Rt-1983-75

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-01-25
Publisert:	Rt-1983-75 (16-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 25. januar 1983 i l.nr. 12 B/1983
Parter:	1. Lage Gjevre m. fl. (11 parter) (advokat Ingulf Bekkestad - til prøve) mot 1. Ola B. Wangensteen, 2. Ivar Hemsing, 3. Normann Hemsing og 4. Nils Hemsing (h.r.advokat Torleif Skavern).
Forfatter:	Hellesylt, Aasland, Christiansen, Løchen, Blom
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Jordskifteloven (1979) §17, Jordskifteloven (1979)

Dommer Hellesylt: Saken gjelder spørsmålet om utstrekningen av et stølsområde i Vang i Valdres, det såkalte Rysendalsameiet.

Vest-Oppland jordskifterett avsa den 7. september 1978 kjennelse med slik slutning:

« 1. Grensen mellom Rysendalsameiet på vestre side og gnr. 73/2, Rysnestølen, eventuelt også gnr. 73/1, Fuglien m.fl. på østre side - går fra Rysna ved punkt på kartet merket I, i retning om lag nord til fossehenget i Grønstølbekken eller Fossebekken.

2. Knut Hemsing som eier av gnr. 73/2, Rysnestølen utgår som andelshaver i Rysnedalsameiet.»

Denne kjennelse ble påanket av eiere av en rekke eiendommer i Rysendalsameiet. Den 1. september 1980 avsa Eidsivating lagmannsrett dom med denne domsslutning:

«Jordskifterettens kjennelse stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler 1) Lage Gjevre, 2) Knut Nefstad, 3) Guri Inger Helsing Eng, 4) Kristoffer Heen, 5) Ola G. Gjevre, 6) Arne Havro, 7) Kjell Anders Haugen, 8) Einar T. Hjelle, 9) Johannes Havro, 10) Olav E. Heen og 11) Gunnar N. Heen - en for alle og alle for en - 13681 50/100 - trettentusensekshundreogåttien 50/100 - kroner til Ola B. Wangensteen og Ivar Hemsing i fellesskap innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Lage Gjevre med flere har anket over lagmannsrettens dom. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Partsforholdet for Høyesterett er som for lagmannsretten med en endring. Denne skyldes at den ankende part nr. 3, Guri Inger Helsingeng, ved skjøte tinglyst 2. april 1981 har overdratt en ideell halvpart av sin eiendom gnr. 66 bnr. 2 til sin ektefelle, Per Joar Helsingeng, som er inntrådt som part.

De ankende parter for Høyesterett er etter dette:

1. Lage Gjevre, 2. Knut Nefstad, 3. Guri Inger Helsingeng og Per Joar Helsingeng, 4. Kristoffer Heen, 5. Ola G. Gjevre, 6. Arne Havro, 7. Kjell Anders Haugen, 8. Einar T. Hjelle, 9. Johannes Havro, 10. Olav E. Heen og 11. Gunnar N. Heen.

Ankemotpartene er: 1. Ola B. Wangensteen, 2. Ivar Hemsing, 3. Normann Hemsing og 4. Nils Hemsing.

Saksforholdet framgår av jordskifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom.

De ankende parter har for Høyesterett i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Disse er grundig gjengitt i lagmannsrettens dom, som jeg for så vidt viser til. De ankende parter har ikke for Høyesterett opprettholdt den subsidiære grensepåstand.

De har blant annet anført at lagmannsretten har lagt for stor vekt på deledokumentet av 1738 og for liten vekt på at eiendom i fjellet i Vang i tilknytning til slike stølsområder som det her er tale om, etter vanlig oppfatning ligger i såkalte stølssameie.

Lagmannsretten har videre ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at delinger av andre eiendommer som ligger inn til det område saken gjelder, i nord stopper ved elven Rysna. Og lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet bevis for at det er utøvd en bruk i tvisteområdet i strid med den eneeiendomsrett deledokumentet gir uttrykk for. Det er også feil når lagmannsretten har lagt til grunn at ankemotpartene og deres rettsforgjengere har innrettet seg etter dokumentet. De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Den syd/østre grense for Rysendalsameiet mot nabo i øst, kjennes i forhold til sakens parter å gå fra Rysna elv oppover til området ved Sandhorn slik den er oppmerket i marken av Vestoppland jordskifterett og innlagt på jordskifterettens kart, idet samtlige parter unntatt Ola B. Wangensteen, som eier av gnr. 73 bnr. 1, er sameier i Rysendal sameie.

2. Ankemotpartene dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger til de ankende parter for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene - med unntak av Normann Hemsing, som ikke har vært representert eller selv har møtt for Høyesterett - anfører at lagmannsrettens dom er riktig både i resultatet og begrunnelse.

Den eiendomsgrense mellom Heen og Fuglien som ble trukket opp i 1738, er klar og entydig. Det dokument som fastla grensen, var gått i glemme en tid, men eierne av Fuglien har hatt den oppfatning at grensen gikk der den er beskrevet i dokumentet også nordenfor Rysna. De hevder således å være eneeiere av det østenforliggende område.

Det foreligger ikke noen senere praksis som har fratatt den omforente grenselinje dens rettsvirkning. Den bruk av forskjellig slag som har vært gjort av området, har vært forenlig med eneeiendomsretten etter dokumentet. I fjellstrekninger i Vang er for øvrig sameieformen langt fra enerådende. Det finnes mange tilfeller hvor den enkelte eiendom har eneeierrett helt til fjells.

Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

«I. Prinsipalt.

Lagmannsrettens dom stadfestes.

II. Subsidiært.

Ola B. Wangensteen som eier av Fygle, gnr. 73, bnr. 1 har sameierett i Rysendal sameie.

III. I begge tilfeller.

Ankemotparter nr. 1, 2 og 4 tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er ved bevisopptak avhørt en rekke parter og vitner hvorav fire er nye for Høyesterett. Det foreligger også noen nye dokumenter i saken, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken framtrer for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som for lagmannsretten, med en endring i partsforholdet som jeg har nevnt og med den forskjell at den subsidiære grensepåstand - som allerede nevnt - ikke opprettholdes for Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som jordskifteretten og lagmannsretten, og kan også i det vesentlige tiltre den begrunnelse disse retter har gitt.

Utgangspunktet for avgjørelsen av om det omtvistede område er undergitt eneeierrett eller ligger i sameie, er det forlik for retten som i 1738 ble inngått om grensen mellom Heen og Fuglien. Den sydlige del av grenselinjen ble oppmerket i terrenget, og hele linjen ble beskrevet i dokumentet av 20. juni 1738. Det gis her uttrykk for at det er tale om en eiendomsgrense, og at partene skal være eneeiere på hver side av denne. Det går videre klart fram av dokumentet at delingen til eneeie ikke stopper ved elven Rysna, men fortsetter nordover til fjells.

En klar rettslig konsekvens av det som var fastlagt i 1738 viste seg året etter da eierne av Heen ble innstevnet av eierne av Fuglien, fordi eierne av Heen noen år i forveien skulle ha tatt en seter i Fugliens skog nord for elven og også hadde hugget i skogen. Området der seteren var ryddet, var ved et makeskifte i 1731 av eieren av Heen blitt overdratt til Niels og Anfind Nefstad. Disse - som hadde ryddet seteren - hadde ikke vært parter ved det forlik som var inngått i 1738, og var for så vidt ikke bundet av det. Nefstad ville videre ha vært parthaver i et eventuelt fellesskap. Likevel endte saken med et forlik som medførte at Anfind Nefstad og enken Guri Nefstad måtte fravike den seter som få år tidligere var opprettet. I forliket vises det uttrykkelig til eiendomsdelingen i 1738. Det som hendte i 1739, kaster etter min mening et klart lys tilbake på forståelsen av det forlik som var inngått året før. Som jordskifteretten og lagmannsretten har pekt på, kan det som hendte ved de to stevninger med påfølgende forlik ikke ha gått upåaktet hen. Det deltok lagrettemenn fra bygdelaget, og det må utvilsomt ha blitt kjent i bygda at eieren av Fuglien gjorde krav på eneeierrett til en teig nordenfor Rysna, og at han håndhevet denne rettsoppfatning. Hvis det skulle være oppfatningen i bygdelaget at grunnen lå i et slags fellesskap, slik at det ikke var grunnlag for den hevdede eieeierrett, måtte man ha ventet at de som mente sin rett krenket, ville tatt affære. Når ikke så skjedde, mener jeg det må legges til grunn at det i 1738 og 1739 utvetydig ble fastslått at Fuglien hadde eneeierrett også nordenfor Rysna.

Jeg tilføyer at det kan synes noe påfallende at det mellom Heen og Fuglien ble foretatt en deling til eneeie helt til fjells. Men etter det klare rettsgrunnlag som foreligger for en slik deling, finner jeg ikke grunn til å spekulere over hvorfor man her gikk til fjells med delelinjen, mens det mellom eiendommer vestenfor og østenfor bare har vært foretatt eiendomsdeling opp til elven.

Når det gjelder den etterfølgende utvikling, finner jeg ikke i den grunnlag som kan rokke ved den rettstilstand som her var blitt fastslått. Jeg kan i alt vesentlig slutte meg til jordskifterettens og lagmannsrettens vurdering. Jeg kan således ikke se at det foreligger tilstrekkelig klare holdepunkter for noen bruksutøvelse fra andre eieres side som har vært i strid med Fugliens eneeiendomsrett. Derimot er det en kjensgjerning at Knut Hemsing - den daværende eier av Rysnestølen gnr. 73 bnr. 2, som ble kjøpt fra Fuglien i 1836 - i 1967 fikk fallerstatning til tross for at selve stølen ikke ble direkte berørt av reguleringen. Det ble tilkjent nøyaktig samme beløp fallerstatning som til den daværende eier av Fuglien sør for Rysna, Boye O. Wangensteen. Hemsing må således ha fått fallerstatning for den samme strekning på nordsiden av Rysna som Wangensteen fikk som eier på sørsiden.

Den ganske utbredte rettsoppfatningen blant eierne av andre eiendommer i naboskapet om at området nord for Rysna har ligget i sameie, kan etter dette ikke tillegges avgjørende betydning for det området denne saken gjelder.

De ankende parter har tapt saken, og jeg finner at de i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 må svare saksomkostninger for Høyesterett. Derimot antar jeg at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse bør endres. Saken har budt på tvil, og jeg finner det rimelig at de ankende parter - på bakgrunn av den utbredte rettsoppfatning som hadde hersket inntil det gamle dokumentet fra 1738 ble funnet fram - ville prøve jordskifterettens avgjørelse for lagmannsretten.

Omkostningene for Høyesterett settes til kr. 26.000, hvorav for utlegg kr. 3.220.

Jeg stemmer etter dette for følgende Dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at saksomkostninger for lagmannsretten ikke tilkjennes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Lage Gjevre, Knut Nefstad, Guri Inger Helsingeng og Per Joar Helsingeng, Kristoffer Heen, Ola G. Gjevre, Arne Havro, Kjell Anders Haugen, Einar T. Hjelle, Johannes Havro, Olav E. Heen og Gunnar N. Heen, én for alle og alle for én 26.000 - tjueseks tusen - kroner til Ola B. Wangensteen, Ivar Hemsing og Nils Hemsing i fellesskap. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Christiansen, Løchen og Blom: Likeså.

Av jordskifterettens kjennelse (jordskiftedommer Asbjørn Tveitå med jordskiftemenn): - - -

Jordskifteretten ser saka slik:

Nærværende jordskiftesak er fremmet i henhold til jordskifteloven kap. 12, som gjelder særskilt bruksordning. I dette tilfelle gjelder ordningen utlegg av høvelig bruksjord til dyrkning for brukseierne med andel i det så kalte Rysendalsameiet.

Men nå har det under sakas gang oppstått tvistigheter. Det har oppstått tvist angående spørsmål om sameiefeltets utstrekning østover og om hvem som kan betraktes som andelsberettigede parter. Her har en å gjøre med sakas hovedtvist. Denne må løses om forretningen skal kunne føres frem til slutting.

Men nå foreligger det også tvistigheter angående eierforhold parter imellom som påstår seg bare å være tilstøtende naboparter.

Er dette tilfelle, altså at en her har å gjøre med innbyrdes tvistigheter mellom naboparter, så behøver - og bør vel heller ikke - jordskifteretten ta opp slike til avgjørelse. For eks. dersom Ola B. Wangensteen og Knut Hemsing, som henholdsvis eiere av bnr. 1 og 2 under gnr. 73, Fuglien, ikke er å anse som andelshavere i Rysendalsameiet, så skulle det ligge utenfor rettens gjøremål å løse tvistigheter dem i mellom m.v. Kfr. her jordskifteloven §17 i anledning rettens kompetanse. Paragrafen sier jo at tvistigheter skal avgjøres så langt det «trengst av omsyn til jordskiftet.»

Men når det gjelder avgjørelsen av sakas hovedtvist som ovennevnt, skal bemerkes.

Det avgjørende bevis som må legges til grunn i slik sammenheng, må etter rettens mening være framlagt dok. 15, delegangsforretningen av 20. juni 1738.

Her har en med et offentlig registrert dokument å gjøre, som forteller om hvorledes en omtvistet grense på nevnte tidspunkt ble fastsatt.

Oppsitterne på garden Heen Øvre var den gang kommet i strid med oppsitterne på garden Fuglien angående skogsgrensen gardene i mellom.

Christopher Andersen Heen reiste så sak mot Fuglien-eierne for nevnte forhold.

Garden Fuglien (også kalt Fuglem) var den gang udelt, men hadde to oppsittere. Iver Andersen og Even Rasmusen. Iver Andersens andel i garden var på nevnte tidspunkt bortplantet til en: Lars Ericksen.

Delegangsforretningen forteller videre om hvorledes tvisteforhandlingene pågikk, og om hvorledes partene til sist ble enige om en grense. Det skulle oppgås en kompasslinje som partene i alle deler skulle godta som eiendomsgrense. Den skulle ikke overskrides på noen måte av noen part.

Fra dokumentet kan refereres herom:

«- - - end videre blev samtl. Partene saaledes Contraherede at Retten skulle begynde at paa Compas Streckningen opover de omtvistede Marker fra ovenbente 2de Markesteen i den ovenfor Masse Vejen beliggende backe, desligeste at de paa begge sider Ville og skulle være fornøyet hvor Streckningen udfalt naar alleene den blef taget i den begynte Linje Neml. Nord, dog lidet Væsterlig, J hvilken henseende med Compas gangen blef i same Linie giort Anfang fra den 2den Mærkesten til den Væstre kant eller ende af Buleihougen hvor den 3die Steen blef nedsadt, derfra i een anden - - -

derfra til det saakaldede bortere Syne hvor den 8de og sidste Sten blef nedsadt.

Og da Mand var ankomen paa ern te bortere eller Nordre Syne befant Mand at streckningen derfra gaar lidet østenfor den østre Kandt af Sætter Volden paa Heens Sætteren som ligger Sydenfor Elven Rysnen. Saa og fra denne Sætter Volds østre Kant over same Elv op over bakene et Støcke Væstenfor fustebæken lige op i Nord til det der beliggende store field hvor Streckningen tog sin endskab.

Hvad sig eller de omtvistede Marker betrefer, da skal i tilhold af Parternes Contract og hvis tilforn været haver, Citantens Eene eje Være Væstre - og Contra Partenes eene ejendom Være Østenfor Ovenomskrefne Deelegang, hvorover ingen af denem den anden i Ringeste maader fornermer, Mens samme Streckning skal for dennem og deres Mænd paa deres nu brugende gaarder Være og forblive een efterretlig Regul og Rettesnor, dog er herved icke forstaaet Torestølen saavidt den nu er indheengnet, thi den beholder Citanten som gamelt haver. Saaledes ophørede Parterne deres tvistigheder for saavit deres gaarders ejendom udi de omtvistede Marker betrefer, - - -»

Når en tenker på at ovensiterte delegangsbeskrivelse stammer helt fra 1738, kan en ikke annet enn gi ros til forfatteren. Dokumentet er klart og utvetydig skrevet.

Likeledes er det på nevnte tidspunkt utførte markarbeide rosverdig.

Jordskifteretten har synfart den i 1738 omtvistede og da fastsatte grenselinje, i omtrent hele dens utstrekning.

De nedsatte merkesteiner står den dag i dag - uomtvistede og talende for seg selv.

Det er tydelig at merkesteinene i 1738 er ment nedsatt etter en rettlinjet nordgående kompass-strekning. Det har også lykkes, selv om det, som fremholdt av Johannes Havro, kan noteres en liten østliggående knekk i linjens nederste del.

Men angående spørsmålet om hvorledes grenselinjen i 1738 ble fastsatt å gå fra Nordre Syne, over Rysna og oppover mot fjellet, mener jordskifteretten det ikke kan være tvil.

Dersom grenselinjen forlenges over den i dag påviste og uomtvistede merkestein på Nordre Syne, og gis retning over en eller om en ønsker flere - av de nedenfor og også i dag uomtvistede merkesteiner, så vil en sådan linje passere støl under Heen i området sør for Rysna som beskrevet, og den vil fortsette mot fjellet ovenfor stølsjordene på Rysendalen, og her kan det sies i området litt vestlig for Fossebekken.

Jordskifteretten mener navnet «Fustebæken» er en fordanskning av navnet «Fossebekken», og den kan således ikke uten videre godta teori som fremsatt av Johannes Havro, vedr. den aktuelle bekks benevnelse i grensebeskrivelsen fra 1738.

Når det gjelder grensepåstand som fremsatt av Johannes Havro for øvrig, virker denne lite rimelig om den skal baseres på grensedokumentet fra 1738. Det finnes, ut fra beskrivelsen her, ingen grunn overhodet for at grensen er ment å skulle knekke ved Rysna.

Men et annet forhold, som også påpekt av Johannes Havro, er dette med Heenstølen, gnr. 71, bnr. 15, hvorledes denne støl under Heen, kan ha blitt etablert i området øst for den i 1738 fastsatte grense.

Dette spørsmål har retten ikke funnet frem til, eller fått, noen rimelig forklaring på. Men om nå Heen Øvre en eller annen gang er blitt tilkjent støl i det området som, etter rettens mening, i 1738 helt klart er blitt tillagt gnr. 73, Fuglien, så får en bare godta dette som et faktum. En får her bare regne med at det ned gjennom tidene kan ha foregått transaksjoner som ikke er blitt omskrevet, eller også kan skrevne dokument av interesse være blitt borte, eller av andre grunner kan slike være utilgjengelige i dag.

Når det gjelder Wangensteen/Hemsing sin nedlagte grensepåstand, så kommer denne litt mere østlig i terrenget enn det den i 1738 fastsatte grenseretning skulle tilsi. Men dette er et annet forhold som er sagt å henge delvis sammen med at nevnte parter, i sin grensepåstand, m.a. ikke har ønsket å fravike et i senere tid omforent grensepunkt v/Rysna (punkt I på kartet). Men forholdet er, slik saka står, partenes affære og hvor det kan vises til disposisjonsprinsippet i sivilprosessen. Så langt gis altså Wangensteen/Hemsing medhold i sin grensepåstand.

Dermed over til tvistens neste hovedtema som kan noteres som følger:

Kan grensefastsettelsen fra 1738, for så vidt gjelder området nord for Rysna, sies å stå ved rettslig kraft for angjeldende parter i dag?

Med hensyn til dette spørsmål, så har altså partsgruppe v/Johannes Havro for det første angrepet grenselinjens rettskraft som uholdbar allerede på fastsettelsestidspunktet. Dette på grunn av fatale feil i saksbehandlingen ved at de fleste angjeldende parter ikke ble innkalte eller var representert under grensefastsettelsen.

Jordskifteretten finner ikke å kunne gi Johannes Havro og hans partsgruppe avgjørende medhold i her hevdede syn.

Det må regnes som sikkert at grensegangsforretningen i 1738 var en handling som ikke gikk for seg upåaktet av stedets folk. Dokumentet taler jo om mye ståhei med betraktelig vitneførsel o.s.v.

En kan derfor regne med at Citanten, Chrestopher Andersen, godt kunne ha sine medinteressenters muntlige fullmakt eller samtykke til å føre saka som han gjorde. I alle fall har så vidt vites ingen innvendinger fremkommet i anledning protest mot Citanten.

Rettskraften av grensefastsettelsen i 1738 ble jo også prøvd allerede året etter, da når de i 1739 ble reist sak i anledning Nefstadeierne, som fortsatt stølet på den side av grenselinjen som tilhørte Fuglien. Men prøven holdt, for saka endte jo med at Nefstadeierne måtte fraflytte angjeldende støl.

Men nå har jo partsgruppe v/Johannes Havro videre hevdet at en i alle tilfelle må kunne si at senere tids bruk i området har festnet seg så sterkt i retning av et bestemt bruksforhold, at dette må være den gjeldende rettstilstand i dag.

Det festnede bruksforhold skulle altså være at en i dag har å gjøre med et Rysendalsameie og et Slettefjellsameie, og hvor eierne av bnr. 2 og 1, utgått fra garden Fuglien, henholdsvis inngår med respektive andeler, og videre at grensen mellom nevnte sameier skulle gå fra Rysna til Sandhorn som oppmerket av jordskifteretten.

Her skal da jordskifteretten først få bemerke.

Det finnes å ligge utenfor saka å avgjøre spørsmål angående hvor vidt det kan sies å foreligge et Slettefjellsameie og hvor vidt en eller begge brukseierne under Fuglien (Wangensteen/Hemsing) skulle måtte sies å høre hjemme i dette sameie med respektive andeler.

Det som nærværende saks gjennomførelse krever klarlagt, er om det foreligger et Rysendalsameie, og at så er tilfelle skulle ikke være omtvistet. Videre skulle det være uomtvistet at i sameiet inngår andelsberettigede parter som tidligere antatt med unntak av at det har oppstått tvist angående spørsmålet om hvor vidt eieren av gnr. 73/2, Knut Hemsing, skal medregnes. Det regnes da som en selvfølge, at dersom eieren av gnr. 73/2, Knut Hemsing, ikke er å anse som andelshaver, så kan heller ikke eieren av gnr. 73/1, Ola B. Wangensteen være det.

Spørsmålet blir da: Kan det sies at det for eieren av gnr. 73/2 sitt vedk. har festnet seg bruksforhold som skulle kunne bevirke at han i dag ikke skulle kunne hevde grensegangsdokumentet fra 1738 å stå ved rettslig kraft?

Spørsmålet må etter rettens mening besvares benektende.

Noen bestemt ensrettet bruk i området i betydning: utnyttelse av eiendomsrett, og som skulle kunne sies å være utøvd i alders tid, har - så vidt retten kan se - ikke eksistert.

Den vesentlige bruk i området har jo vært beiteutnyttelse, men hva beitet angår, så er jo dette fortsatt et anerkjent fellesskap.

At inntekter, i samband med at området har vært bortleid som jakt- og reinsbeitefelt, har gått i felles kasse, og er brukt til utbedring av stølsveier, ansees å være av liten betydning i sakas sammenheng. De egentlige reinsbeite- og jaktområder, som i realiteten har vært inntektsbringende, forefinnes jo også i det vesentligste oppe i snaufjellet som ikke er under behandling i nærværende sak.

Videre skal nevnes at i følge partsforklaringene, har Knut Hemsing, som eier av gnr. 73/2, Rysnestølen, alene innkassert reguleringserstatninger for Rysnas nordside fra punkt på kartet merket I og nedover helt til grense som ovenomtalt oppmerket, og som inntil oppmerkingstiden var antatt skulle gjelde del av grense mot Slettefjellsameiet.

Sistnevnte forhold blir da også en tellende faktor som strider mot at syn som hevdet av Johannes Havro og hans partsgruppe, kan la seg forsvare.

I henhold til ovenstående grunner kommer jordskifteretten til at den grense som ble fastsatt ved delegangsforretning av 20. juni 1738, er fortsatt en gjeldende eiendomsgrense for dagens berørte bruk.

Kjennelsen er enstemmig. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erik Jørgensen, Christian Borchsenius og tilkalt dommer, sorenskriver Ragnar Dietrichs): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten og kan i alt vesentlig slutte seg til dens bemerkninger. Som jordskifteretten mener lagmannsretten at dokumentet fra 1738 må tillegges avgjørende betydning. Det dreier seg om en rettskraftig avgjørelse av grensespørsmålet, og det fremgår av dokumentets tekst bl.a. at partene (eierne av Heen og Fuglien) skulle være eneeiere på hver sin side av grensen. Det er ingen holdepunkter for at dette ikke skulle gjelde også nord/øst for Rysna elv. Etter det opplyste antar lagmannsretten at skogen har gått noe høyere den gang enn nå, slik at det var noe skog også på nord/østsiden av Rysna i 1738, men selv om så ikke skulle være tilfelle, må det legges til grunn at grensen var en eiendomsgrense også på denne strekning. At grensebeskrivelsen er kortfattet her, jfr. sitatet foran (s. 7), kan ikke tillegges betydning, bl.a. da man her har en lett synlig foss i fjellsiden som angir retningen, jfr. nedenfor.

Det er mulig området på nord/østsiden av Rysna lå i sameie i 1738 slik ankemotpartene mener det gjør i dag. Men etter lagmannsrettens syn må 1738-forretningen legges til grunn uansett om den i sin tid eventuelt ikke var lovlig i forhold til sameierne. Som nevnt av jordskifteretten gikk grensegangen sikkert ikke upåaktet hen av stedets folk, og om sameierne ikke hadde gitt partene samtykke eller fullmakt, måtte de iallfall bli bundet etter reglene om passivitet. Deres rettsetterfølgere kan ikke over 200 år etterpå protestere mot grensefastsettelsen.

I denne forbindelse er det nemlig av betydning at det ikke er godtgjort å ha funnet sted noen fellesbruk - bruksutøvelse fra sameiets side - som er i strid med den grense som ble etablert i 1738. Det felles beite som utøves i stølsområdet, kan ikke tillegges avgjørende vekt, idet denne beiterett ubestridt gjelder både på sameieområdet og på det som hevdes å være privat grunn. Den felles utleie til jakt og reinbeite må sees bare som et praktisk arrangement. Andre felles tiltak av betydning som utslag av rådighet fra sameiets side, kan ikke sees å foreligge. At de ankende parter, og deres rettsforgjengere, har vært av den oppfatning at det omtvistede området hører til Rysendalsameiet, og at dette grenser til Slettefjellsameiet, kan ikke være avgjørende.

Etter det opplyste må det legges til grunn at ankemotpartene, og deres rettsforgjengere, har kjent til og innrettet seg etter den grense som ble trukket opp i 1738-dokumentet, skjønt selve dette dokumentet i lange tider ikke har vært kjent. Den grense som ble etablert i 1738, må for så vidt sies å ha vært en realitet. Som eksempel på hvorledes denne realitet har fått betydning, kan nevnes det som skjedde i 1739 (jfr. partenes anførsler, ovenfor 7-8 og 11), og at Knut Hemsing fikk fallerstatning ved reguleringen av Rysna.

At grensen på nord/østsiden av Rysna ville skjære over andres stølsvoller, kan etter lagmannsrettens syn ikke tillegges betydning, idet man må gå ut fra at stølsvollene ble respektert som privat eiendom uten hensyn til om de lå i sameieområdet eller på annenmanns teig. Forholdet med at Heenstølen (gnr. 71 bnr. 15) ligger på det som skulle være Fugliens grunn etter 1738-dokumentet kan ha sin forklaring slik ankemotpartene har nevnt. Uansett hvorledes det har seg med dette, kan forholdet med Heenstølens beliggenhet ikke i seg selv få avgjørende betydning, så lenge man ikke vet noe positivt om stølens opprinnelse som strider mot 1738-dokumentet.

Når det gjelder forløpet av grensen slik den er beskrevet i dokumentet fra 1738, henholder lagmannsretten seg til jordskifteretten (utskriften 15-16). Jordskifterettens iakttagelser stemmer med det lagmannsretten konstaterte ved sin befaring. Grensen går i temmelig rett nordlig retning gjennom skogen opp til 8. merkesten («nordre Syne»), og forlenger man denne linje videre, vil den treffe fjellet på den andre siden av Rysna litt vestenfor en foss. Dette er en lett synlig foss i en bekk, og lagmannsretten mener at det ikke kan være tvil om at det er denne bekk det siktes til i 1738-dokumentet. Etter lagmannsrettens mening står det her skrevet «fossebæken» i dokumentet (ikke «fustebæken»), jfr. den fremlagte originalkopi. At ankemotpartene nøyer seg med en grense som går litt lenger østlig, slik de påsto for jordskifteretten, er det selvsagt ikke noe i veien for. Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at den subsidiære grensepåstand fra de ankende parters side ikke har sannsynligheten for seg, jfr. ankemotpartenes anførsler.

Lagmannsretten kommer således til at grensen må gå slik ankemotpartene Wangensteen og Ivar Hemsing har påstått. Jordskifterettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. - - -