Rt-1983-871
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1983-08-18 |
| Publisert: | Rt-1983-871 (196-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 18. august 1983 i l.nr. 101 B/1983 |
| Parter: | Statsadvokat Lars Frønsdal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Tønseth, Christiansen, Skåre, Endresen, justitiarius Ryssdal. TRAFIKKREGLENE §3 |
| Lovhenvisninger: |
LOV-1902-05-22-10-§15
LOV-1902-05-22-10-§27
LOV-1902-05-22-10-§52
LOV-1965-06-18-4-§31
LOV-1965-06-18-4-§3
LOV-1965-06-18-4-§5
Dommer Tønseth: Flekkefjord herredsrett avsa 8. mars 1983 dom med denne domsslutning:
«1. A dømmes for overtredelse av vegtrfl. §31 jfr. §3 til fengsel i 26 - tjueseks - dager.
2. Straffens fullbyrdelse utsettes med en prøvetid på 2 - to - år.
3. Han idømmes en ubetinget bot til statskassen stor kr. 2.000,- - kronertotusen - subsidiært 10 - ti - dager fengsel, jfr. straffeloven §52 nr. 3.
4. Han dømmes til innen 14 - fjorten - dager å erstatte det offentlige sakens omkostninger med kr. 3.000,- - kronertretusen -.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold henvises til domsgrunnene.
Dommen er av politimesteren i Vest-Agder påanket til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen. Det hevdes at fengselsstraffen burde vært gjort ubetinget. Etter politimesterens mening må domfeltes kjøring ved anledningen karakteriseres som grovt uaktsom. Det pekes i ankeerklæringen blant annet på at forbikjøring er en vesentlig trafikkulykkesårsak, og at den tilfeldighet at det ikke oppstod store personskader eller endog død, lå utenfor domfeltes herredømme.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
På bakgrunn av det forhold som herredsretten har funnet bevist og som den har beskrevet i sin dom, må domfeltes kjøring ved anledningen anses som grovt uaktsom. På en bakketopp som var varslet med oppsatt skilt og hvor han for øvrig var vel kjent med veien, kjørte han forbi en foranliggende bil som holdt en fart opp mot den maksimalt lovlige. Herredsretten har slått fast at han må ha startet forbikjøringen før han hadde noen mulighet for å se motgående trafikk på den annen side av bakketoppen. Og han hadde intet forsvarlig grunnlag for å basere seg på at det ikke ville komme noen bil imot. Under disse omstendigheter tok han en sjanse som innebar uaktsomhet av så grov karakter at det etter min oppfatning må reageres med ubetinget fengselsstraff. Formildende omstendigheter har jeg ikke kunnet se. Hans kjøring førte riktignok ikke til nevneverdig personskader, men han skapte en meget nærliggende fare for slike skader av den alvorligste karakter. Jeg peker til slutt på forbudet i trafikkreglenes §15 nr. 5 mot forbikjøring der sikten er hindret ved bakketopp.
Når fengselsstraffen omgjøres til ubetinget, faller den idømte bot bort.
Jeg stemmer for denne Dom:
I herredsrettens dom gjøres disse endringer:
1. Bestemmelsen om å utsette fullbyrdelsen av fengselsstraffen går ut.
2. Boten faller bort.
Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende.
Skåre, Endresen og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig John J. Syre med domsmenn):
A er født xx.xx.1938 i X, forskalingssnekker av yrke, - - -. Han oppgir inntekt for siste år til kr. 130.000,- og formue ca kr. 60.000,-. Han er gift og forsørger ektefelle og ett barn. Han er tidligere bøtelagt - i 1971 for overtredelse av vegtrfl. §5. - - -
Retten skal bemerke:
Søndag ettermiddag 19. september 1982 var tiltalte på veg hjem fra Y. Han kjører på Rv. 9, og etter at han hadde passert avkjørslen til Rv. 466 og Sandvand, ble han liggende bak en personbil som ble ført av Leif Sigmund Kaland. Denne bilen ble han liggende bak mellom 1 1/2 og 2 km. Begge bilene holdt en hastighet av ca 80 km/t. Tiltalte var alene i bilen, det samme var Kaland. Tiltalte fikk ikke kjørt forbi Kaland på grunn av motgående trafikk.
Tiltalte kommer til en bakketopp. Vegen går deretter over ei slette på ca 300 m før den kommer til en ny bakketopp, og går bratt nedover. I underkant av 100 m fra denne bakketoppen står plassert offentlig trafikkskilt nr. 156 - annen fare - på begge sider av vegen med underskilt «Bakketopp». Fra bakketoppen går vegen bratt ned i en dump før den flater ut på ei ca 100 m lang slette og går inn i en venstre sving. Vegen er her beskrevet i tiltaltes kjøreretning. Fra den første bakketoppen kan man se vegen på enden av den siste sletta før vegen svinger til venstre. Men etter å ha kjørt 30-40 m fra denne bakketoppen ser man bare fram til neste bakketopp. Og man har ikke full oversikt over hele vegen framover før man har passert bakketoppen og begynt på nedkjøringen mot dumpa.
Da tiltalte var kommet på bakketoppen, begynte han å kjøre forbi den forankjørende bilen. Han var kommet opp på siden av denne da han ble oppmerksom på at det kom en personbil mot han midt i bakken. Tiltalte styrte bilen sin ut av vegen, men kolliderte likevel med motgående kjøretøy, RA-24628 ført av Hans Tore Øksendal og med Johan Alfred Skogestad som passasjer. Bilene traff hverandre med begges høyre forskjerm. Tiltaltes bil ble så sterkt skadet at den ble kondemnert, mens motgående kjøretøy ble reparert for i underkant av kr. 22.000,-. Tiltalte selv fikk et mindre kutt i pannen.
Tiltalte hevdet at han ikke var oppmerksom på at det kom en bil i mot han. Det er på det rene at motgående kjøretøy ikke hadde hovedlys på, og tiltalte mente at dette var årsaken til at han ikke så bilen. Han mente at han startet forbikjøringen på et tidspunkt da han hadde full oversikt over vegen framover.
Ut fra den bevisføring som skjedde og de iakttagelser retten gjorde på åstedet, har retten funnet det bevist at tiltalte må ha startet forbikjøringen på et tidspunkt før han hadde mulighet for å se eventuelle biler som befant seg på vegen nede i bunnen av bakken.
Hvor vidt den motgående bilen hadde lys eller ikke, mener retten er av mindre betydning for hendelsesforløpet. Selv om tiltalte hadde oversikt over vegen lenger framme da han befant seg på den første bakketoppen, og ikke la merke til noen bil der, kunne han ikke derav slutte at det ikke ville komme noen biler i mot i bakken opp til den andre bakketoppen. Og da han etter å ha passert denne bakketoppen blir oppmerksom på den motgående personbilen, har lys eller ikke ingen innflytelse på hendelsesforløpet.
Retten finner at tiltalte har foretatt en uforsvarlig forbikjøring. Retten vil ikke karakterisere hans handlemåte som grov uaktsomhet, men den ligger opp mot en slik karakteristikk. I denne forbindelse vil retten vise til at bakketoppen var skiltet. Videre hadde tiltalte jevnlig kjørt denne strekningen i 20 år, og han har således kjent til dette spesielle vegstykket. Forankjørende kjøretøy holdt en hastighet av mellom 70 og 80 km/t, og det skulle derfor ikke være grunn for tiltalte å foreta en slik forbikjøring.
Forholdet rammes av vegtrl. §31 jfr. §3.
Når det gjelder straffutmålingen, vil retten i skjerpende retning vise til det som foran er sagt vedr. subjektiv skyld. Ulykken kunne lett ha fått et langt alvorligere utfall. I samsvar med Høyesteretts praksis må det ut fra allmennpreventive grunner reageres strengt på en slik mangel på aktsomhet som tiltalte her har utvist.
Straffen settes til fengsel i 26 dager. Når retten finner å kunne gjøre straffen betinget med to års prøvetid, skyldes dette de formildende forhold der er. Tiltalte er tidligere bøtelagt i 1971, men det teller ikke noe i denne sammenheng. Han er en voksen og moden person som har innsett alvoret i det han gjorde.
I medhold av straffeloven §52 nr. 3 ilegges han en ubetinget bot stor kr. 2.000,- subsidiært 10 dager fengsel. Ved botens utmåling er straffeloven §27 iakttatt. - - -