Rt-1983-1430
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1983-09-15 |
| Publisert: | Rt-1983-1430 (336-83) |
| Stikkord: | Gjenopptagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 15. september 1983 i l.nr. 270 K/1983 |
| Parter: | Magnhild Paulsen mot Ragnar Nordlie (advokat Pål Christensen). |
| Forfatter: | Sandene, Michelsen, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, §392, §403, §407 |
Magnhild Paulsen hadde anket en lagmannsrettsdom til Høyesterett, men ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 29. januar 1981 ble anken nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2.
Den 21. desember 1982 begjærte Magnhild Paulsen gjenopptagelse av den kjennelse kjæremålsutvalget hadde avsagt. Kjæremålsutvalget forkastet begjæringen 7. januar 1983.
Etter dette begjærte Magnhild Paulsen 18. januar 1983 gjenopptagelse av lagmannsrettens dom. Eidsivating lagmannsrett avviste 1. juli 1983 begjæringen om gjenopptagelse.
I det videre kjæremål bemerket Høyesteretts kjæremålsutvalg:
«Lagmannsretten har lagt til grunn at kjæremålsutvalget i sin kjennelse 29. januar 1981 har realitetsbehandlet anken over innholdet i lagmannsrettens dom 10. oktober 1980. Men dette er ikke riktig. Ved kjennelsen 29. januar 1981 nektet kjæremålsutvalget anken fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2. I dette ligger at kjæremålsutvalget nettopp ikke har foretatt noen realitetsprøvelse. Hensynet til bevisumiddelbarheten og/eller gransking ble ansett å være til hinder for dette.
Den kjærende part, Magnhild Paulsen, begjærte 21. desember 1982 gjenopptagelse overfor kjæremålsutvalgets kjennelse 29. januar 1981. Begjæringen var rettet mot utvalgets kjennelse om å nekte anken fremmet etter §373 tredje ledd nr. 2, og gjaldt således ikke sakens realitet. Ved kjennelsen 7. januar 1983 fant kjæremålsutvalget at de nye bevis åpenbart ikke kunne lede til noen endring av kjennelsen 29. januar 1981 om å nekte anken fremmet etter §373 tredje ledd nr. 2. Begjæringen om gjenopptagelse av kjennelsen ble følgelig forkastet. - Kjæremålsutvalget realitetsbehandlet heller ikke denne gang ankesaken.
Den kjærende part brukte de nye bevis som grunnlag for en begjæring om gjenopptagelse overfor kjæremålsutvalgets kjennelse om å nekte ankesaken fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2. Den kjærende part kunne imidlertid i stedet ha brukt de nye bevis som grunnlag for en begjæring om gjenopptagelse overfor lagmannsrettens dom. Lagmannsretten måtte da ha vurdert om loven vilkår for gjenopptagelse var til stede.
Den kjærende part valgte altså å begjære gjenopptagelse overfor kjæremålsutvalgets kjennelse. Når denne begjæring ble forkastet fordi kjæremålsutvalget fant at de nye bevis ikke kunne lede til noen endring av den tidligere kjennelse om å nekte anken fremmet etter §373 tredje ledd nr. 2, vil den kjærende part stadig ha i behold sin adgang til å begjære gjenopptagelse overfor lagmannsrettens dom. Utvalget kan her vise til Høyesteretts kjennelse i Rt-1976-878 om forholdet mellom tvistemålsloven §407 annet ledd annet punktum og §373 tredje ledd. Det som der er uttalt i tilslutning til at en ankesak nektes fremmet etter §373 nr. 2 når de nye bevis er påberopt til støtte for en anke til Høyesterett, må ha tilsvarende betydning når de nye bevis forgjeves er påberopt til støtte for gjenopptagelse av en kjennelse om å nekte ankesaken fremmet etter §373 tredje ledd nr. 2.
Lagmannsrettens avvisning av begjæringen om gjenopptagelse overfor lagmannsrettens dom bygger etter dette på uriktig lovanvendelse. Lagmannsretten skulle ha prøvet om loven vilkår for gjenopptagelse er til stede overfor dommen av 10. oktober 1980. - Lagmannsrettens kjennelse blir å oppheve og begjæringen om gjenopptagelse å henvise til lagmannsretten til fortsatt behandling, jfr. tvistemålsloven §403, jfr. §392 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.»