Hopp til innhold

Rt-1983-1546

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1983-10-27
Publisert: Rt-1983-1546 (407-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Kjennelse 27. oktober 1983 i l.nr. 329 K/1983
Parter: A (advokat Peter L. Bernhardt) mot B (advokat Jan von Porat).
Forfatter: Christiansen, Skåre, Aasland
Lovhenvisninger: Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §236, Barneloven (1981) §48, Tvistemålsloven (1915) §404, Lov om born i ekteskap (1956) §11


Partene hadde inngått rettsforlik om at faren skulle ha samværsrett til fellesbarnet på nærmere angitte dager. Kort tid etter begjærte faren tvangsfullføring av samværsretten etter barneloven §48, idet han hevdet at samværsretten ikke ble respektert.

Eidsvoll namsrett avsa 24. mars 1983 kjennelse om å ilegge moren tvangsmulkt. Moren påkjærte til Eidsivating lagmannsrett som 22. september 1983 avsa kjennelse hvor den ikke tok begjæringen om tvangsmulkt tilfølge. Den la til grunn at det avgjørende måtte være om det kunne antas å være til beste for barnet at samværsretten ble gjennomført ved bruk av tvangsmidler, og at spørsmålet ble om barnet burde tvinges til samvær med faren mot sin vilje. Den uttalte at med den fare som var tilstede for at en gjennomføring av samvær med tvangsmidler kunne virke uheldig på barnet og på barnets forhold til faren, burde samværsretten for tiden ikke gjennomføres ved tvangsmulkt.

I det videre kjæremål bemerket Høyesteretts kjæremålsutvalg:

«Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404. Det spørsmål som foreligger for utvalget, er om lagmannsretten har bygd på en uriktig tolkning av barneloven §48 sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven §236.

Etter barneloven §48 kan endelig avgjørelse om samværsrett gjennomføres ved tvangsbot. Når det kreves fastsatt tvangsbot til gjennomføring av en endelig avgjørelse om samværsrett, må retten legge til grunn den avgjørelse som er truffet. Den kan ikke ta opp til vurdering om det er ønskelig eller heldig at tvangsfullbyrdelse finner sted. Derimot må etter tvangsfullbyrdelsesloven §236 tredje ledd en begjæring om tvangsbot nektes tatt til følge dersom gjennomføringen av samværsretten vil være umulig. Utvalget viser for så vidt til forarbeidene til barneloven §48 i NOU 1977: 35 side 85-86. Det fremgår av forarbeidene at loven på dette punkt ikke tok sikte på noen endring av rettstilstanden under den tidligere regel i lov av 21. desember 1956 nr. 9 om born i ekteskap §11 tredje ledd, og det er vist til avgjørelser i Rt-1960-1214, Rt-1963-1389, Rt-1969-374 og Rt-1970-703.

I den foreliggende sak er det inngått rettsforlik om samværsretten. Et rettsforlik er en slik endelig avgjørelse som etter barneloven §48 kan gjennomføres ved tvangsbot. Det spørsmål lagmannsretten skulle ha tatt standpunkt til, var dermed om gjennomføring av samværsretten måtte anses umulig. Slik retten har begrunnet sin avgjørelse, er det ikke klart om den har hatt dette rettslige utgangspunkt for øye. Det kan således ikke uten videre være avgjørende om det - slik lagmannsretten uttrykker det - «kan antas å være til beste for barnet at samværsretten gjennomtvinges ved bruk av tvangsmidler», eller om barnet «bør tvinges til samvær med faren mot sin vilje». En annen sak er at en gjennomføring av samværsretten, selv om den som har omsorgen for barnet yter en slik lojal medvirkning som må kreves, kan bli så problematisk eller skadevirkningene for barnet kan bli så betydelige at oppfyllelse må anses umulig, jfr. de avgjørelser som er nevnt ovenfor. Men ut fra den begrunnelse lagmannsretten har gitt, kan den ikke ses å ha tatt klart standpunkt til om det foreligger en slik situasjon.

Utvalget finner etter dette at lagmannsrettens kjennelse må oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg bør etter omstendighetene ikke tilkjennes.

Kjennelsen er enstemmig.»