Rt-1983-1517
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1983-12-20 |
| Publisert: | Rt-1983-1517 (359-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 20. desember 1983 i l.nr. 168/1983 |
| Parter: | Statsadvokat Tor-Aksel Busch, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Aasland, Sinding-Larsen, Christiansen, Røstad, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §342, Straffeloven (1902) §270, Sjekkloven (1932) §66, §66a, §366, §397, §78 |
Dommer Aasland: Statsadvokatene i Eidsivating utferdiget 10. desember 1982 tiltale mot A for bedrageri, straffeloven §270. Gjerningsbeskrivelsen i tiltalen gikk ut på at hun i tiden 23. desember 1981 til 15. januar 1982 hadde forledet funksjonærer i den forretning hvor hun var ansatt, til å utlevere varer og kontanter for til sammen kr. 10100, ved at hun hadde presentert til sammen 15 nærmere angitte sjekker trukket på hennes konto i Bergen Bank, og herunder overfor mottakeren fortiet at det ikke var dekning for sjekkene på kontoen, slik at det for mottakerne og/eller banken oppstod tap eller fare for tap. Tiltalen ble tatt ut etter at Bergen Bank hadde inngitt anmeldelse og påtalebegjæring for sjekkmisbruk.
Ved Asker og Bærum herredsretts dom av 22. september 1982 ble tiltalte frifunnet. Retten bygde på at tiltalte hadde trukket de sjekker tiltalen gjaldt, på sin konto i Bergen Bank, og at hun var klar over at det ikke var dekning for dem da hun utstedte dem og presenterte dem. Videre fant retten at hun oppnådde en vinning hun ikke var berettiget til. Men den fant ikke å kunne se bort fra tiltaltes forklaring om at hun hadde gjort det klart for rette vedkommende i forretningen at det ikke var dekning for sjekkene, og at hun hadde oppfattet det slik at sjekkene likevel ble godtatt. Retten anså det således ikke bevist at tiltalte med forsett forledet noen til å honorere sjekkene.
Jeg viser for øvrig til herredsrettens dom.
Statsadvokatene i Eidsivating har erklært anke over saksbehandlingen. Etter påtalemyndighetens oppfatning må det ut fra herredsrettens domsgrunner være klart at tiltalte har overtrådt sjekkloven §66 litra a om utstedelse av sjekk som det ikke er dekning for. Retten har imidlertid ikke vurdert hennes forhold i relasjon til denne bestemmelsen. En slik vurdering skulle retten etter straffeprosessloven §342 jfr. §366 ha foretatt, selv om det ikke forelå noen subsidiær tiltale eller straffepåstand etter sjekkloven.
Forsvareren for Høyesterett har gjort gjeldende at en mulig overtredelse av sjekkloven §66 litra a må anses som et annet straffbart forhold enn det tiltalebeslutningen omhandler, og at herredsretten derfor verken hadde adgang eller plikt til å ta opp til vurdering om denne bestemmelsen var overtrådt.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Som nevnt la herredsretten til grunn at tiltalte ikke med forsett hadde forledet noen til å honorere sjekkene, og at det derfor ikke var grunnlag for å domfelle henne etter straffeloven §270. Slik tiltaltes forhold er beskrevet i dommen, hvor det er lagt til grunn at hun var klar over at det ikke var dekning for sjekkene da hun utstedte og presenterte dem, måtte det imidlertid være nærliggende at hun kunne ha overtrådt sjekkloven §66 litra a. Påtalemyndigheten hadde som nevnt ikke påstått straff etter denne bestemmelse. Men etter straffeprosessloven §342 annet ledd jfr. §366 har retten adgang til å henføre det forhold tiltalen gjelder, under en annen straffebestemmelse enn angitt i tiltalen, dog slik at partene må gis anledning til å uttale seg. I utgangspunktet må retten også ha plikt til å overveie om det forhold den finner bevist, når det ikke rammes av den straffebestemmelse tiltalen angir, er straffbart etter en annen bestemmelse. Forutsetningen for at retten har en slik adgang og plikt, er imidlertid at det er tale om det samme straffbare forhold som tiltalen gjelder.
Slik jeg ser det, kan en mulig overtredelse av sjekkloven §66 litra a ved at tiltalte utferdiget sjekkene uten at det var dekning for dem, ikke anses som et annet straffbart forhold enn det som er beskrevet i tiltalen. Straff etter sjekkloven §66 kan bare idømmes «forsåvidt ikke strengere straff kommer til anvendelse». Det fremgår av forarbeidene til sjekkloven at det er straff etter bedrageribestemmelsen lovgiveren her har hatt for øye. I vår sak ville det åpenbart ikke ha vært adgang til å domfelle etter sjekkloven §66 litra a dersom straffbarhetsvilkårene etter straffeloven §270 hadde vært oppfylt. I denne henseende er det altså tale om samme straffbare forhold. Og jeg kan ikke se noen rimelig grunn til at dette skulle stille seg annerledes når det er spørsmål om rettens adgang og plikt til etter straffeprosessloven §342 annet ledd å ta opp til vurdering å anvende en annen straffebestemmelse. Hvis retten ikke skulle ha en slik adgang og plikt, måtte det samtidig innebære at påtalemyndigheten, etter frifinnelse for tiltalen etter straffeloven §270, kunne ta ut ny tiltale etter sjekkloven §66 litra a. En slik løsning synes lite heldig.
Etter mitt syn skulle altså herredsretten, når den kom til at ett av vilkårene for å domfelle etter straffeloven §270 manglet uten at dette også utelukket domfellelse etter sjekkloven §66 litra a, ha vurdert om den sistnevnte bestemmelsen kom til anvendelse. Som allerede nevnt, forelå det påtalebegjæring fra banken, som var ansett fornærmet i forhold til bedrageritiltalen - tydeligvis via regelen i straffeloven §78 fjerde ledd, og som også var fornærmet i forhold til sjekkloven §66.
Jeg finner etter dette at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Ved herredsrettens dom er det imidlertid endelig avgjort at tiltalte ikke kan straffes for bedrageri, jfr. straffeprosessloven §397 annet punktum.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Christiansen, Røstad og Tønseth: Likeså.