lagmannsretten har gitt oppreisning for forsømmelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har da bare den kompetanse som går frem av domstolloven §156 annet ledd. Det kan bare prøves om det her etter loven er adgang til å gi oppreisning.

Lagmannsretten har slått fast at forsømmelsen ikke er forsettlig, og at den ikke kan legges den ankende part til last. Det er da etter loven adgang til å gi oppreisning. Den kjærende parts øvrige angrep på lagmannsrettens avgjørelse, kan kjæremålsutvalget ikke ta stilling til.

Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Da verken kjæremålet eller motkjæremålet har ført frem, og da saken for så vidt angår spørsmålet om ankefristens lengde, må sies å ha frembudt tvil, bør hver av partene bære sine omkostninger for kjæremålsutvalget.

Kjennelsen er enstemmig.»