Rt-1983-306

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-03-04
Publisert:	Rt-1983-306 (47-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 4. mars 1983 i l.nr. 30 B/1983
Parter:	Riksadvokatfullmektig Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Bugge, Elstad, Christiansen, Sinding-Larsen, Blom
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1965) §110, §87a, §93, Straffeloven (1902) §260, §27, §87

Dommer Bugge: Sør-Østerdal herredsrett avsa 11. november 1982 dom med denne domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1941, dømmes for overtredelse av lov av 18. juni 1965 nr. 7 (Bygningsloven) §110 nr. 2 jfr. §93 første ledd bokstav b jfr. §87 bokstav a og c, til en bot til statskassen, stor kr. 7.000,- - kronersjutusen - eller hvis boten ikke betales, en straff av fengsel i 10 - ti - dager.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

Dommen er påanket av påtalemyndigheten til skjerpelse av straffen. Etter påtalemyndighetens mening er en bot på kr. 7.000 en vesentlig for mild reaksjon på et ulovlig byggearbeid av det omfang og den karakter man her står overfor. Det er viktig at respekten for bygningsloven reguleringsbestemmelser blir innskjerpet, og domstolene bør legge seg på et bøtenivå som er tilstrekkelig høyt til å avholde andre fra å ta seg til rette på den måte som domfelte har gjort. Det oppnår man ikke ved å reagere med en bot som er så lav at den for den skyldige i realiteten får karakteren av et beskjedent tillegg til byggeomkostningene.

Jeg finner at anken må tas til følge.

Domfelte har, som herredsretten fastslår, med vitende og vilje satt seg ut over den byggetillatelse han hadde fått. Han søkte først om å få utvide sin bolig med 60 m2 grunnflate, og da det ble avslått, sendte han inn ny søknad om et tilbygg på 22 m2, som ble godkjent ved bygningsrådets vedtak av 20. august 1981. Etter at byggearbeidet var kommet i gang, endret han uten videre de godkjente planer slik at tilbygget faktisk fikk en grunnflate på 51 m2, og jeg forstår herredsrettens dom slik at han derved har oppnådd en utvidelse av boligen som i det vesentlige er likeverdig med de opprinnelige, ikke godkjente planer.

Domfelte var fullt klar over at byggearbeidet var ulovlig; herredsretten har funnet det godtgjort at han selv betraktet bygningsrådets avslag på hans første søknad som lovhjemlet, og at han ikke tok noen kontakt med bygningsmyndighetene med sikte på å finne en løsning som disse kunne godta etter at det angivelig oppstod tekniske problemer under byggearbeidet. Under disse omstendigheter kan jeg ikke se at det kan få noen vekt i formildende retning at fylkesmannen under den senere klagebehandling fant det tvilsomt om bygningsrådets første vedtak av 18. juni 1981 var hjemlet i byggeforskriftene. Av brevet av 23. april 1982 fra fylkesmannen i Hedmark fremgår for øvrig at når han fant å kunne oppheve bygningsrådets rivningspålegg og gi domfelte byggetillatelse for det oppførte tilbygg, var det ikke bare på grunn av hjemmelsspørsmålet, men blant annet også under hensyn til «at endring (rivning) av bygninger fra et samfunnsmessig synspunkt må ses som ressursøding».

Resultatet er altså blitt at domfelte, ved å trumfe seg frem, har oppnådd at det ulovlig oppførte bygg er blitt stående og har måttet godkjennes. Jeg er enig med påtalemyndigheten i at hans handlemåte må møtes med en strafferettslig reaksjon av en slik art at den blir følbar.

Aktor for Høyesterett har i sin påstand fastholdt at boten bør settes til kr. 50.000, som etter forelegget. Dette er etter min mening å gå for langt. Jeg viser til de opplysninger som er gitt i herredsrettens dom om domfeltes økonomiske forhold, jfr. bestemmelsen i straffeloven §27. Jeg finner at boten bør settes til kr. 20.000, subsidiært fengsel i 20 dager.

Jeg stemmer for denne Dom:

I herredsrettens dom gjøres den endring at boten settes til 20.000 - tjue tusen - kroner, og den subsidiære fengselsstraff til 20 - tjue - dager.

Dommer Elstad: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen, Sinding-Larsen og Blom: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Ivar Sørlie med domsmenn):

Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Østerdal den 10. juni 1982 ble A forelagt en bot på kr. 50.000,- eller hvis boten ikke betales en straff av fengsel i 45 dager for overtredelse av

«lov av 18. juni 1965 nr. 7 (Bygningsloven) §110 nr. 2, jfr. §93, første ledd bokstav b, jfr. §87 bokstav a og c

- hvoretter det kreves byggetillatelse for endring eller reparasjoner av bygning når arbeidet etter bygningsrådets skjønn er så omfattende at hele bygningen i det vesentlige blir fornyet (hovedombygging) og for tilbygging, påbygging eller underbygging,

ved i tiden august 1981-januar 1982, i Elverum, å ha foretatt ombygging og påbygging av sitt hus i - - - i strid med gitt byggetillatelse av 20. august 1981 idet han utvidet bygget med 1,15 meter mot sør, la carporten på utsiden av det opprinnelige hus og hevet taket mot sør med 40 cm, slik at grunnflaten i det oppførte bygg ble ca 29 m2 større enn i det godkjente bygg som var på 120 m2.» - - -

Tiltalte A er født xx.xx.1941, - - -veg 9, X, er disponent i - - - A/S, hadde i 1981 en brutto og en netto skattbar inntekt på henholdsvis ca kr. 140.000,- og ca kr. 90.000,- og har ingen skattbar formue. Han er gift og forsørger et mindreårig barn. Han er tidligere bøtelagt to ganger for trafikkforseelser og fikk i 1956 et forhold for overtredelse av straffeloven §260 første ledd overført til barnevernsnemnda. - - -

Tiltalte søkte den 13. mai 1981 om byggetillatelse for tilbygg og påbygg av sitt bolighus i - - -veg 9. Tilbygget var på 60 m2 og påbygget gjaldt hele husets grunnflate, slik at bygningshøyden ville øke fra en til en og en halvetasje.

Bygningsrådet behandlet søknaden og fattet vedtak om ikke å godkjenne det omsøkte til- og påbygg den 18. juni 1981. I sitt vedtak viste bygningsrådet til bygningssjefens saksframlegg hvor følgende var anført:

«- - -veg 9 utgjør en av boligtomtene av Y i vestre rekke ned mot - - -veien. Bebyggelsen på Y-feltet utgjør gruppebebyggelse. Avstanden mellom de enkelte bygg er mindre enn minimumsavstanden i bygningsloven, med hjemmel i byggeforskriftenes kapittel 26:11.

Byggeforskriftenes kapittel 26:11 har bl.a. følgende bestemmelse:

«Når det er fastsatt en enhetlig bebyggelse i reguleringsplan, gruppebebyggelse, kan avstanden mellom de enkelte hus i gruppebebyggelsen gjøres mindre enn fastsatt for frittliggende bygninger i bygningsloven §70 nr. 2 og 3. Vilkåret er at de enkelte bygninger innen gruppen ikke skal være på mer enn to etasjer. Bygningens samlede grunnflate skal ikke være over 800 m2 for bygninger med en etasje og ikke over 600 m2 for bygninger med to etasjer.»

Bestående bygg har et grunnareal på ca 98 m2 og grunnarealet for tilbygget er 60 m2, slik at samlet grunnfalte blir 158 m2. Det er fem bygninger i denne gruppen og for at den gjennomsnittlige størrelsen ikke skal overstige de maksimale 600 m2 vil en ikke kunne tillate større grunnflate enn 120 m2 pr. tomt/bygning. På grunn av påbygget må bestemmelsen om to-etasjes bygning brukes. Videre er gruppebebyggelsen på Y-feltet bygd opp med et enhetlig arkitektonisk uttrykk. Den gruppe som - - -veg 9 er en del av, ligger også meget åpent til for innsyn. En stiller seg også på denne bakgrunn meget tvilende til å kunne godkjenne et tilbygg og påbygg av den størrelsesorden som det her er søkt om.

Bygningsrådet bør imidlertid kunne vurdere påbygg på eksisterende bygning eller at bygningen får saltak, men det må da være en klar forutsetning at samtlige i den berørte gruppen får nabovarsel og ikke har særlige innvendinger, og at bygningens stil og uttrykk blir beholdt mest mulig.»

Tiltalte påklaget ikke vedtaket, men sendte den 10. august 1981 inn en ny søknad om påbygg til 1 1/2 etasje og tilbygg på 22 m2. Denne søknad ble behandlet og innvilget i bygningsrådets møte den 20. august 1981. Det ble i vedtaket presisert at bygget måtte oppføres i samsvar med de reviderte planene. Byggetillatelse ble formelt utstedt den 20. oktober 1982.

Tiltalte gjennomførte imidlertid ikke byggearbeidet i overensstemmelse med den gitte tillatelsen. De godkjente tegningene ville etter tiltaltes mening være mer eller mindre ugjennomførlige på grunn av plasseringen av trappen til 2-etasje. Samtidig ville plassutnyttelsen bli dårlig og stuen i første etasje mer eller mindre «ødelagt». Han bestemte seg derfor for å flytte trappen til tilbygget slik det opprinnelig var planlagt. Dette nødvendiggjorde etter tiltaltes mening visse utvidelser av bygget.

Han forandret dermed de godkjente tegningene ved å utvide husets bredde med 1,15 meter pluss carport på 3 meter og taket ble hevet og forlenget over carporten. Dette førte til at grunnflaten i det oppførte bygg ble ca 29 m2 større enn de godkjente planer.

Tiltalte kontaktet verken bygningsmyndighetene eller arkitekten som hadde tegnet de godkjente tegningene før han besluttet å foreta endringene. Han gjorde dermed intet for å forsøke å få løst problemet med trappen innenfor den utvidelse han var gitt tillatelse til, og det er helt på det rene at problemet med trapppen under ingen omstendigheter nødvendiggjorde en så stor utvidelse som den som ble foretatt.

Grunnen til at løsningen ble som den ble er etter tiltaltes forklaring at den har betydelige likhetspunkter med planene som ikke ble godkjent, noe som gjorde forandringene lettere i og med de eksisterende tegninger. Hvordan problemene skulle løses måtte etter tiltaltes vurdering avgjøres raskt i og med at arbeidet var igangsatt da han ble oppmerksom på problemene.

Bygningssjefen gjorde i brev av 28. oktober oppmerksom på at endringene var ulovlige og at arbeidet måtte stanses omgående.

Tiltalte avga en skriftlig redegjørelse og saken ble pånytt behandlet i bygningsrådet den 6. november 1981. Tiltalte ble da pålagt å endre bygget slik at det blir i samsvar med de planer som var godkjente.

Tiltalte påklaget vedtaket i skriv av 10. november 1981 samtidig som han til tross for pålegg om stansing lot byggingen fortsette for å få huset ferdig. Som forslag til løsning foreslo tiltalte at det skulle oppføres brannmur mot hans eiendom i forbindelse med byggeplaner hos hans nabo våren 1982.

Bygningsrådet behandlet klagen, vedtok å opprettholde sitt vedtak og oversendte saken til Fylkesmannen i Hedmark.

Fylkesmannen behandlet klagen og fattet deretter slikt vedtak:

«I medhold av bygningsloven §17, jfr. §15 og Kommunaldepartementets rundskriv av 24. august 1970 oppheves bygningsrådets vedtak av 6. november 1981, sak 271. A meddeles byggetillatelse for det oppførte bygg på de vilkår som bygningsmyndighetene i X fastsetter.»

Som begrunnelse for vedtaket anførte Fylkesmannen bl.a. at bygningsrådets fortolkning av byggeforskriftene har vært forelagt Kommunaldepartementet, som i brev av 17. februar 1982 uttalte bl.a.:

«Departementet anser at dersom det i gruppebebyggelse foretas påbygging av en eller flere bygninger slik at etasjeantallet økes fra en til to, må hele gruppen måtte anses som inneholdende toetasjes bygninger. Begrensningen for gruppens totale grunnflate vil således bli redusert til 600 m2. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at en gruppe kan deles med brannvegg slik at man oppnår to grupper i forhold til bestemmelsen i kapittel 26:11.

Byggeforskriftene gir hjemmel for å stille krav til den samlede grunnflate for bygningene innenfor gruppen. Derimot antar vi at forskriftene i seg selv ikke gir hjemmel for å foreta fordeling av arealet på de enkelte bygninger innenfor gruppen.»

Under henvisning til siste ledd i uttalelsen antok Fylkesmannen at bygningsrådet ikke hadde hjemmel i byggeforskriftenes kapittel 26:11 til å nekte oppføring av huset med en større grunnflate enn 120 m2, og at det må anses som tvilsomt om bygningsrådets første vedtak var hjemlet.

Tiltaltes hus har dermed blitt stående og han har bekostet brannmur mot naboens hus. I og med brannmuren har man fått to husgrupper i forhold til bestemmelsen i byggeforskriftenes kapittel 26:11. Situasjonen for de øvrige fire huseiere i gruppen har etter dette blitt betydelig bedre i relasjon til nevnte bestemmelser idet bebyggelsen i gruppen tillates med inntil 800 m2 grunnflate totalt. Tiltaltes utgifter til brannmur utgjør etter det opplyste kr. 19.400,-.

Retten bemerker:

Det er helt på det rene at tiltalte har overtrådt bygningsloven §110 nr. 2 jfr. §93 første ledd bokstav b, jfr. §87 bokstav a og c og han blir dermed å dømme i overensstemmelse med tiltalen.

Tiltalte har med viten og vilje bygd i strid med den gitte byggetillatelse. Etter rettens vurdering forelå det da overtredelsen fant sted ingen særlige formildende omstendigheter. Tiltalte hadde da ingen grunn til å anta at bygningsrådets avslag på den første søknaden var uhjemlet. Han betraktet selv avslaget som fullt ut lovlig og hans begrunnelse for utvidelsen kan heller ikke tillegges særlig vekt. Han tok ikke opp forholdet med bygningsmyndighetene, gjorde intet alvorlig forsøk på å løse sine problemer innenfor den utvidelsen det var gitt tillatelse til og det er helt på det rene at problemene med trappen under ingen omstendigheter nødvendiggjorde en så stor utvidelse som den tiltalte foretok. At han etter bygningssjefens ordre om å stanse byggingen omgående, fortsatte byggingen, viser også klart tiltaltes manglende vilje til å innordne seg etter bygningsmyndighetene.

Forsvareren har hevdet at det i og med bygningsrådets feiltolkning av byggeforskriftenes kapittel 26:11 kun foreligger en formell regelovertredelse, noe det i vesentlig grad må tas hensyn til ved straffutmålingen. Retten er enig i at dette i en viss grad må tillegges vekt. Noen vesentlig innvirkning kan det imidlertid ikke få, jfr. ovenforstående redegjørelse om tiltaltes oppfatning av situasjonen da overtredelsen fant sted. At tiltalte ved å bekoste brannmur mot naboens hus har vist vilje til å avhjelpe den ulempe utvidelsen rent faktisk påførte hans naboer tillegges også en viss vekt ved straffutmålingen.

Aktor har som begrunnelse for sin påstand anført at boten i saker som dette av almenpreventive hensyn må fastsettes høyt og hans påstand bygger på en vurdering av hvilken merverdi tiltaltes hus har fått på grunn av den ulovlige utvidelse.

Retten er enig i at det i saker som dette må reageres strengt slik at det ikke kan forventes en lav bot som innkalkuleres som en del av byggekostnadene. Botens størrelse må imidlertid også i saker som dette fastsettes på grunnlag av en helhetlig vurdering av saken, tiltaltes økonomiske situasjon og foreliggende rettspraksis.

Tiltalte har etter det opplyste nå en gjeld på ca kr. 500.000,- og dette sammenholdt med hans inntekt viser klart at det er klare begrensninger i hvor stor bot han vil kunne betale. At det skal reageres strengt viser bl.a. Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1974-1230.

En bot i den størrelsesorden aktor har påstått er såvidt retten kan se ikke på noen måte i overensstemmelse med tidligere praksis. Retten finner det dermed uheldig at tiltalte i forelegget ble foreholdt en så stor bot.

Retten finner etter en samlet vurdering at boten passende kan settes til kr. 7.000,-, subsidiært 10 dager fengsel.

Dommen er enstemmig. - - -