Rt-1983-750

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-06-23
Publisert:	Rt-1983-750 (152-83)
Stikkord:	Foreldreansvar
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 23. juni 1983 i l.nr. 74/1983
Parter:	A (advokat Atle Standal - til prøve) mot B (høyesterettsadvokat Odd Larhammer).
Forfatter:	Endresen, Halvorsen, Aasland, Røstad, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §18a, Lov om born i ekteskap (1956) §8, Barneloven (1981) §34, §44

Dommer Endresen: A og B inngikk ekteskap i 1972. I ekteskapet er det to barn, C født xx.xx.1972, og D født xx.xx.1974.

Ved stevning av 26. februar 1981 reiste hustruen sak om separasjon og krevde foreldremyndigheten over barna og oppfostringsbidrag til dem.

Romsdal herredsrett avsa den 3. juli 1981 dom i saken med slik domsslutning:

«1. B og A separeres.

2. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna C født xx.xx.1972 og D, født xx.xx.1974.

3. B skal ha rett til å være sammen med barna tre uker hver sommer, og dessuten annenhver jul, regnet fra og med 2. juledag, og annenhver påske.

4. Oppfostringsbidrag fra B tilkjennes ikke.

5. Saksomkostninger til det offentlige tilkjennes ikke.»

Etter herredsrettens dom reiste hustruen fra X med barna og tok opphold i Telemark. Hun flyttet der sammen med en mann hun hadde kjent noen tid.

Etter begjæring fra A avsa herredsretten den 6. august 1981 kjennelse for at barna skulle være hos faren inntil saken var rettskraftig avgjort. Denne kjennelse ble etter kjæremål stadfestet.

A hentet barna på Æ den 15. august 1981.

B påanket, med unntak av separasjonsavgjørelsen, herredsrettens dom til lagmannsretten.

Frostating lagmannsrett avsa den 6. september 1982 dom med slik domsslutning:

«1. B tilkjennes foreldreansvaret over fellesbarna C født xx.xx.1972 og D født xx.xx.1974.

2. A tilkjennes vanlig samværsrett med barna.

3. A dømmes til å betale månedlig oppfostringsbidrag til B for fellesbarna med kr. 750,- - syvhundreogfemti 00/100 - kroner pr. barn, tilsammen kr. 1500,-.

4. Hver part bærer sine saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet en av lagdommerne stemte for stadfestelse av herredsrettens dom.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer. Til bruk for Høyesterett er det ved Romsdal herredsrett og Nedenes herredsrett avholdt bevisopptak hvor 11 vitner er avhørt. Av disse er 6 nye for Høyesterett. Partene har ved bevisopptak avgitt partsforklaringer. Det er videre fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Saken foreligger, som jeg senere kommer tilbake til, i en noe annen stilling enn for lagmannsretten.

Som sakkyndig for Høyesterett har vært oppnevnt sjefpsykolog, spesialist i klinisk psykologi og rådgivningspsykologi, Tormod Sletten, som har avgitt sakkyndig erklæring den 7. juni 1983.

Begge parter har hatt fri sakførsel.

A har i hovedtrekk anført at barna nå har bodd hos ham siden august 1981, og dersom moren skulle få foreldreansvaret, vil det, selv om hun blir tildelt bruksretten til leiligheten, innebære en åpenbar risiko for at barna vil bli utsatt for et uheldig miljøskifte. På grunn av ankemotpartens avhengighet av sin mor er det fortsatt stor fare for hyppige besøk til Y i X, med den følge at barna rives opp fra hjemmemiljøet på Z. Hennes syn på tjenligheten av boligen på Z, og opplysningen om at hennes foreldre arbeider med å sette i stand et hus til henne på Y, innebærer også en sterk mulighet for at hun kommer til å flytte fra Z og det miljø som er av så stor betydning for barnas fortsatte positive utvikling.

Også når en vurderer partenes personlige egenskaper vil det være en fordel for barna fortsatt å bli hos far.

A er en mer stabil person og forsørger. Som far for barna har han fått anerkjennelse fra skolemyndighetene.

Hans nerveproblemer var knyttet til situasjonen og bruddet i ekteskapet, og tilhører et tilbakelagt stadium.

Den positive utvikling barna har hatt mens de har bodd sammen med sin far, ville ikke vært mulig hvis de ikke hadde et godt forhold til faren. Morens påstand om at han skal ha mishandlet barna er det overhodet ikke belegg for.

Morens forhold er preget av ustabilitet, og hennes fremtidsutsikter er ytterst usikre.

Det må videre legges stor vekt på at barna ønsker fortsatt å bo hos sin far. Selv om C ennå ikke er fylt 12 år, må hennes syn veie tungt.

A vil fortsatt kunne regne med støtte av sin mor, men om hun skulle finne ikke å kunne fortsette, har han klarert med sin arbeidsgiver at han kan få kortere arbeidstid. Det er også all mulighet for at han kan få annen hjelp i omsorgsarbeidet.

Dersom A får foreldreansvaret, vil dette også gi det beste grunnlag for at barna kan opprettholde best mulig kontakt med begge foreldre. Besøksordningen har i den tid barna har vært hos ham, virket helt tilfredsstillende.

Endelig må det legges stor vekt på den sakkyndiges erklæring.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. A tilkjennes foreldreansvaret over fellesbarna C, født xx.xx.1972 og D, født xx.xx.1974.

2. B tilkjennes vanlig samværsrett med barna.

3. A tilkjennes bruksretten til partenes tidligere felles bolig på Z.

4. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

B har i hovedtrekk anført: Avgjørelsen må treffes etter en helhetsvurdering ut fra hva som er til barnas beste.

Etter hennes mening har A et temperament som gjør det betenkelig å overlate ham foreldreansvaret. Han er hissig og oppfarende over tilsynelatende bagateller. Han var brutal mot henne under ekteskapet, og hun led fysisk og psykisk overlast. Dette skapte en utrygghet hos henne og barna og kan forklare hennes uselvstendighet.

A hadde nerveproblemer og har fått psykiatrisk hjelp for dette. Det kan på den bakgrunn reises tvil om han er skikket til å ha foreldreansvaret.

Bebreidelsene mot henne om at hun gikk så ofte på dansefester alene er ikke av en slik art at hun av den grunn skulle være mindre skikket til å overta foreldreansvaret. Lagmannsretten har etter umiddelbar bevisførsel ikke funnet grunn til å tvile på at hun har et godt forhold til sine barn, og at hun vil kunne makte å ta hovedansvaret for dem i fremtiden.

Den sosionom, Sylvia Hammersvik, som hadde anledning til å observere partene gjennom ektefellenes fire ukers opphold for familieterapi i 1980, og som året etter tok initiativet til at D kom i førskole, støtter henne i at hun er best egnet til å ha foreldreansvaret.

Ankemotparten har hatt omsorgen for barna fra de ble født og frem til august 1981. Hun har et ømt kjærlighetsforhold til dem, og er innstilt på å flytte til Z i erkjennelse av det gode miljø og den positive innflytelse dette har hatt på barna. Hun vil imidlertid søke å skaffe en bedre bolig der. Hennes stadige reiser til foreldrene i Y må ses som utslag av de vanskelige forhold i ekteskapet.

Den positive utvikling som er skjedd med barna kan ikke tilskrives barnas far, men skolen, de sosiale hjelpeorganer og farmoren.

Med den arbeidstid A har, får han liten tid til samvær med barna, og det er usikkert hvor lenge hans mor kan ta seg av det praktiske stell.

Det må videre vises stor varsomhet i bedømmelsen av barnas angivelige ønsker. Disse utsagn synes mer rettet på å bli boende på Z hvor de har sine venner, enn akkurat å bo der sammen med sin far. Hun hevder at når de er på besøk hos henne, kvier de seg for å reise tilbake.

Når det gjelder den samlede familiekontakt, er det nå ingen grunn til å legge vekt på at hun i forbindelse med samlivsbruddet tok visse reservasjoner om farens samværsrett.

B har lagt ned slik påstand:

«1. Frostating lagmannsretts dom av 6. september 1982 stadfestes for så vidt angår punktene 1-3. Bidragene reguleres i samsvar med stedfunden indeksregulering.

2. B tilkjennes bruksretten til partenes tidligere felles bolig på Z.

3. A tilpliktes å erstatte det offentlige saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Jeg nevner først at partene er enige om at det ikke kan komme på tale med felles foreldreansvar, og at barna må være sammen. Det er videre enighet om at den som får foreldreansvaret også overtar den tidligere felles bolig på Z, og at dersom moren får foreldreansvaret, skal faren betale oppfostringsbidrag som fastsatt av lagmannsretten med senere indeksregulering. Partene er likeledes enige om at den som ikke får foreldreansvaret skal ha vanlig samværsrett som skissert i barneloven §44 fjerde ledd.

Saken foreligger for Høyesterett vesentlig bedre opplyst enn for de tidligere instanser.

Av særlig betydning vil jeg fremheve vitneprovene fra barnas fire lærere, den sakkyndige, tilsynsføreren i hjemmet og overlege Strøm-Olsen.

Siden lagmannsrettens dom er det videre skjedd den endring at det samboforhold ankemotparten hadde etablert på Æ i Telemark gikk over styr to måneder etter lagmannsrettens dom, og at hun deretter reiste tilbake til X, hvor hun ved hjelp av foreldrene har fått en mindre leilighet i Ø.

Avgjørelsen i saken skal etter barneloven §34 tredje ledd treffes ut fra hva som er til barnas beste. Jeg finner i og for seg at begge ektefeller må anses skikket til å overta foreldreansvaret for barna.

Ut fra den helhetsvurdering som må foretas er jeg kommet til at denne må falle ut til fordel for barnas far, slik at det forhold som ble etablert i august 1981 får fortsette.

Faren synes mest stabil. I den tid han har hatt eneansvaret er det skjedd en betydelig fremgang for begge barna så vel rent sosialt som i skolesituasjonen. Han har åpenbart et godt forhold til dem. Etter bevisførselen kan jeg ikke finne belegg for påstanden om mishandling av barna, et spørsmål som har vært viet stor oppmerksomhet.

C's klasseforstander har som vitne forklart at C ser opp til sin far og har ham som forbilde. Hun opplever faren som hjelpsom, og han stiller opp når hun trenger det.

D's klasseforstander har gitt uttrykk for at kontakten mellom skolen og faren fungerer fint.

De fire lærere som har avgitt vitneforklaring under bevisopptaket har samstemmig fremholdt at det har skjedd en heldig utvikling for barna, at skolen har et nært og godt samarbeid med faren, som har vært innstilt på å bistå skolen i dens arbeid med barna.

Den sakkyndige for Høyesterett har i sin erklæring uttalt:

«Da barna ble alene hos far, - som fikk farmor til hjelp - fra høsten 1981, førte dette til roligere forhold for barna. Barna fikk etablert kameratforhold, samtidig som resultatene av skolegang ble bedre. Det er hevet over enhver tvil at dette har hatt en gunstig virkning på barna.»

Når det gjelder barnas ønske om hvor de vil være, tolker jeg det ønske C har uttrykt overfor den sakkyndige ikke bare som et ønske om å fortsette å bli boende på Z, men som et ønske om at det ikke må skje endring i de forhold hun nå lever under sammen med far og farmor. Barnas ønske i så henseende er også kommet til uttrykk i samtaler med overlege i barne- og ungdomspsykiatri Marie Kristine Strøm-Olsen. Barna har her klart gitt uttrykk for at de vil være hos faren.

Overlege Strøm-Olsen har under bevisopptaket gitt uttrykk for at ARs depressive reaksjoner var knyttet til konflikten i ekteskapet. Hun karakteriserer ham som rolig og tillitsfull, og mener at hans psykiske situasjon ikke er til hinder for at han har omsorgen for barna. Etter hennes mening er det viktig at barna kan fortsette å leve i det miljø de er vant med.

Jeg legger videre vekt på vitneprovet fra sosialkurator ved X sosialkontor, Hans Petter Iversen, som har vært tilsynsfører i hjemmet og som burde ha de beste forutsetninger for å kjenne forholdene der. Også Iversen konkluderer med at det vil være best for barna at de blir hvor de er og at A får foreldreansvaret. Han viser til barnas behov for ro og stabilitet og at ungene er inne i en positiv utvikling som blant annet har sammenheng med omsorgssituasjonen og måten denne er fulgt opp på fra A's side.

Det lar seg ikke nekte at det knytter seg en viss usikkerhet til hvor lenge barnas farmor fortsatt kan ha den vesentlige del av den daglige omsorg. Hun er, etter mitt syn med rette, karakterisert som en ressursperson, og det kan oppstå problemer hvis hun ikke lenger kan bistå.

A synes imidlertid å være oppmerksom på at han da enten må få redusert sin arbeidstid eller få annen hjelp i omsorgsarbeidet. Den sakkyndige har vurdert fars behov for hjelp hvis farmor flytter, og har i den forbindelse vist til barnas alder og til at det sosiale nettverk er godt.

Denne usikkerhet må på den annen side veies mot den usikkerhet som en stadfestelse av morens foreldreansvar ville innebære. Jeg anser sistnevnte usikkerhet for å være langt større, også fordi jeg anser mulighetene for miljøskifte for å være reell.

Sjefpsykolog Sletten konkluderer sin erklæring slik:

«Far er i den situasjon at han har arbeid og vel må sies å være etablert. Han har greid situasjonen med barna alene mye bedre enn det var forventet og har tydeligvis vokst på oppgaven.

Vi vet ikke hvordan mor vil greie situasjonen med barna alene. Hun bandt seg såpass tidlig til far og har aldri prøvd seg på egen hånd. Hun står etter all sannsynlighet foran en periode med eksperimentering og utprøving både når det gjelder det å greie seg selv og også forholdet til foreldre og eventuelle partnere. Det vil være en prosess hvor hun sannsynligvis vil ha behov for en god del hjelp og støtte.

Dersom mor skal få foreldreansvaret må utgangspunktet etter min vurdering være at hun - sammenlignet med far - har bedre kvaliteter som oppdrager. I den nåværende situasjon kan jeg ikke se at dette er tilfellet.

En forandring for barna vil innebære mange usikkerhetsmomenter - også fordi barna klart har gitt uttrykk for at de ønsker at situasjonen skal være slik den er.

På bakgrunn av det som hittil er nevnt, er det all mulig grunn til å tro at det beste for barna vil være at den etablerte situasjonen opprettholdes. D.v.s. at far fortsatt har den daglige omsorg for barna og at han får foreldreansvaret.»

Det syn som her kommer frem, samsvarer med den oppfatning jeg har dannet meg etter prosedyren, og jeg finner derfor som allerede nevnt at faren bør tilkjennes foreldreansvaret.

Jeg finner etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør ilegges for noen retter.

Jeg stemmer for denne Dom:

1. A tilkjennes foreldreansvaret for fellesbarna C, født xx.xx.1972, og D, født xx.xx.1974.

2. B tilkjennes vanlig samværsrett med barna.

3. A tilkjennes bruksretten til partenes tidligere felles bolig på Z.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Aasland, Røstad og Schweigaard Selmer: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Jens Christophersen):

B født xx.xx.1952 og A, født xx.xx.1946, ble gift 22. april 1972. - - -

Retten bemerker: - - -

Spørsmålet om hvem av partene som skal ha foreldremyndigheten over de to barna er vanskelig.

Barna bør fortsatt vokse opp sammen, dette er begge parter enige om.

Datteren C blir 9 år til høsten, og sønnen D blir 7 og skal begynne på skolen om et par måneder.

Avgjørelsen om hvem som skal ha foreldremyndigheten «skal fyrst og fremst retta seg etter det som er best for barnet» - §8 annet ledd i lov om barn i ekteskap.

De uttalelsene som foreligger fra BUA (Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Fylkessjukehuset), og fra X barnevernsnemnd gir liten veiledning, bortsett fra at ingen av disse instansene anser noen av partene som uskikket til å ha foreldremyndigheten. - - -

Det går fram at BUA har vært bekymret over barnas oppvekstforhold. BUA anbefalte at hjemmet ble satt under tilsyn etter barnevernsloven §18a og at D ble plassert i barnehage. - - -

Av sosialkontorets innstilling til barnevernsnemnda går det fram at sosialkurator hadde hatt jevnlig kontakt med hjemmet et halvt års tid. Det uttales bl.a. at «mor og far verker noko veike og let seg lett leie», og at «både lærar og styrar meinte at borna ikkje burde ha miljøskifte. C var særs trygg i sin klasse og D hadde og tilpassa seg førskolegruppa».

Retten finner etter en samlet vurdering at det må antas å være til det beste for barna om faren blir tilkjent foreldremyndigheten. Retten har særlig lagt vekt på betydningen av at barna fortsatt får vokse opp i det miljøet som de er fortrolige med, og hvor de har besteforeldre på begge sider og andre slektninger i nærheten. Hvis barna nå skulle flytte sammen med moren, vil det bety et radikalt miljøskifte med den ytterligere uvisshet som følger av at moren skal flytte sammen med en mann på 26 år som hun har kjent et halvt års tid. Det er riktignok innrømmet av A at han har hatt problemer med nervene, noe som han har fått psykiatrisk behandling for, men retten har ikke nærmere opplysninger om dette, og den har ikke grunn til å anta at problemene er av alvorlig art. Hadde de vært det, måtte barnevernsnemnda ha kjent til forholdet og tatt det i betraktning.

Til B's anførsel om at mannen har vært voldsom, bemerker retten at hennes påstand om dette er gjengitt også i BUARs brev til barnevernsnemda av 26. september 1980, men forholdet har ikke gitt grunn til merknader fra nemndas side til tross for at sosialkurator har hatt jevnlig kontakt med hjemmet i lang tid.

Når barna etter denne avgjørelsen fortsatt blir i X, vil hjemmet stå under tilsyn i samsvar med barnevernsnemndas vedtak. Dette er en betryggelse.

Partene er enige om at den av dem som ikke får foreldremyndigheten skal ha vanlig samværsrett. Retten finner å burde presisere rettigheten nærmere, slik det går fram av domsslutningen. Det tilføyes at det ikke er til hinder for at partene seg imellom avtaler samsvar i større utstrekning.

B har ikke vært i inntektsbringende arbeid siden hun ble gift. Hun har ikke skolegang ut over folke- og framhaldsskole. Retten finner ikke grunn til å pålegge henne å yte oppfostringsbidrag til barna. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Hans Flock, ekstraordinær lagdommer Harald Diesen og ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Einride Einarson): - - -

Lagmannsretten vil innledningsvis bemerke at saken nå står i en noe annen stilling enn for herredsretten.

Barna har siden 15. august 1981 bodd hos sin far på Z. Faren har arbeide som dreier i Å med arbeidstid fra kl. 07.15-15.45. Arbeidsstedet ligger en drøy halvtime unna hjemmet. Fra mandag til fredag har han sin mor boende hos seg. Moren har omsorgen for barna når A er på arbeidet.

Det foreligger for lagmannsretten utførlige rapporter fra sosialkontorene i X og - - - kommuner. Når det gjelder A, går det frem at han og barna bor i et eldre hus på Z, som tilhører kommunen. Bosituasjonen synes ikke å være helt tilfredsstillende. Hva angår den daglige omsorg for barna poengteres at den i dag er ivaretatt på en tilfredsstillende måte. A's situasjon er slik at han har bruk for omfattende støtte og hjelp på dette punkt. Før ektefellene gikk fra hverandre var barnas situasjon preget av ustabilitet. Situasjonen i dag er langt bedre og barna finner seg godt til rette i lokalmiljøet. C greier seg godt på skolen både sosialt og faglig. D var lite skolemoden da han begynte på skolen høsten 1981. Han var i tillegg preget av angst og hadde få venner. Fremdeles står han tilbake når det gjelder det faglige. Men han trives på skolen, fungerer langt bedre sosialt og viser klar fremgang på det faglige plan. Faren følger fint opp i forhold til skolen. Begge barna er åpne og tillitsfulle både i forhold til sin far og sin farmor. Rapporten fra sosialkontoret i X kommune konkluderer med at A er skikket til å ha omsorgen for barna alene. Men det poengteres at det hefter to reservasjoner ved denne konklusjonen. For det første er A i stor grad avhengig av hjelp og støtte utenfra. For det annet hefter det usikkerhet ved fremtiden fordi en ikke vet hvor lenge A's mor vil kunne bo hos ham. Man vet heller ikke hva som er mulig å få i stand som eventuell alternativ ordning.

Når det gjelder B, bor hun fortsatt sammen med E. De har en sokkelleilighet i E's foreldres hus som er relativt nytt. E's mor har kjøpt et bolighus noen få hundre meter fra nåværende bolig. Huset er under restaurering og vil kunne være innflyttingsklart høsten 1982. Fortsatt vil det da stå igjen en del arbeider. Det er meningen at E, eventuelt sammen med B, skal kjøpe huset. De nærmeste omgivelser er svært velegnet for barn. Det er kort vei til E's søsken som har barn samt til andre barnefamilier. E har fast arbeide som maskinkjører. Samtidig har han egen traktorgraver som han driver selvstendig virksomhet med utenfor vanlig arbeidstid. B har vært arbeidssøkende. På grunn av manglende utdannelse samt dårlige offentlige kommunikasjoner i - - - kommune har hun små sjanser for å få arbeide.

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Flock og ekstraordinær lagdommer Diesen, har kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Flertallet finner at begge ektefeller i og for seg er skikket til å ha omsorgen for barna alene. Barna lever i dag under betryggende forhold hos sin far. Faren har vist stor evne til å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon. Det er ingen grunn til å tvile på at barna får godt stell og god omsorg hos sin farmor. Det hefter likevel atskillig usikkerhet ved barnas situasjon hos faren. Farmor gir uttrykk for at hun vil kunne bistå sin sønn et år til og i det lengste frem til sommeren 1984. Faren regner med at han da vil kunne ordne omsorgen på annen måte, enten ved hjelp av andre eller ved at han selv innskrenker sitt arbeide utenfor hjemmet, hvilket det er muligheter for. Det hører med i denne vurdering at A har problemer med sine nerver, han bruker fra tid til annen nervemedisin. Det er opplyst at han vil kunne ha lett for å bli sint og at han i sinne kan opptre ubehersket. Det er imidlertid ikke holdepunkter for å anta at barna noen gang har lidt overlast.

B's situasjon synes å være stabil på Æ. Hun har nå kjent E i ca 1 1/2 år og de har bodd sammen i over 1 år. De har begge gitt uttrykk for at de har planer om å inngå ekteskap. B er foreløpig separert. E har et godt forhold til barna og han er innstilt på i fremtiden å være med på å ta ansvaret for dem sammen med moren. E's mor har som vitne bekreftet at også hun er innforstått med at barna vil kunne komme til å flytte til sin mor, og hun støtter opp om morens og sønnens ønske om dette.

Det er ingen grunn til å tvile på at B har et godt forhold til sine barn og at hun vil kunne makte å ha hovedansvaret for dem i fremtiden.

Boforholdene synes å bli noe bedre på Æ enn de er på Z. De nære omgivelser antas begge steder å være meget gode for barn. Barna vil ved å flytte til moren på Æ miste den jevnlige kontakten med besteforeldrene, farens søsken og deres barn. På den annen side vil de kunne få kontakt med mors søster og hennes barn som bor 2 mil unna Æ. Dertil kommer at E har 2 brødre på Æ som har barn i passende alder.

Alle forhold tatt i betraktning finner flertallet at barna vil få det best dersom de i fremtiden bor hos sin hjemmeværende mor i Æ. Et miljøskifte vil alltid fremby en viss usikkerhet. Dette gjelder særlig for D som har behov for ekstra hjelp i skolen. Flertallet legger imidlertid til grunn at barna gjennom den tid de har bodd hos sin mor på Æ har blitt fortrolige med miljøet der og at D om nødvendig vil få den hjelp han trenger.

Partene er enige om at samværsordningen vil bli gjennomført etter nærmere avtale, uansett hvem av foreldrene som får foreldreansvaret. Flertallet finner det likevel praktisk å gi dom for vanlig samværsrett, jfr. barneloven §44 fjerde ledd. - - -

Lagmannsrettens mindretall, ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Einarson stemmer for stadfesting av herredsrettens dom av 3. juli 1981. Begge foreldre har sine svake sider, og det er neppe mulig med noenlunde sikkerhet å kvalifisere den ene foran den andre. Begge barna har nå vært hos faren fra 15. august 1981, like før D begynte på skolen. Dette går riktig bra, både i heimen og på skolen og det er grunnlag for å regne med at dette kan fortsette. Å flytte barna til Telemark vil for dem bli et oppbrudd fra kjente forhold: ny skole, nye kamerater, ny dialekt, fjernt fra besteforeldre og søskenbarn og alle tilvente forhold. Flytting innebærer et eksperiment med risiko for betydelige ulemper for barna. Ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Einarson kan ikke finne at barnas interesser er tjent med nå å utsette dem for dette. - - -