Rt-1983-850

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-07-01
Publisert:	Rt-1983-850 (193-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 1. juli 1983 i l.nr. 98 B/1983
Parter:	1. Arthur Th. Madsen, 2. Gry Danielsen (h.r.advokat Helge Tofte) mot 1. Leif Hansen m. fl. (6 parter) (advokat Ivar Sveen - til prøve).
Forfatter:	Aasland, Sandene, Røstad, Blom
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §88, Tinglysingsloven (1935) §38a, Arveloven (1972) §75

Dommer Aasland: Gjertine Hansen, som var enke etter los Lars Hansen, døde 27. mars 1938. Hun var eier av eiendommene «Indre Kalven», gnr. 27 bnr. 4 og 5, «Fredheim», gnr. 27 bnr. 6 og «Langelandsstrand», gnr. 29 bnr. 3 og 14, alle i daværende Hidra herred, nå i Flekkefjord kommune. Eiendommene utgjorde samlet et beskjedent småbruk, og her bodde Gjertine Hansen sammen med sin datter Benny Madsen og dennes to barn, Arthur Madsen og Gry, senere gift Danielsen. Også Gjertine Hansens sønn Hjalmar Hansen bodde sammen med dem.

Gjertine Hansens øvrige barn, sønnene Levy, Herlof og William Hansen, flyttet i ung alder til USA. Herlof døde omkring 1924, og hans hustru flyttet tilbake til Norge og bodde i Spangereid med deres to mindreårige barn.

Ved Gjertine Hansens død ble det i lensmannens dødsfallsinnberetning til skifteretten oppgitt at hun var eier av de ovennevnte eiendommer, som var opplyst å ha en verdi av ca kr. 5.000, mens boets gjeld ble oppgitt til ca kr. 7.000. Det ble ikke holdt noe offentlig eller privat skifte etter dødsfallet, men Benny Madsen og hennes barn fortsatte å bo på og drive småbruket, og betalte renter og avdrag, slik at pantegjelden i årenes løp er fullstendig nedbetalt.

I 1948 døde Hjalmar Hansen, som var funksjonshemmet og ble forpleiet av sin søster, Benny Madsen. Heller ikke ved hans død ble det foretatt skifte.

Benny Madsen avgikk ved døden i 1965. Hennes arvinger var de tidligere nevnte barna Arthur Madsen og Gry Danielsen. I lensmannens dødsfallsinnberetning het det at avdøde ikke etterlot seg noen eiendom.

Gjertine Hansens to sønner i USA, Levy og William, døde henholdsvis i 1966 og 1973. Begge etterlater seg livsarvinger. I forbindelse med at William Hansens enke, Leonora Hansen, besøkte Norge i 1977, ble det tale om hvordan det skulle forholdes med de faste eiendommer Gjertine Hansen etterlot seg. Det viste seg etter hvert at Arthur Madsen og Gry Danielsen gjorde krav på å være eiere av eiendommene, som de mente hadde tilhørt deres mor Benny Madsen som eneeier.

Barna til Levy og William Hansen samt Herlof Hansens datter, Gladys Eilertsen, hevdet derimot at eiendommene lå i sameie mellom alle Gjertine Hansens livsarvinger, da det ikke hadde funnet sted skifte eller annen eiendomsovergang etter Gjertine Hansens død.

Levy Hansens to sønner, Leif Hansen og John L. Hansen, reiste sammen med William Hansens tre barn, Herbert Hansen, Elizabeth Jensen og Arthur W. Hansen, sak for Flekkefjord byrett mot Arthur Madsen og Gry Danielsen med påstand om at eiendommene tilhører Gjertine Hansens samtlige livsarvinger i sameie med ideelle andeler i forhold til arvepartene. Arthur Madsen og Gry Danielsen tok til gjenmæle og reiste dessuten motsøksmål med påstand om å være eiere i fellesskap. Gladys Eilertsen erklærte hjelpeintervensjon til støtte for saksøkerne.

Flekkefjord byrett avsa 27. mai 1980 dom med slik domsslutning:

«I hovedsøksmålet: Arthur Th. Madsen og Gry Danielsen frifinnes.

I motsøksmålet: Arthur Th. Madsen og Gry Danielsen tilkjennes eiendomsretten til de faste eiendommer gnr. 27 bnr. 4, 5 og 6, samt gnr. 29 bnr. 3 og 14, samtlige Hidra i Flekkefjord, i fellesskap.

I begge søksmål: Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke.»

De fem saksøkere for byretten samt Gladys Eilertsen, som uten innsigelse tiltrådte saken som part, påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 3. april 1981 ble anken gitt medhold. Dommen har slik domsslutning:

1. «De faste eiendommer, gnr. 27, bnr. 4 og 5 «Indre Kalven» og bnr. 6 «Fredheim» samt gnr. 29, bnr. 3 og 14 «Langelandsstrand» samtlige i Hidra, Flekkefjord kjennes å tilhøre Ellen Gjertine Hansens livsarvinger i sameie med ideelle andeler i forhold til arvepartene.

2. I saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten betaler Arthur Madsen og Gry Danielsen - en for begge og begge for en - 15667 - femtentusensekshundreogsekstisju - kroner til Leif Hansen, John L. Hansen, Herbert Hansen, Elizabeth Hansen, Arthur W. Hansen og Gladys Eilertsen, - samtlige v/advokat Kristian G. Andersen, Flekkefjord innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Om det nærmere saksforhold viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner samt mine bemerkninger i det følgende. Partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av domsgrunnene.

Arthur Madsen og Gry Danielsen har erklært anke til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Før jeg gjør rede for partenes anførsler, nevner jeg at saken for Høyesterett foreligger noe bedre opplyst enn for de tidligere instanser. Det er fremlagt en del nye dokumenter, især i tilknytning til at det var berammet tvangsauksjon over eiendommene i 1939 etter at påkrav var fremsatt ca 2 år tidligere. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har de ankende parter gitt partsforklaringer. Det er avgitt vitneforklaringer av advokatene Kristian G. Andersen og Anders S. Rasmussen, som var prosessfullmektiger for henholdsvis ankemotpartene og de ankende parter da saken stod for by- og lagmannsretten, og som også deltok i forhandlinger forut for rettssaken. Vitneforklaring er videre avgitt av Kaare Peersen, som i 1960 inngikk kontrakt med Benny Madsen om leie av en hyttetomt. De tre vitner avgav ikke vitneforklaring for de tidligere instanser.

Jeg kommer i nødvendig utstrekning tilbake til de nye opplysninger i det følgende.

De ankende parter hevder prinsipalt at eiendommene må anses overtatt av Benny Madsen gjennom det som skjedde i tiden nærmest etter Gjertine Hansens død i 1938, og som må anses som et skiftelignende oppgjør. Subsidiært anfører de at de øvrige livsarvinger etter Gjertine Hansen har tapt sin rett til eiendommene ved passivitet. De ankende parter påberoper seg ikke lenger hevd som ervervsgrunnlag.

Når det gjelder begivenhetene omkring Gjertines død, erkjenner de ankende parter at det ikke ble holdt noe formelt skifte etter henne. Boet hadde ikke andre aktiva enn den faste eiendom, og gjelden oversteg eiendommens verdi. Det ble derfor ikke ansett å foreligge noen grunn til skifte. Benny Madsen ble imidlertid boende på småbruket og drev det sammen med sine barn, foruten at de innfridde renter og avdrag på pantegjelden. Det påberopes ikke at skifteloven §88 annet ledd gir hjemmel for at hun ervervet eneeiendomsretten, eller at hun ervervet den via kreditorene. Men innfrielsen av pantegjelden må ha skjedd i forståelse med medarvingene. De var kjent med dødsfallet og med boets stilling, og må anses innforstått med at når Benny Madsen dekket gjelden, skulle hun som motstykke ha eiendommen. Særlig klart er dette etter de ankende parters oppfatning når man ser hen til at det før Gjertine Hansens død var tatt skritt til tvangsauksjon over eiendommene for misligholdt pantelån i Hypotekbanken. Auksjonsmøte var berammet en tid etter dødsfallet, men auksjonen ble i siste øyeblikk avverget ved at Benny Madsen med hjelp fra sin tilkommende svigersønn dekket auksjonskravet. Det fremgår at brødrene i USA ble varslet om den prekære situasjon, men ikke lot høre fra seg. Hvis Benny Madsen hadde latt eiendommene gå til auksjon og kjøpt dem på auksjonen, ville hun ha fått en klar eierposisjon. Men det bør ikke gjøre noen forskjell at hun i stedet berget eiendommene på den måten som skjedde.

De ankende parter anfører at når så sterke rimelighetsgrunner som her taler for at Benny Madsen overtok eiendommen, må det kreves et sterkt bevis for at dette ikke har vært de berørte parters mening. Men noe slikt bevis foreligger ikke. Tvert imot er den langvarige passivitet fra medarvingenes side, helt frem til 1977, egnet til å kaste lys bakover i tiden over hvordan disse har oppfattet forholdet. Det er, hevder de ankende parter, betegnende at krav om medeiendomsrett for Gjertine Hansens øvrige livsarvinger først ble reist etter at alle Benny Madsens brødre var avgått ved døden; brødrene ville aldri ha fremmet et slikt krav.

Som allerede nevnt, hevder de ankende parter videre at en mulig medeiendomsrett for de øvrige arvinger under enhver omstendighet er gått tapt ved passivitet. Det gikk særdeles lang tid - hele 39 år - fra Gjertine Hansen døde til kravet om medeiendomsrett ble fremsatt. Og medarvingene må ha vært klar over at Benny Madsen og hennes barn disponerte over eiendommen faktisk og rettslig som eiere. Det har ikke manglet på foranledning til å gjøre kravet gjeldende tidligere. De ankende parter viser i den forbindelse til at intet krav ble reist ved Hjalmar Hansens død i 1948. Levy var på besøk i 1956 og 1966 og William i 1973 uten å fremme noe krav. Etter Levys død i 1966 ble hans arvinger av advokat Rasmussen gjort kjent med at det ikke var holdt skifte i Gjertine Hansens bo, men de reagerte ikke. Medarvingene har vært klar over Bennys salg og bortleie av to hyttetomter uten å protestere. Først i 1977, etter at alle Bennys brødre er døde, fremmes kravet.

De ankende parter er uenige med lagmannsretten i at Benny Madsen og de selv som hennes rettsetterfølgere skal ha lagt for dagen at de ikke anså seg som eiere av eiendommen. At eiendommen ikke har vært oppført i selvangivelsene, er således uten betydning. Benny Madsen leverte overhodet ikke selvangivelse. De ankende parter var i villrede om hvordan det i så måte skulle forholdes med eiendommen. Heller ikke kan det legges vekt på opplysningen i lensmannens dødsfallsinnberetning ved Benny Madsens død om at hun ikke etterlot seg noen eiendom. Det er uvisst hvor lensmannen har dette fra, og opplysningen er uriktig uten hensyn til om hun hadde eneeiendomsretten.

Etter de ankende parters syn er det ikke grunn til å legge vekt på de noe vaklende synspunkter som kom til uttrykk gjennom deres advokater i 1977. Den utvikling som har gjort Benny Madsen og dermed hennes rettsetterfølgere til eneeiere, var fullført langt tidligere. Før 1977 var de ikke i tvil om eiendomsretten, men da spørsmålet kom opp, evnet de ikke selv å vurdere de juridiske sider. Gry Danielsen gav dog klart utrykk for det samme syn som nå.

Ved vurderingen av hva som kan utledes av de ankende parters atferd og holdning, må det for øvrig ses hen til at de er uten særlig innsikt i rettslige spørsmål.

Endelig peker de ankende parter på at et skifteoppgjør i dag, mer enn 40 år etter Gjertine Hansens død, ville skape betydelige praktiske problemer.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«1. Arthur Th. Madsen og Gry Danielsen er eiere av de faste eiendommer gnr. 27 bnr. 4, 5 og 6 og gnr. 29 bnr. 3 og 14 i Flekkefjord kommune.

2. Leif Hansen, John E. Hansen, Herbert Hansen, Elizabeth Jensen, Arthur W. Hansen og Gladys Eilertsen dømmes til - in solidum - å betale Arthur Th. Madsen og Gry Danielsen saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotpartene har i det vesentlige henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse, og har særlig fremhevet følgende:

Boet etter Gjertine Hansen, hvor det er ubestridt at gjelden oversteg aktiva, ble overtatt av hennes arvinger til privat skifte overensstemmende med skifteloven §88. Dette innebærer at arvingene svarte solidarisk for gjelden inntil verdien av boets eiendeler, og at det oppstod et bundet sameie i boets eneste aktivum av betydning, den faste eiendom. Det eierforhold som således ble etablert, er siden blitt stående, eller kanskje med årene gått over til et vanlig tingsrettslig sameie med andeler etter arveforholdet. Det løper ingen frist for gjennomføring av privat skifte, og heller ikke blir det tale om noen foreldelse av arvingenes rett.

Ankemotpartene bestrider at eiendommen gikk over til Benny Madsen ved at hun betalte gjelden. Det er ikke inngått noen uttrykkelig avtale av dette innhold, og man kan heller ikke anse det underforstått mellom arvingene. For øvrig var en av medarvingene, Hjalmar Hansen, psykisk utviklingshemmet, og Herlof Hansens to barn var mindreårige.

Det kan etter ankemotpartenes syn ikke legges til grunn at Benny Madsen overtok eneansvaret for morens gjeld. I den utstrekning Benny Madsen faktisk har nedbetalt gjelden, må dette godskrives henne eller nå hennes arvinger ved skifteoppgjøret, men det kan ikke gi grunnlag for eneeiendomsrett. Det bestrides ikke at hun har nedbetalt pantegjelden på eiendommene, men William Hansens hustru Leonora dekket for sin del en vesentlig gjeldspost i anledning av varekjøp som Gjertine Hansen heftet for.

Benny Madsens og hennes medarvingers oppfatning må etter ankemotpartenes syn ha vært at Benny skulle fortsette å bo på småbruket og drive det etter morens død, men uten at dette skulle få konsekvenser for eierforholdet. Slik ankemotpartene ser det, kan Benny Madsen ikke ha vært av den oppfatning at hun hadde skiftet med medarvingene. Vitnet Kaare Peersen, som leide hyttetomt av henne i 1960, har forklart at han fikk inntrykk av at det skulle foretas et oppgjør mellom Benny og søsknene når broren Levy kom på besøk fra USA. Levy kom i 1966, men døde før noe oppgjør hadde funnet sted.

Etter ankemotpartenes syn er det også andre forhold som viser at Benny Madsen og senere hennes barn ikke har ansett seg for å være eiere alene. I dødsfallsinnberetningen fra lensmannen da Benny døde i 1965, er det oppgitt at hun ikke etterlot seg noen eiendom, og dette må bygge på opplysninger fra hennes barn. Videre pekes det på at Arthur Madsen i 1977 umiddelbart støttet Leonora Hansen i at boet etter Gjertine Hansen måtte skiftes mellom alle hennes arvinger, og at Gry Danielsen må anses å ha gitt uttrykk for det samme syn.

Ankemotpartene bestrider at de har tapt eiendomsretten gjennom sine rettsforgjengeres eller egen passivitet. Det har etter deres oppfatning ikke vært noen tilstrekkelig foranledning til å gripe inn. Utgangspunktet var at Benny Madsens medarvinger ville gi henne anledning til å bruke eiendommen som før, og dette må ikke lede til at de taper sin eiendomsrett. At Benny og hennes barn avverget tvangsauksjonen og nedbetalte på gjelden, berørte ikke medarvingenes stilling til boet og foranlediget ingen inngripen fra deres side. Heller ikke var det foranledning til å kreve skifte ved Hjalmar Hansens død i 1948. Salget og bortleien av hyttetomtene må anses godtatt av medarvingene uten at man av dette kan trekke den konsekvens at de anså Benny som eneeier. Brevet fra advokat Rasmussen i 1967 kunne nok gi Levy Hansens sønner et visst incitament til å kreve skifte, men dette kan ikke være tilstrekkelig til å anse dem, enn si de øvrige medarvinger, avskåret fra arv etter Gjertine Hansen.

Etter ankemotpartenes syn var for øvrig Benny Madsen og hennes barn nærmest til å ta et initiativ for å få avklaret eiendommens rettsforhold. Det må være de ankende parter som har bevisbyrden for at det er skjedd en endring i rettsforholdene siden 1938.

Endelig fremhever ankemotpartene at et oppgjør av Gjertine Hansens bo i dag ikke vil by på betydelige praktiske problemer. Det godtas at de hyttetomter som er fraskilt, får sine skylddelinger og skjøter. Som allerede nevnt, må Benny Madsens arvinger godskrives for nedbetalingen på pantegjelden. Renter, forsikringspremier og vedlikehold må anses oppveid gjennom den vederlagsfri bruk.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Agder lagmannsretts dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg bemerker at parter i den foreliggende sak er samtlige kjente nålevende livsarvinger etter Gjertine Hansen, bortsett fra Herlof Hansens avdøde sønn Harry Hansens tre barn. Disse, som er bosatt i USA, har ikke opptrådt under saken. De ankende parter har imidlertid gitt uttrykk for at de for sin del vil ta konsekvensene av den dom som blir avsagt også i forhold til Harry Hansens barn.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten, og legger ved avgjørelsen av saken i atskillig utstrekning vekt på de samme forhold som byretten har fremhevet. Imidlertid finner jeg det nødvendig å gjøre nærmere rede for mitt syn, og herunder også å gå noe mer detaljert inn på det saksforhold jeg legger til grunn.

Gjertine Hansen var 66 år da hun døde, og hun hadde da sittet som enke på småbruket i 31 år. Sønnene Levy, Herlof og William flyttet til USA omkring og litt etter 1920. Datteren Benny giftet seg, men det er opplyst at ektemannen etter få år forlot familien, og Benny ble boende hos moren med barna Arthur og Gry. Her bodde også Gjertines sønn Hjalmar, som var psykisk utviklingshemmet og avhengig av stell og tilsyn. De økonomiske forhold for familien var meget vanskelige. Gjertine hadde etter sin mann en årlig pensjon som i 1938 utgjorde 280 kroner. For øvrig levde de av inntektene fra småbruket samt noe hjemmefiske. Småbruket fødde to kyr, foruten at der var fem-seks vinterfødde sauer.

Det er åpenbart at Benny og hennes barn var sterkt knyttet til eiendommen, som for dem var både hjem og eksistensgrunnlag.

I de siste to-tre årene Gjertine levde, var hun syk og sengeliggende, og ble pleiet av Benny.

Ved Gjertines død 27. mars 1938 er det på det rene at hennes bo var insolvent. Eneste aktivum var den faste eiendom, og den var overbeheftet. Verdien utgjorde ca kr. 5.000, mens det var effektive panteheftelser for ca kr. 7.000. Noe skifteoppgjør fant ikke sted, men Benny og hennes barn samt Hjalmar ble boende på eiendommen og drev den som før. Det er dog opplyst at Gry et par år tidligere - 16 år gammel - tok huspost og delvis bodde utenfor hjemmet.

Allerede i 1937 hadde Hypotekbanken fremsatt påkrav på grunn av misligholdt avdrags- og rentetermin, og det ble deretter begjært tvangsauksjon. Som allerede nevnt, er det for Høyesterett fremlagt en del nytt dokumentmateriale i tilknytning til tvangsauksjonsbegjæringen. I et brev av 12. oktober 1938 fra forliksrådets formann til Hypotekbankens kommisjonær heter det at arbeidet med å få til en gjeldsordning synes å strande. Det fremgår av brevet at det er gjort henvendelse til familien i Amerika, som imidlertid ikke har svart.

Auksjonsmøte ble berammet til 8. juni 1939, men dagen før trakk banken auksjonsbegjæringen tilbake, idet de misligholdte terminer var ordnet. Det er opplyst at det nødvendige beløp ble tilveiebrakt av Grys tilkommende ektefelle, som lånte pengene i bank med kausjon fra sin far.

Etter at den umiddelbare faren for tvangsauksjon var avverget, fortsatte Benny og hennes familie å nedbetale på pantegjelden, slik at den etter hvert er fullstendig nedbetalt. Det er på det rene at dette er skjedd uten noen støtte fra slektningene i USA. Dog er det gjort gjeldende at William Hansens hustru Leonora under et opphold i Norge i 1939 skal ha betalt en kjøpmannsgjeld på kr. 1.220 som Gjertine Hansen hadde. Dette er imidlertid bestridt av de ankende parter, og forholdet er lite klarlagt. Jeg kan under ingen omstendighet se at det har vesentlig betydning for saken.

Som nevnt var boet etter Gjertine Hansen insolvent og ble ikke tatt under offentlig skiftebehandling. Den rettslige konsekvens av dette skulle i utgangspunktet være at arvingene overtok eiendommen i fellesskap og at de heftet solidarisk for gjelden inntil eiendommens verdi, jfr. skifteloven §88 annet ledd, hvor det siste følger uttrykkelig, og det første er tydelig forutsatt. I og med at det dreide seg om en overbeheftet eiendom, finner jeg særskilt grunn til å fremheve at overtakelse av eiendommen var uløselig forbundet med overtakelse av ansvar for pantegjelden så langt eiendommens verdi rakk, og altså slik at det etter forholdene ved arvefallet ikke ble tale om noen overskytende verdi.

Den faktiske utvikling av forholdet mellom Gjertine Hansens arvinger etter arvefallet fulgte imidlertid et annet mønster enn de rettslige utgangspunkter skulle tilsi. Benny Madsen overtok alene rådigheten over eiendommen. Og som motstykke til dette falt det fullt ut på henne og hennes familie å dekke pantegjelden, først gjennom å avverge tvangsauksjonen kort etter arvefallet, og dernest ved de videre nedbetalinger. Når eiendommen ble bevart fra kreditorene, skyldes det Bennys og hennes families innsats.

Det gjeldsansvar som jeg har omtalt som uløselig forbundet med overtakelse av eiendomsretten, var det altså i praksis Benny som måtte bære. Om det skulle være så at de øvrige arvingene rettslig sett hadde et medansvar, representerte dette iallfall ikke noen praktisk realitet. Dette illustreres for øvrig gjennom det forgjeves forsøk som ble gjort på å få hjelp fra slektningene i USA til å avverge tvangsauksjonen.

Jeg oppsummerer dette slik:

Den overbeheftede faste eiendom Gjertine Hansen etterlot seg, utpekte datteren Benny seg til å overta gjennom sin sterke tilknytning til eiendommen. Ut fra forholdene ved arvefallet representerte eiendommen intet aktivum for de øvrige arvinger. Benny var den som overtok den faktiske rådighet over eiendommen. Hun overtok videre i praksis ansvaret for gjelden, og hun var med bistand fra sin familie den som berget eiendommen fra kreditorene.

Jeg holder åpen muligheten for at det jeg her har sagt, i seg selv er nok til å begrunne at Benny Madsen ble eneeier av eiendommen. Men det er det ikke nødvendig å ta standpunkt til. På den bakgrunn jeg har trukket opp, skal det etter min oppfatning iallfall ikke så meget ytterligere til for å gi grunnlag for en slik eneeiendomsrett. Og jeg finner at de øvrige livsarvingers unnlatelse av å fremsette arvekrav gjennom et tidsrom på 39 år etter arvefallet, må anses fullt tilstrekkelig i så måte.

Slik jeg ser på saken, finner jeg det ikke nødvendig å gå detaljert inn på de forskjellige forhold og begivenheter opp gjennom årene som partene har påberopt seg. Jeg skal nøye meg med noen hovedpunkter.

I årene inntil sin død i 1965 disponerte Benny fullt ut som en eier over eiendommen, med de innskrenkninger som fulgte av at hun ikke hadde grunnbokshjemmel. Hun solgte i 1953 en hyttetomt, som i 1960 ble utvidet. I 1960 leide hun videre bort en hyttetomt til Kaare Peersen.

Peersen har som vitne forklart at han etter muntlig avtale med Benny skulle få kjøpe tomten senere, men at Benny ville vente til broren Levy kom hjem fra USA. Peersen fikk inntrykk av at det når Levy kom hjem, skulle skje et oppgjør mellom Benny og hennes søsken. Denne forklaringen kan tyde på at Benny ikke hadde noen klar oppfatning av å være eneeier. Om hun ikke hadde noen slik oppfatning, er det vel nærliggende å sette det i sammenheng med at hun visste at hun var avhengig av slektningenes medvirkning for å få grunnbokshjemmelen. Men uansett hvilke forestillinger hun måtte ha hatt om eiendomsforholdet, kan jeg ikke tillegge disse avgjørende vekt, slik saken ellers ligger an.

Levy, som var på besøk i 1956, og som synes å ha fungert som et talerør for slektningene i USA, må ha vært klar over at Benny opptrådte som eneeier, men gjorde ingen innsigelse.

Etter min oppfatning kan det ikke bygges noe på at eiendommen ikke var tatt med i dødsfallsinnberetningen fra lensmannen da Benny døde i 1965. Det er noe uklart hva som var årsaken til dette, men jeg kan ikke anta at spørsmålet har vært grundig undersøkt eller overveid. Opplysningen i dødfallsinnberetningen om at Benny ikke etterlot seg noen eiendom, er iallfall uriktig uten hensyn til om hun var eneeier eller medeier.

I 1966, året etter at Benny døde, var Levy på ny på besøk. Han døde imidlertid etter kort tid, og besøket brakte ingen avklaring av partenes standpunkter i spørsmålet om eiendomsretten. Det gjorde heller ikke et besøk av William i 1973.

Etter Levys død i 1966 tok hans sønner Leif og John Hansen gjennom en amerikansk advokat kontakt med advokat Anders Rasmussen, Flekkefjord, for å få ordnet opp i arveforholdene etter sine foreldre. De var særlig interessert i en eiendom som hadde tilhørt deres mormor, og som for øvrig var naboeiendom til den nå omtvistede. Advokat Rasmussen uttalte imidlertid i sitt brev av 13. mars 1967:

«Under mitt arbeide med denne saken er jeg blitt oppmerksom på en annen eiendom, nemlig gnr. 29, bnr. 3 Hidra, Flekkefjord. Skjøtet på denne eiendommen tilhører i dag avdøde Gjertine Hansen som er farmor til John og Leif Hansen, dvs. mor til Levi Hansen. Jeg vet ikke om John og Leif Hansen vil gjøre krav gjeldende i denne eiendommen. Det er Levi Hansens søster, fru Benny Madsen, som alltid har bodd i nevnte hus og det er i dag umulig å være sikker på om Levi Hansen overførte sine rettigheter til denne eiendommen til sin avdøde søster Benny Madsen. Benny Madsen er mor til Arthur og fru Gry Danielsen. Arthur Madsen er samme person som nevnt under pkt. I ovenfor. Jeg tror at Arthur Madsen og Gry Danielsen går ut fra at Leif og John Hansen ikke vil gjøre noe krav gjeldende i denne eiendommen. Slik saken imidlertid står i dag kan ikke Arthur Madsen og Gry Danielsen få skjøte på denne eiendommen uten samtykke fra Leif og John Hansen.»

Disse uttalelser ledet ikke til noe initiativ fra Leif og John Hansen.

Arvekravet fra Gjertine Hansens livsarvinger ble først fremsatt da Williams enke Leonora Hansen besøkte Norge i 1977. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de standpunkter som da ble inntatt. Etter min mening må det være tilstrekkelig å fastslå at dette krav, fremsatt 39 år etter arvefallet, kom for sent til å opprettholde den arverett Gjertine Hansens livsarvinger måtte ha hatt. Rett nok får regelen om foreldelse av arverett i §75 i arveloven av 3. mars 1972 nr. 5 under ingen omstendighet anvendelse i vår sak. Men også tidligere kunne arverett undertiden falle bort ved langvarig passivitet. Og når den langvarige passivitet det her er tale om, ses i sammenheng med saksforholdet for øvrig, er jeg, som tidligere nevnt, kommet til at arveretten er gått tapt.

Jeg er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse. I betraktning av at de ankende parter må sies å ha skapt en viss uklarhet gjennom de standpunkter de inntok i 1977, finner jeg at det heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne Dom:

1. Arthur Th. Madsen og Gry Danielsen er eiere av de faste eiendommer gnr. 27 bnr. 4, 5 og 6 og gnr. 29 bnr. 3 og 14 i Flekkefjord kommune.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Skåre: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og vil bemerke:

På samme måte som førstvoterende kan jeg ikke se at det i den første tiden etter Gjertines dødsfall fant sted noe oppgjør mellom Benny og de øvrige arvinger. Benny ble boende på eiendommen sammen med sine to barn - de to ankende parter - og Hjalmar, som var psykisk utviklingshemmet. Dette var en naturlig løsning fordi de hadde bodd der lenge også mens Gjertine levde. Vi har ingen holdepunkter for at arvingene ønsket og gav uttrykk for at Benny umiddelbart skulle overta som eier uten noe oppgjør. Det lå heller ikke i situasjonen at Benny mente å overta som eier, og arvingene hadde for så vidt ingen foranledning til å presisere sine standpunkter. Det er etter min mening mest nærliggende å se det slik at Benny ble den som forvaltet det som vel var det eneste aktivum av betydning, nemlig den faste eiendom.

Jeg kan i denne forbindelse ikke legge noen vekt på at lensmannen anså eiendommen for overbeheftet og at skifteretten kom til at det ikke var noe å skifte. Eiendommen hadde like fullt en verdi for Benny fordi hun bodde på den og fordi den gav et visst næringsgrunnlag. Men heller ikke for de andre arvinger kan man slutte at eiendommen var uten interesse.

Jeg kan heller ikke tillegge det noen betydning at tvangsauksjonen i 1939 ble avverget med bistand fra Magne Danielsen, som senere ble gift med Bennys datter Gry, og jeg kan heller ikke legge vekt på at gjelden etter hvert ble nedbetalt av Benny og hennes to barn i fellesskap. Dette var en naturlig konsekvens av at Benny forvaltet eiendommen, og siden hun bodde der, hadde hun den primære interesse av at gjelden ble betalt i rett tid.

Om det som senere kan ha skjedd mellom Benny og de øvrige arvinger og som kan ha medført en endring i forhold til det jeg anser for å være utgangssituasjonen, vet vi meget lite. Jeg finner ikke grunn til å gå i detalj, men det er nødvendig å knytte noen kommentarer til det forhold at Benny fradelte to hyttetomter.

Jeg nevner i denne forbindelse at forholdet til de øvrige arvinger synes å ha vært godt, og det kan ha vært preget av en viss romslighet som tilsa at disse disposisjoner ble ansett som akseptable uten hensyn til eierforholdet. Dessuten har vi gjennom en av dem som fikk tomt, fått en forklaring som etter mitt skjønn kaster lys over Bennys egen oppfatning. Jeg sikter i denne forbindelse til vitnet Peersen, som er nytt for Høyesterett. Dette vitne var interessert i kjøp av den tomt han hadde festet, og hadde hatt samtaler med Benny om dette spørsmål. Vitnet hadde fått det inntrykk at når Bennys bror Levy kom hjem fra USA, skulle det skje et oppgjør i forhold til vitnet, «men også et totaloppgjør mellom Benny og hennes søsken. Det hadde vært et uoppgjort bo i mange år, og Benny og Arthur hadde tatt seg av eiendommen og vedlikeholdt huset. Dette var noe som var alminnelig kjent, men vitnet er ikke sikker på om det ble direkte sagt.» Jeg oppfatter dette som uttrykk for at Benny forutsatte et oppgjør som skulle være noe mer enn at hun skulle få hjemmel. Vitnet er så vidt vites uten personlig tilknytning til noen av partene, og hans forklaring gir etter min mening uttrykk for en reflektert oppfatning av situasjonen.

Det er på denne bakgrunn man må bedømme advokat Andersens brev til Gjertine Hansens arvinger 17. august 1977. Her sies det at blant andre Arthur Madsen hadde henvendt seg til ham om «endelig skifte av dødsboet», og Arthur Madsen hadde sagt seg villig til å overta eiendommen etter takst. Dette brevet bekrefter etter mitt skjønn den oppfatning på brukersiden som må ha gjort seg gjeldende hele tiden. På denne bakgrunn finner jeg ikke plass for passivitetssynspunkter.

Jeg tilføyer at mitt standpunkt ikke innebærer at Benny ville ha vært uten særrettigheter ved et eventuelt skifte. Det må blant annet ha vært forutsatt at hun skulle overta eiendommen.

Da jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Sandene: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Aasland.

Røstad og Blom: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Walter Høivik): - - -

I forbindelse med Gjertines død ble det fra arvingenes side ikke sendt inn melding om overtagelse av arv og gjeld, og det er på det rene at skifteretten ikke har åpnet skifte av eget tiltak. Etter morens død ble Benny Madsen boende og disponerte eiendommene som det tvistes om til sin død i 1965. Det er enighet om at Benny og hennes barn, de saksøkte i denne sak, har betalt ned den pantegjeld som hvilte på eiendommene og at de dessuten har foretatt det vedlikehold som har vært utført for egen regning. Etter Bennys død har de saksøkte fortsatt bruken av eiendommene.

I 1977 var enken etter William Hansen, som døde i 1973, Leonora Hansen på besøk i Norge. I forbindelse med dette besøket gjorde hun gjeldende at dødsboet etter Gjertine Hansen ikke var blitt skiftet og tok derfor opp spørsmålet om skifte av boet. Sammen med Arthur Madsen ble det tatt kontakt med advokat Kristian G. Andersen i Flekkefjord om bistand i sakens anledning. På bakgrunn av henvendelsen sendte advokat Andersen ut et brev til samtlige arvinger, datert den 17. august 1977. Av brevet fremgår det at Arthur Madsen har sagt seg villig til å overta eiendommene til skiftetakst. Pengene skulle deretter fordeles mellom alle arvingene. Henvendelsen førte imidlertid ikke frem, da både Gry Danielsen og Gladys Eilertsen satte seg imot at Arthur Madsen skulle få overta eiendommen alene.

I mars 1979 søkte Arthur Madsen og Gry Danielsen om grunnbokshjemmel til eiendommene i henhold til tinglysingsloven §38a, idet de gjorde gjeldende at de sammen med moren, Benny Madsen, hadde vært eiere av eiendommene i mere enn 20 år. Kunngjøring ble innrykket i lokalavisen «Agder» den 28. mars 1979.

Saksøkerne protesterte blant annet mot at Gry Danielsen og Arthur Madsen skulle få grunnbokshjemmel til eiendommene. Sorenskriveren i Flekkefjord tok protestene til følge og avslo søknaden. - - -

Retten skal bemerke:

Det må legges til grunn at Gjertine Hansens dødsbo var insolvent ved hennes død den 27. mars 1938. I «fortegnelsen over anmeldte dødsfall i Nes og Hidra lensmanndistrikt i mars måned 1938» heter det bl.a.: «Avdøde var eier av de faste eiendommer gnr. 29 bnr. 3 og 14 Langelandstrand av skyld henholdsvis m.0.01 og 0.98, samt gnr. 27 bnr. 4, 5 og 6 Hidrakalven av skyld m.0,48, 0.46 og 0.02 i Hidra herred som tilsammen oppgis å ha en verdi av ca kr. 5.000,-. Boets gjeld oppgis til ca kr. 7.000,-». Det ble riktignok under hovedforhandlingen opplyst at Gjertine ervervet eiendommen i tidsrommet 1910 til 1925 for vel kr. 7.000,-. Det må imidlertid antas at eiendomsverdiene med de økonomiske nedgangstider som rådet i tredveårene, var vesentlig mindre ved Gjertines død. Retten finner således ikke grunn til å tvile på at lensmannens vurdering av boets formuesstilling har vært tilnærmet riktig. Det kan etter rettens oppfatning ikke være tvilsomt at skifteretten har henlagt boet som «intet til skifte» i medhold av skifteloven §88 og på grunnlag av lensmannens fortegnelse.

Den omstendighet at skifteretten med rette har henlagt boet som insolvent, og den omstendighet at Benny og hennes barn i faktisk henseende overtok eiendommen og ansvaret for avdødes gjeld, kan etter rettens oppfatning neppe alene lede til at Benny anses som eneeier til eiendommene. En viser for så vidt til skifteloven §88 annet ledd. Av denne bestemmelse fremgår det når det gjelder gjeldsansvaret at arvingene hefter solidarisk for avdødes gjeld inntil verdien av boets formue.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt Bennys medarvinger har tapt sine rettigheter ved passivitet, legger retten til grunn at medarvingene utvilsomt måtte være kjent med Gjertines dødsfall, likeså at boet var insolvent. Retten legger videre til grunn at det ikke har vært fremsatt noe krav om arv fra de øvrige livsarvingene etter Gjertine før enken etter William Hansen, Leonora Hansen tok opp spørsmålet på vegne av sine barn i 1977. Det er på det rene at samtlige av Bennys søsken på dette tidspunkt var avgått ved døden, idet lengstlevende av disse, William døde så tidlig som i 1973.

Retten legger videre til grunn at Benny må ha vært av den oppfatning at det var foretatt et «skiftelignende oppgjør» av boet i og med at hun overtok den faktiske rådighet over eiendommene, foretok nødvendig vedlikehold for egen regning og dekket boets gjeldsforpliktelser etter hvert som disse forfalt. Retten har i denne forbindelse lagt vekt på at Benny på egenhånd og i eget navn har foretatt rettslige disposisjoner over eiendommen. Det er således på det rene at hun allerede i 1953 og i 1960 frasolgte to hyttetomter som det ble oppført hytte på, samt en brygge. Det er videre klart at hun leide bort en hyttetomt i 1961 som det også ble oppført hytte på. Det er videre klart at Bennys søsken, Levi og William Hansen etter at dette skjedde, har vært på besøk på eiendommen på Hidra. For Levis vedkommende skjedde dette i 1956 og 1966, og for Williams vedkommende i 1973. Det fremstår for retten som noe uklart om Levi og William ved disse og senere anledninger skal ha gitt direkte uttrykk for at eiendommene etter deres syn tilhørte Benny. Ikke desto mindre må de etter rettens oppfatning ha vært klar over Bennys disposisjoner og hennes oppfatning av at hun med rette eller urette oppfattet seg selv som eneeier til eiendommene. De hadde derved tilstrekkelig foranledning til å gjøre Benny kjent med sitt syn dersom de mente å ha arvekrav som kunne gjøres gjeldende. Når de øvrige livsarvingene gjennom så mange år, som det her er snakk om, har forholdt seg passive, er det rettens oppfatning at Benny hadde rimelig grunn til å gå ut fra at de andre livsarvingene ihvertfall hadde akkviescert ved det forhold som etter hvert må sies å ha festnet seg. En viser i denne forbindelse til Arnholms lærebok «Privatrett 1», Oslo 1964 95 til 297. Se særlig den dom av Oslo byrett fra 1916 som er referert på side 296.

Retten finner etter de omstendigheter som en har lagt til grunn ovenfor at det ikke kan få noen avgjørende betydning i denne sak at Benny og hennes barn, de saksøkte i denne sak, ikke på et tidligere tidspunkt har tatt skritt til å bringe hjemmelsspørsmålene i orden. En finner heller ikke grunn til å legge avgjørende vekt på at saksøkte Arthur Madsen innlot seg på forhandlinger om en minnelig løsning om arvespørsmålene etter at disse kom opp i 1977. En vil i denne forbindelse tilføye at retten finner at det vil virke urimelig og stridende mot den alminnelige rettsfølelse om arvingene skal ha anledning til å fremsette arvekrav 39 år etter at arvelateren døde insolvent, og hvor det må anses å være klart at det i alt vesentlig er innsatsen til en av arvingene og dennes barn som gjør at eiendommen er holdt i hevd og i familiens eie.

Retten er etter dette kommet til at de saksøkte må frifinnes i hovedsøksmålet, samt at de får medhold i sin påstand i motsøksmålet om å være eneeiere til eiendommene som det tvistes om. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Harald Holfeldt Roscher, kst. lagdommer Ulf Ertzaas og ekstraordinær lagdommer W. Wahr Fareth): - - -

Lagmannsretten - som er kommet til et annet resultat enn byretten - skal bemerke:

Los Tobias Hansen avgikk ved døden ca 1907. Han etterlot seg sin enke Ellen Gjertine Hansen, født xx.xx.1871, d. 27. mars 1938 og ialt fem barn. På skifte etter mannen fikk Ellen Gjertine Hansen utlagt seg gnr. 29, bnr. 3 Langelandsstrand og gnr. 29, bnr. 5, Hidrakalven, - begge i daværende Hidra herred, mot panterettsutlegg til barna. De øvrige tre eiendommene ervervet Ellen Gjertine Hansen i midten av 1920-årene.

Opp gjennom hennes eiertid har eiendommene vært belånt på forskjellig måte og til vekslende långivere. Ved hennes død var lånene samlet slik at Hypotekbanken hadde en førsteprioritetsobligasjon på kr. 4.000,-. Obligasjonen var tinglyst 21. august 1934 og ble slettet den 21. september 1977. Dertil hadde Hjalmar Berge og Bertha Njaa et skadesløsbrev på kr. 6.000,- tinglyst 27. mai 1930 og slettet 21. september 1977.

I likhet med byretten legger lagmannsretten til grunn at Ellen Gjertine Hansens dødsbo var insolvent ved hennes død den 27. mars 1938. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at daværende lensmann i Nes og Hidra lensmannsdistrikt, Amund Haarde, den 31. mars 1938 til Flekkefjord skifterett i sin innberetning om dødsfallet opplyste at avdødes faste eiendommer - som han spesifiserte - «oppgis å ha en verdi på ca 5.000,-», mens han på den annen side anførte: «Boets gjeld oppgis til ca kr. 7.000,-». I likhet med byretten finner lagmannsretten ingen grunn til å tvile på at den erfarne lensmann Haardes oppgaver var så riktige som det var ham mulig å få dem. Det kan ikke være tvilsomt at skifteretten på denne bakgrunn henla boet som «intet til skifte» i medhold av skifteloven §88.

Lagmannsretten kan ikke være enig med ankemotpartene i at en slik henleggelse innebar at der da ikke lenger eksisterte noe bo eller noen arv, men at de overbeheftede faste eiendommer automatisk tilfalt kreditorene slik at disse kunne disponere over dem f.eks. ved å slutte avtaler med en enkelt eller noen enkelte av avdødes barn.

Følgen av at offentlig skiftebehandling i medhold av skifteloven §88 første ledd ikke finner sted er regulert i samme bestemmelses annet ledd. Det er dette ledds første alternativ som har aktuell interesse i nærværende sak. Her bestemmes det at arvingene i et slikt tilfelle hvor offentlig skiftebehandling ikke finner sted, svarer solidarisk for gjelden inntil verdien av boets eiendeler.

Bestemmelsen gir kreditorene adgang til å gå på den arving de velger for hele gjelden begrenset til verdien av boets eiendeler. Den gir ikke kreditorene noen adgang til å overta eiendelene for så å overdra dem til en eller flere arvinger.

Lagmannsretten kan ikke finne det godtgjort at verken Hypotekbanken, meieribestyrer Hjalmar Berge eller fru Bertha Njaa som innehavere av dels obligasjon, dels skadesløsbrev i avdøde Ellen Gjertine Hansens eiendommer har hatt noen annen oppfatning enn den som ovenfor er lagt til grunn. Det er på det rene at kun to av avdødes barn var bosatt på eiendommene, ankemotpartenes mor Benny Hansen og hennes bror Hjalmar Hansen. Hennes tre andre brødre hadde slått seg ned i U.S.A. Etter lagmannsrettens vurdering har de to søsken som var bosatt her i landet og på eiendommene, fortsatt å bo der mot å ta de inntekter eiendommene til enhver tid kunne gi og tilsvare de løpende utgifter, herunder renter og avdrag på gjelden som hvilte på dem.

Dette forhold kan imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning ikke føre til at Benny Hansen, ankemotpartenes mor, er blitt eneeier av eiendommene. Man kan ikke finne det godtgjort at hun noensinne har tatt opp spørsmålet med sine søsken og man kan heller ikke finne det godtgjort at hun har ført opp eiendommene som formue til beskatning. Da hennes bror, den hjemmeværende Hjalmar Hansen, avgikk ved døden i 1948 synes spørsmålet om eiendommene overhodet ikke å ha vært berørt og lagmannsretten legger til grunn at hans andel da må ha gått til fordeling mellom hans gjenlevende søsken.

I motsetning til byretten finner lagmannsretten ikke å kunne legge til grunn at Benny Hansen har ment at det hadde foregått et «skiftelignende oppgjør» av boet etter hennes mor. Det reelle forhold synes å ha vært at spørsmålet om hvem som skulle overta eiendommene i juridisk forstand overhodet ikke ble løst mellom på den ene side de tre brødre i U.S.A. og søsteren og den ene broren som bodde på eiendommen. Man lot de to i Norge få bo på eiendommen mot å ta de inntekter som kunne falle til enhver tid og dekke utgiftene, herunder avdrag og renter på gjeld.

Benny Hansen avgikk ved døden i 1965. Daværende lensmannsfullmektig ved Nes og Hidra lensmannskontor oppga da overfor skifteretten at avdøde ikke etterlot seg noen eiendom. Han mener at han hadde opplysning fra en av ankemotpartene. Under enhver omstendighet er det på det rene at ingen av ankemotpartene har tatt noe skritt til å få ordnet forholdene omkring eiendommene de hevder moren var eier av ved sin død. De har ikke begjært skifte overfor skifteretten, ikke foretatt privat skifte og ikke oppført eiendommene i sine selvangivelser.

Lagmannsretten har - som det vil ha gått frem av det foranstående - ikke kunnet finne det godtgjort at ankemotpartenes 3 morbrødre i U.S.A., eller deres etterkommere, på noen måte har oppgitt sin eiendomsrett til eiendommene, slik ankemotpartene anfører. Heller ikke kan man finne det godtgjort at Benny Hansen har ervervet eiendomsrett til eiendommene ved hevd. Hun kan ikke ha vært i den nødvendige gode tro med hensyn til sin adkomst til eiendommene.

Lagmannsretten kan heller ikke finne det godtgjort at ankemotpartene tidligere har ment å være sameiere i eiendommene som arvinger etter sin mor.

I 1977 kom enken etter Benny Hansens bror William Hansen til Norge på besøk. Hun gjorde under sitt opphold her i landet henvendelse til advokat Kristian G. Andersen, Flekkefjord sammen med sin avdøde manns søstersønn, ankemotparten Arthur Bjarne Madsen. Henvendelsen resulterte i at advokat Andersen sendte et sirkulærskriv «Til Gjertine Hansens arvinger». Fra skrivet hitsettes:

«Enken etter William Hansen, Leonora Hansen, adr. som Herbert Hansen har henvendt seg til meg sammen med Arthur Bjarne Madsen med anmodning om bistand for endelig skifte av dødsboet.»

Av innledningen til sirkulæret går det frem at det er dødsboet etter Ellen Gjertine Hansen det siktes til. Ankemotparten Arthur Bjarne Madsen var således i 1977 av den oppfatning at dette besto og var uskiftet.

Det heter videre i brevet:

«Det synes å være et ønske om at eiendommene skal beholdes i slekten. Arthur Bjarne Madsen er villig til å overta eiendommene etter takst ... Dersom dere er enige om dette betyr det at Arthur Bjarne Madsen må betale hva eiendommene er verd. Pengene blir deretter å fordele mellom arvingene.»

Lagmannsretten anser det i og med dette brevet fra ankemotparten Arthur Bjarne Madsens daværende advokat godtgjort at han dengang ikke mente at hans mor hadde ervervet full eiendomsrett til eiendommene og at han hadde arvet dem etter henne med en ideell andel lik en halvdel. Hans oppfatning i 1977 samsvarer med den lagmannsretten har kommet frem til. Hans senere ervervede oppfatning synes ikke å kunne endre noe av betydning for vurdering av saken.

Den annen ankemotpart, Gry Danielsen, gjorde etter mottagelsen av advokat Kristian G. Andersens ovennevnte sirkulærskriv henvendelse til advokat Anders S. Rasmussen. I brev av 19. august 1977 til advokat Andersen skriver advokat Rasmussen på vegne av sin part bl.a.:

«Gry Danielsen har henvendt seg til undertegnede i anledning Deres brev av 17. august 1977 .

.

. Gry Danielsen kjenner imidlertid ikke til om moren har hatt noen skifteavtale med sine søsken vedrørende eiendomsretten til denne eiendommen i forbindelse med Gjertine Hansens død, men hun mener det er urettferdig at hennes mors søskens arvinger nå skal komme inn og få en større arvelodd for denne eiendommen.

Slik denne sak ligger an, antar jeg imidlertid at man må finne seg i at samtlige livsarvinger trekkes inn slik som antydet i Deres brev, særlig fordi livsarvingene nå er tilskrevet om sine rettigheter.»

Videre heter det i brevet:

«Gry Danielsen nekter imidlertid å medvirke til skifte slik som antydet av Dem ... Enhver rett til løsning etter odel er derfor bortfalt. Gry Danielsen ønsker selv å overta eiendommen og er villig til å underskrive den fullmaktserklæring som var vedlagt Deres brev under forutsetning av at eiendommen blir utlagt til henne. Dersom arvingene ikke frivillig går med på dette, må oppløsning av dette sameie skje etter lov om oppløsning av sameie. Gry Danielsen vil i tilfelle selv by på eiendommen slik at hun blir eneeier av den.»

Lagmannsretten finner etter dette å kunne konstatere at heller ikke den annen ankemotpart, Gry Danielsen, i 1977 var av den oppfatning at hennes mor hadde blitt eier av eiendommene etter sin mor igjen og at de deretter var tilfalt henne og hennes bror, ankemotparten Arthur Bjarne Madsen.

Lagmannsretten finner etter dette at de faste eiendommer saken gjelder tilhører Ellen Gjertine Hansens samtlige livsarvinger i sameie med ideelle andeler i forhold til arvepartene. - - -