Rt-1983-534
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1983-02-04 |
| Publisert: | Rt-1983-534 (113-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 4. februar 1983 i l.nr. 42 K/1983 |
| Parter: | A (advokat Cato Schiøtz) mot B (advokat Per Flatabø). |
| Forfatter: | Tønseth, Schweigaard Selmer, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Skifteloven (1930) §27, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §3 |
Partene i et separasjonsbo under offentlig skifte ved Oslo skifterett inngikk et rettsforlik vedrørende salg av boets faste eiendom. Punkt 1, 2 og 4 i rettsforliket hadde følgende ordlyd:
«1. Partene er enige om at eiendommen - - -, Oslo skal selges. Advokat Per Flatabø på vegne av B og advokat Cato Schiøtz på vegne av A meddeles ugjenkallelig fullmakt til å meddele megleroppdrag til utenforstående eiendomsmegler.
2. Partene er forpliktet til å undertegne de nødvendige dokumenter herunder megleroppdrag innen 2 uker etter inngåelse av dette rettsforlik. Partene er forpliktet til å fraflytte - - - senest når oppgjør fra kjøper foreligger. Utkastelse uten søksmål vedtas, jfr. tvbl. §3 nr. 9.
4. Eiendommen selges til høystbydende. Partene gir sine respektive prosessfullmektiger ugjenkallelig fullmakt til å forkaste eller akseptere avgitte bud.»
Etter oppdrag fra skifteretten annonserte eiendomsmeglerfirmaet Bømark & Rygh A/S eiendommen til salgs for kr. 1.400.000. Det oppsto tvil om partene selv kunne by på eiendommen. Men det endte med at begge ektefeller pluss en tredjemann bød. Eiendomsmeglerfirmaet satte opp en prioriteringsliste hvoretter hustruens bud ble prioritert først. Deretter skrev skifteretten til partenes prosessfullmektiger at den aksepterte hustruens bud. Men i brevet het det videre: «Det er advokatene som ifølge det inngåtte rettsforlik har fullmakt til på vegne av partene å selge eiendommen. Retten ber om samtykke fra advokatene snarest mulig.»
Ektemannen mente skifteretten ved sitt brev hadde truffet beslutning om å selge eiendommen til hustruen og påkjærte «beslutningen» til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avviste ved kjennelse av 28. desember 1982 kjæremålet. Lagmannsretten mente skifterettens brev bare kunne ansees som en anbefaling, og at denne ikke kunne gjøres til gjenstand for kjæremål, jfr. skifteloven §27. I det videre kjæremål bemerket Høyesteretts kjæremålsutvalg:
«Kjæremålet til lagmannsretten ble avvist fordi lagmannsretten fant at det «ikke (er) truffet noen beslutning fra skifterettens side som kan gjøres til gjenstand for kjæremål». Dette spørsmål ble avgjort av lagmannsretten som første instans. Tvistemålsloven §404 får da ikke anvendelse på kjæremålet over lagmannsrettens kjennelse.
Kjæremålsutvalget er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte seg til dens begrunnelse.
Utvalget er således enig med lagmannsretten i at realiteten i skifterettens brev av 25. august 1982 var en anbefaling til advokatene, og at en slik uttalelse ikke er gjenstand for kjæremål.
Etter resultatet må den kjærende part ilegges saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.»