Rt-1983-311
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1983-03-04 |
| Publisert: | Rt-1983-311 (48-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 4. mars 1983 i l.nr. 31 B/1983 |
| Parter: | Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Elstad, Sinding-Larsen, Christiansen, Blom |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §3, §6, Straffeprosessloven (1887) §377, §31 |
Dommer Elstad: A, født xx.xx.1938, ble av politimesteren i Hordaland 12. mars 1982 forelagt en bot på kr. 800 for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3 og §6 første ledd . Foreleggets faktiske gjerningsbeskrivelse var denne:
«ved at han 15. oktober 1980, ca kl. 08.45 i Lindås, som fører av drosjebil SP27253 under kjøring nordover rv. 57 ikke var tilstrekkelig aktpågivende og varsom idet han unnlot å innrette sin kjøring med henblikk på at vegbanen stedvis kunne være isbelagt, slik at han ved utgangen av tunnelen på Konglevold hvor vegbanen var iset og glatt, holdt en etter forholdene for høy hastighet slik at han mistet herredømme over kjøretøyet, som fortsatte over i motgående kjørebane og støtte sammen med stasjonsvogn SN48220, hvorved begge bilførerne samt tre passasjerer i SP27253 ble påført alvorlige personskader.»
Forelegget ble nektet vedtatt og saken sendt retten til pådømmelse, jfr. straffeprosessloven §377.
Nordhordland herredsrett avsa 26. oktober 1982 dom med slik domsslutning:
«1. Tiltalte frifinnes.
2. I erstatning for saksomkostninger betaler det offentlige til A kr. 3.125,- - tretusenetthundreogtjuefem -.»
Dommen ble avsagt under dissens fra rettens formann som stemte for fellelse.
Saksforholdet og tiltaltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Politimesteren i Hordaland har anket til Høyesterett. Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen. Det hevdes at herredsretten har stilt for små krav til den aktsomhet som bilføreren pliktet å utvise. Subsidiært er det anket over saksbehandlingen - utilstrekkelige domsgrunner.
Jeg finner domsgrunnene tilstrekkelige til å kunne prøve om loven er riktig anvendt, og at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Den samlede rett har som grunnlag for vurderingen av skyldspørsmålet uttalt:
«... årsaken til ulykken må være en kombinasjon av det glatte føret og det forhold at den akselererende bil begynte å spinne slik at tiltalte mistet kontrollen over den. Retten legger videre til grunn at tiltalte var klar over at det hadde vært kaldt om natten, og at han derfor ikke var helt uforberedt på at det kunne være glatthet i veibanen. Endelig legger man til grunn at tiltalte var godt kjent på den aktuelle strekning, og at han også kjente til fenomenet med at drypp fra tunneltaket tidvis kunne skape isproblemer i tunnelåpningen.»
Siste del av det siterte må suppleres med at lekkasjen fra taket, etter det som ellers er opplyst i dommen, førte til at det ofte samlet seg vann i veibanen på høyre side i retning nordover, og altså i den veibanen tiltalte kom da ulykken inntraff. Jeg nevner dette fordi tiltalte ca 30 minutter tidligere hadde passert tunnelen i motsatt retning.
Etter min mening er det jeg har sitert fra domsgrunnene tilstrekkelig til å vise at tiltalte ikke kan ha utvist den tilstrekkelige grad av aktsomhet. Han var lokalkjent, visste at det hadde vært kalt om natten, og at lekkasjene tidvis kunne skape isproblemer i tunnelåpningen. Som den samlede rett har gitt uttrykk for, kunne tiltalte således ikke være «helt uforberedt» på at det var glatt der det viste seg å være det. Likevel kjørte han med akselererende hastighet inn i og gjennom tunnelen med det resultat at bilen som etter hvert kom opp i en fart på 60-70 km/t, kom i spinn på isen som hadde lagt seg rett utfor tunnelåpningen. Når det gjelder automatgirets eventuelle rolle i hendelsesforløpet, mener jeg som herredsrettens mindretall at det ikke kan tillegges synderlig vekt. Dersom automatgir skaper spesielle problemer når en bil med slikt gir kommer i spinn, var det noe tiltalte skulle ha innrettet kjøringen etter.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Bugge: Med hensyn til herredsrettens domsgrunner er jeg enig med førstvoterende. Etter min mening kan heller ikke anken over lovanvendelsen føre frem.
Herredsretten har lagt til grunn at den umiddelbare årsak til at A s bil kom ut av kontroll, var et tynt islag som hadde dannet seg i veibanen ved utgangen av tunnelen på Hundvin. Etter den beskrivelse retten gir, må jeg gå ut fra at isdannelsen var et rent lokalt fenomen, begrenset til den kjørebane hvor A kom kjørende. Den skyldtes at trafikken hadde trukket vann fra en lekkasje i tunneltaket med seg utenfor tunnelåpningen, hvor det var blitt liggende som is fordi veibanen her går i en skjæring som stenger for morgensolen. I den åstedsrapport som politiet opptok umiddelbart etter ulykken, er isdannelsen beskrevet som «en nesten usynlig ishinne på asfalten».
Den 15. oktober 1980 var etter hva herredsretten opplyser, en fin høstdag med sol og klart vær. Den samlede rett har, som førstvoterende nevner, lagt til grunn at A var klar over at det hadde vært kaldt om natten og derfor ikke var helt uforberedt på at det kunne være glatthet i veibanen. Retten konstaterer videre at han var godt kjent på den aktuelle veistrekning, og at han også kjente til «fenomenet med at drypp fra tunneltaket tidvis kunne skape isproblemer i tunnelåpningen».
Herredsrettens flertall fremhever så at A hadde vurdert kjøreforholdene denne morgenen, og at han hadde registrert at det ikke var glatte partier i veibanen. Jeg forstår det slik at denne iakttagelse hos A først og fremst bygde på at han noe tidligere samme morgen hadde kjørt den selvsamme veistrekning i motsatt retning på fremtur, uten at han da hadde merket noe til isdannelsen ved tunnelåpningen i den annen kjørebane. Dette er etter min mening et viktig moment i saken.
Det er på denne bakgrunn at herredsrettens flertall - slik jeg leser premissene - har vurdert det slik at det for A måtte «fortone seg som helt upåregnelig under de rådende forhold» at det skulle være et islag i veibanen utenfor tunnelåpningen da han var på tilbakevei i den annen kjørebane. Jeg har da vanskelig for å se at flertallet har stilt for små krav til hans aktsomhet når det har funnet at han måtte kunne innrette sin kjøring på at det ikke var glatte partier på riksveien denne morgenen, og at han heller ikke har holdt for høy hastighet etter forholdene.
Etter mitt syn på A s kjøring behøver jeg ikke å gå nærmere inn på automatgearets rolle i hendelsesforløpet.
Jeg stemmer for at påtalemyndighetens anke forkastes.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Elstad.
Dommerne Christiansen og Blom: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Christian Fr. Wyller med domsmenn): - - -
Onsdag 15. oktober 1980 var en usedvanlig fin høstdag med solskinn og klart vær. Omkring kl. 08.30 denne morgenen dro drosjeeier A hjemmefra i sin automatgearete Peugeot drosje, for å kjøre fire skolebarn fra Ones til skolen på Skodvin. A s bil var skodd med sommerdekk. Han hadde dagen i forveien kjøpt nye vinterdekk, som han skulle montere etter at han hadde kjørt barna til skolen.
Da han kom ut var det kaldt, pent vær med solskinn. Han kjørte først på en smal bygdevei fra hjemmet og ned til riksvei 57. Deretter på riksveien i retning sørover, forbi tunnelen på Hundvin, hvorpå han tok av til høyre, og kjørte sideveien til Ones. Her hentet ha fire skolebarn, og kjørte deretter den samme veien tilbake. Da han skulle inn på riksveien igjen, måtte han stoppe for trafikk med forkjørsrett. Da veien ble klar, startet han, svingte til venstre og akselererte av hensyn til trafikk som kunne komme bak ham i samme kjøreretning. Ved inngangen til tunnelen, omkring 100 meter lenger nord, skiftet automatgearet over fra første til annet gear. A fortsatte akselerasjonen gjennom tunnelen, som er ca 100 meter lang, og mener selv at han ved utgangen hadde en fart på mellom 60 og 70 km/t.
Ved utgangen av tunnelen er det lekkasje fra taket, og dette medfører at det ofte samler seg vann i veibanen på høyre side i retning nordover, det vil si den kjørebane A benyttet. Denne morgenen hadde trafikken trolig trukket med seg en del av vannet utenfor tunnelåpningen, og der var det frosset til et tynt islag. Dette skyldes at veibanen her ligger i en skjæring der den lave morgensolen ikke kommer til.
Da A s bil, som fremdeles akselererte, kom på dette islaget, mistet hjulene feste og begynte å spinne. Dette førte videre til at bilen automatisk skiftet gear, idet motorens turtall økte. Gearskiftet gjorde det vanskelig igjen å få kontroll over bilen, og den fortsatte å skli, tildels sidelengs over i motsatt kjørebane, der den traff guardrailen på motsatt side. Dermed stoppet fronten av bilen opp, mens bakparten fortsatte å skli slik at bilen kom seilende sidelengs og kolliderte med en motkjørende bil.
Begge bilene ble påført store skader. På A s bil ble hele siden trykket inn, og barna som satt nærmest døren på høyre side, ble klemt fast mellom døren og midtkonsollen. Ett av barna er som følge av skadene blitt lenket til rullestol, mens de øvrige ikke har fått varige mén. Også føreren av den andre bilen ble skadet, men heller ikke hun har fått varige mén. - - -
Retten skal bemerke:
Retten legger til grunn det hendelsesforløp som er beskrevet innledningsvis, og mener at årsaken til ulykken må være en kombinasjon av det glatte føret og det forhold at den akselererende bil begynte å spinne slik at tiltalte mistet kontrollen over den. Retten legger videre til grunn at tiltalte var klar over at det hadde vært kaldt om natten, og at han derfor ikke var helt uforberedt på at det kunne være glatthet i veibanen. Endelig legger man til grunn at tiltalte var godt kjent på den aktuelle strekning, og at han også kjente til fenomenet med at drypp fra tunneltaket tidvis kunne skape isproblemer i tunnelåpningen.
Når man på denne bakgrunn skal vurdere om tiltalte har handlet så aktsomt som han burde, har retten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - de to domsmennene - er kommet til at tiltalte ikke kan bebreides noen uaktsomhet og derfor må bli å frifinne. Flertallet legger til grunn at tilalte har vurdert kjøreforholdene den aktuelle morgen, men registert at det ikke var glatte partier i veibanen. Han har derfor innrettet kjøringen etter dette. Etter flertallets oppfatning er det ikke grunnlag for å karakterisere dette som uaktsomt. At det skulle være et tynt islag utenfor tunnelåpningen, måtte for tiltalte fortone seg som helt upåregnelig under de rådende forhold. Tiltalte kan derfor ikke bebreides noen uaktsomhet for den hastighet han holdt. Han kan heller ikke bebreides for det uheldige hendelsesforløp spinningen fikk, noe som etter flertallets mening hovedsakelig må skyldes automatgearets reaksjon på den plutselige økningen i motorens turtall.
Mindretallet - rettens formann - er kommet til at tiltalte må bli å felle i overensstemmelse med forelegget. Ved vurderingen av hvilke krav man skal stille til tiltaltes aktsomhet, må man etter mindretallets mening legge stor vekt på at tiltalte er drosjesjåfør og bosatt i det aktuelle området. Han må derfor være spesielt godt kjent med denne veien til alle årstider. Videre må man legge vekt på at tiltalte kjørte med fire mindreårige barn i bilen, noe som etter mindretallets mening burde skjerpe kravene til forsiktig kjøring. Endelig må man legge til grunn at tiltalte visste at det hadde vært kaldt om natten og at han derfor tenkte over at det kunne være glatthet i veibanen. Når han på denne bakgrunn nøyer seg med å registrere at det ikke er glatthet der hvor veibanen er badet i sol, og innretter sin kjøring deretter, har han etter mindretallets oppfatning ikke opptrådt så aktsomt som man må kunne kreve av en bilfører. Og når han med bilen full av skolebarn akselererer gjennom en tunnel der han er kjent med at det drypper vann fra taket som skaper isproblemer i kaldt vær, har han etter mindretallets mening ikke innrettet farten etter forholdene. Mindretallet finner å måtte legge liten vekt på automatgearets rolle i hendelsesforløpet. Hvis det er så at automatgear skaper særlige problemer på glatt føre, er dette et forhold som tiltalte burde være kjent med og som han derfor burde tatt i betraktning når han kjørte. Mindretallet finner ingen grunn til å gå nærmere inn på straffutmålingsspørsmålet, men finner grunn til å bemerke at den av politiet foreslåtte bot synes svært lav tatt i betraktning de betydelige skader ulykken medførte. - - -