Rt-1983-910

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-08-26
Publisert:	Rt-1983-910 (211-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 26. august 1983 i l.nr. 115 B/1983
Parter:	ETA A/S, dets konkursbo (advokat Cato Schiøtz - til prøve) mot Christiania Bank og Kreditkasse (høyesterettsadvokat Einar Irgens).
Forfatter:	Holmøy, Løchen, Bugge, Sinding-Larsen, Blom
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §120, Gjeldsbrevloven (1939) §32, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Panteloven (1980) §4-4

Dommer Holmøy: Saken gjelder spørsmålet om Christiania Bank og Kreditkasse - heretter kalt Kreditkassen - kan kreve dekning for et rentekrav på vel 39000 kroner i en såkalt marginkonto som ETA A/S hadde i samme bank. Kontraboken for denne marginkonto var formelt pantsatt til Kreditkassen for «Ethvert mellomværende ETA A/S til enhver tid har med Christiania Bank og Kreditkasse» og «med det til enhver tid innestående beløp». ETA A/S gikk konkurs 17. november 1977. Det rentekrav som gjøres gjeldende, er påløpt etter konkursens åpning på ETAs kassakreditt i Kreditkassen. Det ble ikke dekket av de pantobligasjoner som var stilt som sikkerhet blant annet for kassakreditten, idet renten på kassakreditten oversteg rentene på disse obligasjoner. Partene er enige om å legge til grunn at et eventuelt rentekrav og det beløp som innestår på kontoen med tillegg av renter, utligner hverandre.

Konkursboets oppfatning var at den rett som Kreditkassen hadde i forhold til marginkontoen, ikke var en panterett som gav grunnlag for å kreve renter påløpt etter konkursåpningen i henhold til konkursloven §120 første ledd, men en annen sikkerhetsrett, en avtalt motregningsrett, som ikke gav en tilsvarende rett til renter. Konkursboet gjorde videre gjeldende at den «pantsettelseserklæring» som forelå for marginkontoens vedkommende, til tross for at den etter sin ordlyd omfattet «ethvert mellomværende», ikke omfattet kassakreditten. Kreditkassen var uenig i boets syn på begge punkter.

Konkursboet reiste i 1980 sak for Oslo byrett, der det krevde utbetalt det beløp som ved konkursens åpning innestod på kontoen med tillegg av renter. Oslo byrett avsa den 6. november 1981 dom med slik domsslutning:

«1. Christiania Bank og Kreditkasse dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til ETA A/S - dets konkursbo - det som pr. 27. september 1979 var innestående på konto nr. 6001-32-52516 med tillegg av 10 - ti - prosent årlig rente til 1. desember 1980 og deretter 15 - femten - prosent årlig rente til betaling skjer.

2. Hver part bærer sine saksomkostninger.»

Kreditkassen påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som den 30. mars 1982 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Christiania Bank og Kreditkasse frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller lagmannsretten.»

ETA A/S - dets konkursbo - har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak hvor en tidligere soussjef ved Kreditkassens hovedkontor i Oslo har forklart seg som vitne. Han var også vitne for lagmannsretten. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter. I det vesentlige står saken i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten, dog har konkursboet ikke opprettholdt sin anførsel for lagmannsretten om at Kreditkassen ikke kan kreve en rente som overstiger renten for de to pantobligasjonene.

For Høyesterett er det fra konkursboets side i det vesentlige gjort gjeldende:

Det Kreditkassen har betinget seg, er en sikkerhet i ETAs eget innskudd i samme bank. Man møter i praksis mange varianter av avtaler om sikkerhet for en kreditor i hans egen gjeld til debitor. Sikkerheten må i alle disse tilfelle vurderes som en avtalt motregningsrett, ikke som en panterett, og det må gjelde uten hensyn til om partene har brukt formen pantsettelse. Det vises til Hagerup: «Den Norske Panteret», 2. utg. (1898) side 38 note og 4. utg. (1925) side 347-348, Brækhus i «Rett og humanisme - Festskrift til Kristen Andersen» (1977) side 53 flg. og - for så vidt angår stillingen etter panteloven av 1980 - Sandvik, Krüger og Giertsen: «Norsk Panterett» 2. utg. (1981) side 376, se også Justiskomitéens innstilling vedrørende panteloven §4-4 i Innst. O. nr. 19 (1979-80) side 22-23. Det tas avstand fra oppfatningen hos Kjelstrup: «Om avtalepant m.m.» side 87 hvor det i relasjon til retten til renter etter konkursåpning legges vekt på om partene har brukt formen pant.

Det vises videre til at rettsvernsvilkårene for pant i innskuddsbøker etter de tidligere regler i gjeldsbrevloven §32 som gjaldt da den her aktuelle «pantsettelse» fant sted, ikke passer når en bank tar sikkerhet i innskudd i egen bank. Rettsvernsvilkårene er heller ikke overholdt i dette tilfelle. Det kan ikke være adgang til å tolke reglene i §32 innskrenkende, se de delegertes innstilling til gjeldsbrevloven side 58 spalte 2 hvor hensynet til notoriteten tillegges vesentlig vekt, og Smith: «Notater i bank- og pengeretten» 3. utg. (1979) side 26-29. Denne strenge oppfatning av rettsvernsvilkårene i §32 er slått igjennom i senere teori.

Det reises videre spørsmål om det med hjemmel i gjeldsbrevloven §32 kunne være adgang til å få rettsvernet pant i en fluktuerende konto som det her er spørsmål om.

Når man - som konkursboet hevder - må legge til grunn at bankens rett i marginkontoen ikke er en panterett, kan konkursloven §120 om rett til renter også etter konkursåpning, ikke direkte anvendes. Det kan heller ikke være grunnlag for noen analogisk anvendelse av denne bestemmelse i dette tilfelle.

Med hensyn til spørsmålet om panteretten i marginkontoen, hvis det var en panterett, omfattet kassakreditten, hevder konkursboet at «pantsettelseserklæringen» av 1976 må tolkes innskrenkende. Det vises til rettspraksis og teori om tolkingen av standardformuleringer om at en pantsettelse omfatter «ethvert mellomværende» eller lignende. Foruten de generelle momenter som taler for en innskrenkende tolking av slike klausuler, har en innskrenkende tolking i dette tilfelle også støtte i utviklingen av forholdet mellom partene frem til 1976 og foranledningen til de pantsettelseserklæringer som da ble avgitt av ETA A/S. Videre vises til at marginkontoen i særlig grad er knyttet til vekselansvaret, og dessuten er lite egnet som sikkerhet for andre engasjementer. Innestående på kontoen fluktuerte. Utbetalinger ble foretatt endog kort tid før konkursens åpning, et forhold som tyder på at partene selv ikke regnet med at marginkontoen skulle gi sikkerhet for annet enn vekselansvaret.

ETA A/S - dets konkursbo - har nedlagt slik påstand:

«1. Oslo Byretts dom stadfestes for så vidt angår punkt 1.

2. Christiania Bank og Kreditkasse tilpliktes å betale sakens omkostninger for Oslo Byrett, Eidsivating Lagmannsrett og Høyesterett.»

Fra Kreditkassens side hevdes at lagmannsrettens dom er riktig både i sitt resultat og sin begrunnelse. For øvrig er det i det vesentlige anført:

Spørsmålet om det var etablert en panterett i marginkontoen, må bero på om det etter de dagjeldende regler i gjeldsbrevloven §32 kunne etableres pant for banken i debitors eget innskudd i samme bank. Rettsvernsreglene i denne paragraf passet ikke i slike tilfelle. Det er imidlertid en langvarig praksis for at banker kan sikres ved pant i slike innskudd. Også Brækhus synes i nevnte artikkel å anerkjenne panterett som alternativ til motregningsrett. Heller ikke Justiskomitéens innstilling til ny pantelov gir, slik den ankende part mener, støtte for det syn at pant i egen gjeld i realiteten ikke er en panterett, men bare gir en motregningsrett. Man er i bankkretser ikke enig i uttalelser i denne retning i Sandvik, Krüger og Giertsen 1.c. side 85 om situasjonen etter den nye pantelov.

Det synes ellers etter ankemotpartens mening å være på det rene at forskjellen mellom panterett og motregningsrett har liten betydning i konkurs; den eneste forskjell er retten etter konkursloven §120 til renter påløpt etter konkursåpningen. Selv om man legger til grunn at det her foreligger en motregningsrett, er det spørsmål om en sikkerhetsrett som ligger så nær en panterett at det også må være grunnlag for en analogisk anvendelse av bestemmelsen om rett til renter i §120.

Etter Kreditkassens syn er det ikke grunnlag for å tolke formuleringen «ethvert mellomværende» i pantsettelseserklæringen vedrørende marginkontoen innskrenkende slik at pantsettelsen ikke omfattet kassakreditten. Formuleringen er helt klar, og det kan ikke være tvil om at partene, som kyndige forretningsfolk, hadde den fulle forståelse av hva den innebar. Her dreide det seg dessuten om ansvar for eksisterende forpliktelser. Det kan heller ikke utledes noen begrensning av utviklingen av partenes forhold frem til 1976 og foranledningen til at pantsettelseserklæringen da ble avgitt.

Kreditkassen har nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating Lagmannsretts dom stadfestes.

2. Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.»

Jeg er kommet til at anken må tas til følge, idet jeg legger til grunn at det ikke i relasjon til konkursloven §120 er etablert noen panterett i marginkontoen (kontraboken). Banken kan da ikke kreve renter påløpt etter konkursens åpning.

Den avtale som ble inngått i 1976 vedrørende marginkontoen, var i formen en pantsettelseserklæring. Ifølge avtalen var det videre kontraboken som ble pantsatt. Disse forhold tyder på at man har villet etablere en panterett med rettsvern etter reglene i dagjeldende §32 i gjeldsbrevloven.

Det må kunne legges til grunn at det foreligger en omfattende praksis for at banker i stor utstrekning har skaffet seg sikkerhet i en kundes egne innskudd. Noen nærmere dokumentasjon for hvilke former som har vært brukt i praksis, herunder i hvilken utstrekning man formelt har gått veien om «pantsettelse» av kontrabøker, er ikke gitt under saken. Jeg finner ikke å kunne bygge på at det foreligger en sedvanerett for at det i slike tilfelle kan etableres en rettsbeskyttet panterett, uavhengig av de rettsvernsregler som inntil ikrafttredelsen av den nye pantelov gjaldt for innskuddsbøker.

Som fremholdt av begge parter i saken passer rettsvernsreglene i gjeldsbrevloven §32 ikke for den situasjon at det tas sikkerhet i en lånekundes eget innskudd. Man kan etter min mening ikke se bort fra loven krav om melding og kontoopplysning fordi kravene ikke lar seg oppfylle på en fornuftig måte. Man må etter min mening heller se loven regler som et indisium på at det for lovgiveren har vært en noe fremmed tanke at det i disse tilfelle kunne etableres en panterett.

Mot en rettsbeskyttet panterett i disse tilfelle kan også i noen grad innvendes at det her er spørsmål om en fluktuerende konto, og at den innskuddsbok som etter reglene i gjeldsbrevloven §32 i tilfelle er gjenstand for pantsettelse, lyder på et annet beløp enn det som innestår på kontoen. Den kontrabok som i sin tid ble deponert, utviser et helt ubetydelig beløp, og den ble ikke senere ført à jour. Slik denne sak ligger an, er det ikke grunn til å gå nærmere inn på betydningen av dette forhold.

Som fremhevet av begge parter i saken vil en bank i et slikt tilfelle kunne oppnå en sikkerhet som i det vesentlige svarer til en panterett, nemlig ved en avtalt motregningsrett. Når dette er situasjonen, kan det nok reises spørsmål om det er så stor grunn til å legge vekt på at rettsvernsreglene for panterett ikke fullt ut passer for den sikkerhetsrett som etableres i egen fordring. For vurderingen av det foreliggende spørsmål - retten til renter etter konkursåpning etter bestemmelsen i konkursloven §120 for pantesikrede fordringer, må det imidlertid legges avgjørende vekt på om det foreligger en panterett eller en sikkerhetsrett som må vurderes som en avtalt motregningsrett.

Etter min mening er det ikke naturlig å anse en banks sikkerhet i en lånekundes eget innskudd som en panterett i egentlig forstand. Som nevnt kan loven rettsvernsregler tyde på at man ikke har forutsatt at den sikkerhetsrett som etableres i disse tilfelle, som er meget praktiske, anses som en panterett. Jeg legger videre vekt på at for partene vil det være retten til motregning som i alminnelighet vil være det sentrale ved den sikkerhet som etableres. Dette får uttrykk på realisasjonsstadiet. Også for en mulig panterett ville oppgjøret i praksis skje ved motregning. Når retten i realiteten nærmest har karakter av en motregningsrett, kan det etter min mening ikke være riktig at partene skal kunne sikre seg en særlig rett til renter etter åpning av konkurs bare ved at de formelt bruker formen pant.

Det ville i det hele tatt være vanskelig å finne en rasjonell avgrensning mellom tilfelle hvor sikkerhet i egen fordring skulle anses som en panterett eller en sikkerhetsrett av annen karakter, fortrinnsvis en avtalt motregningsrett.

Det resultat jeg har kommet til, synes i det vesentlige å være i samsvar med juridisk teori for så vidt det bygges på at den avtalte sikkerhetsrett er en motregningsrett, ikke en panterett. Jeg viser til de henvisninger til litteratur og lovforarbeider som er gitt under den ankende parts anførsler. Jeg tilføyer for ordens skyld at spørsmålet om rett til renter etter konkursåpning i denne forbindelse ikke har vært spesielt vurdert i litteratur eller lovforarbeider.

Etter det standpunkt jeg er kommet til, er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om «pantsettelsen» av marginkontoen omfatter kassakreditten.

Anken har ført frem. Jeg finner at den ankende part bør tilkjennes saksomkostninger for alle retter i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172. Saksomkostningene fastsettes i samsvar med den ankende parts omkostningsoppgave til 40300 kroner, hvorav 5405 kroner er utlegg.

Jeg stemmer for denne Dom:

1. Christiania Bank og Kreditkasse dømmes til å betale til ETA A/S - dets konkursbo - det beløp som pr. 27. september 1979 innestod på konto nr. 6001-32-52516 med tillegg av 10 - ti - prosent årlig rente til 1. desember 1980 og deretter 15 - femten - prosent årlig rente til betaling skjer.

2. I saksomkostninger betaler Christiania Bank og Kreditkasse til ETA A/S - dets konkursbo - 40300 - førti tusen tre hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Bugge, Sinding-Larsen og Blom: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Kjell Lund-Johansen):

ETA A/S (ETA) var et større selskap som i 70-årene bl.a. solgte komplette treforedlingsfabrikker.

ETAs bankforbindelse var Christiania Bank og Kreditkasse (Kreditkassen) og selskapet hadde bl.a. en kassakreditt som var sikret ved 2 pantobligasjoner i selskapets forretningseiendom, en på kr. 1.200.000,- med 6% rente og en på kr. 1.300.000,- med 7% rente. Pantobligasjonene var tinglyst henholdsvis 23. mars 1967 og 12. februar 1968.

Den 24. april 1970 utferdiget selskapet en «Depositumserklæring», der det bl.a. heter:

«Til sikkerhet for enhver forpliktelse med renter og mulige omkostninger, hvori ETA A/S står eller måtte komme til å stå til Christiania Bank og Kreditkasse deponeres herved i nevnte bank som håndfått pant: pantobligasjon kr. 1.000.000,- datert 24. april 1970, fra ETA A/S til Christiania Bank og Kreditkasse med pant i bygning på festet grunn, gnr. 50, bnr. 320, Asker, m/festerett.» (Bilag til tilsvaret).

Ved brev av 30. mai 1972 til ETA anførte Kreditkassen bl.a.:

«Vi skal imidlertid være villig til å frigi den deponerte pantobligasjon på kr. 1.000.000,-, prioritert etter totalt kr. 15.187.200,- pålydende, i Deres bygning på festet grunn i Sognsveien 72, Oslo. Til gjengjeld forutsettes avsatt på en separat konto 5% margin av alle nye diskonteringer under Deres diskonteringskreditter på tilsammen kr. 2.000.000,-.» (Bilag 7 til stevningen).

Den 15. juni 1972 mottok banken som depositum kontrabok nr. 6001-32-52516 «Marginkonto» (dok. 6) og 16. juni 1972 ble obligasjonen på kr. 1.000.000,- slettet.

I forbindelse med en større leveranse til Sverige fikk ETA i 1976 offentlig lånegaranti på kr. 10.000.000,-. I denne forbindelse undertegnet ETA sålydende «Pantsettelseserklæring», datert 3. mars 1976:

«Mottatt av ETA A/S.

Kontrabok med Christiania Bank og Kreditkasse «Marginkonto» nr. 6001-32-52516 lyd. på ETA A/S, med det til enhver tid innestående beløp, p.t. kr. 43.859,06.

Til sikkerhet for de forpliktelser som ETA A/S har eller måtte få til Christiania Bank og Kreditkasse, og/eller Garanti-instituttet for Eksportkreditt med renter, provisjon og omkostninger overleveres herved som håndfått pant ovennevnte verdipapirer (med tilhørende renter og kuponger etc.).

De pantsatte verdipapirer tjener til sikkerhet for:

1) Ethvert mellomværende ETA A/S til enhver tid har med Christiania Bank og Kreditkasse.

2) Garanti-instituttet for Eksportkreditt i anledning av at instituttet har avgitt garantierklæring nr. 8397 overfor Christiania Bank og Kreditkasse og Den norske Creditbank for lån stort kr. 10.000.000,- som nevnte banker i fellesskap har bevilget ETA A/S, fordelt med kr. 5.000.000,- på hver av bankene.

I tilfelle av misligholdelse er banken berettiget til, foruten gjennom offentlig tvangsinndrivelse, å realisere de pantsatte verdipapirer ved direkte innkreving, ved salg gjennom autorisert megler eller på hvilken som helst annen måte som banken finner tjenlig, idet banken bemyndiges uigjenkallelig til å gi papirene den transport eller kvittering som da er nødvendig.

Uttrukne eller forfalne verdipapirer, forfalne renter og utbytter og avdragsterminer av de pantsatte papirer er banken berettiget til å innkassere og anvende til sin dekning.» (Bilag 8 til stevningen).

ETA gikk konkurs 17. november 1977.

I brev av 2. desember 1977 til skifteretten anmeldte Kreditkassen bl.a. en fordring stor kr. 2.520.855,73 pr. konkursdatoen, som refererte seg til kassekreditten, kto. 6094-05-19015 (bilag 1 til stevningen).

Den 22. juni 1978 ble denne fordringen med tillegg av panterenter i tiden 17. november 1977 - 1. juli 1978 av banken oppgitt til kr. 2.630.572,23 (bilag 2 til stevningen).

Etter realisasjon av pantet fikk Kreditkassen 30. juni 1978 utbetalt dette beløp i sin helhet.

Ved brev av 28. september 1978 til skifteretten innga banken «en korrigert fordringsanmeldelse» som bl.a. omfattet kr. 34.009,54 i tilknytning til kassekreditten (bilag 3 til stevning). Beløpet fremkom som følge av at renten på kassekredittlånet var høyere enn renten på pantobligasjonene, og gjaldt rentedifferanse oppstått i tiden etter konkursåpningen. - - -

Retten bemerker:

De 2 pantobligasjoner på henholdsvis kr. 1.200.000,- og kr. 1.300.000,- som ble benyttet ved innfrielsen av kassakredittlånet ble tinglyst henholdsvis 23. mars 1967 og 12. februar 1968.

Saksøkte har gjort gjeldende at pantobligasjonene var stillet som sikkerhet for ethvert mellomværende. Det er ikke blitt lagt frem noen depositumerklæring e.l. som bekrefter dette.

En pantobligasjon pålydende kr. 1.000.000,- ble i henhold til depositumerklæring av 24. april 1970 stillet til sikkerhet for en hver eksisterende og fremtidig forpliktelse med renter og mulige omkostninger, jfr. bilag til tilsvaret.

Denne pantobligasjon ble avløst av en separat konto med plikt til avsetning av 5% av alle nye diskonteringer under ETAs diskonteringskreditter på kr. 2.000.000,- en såkalt marginkonto, jfr. bilag 7 til stevningen og dok. 6.

Pantobligasjonen ble avlyst 16. juni 1972. Det er ikke blitt lagt frem noen depositumserklæring, pantedokument e.l. utferdiget av ETA i forbindelse med opprettelsen og sikkerhetsstillelsen av marginkontoen den gangen.

Slik sikkerhetsstillelse er ikke uvanlig i forbindelse med diskonteringsavtaler og så vidt retten kjenner til da vanligvis ordnet slik at sikkerheten blir begrenset til ansvar direkte i forbindelse med diskonteringene.

Etter det fremkomne legger retten til grunn at det også i nærværende tilfelle forelå en slik ansvarsbegrensning, at marginkontoen m.a.o. utelukkende heftet for ansvaret i forbindelse med diskonteringer. Denne oppfatning bekreftes av den omstendighet at marginkontoen ble stillet til sikkerhet i forbindelse med eksportkredittlånet i 1976, jfr. bilag 8 til stevningen. Skulle marginkontoen opprinnelig ha tjent som sikkerhet for enhver eksisterende og fremtidig forpliktelse overfor banken ville det ikke ha vært nødvendig å ta dette med i pkt. 1 i pantsettelseserklæringen av 3. mars 1976.

Det er meget vanlig at banker garderer seg gjennom slike generelle garantierklæringer som inntatt i pkt. 1 i denne pantsettelseserklæring.

Etter norsk rettspraksis og teori skal det ved vurderingen av rekkevidden av slike generelle garantiklausuler, i utgangspunktet legges en restriktiv fortolkning til grunn. Det vises til dommer inntatt i Rt-1928-940 og 1929 257 og 654 og til Sjur BrækhusR artikler inntatt i Festskrift til Kristen Andersen, særlig 72 og i Stensilserien fra Institutt for Privatrett 1981, særlig 22.46.

Pantsettelseserklæringen av 3. mars 1976 må vurderes på bakgrunn av den konkrete situasjon som forelå. Den ble avgitt i direkte tilknytning til gjennomføringen av et eksportkredittlån med garanti fra Garantiinstituttet for Eksportkreditt. Det er ikke nærmere opplyst hvorfor panterettserklæringen ble avkrevd. For den uklarhet som råder på dette punkt antar retten at saksøkte bør bære tvilsrisikoen.

Retten finner det verken rimelig eller naturlig at banken ved denne anledning skulle finne det påkrevd med en sikkerhetsstillelse av marginkontoen for enhver eksisterende og fremtidig forpliktelse ETA hadde overfor banken.

Banken hadde - så vidt retten forstår - gjennom den offentlige lånegaranti tilnærmet full sikkerhet for sin del av eksportlånet.

Etter omstendighetene finner retten ikke å kunne legge mer i pantsettelseserklæringens pkt. 1 enn at den utelukkende skulle sikre mot et hvert tap som kunne oppstå for banken i forbindelse med avviklingen av denne spesielle lånetransaksjonen.

Retten har således funnet det riktig med en sterkt innskrenkende fortolkning av en helt generelt utformet klausul i dette tilfelle.

Det som kunne skape noen tvil i nærværende sak er at klausulen ikke er innarbeidet i det ferdigtrykte formular, men er tilføyet med maskin. Det er imidlertid som nevnt så vanlig at bankene benytter seg av en slik altomfattende klausul i nær sagt alle forbindelser at det etter rettens oppfatning ikke er grunn til å legge særlig stor vekt på denne omstendighet.

Retten legger dermed til grunn at marginkontoen ikke tjente som sikkerhet for kassekredittansvaret. Det følger herav at innestående på marginkontoen ikke rettmessig kunne benyttes av banken til å dekke inn renter som er påløpt etter konkursåpningen.

Det er antakelig riktig at banken hadde kunnet oppnådd full dekning dersom den hadde benyttet marginkontoen i motregning overfor kassekredittansvaret pr. konkursåpningsdagen mens de 2 pantobligasjonene dels ble benyttet til også å dekke inn fulle renter påløpt etter konkursåpningen. Dette forhold kan etter rettens syn likevel ikke føre til et annet resultat.

Etter at retten har gitt saksøkeren medhold i at marginkontoen ikke kan benyttes til dekning av kassekredittrentene oppstått etter konkursens åpning, er det ikke nødvendig for retten å komme inn på noen av de øvrige av saksøkeren påberopte ansvarsgrunnlag. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Finn Backer, lagdommerne Odd Friberg og Tore Schei): - - -

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten.

Man finner at erklæringen av 3. mars 1976 hvoretter kontraboken for marginkontoen skulle tjene til sikkerhet for «ethvert mellomværende ETA A/S til enhver tid har med Christiania Bank og Kreditkasse» må tolkes etter sin ordlyd. Etter det som er opplyst fra Kreditkassens side, kan man ikke legge til grunn at bestemmelsen har kommet inn i erklæringen på en mer tilfeldig måte. Kreditkassen har opplyst at det er bankens faste politikk at deponert sikkerhet skal hefte for ethvert mellomværende mellom banken og vedkommende kunde. Man er enig med banken i at dette i det foreliggende tilfelle var en naturlig og rimelig ordning. Man er også enig med banken i at et foretagende som ETA A/S ved den som handlet for selskapet, må ha hatt den nødvendige observasjonsevne og innsikt til å vite hva selskapet ga seg inn på. Man kan heller ikke se det slik at selskapet ble utnyttet ved erklæringen. Når kontraboken først var stilt som sikkerhet, måtte det være omtrent det samme for selskapet om den heftet som sikkerhet for alle selskapets forpliktelser overfor banken, eller bare for mer begrensede forpliktelser. Man kan ikke se at lagmannsrettens standpunkt er i strid med teori eller rettspraksis. Det er full anledning til å pantsette et håndpant til sikkerhet for alle forpliktelser mellom partene, og det må heller være hovedregelen enn unntagelsen at kontrakter mellom forretningskyndige skal tolkes etter sin ordlyd. Noen innskrenkende tolking i retning av at kontraboken bare skulle gi sikkerhet opp til det beløp som den såkalte primærsikkerhet andro til, har man heller ikke funnet grunnlag for.

Gjeldsbrevsloven §32 ga anvisning på pantsettelse av bankbøker ved overlevering av boken til panthaveren (når banken kunne utbetale til ihendehaveren av boken). Videre var det bestemt at pantsettelsen bare gjaldt mot pantsetterens kreditorer når banken hadde notert pantsettelsen i bøkene sine og gitt panthaveren melding om det som sto inne på kontoen. Tilsvarende regler gjelder fremdeles etter §32 for avhendelse av bankbøker, mens reglene om pantsettelse av bankinnskudd er overført til panteloven av 8. februar 1980 §4-4. Når panthaver og debitor etter den pantsatte fordring er den samme, er det naturligvis ikke rom for meldinger mellom disse. Det er nemlig ikke naturlig å sende melding til seg selv om det man allerede vet. I praksis har imidlertid bankene i betydelig utstrekning ervervet pant i innskudd i egen bank etter regelen i gjeldsbrevloven §32 helt siden disse ble til. Man kjenner ikke til at det noen gang har vært hevdet at et slikt arrangement ikke er fullt rettsgyldig. Brækhus uttaler seg i den tidligere nevnte artikkel i Festskrift til Kristen Andersen på side 67 slik at han etter lagmannsrettens oppfatning må sies å ha godtatt gyldigheten av den eksisterende praksis. Det er da en tolkingssak om man skal oppfatte erklæringen av 3. mars 1976 slik at det avtales motregningsrett i forhold til det som innestår på marginkontoen, i stedet for at kontraboken for marginkontoen deponeres som håndpant. I denne forbindelse skal bemerkes at erklæringen av 3. mars 1976 fullt ut følger det vanlige mønster for pantsettelse av en kontrabok. Den betegner seg også selv som en pantsettelseserklæring. Man kan være enig med konkursboet i at h.r.advokat Kjelstrup i korrespondanse med h.r.advokat Wærenskjold har uttrykt seg på en slik måte at man lett får inntrykk av at det dreier seg om et motregningskrav, og ikke om realisering av pant ved motregning. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende når det foreligger en klar pantsettelseserklæring, og man fra Kreditkassens side til slutt har funnet fram til det som er de rette juridiske synspunkter på saken. - - -