Rt-1984-1007

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-09-21
Publisert:	Rt-1984-1007 (288-84)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett ved tomtefeste
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 21. september 1984 i l.nr. 130 B/1984
Parter:	1. Lars S. Tokheim, 2. Herborg og Gjøa Eitrheim, 3. Kristen D. Eitrheim (advokat Tom Berge - til prøve) mot Odda kommune (h.r.advokat Gunnar Torvund).
Forfatter:	Halvorsen, Røstad, Schweigaard Selmer, Michelsen, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §28, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §11

Dommer Halvorsen: Odda kommune begjærte 20. november 1979 og i tilleggsbegjæringer av 7. og 22. august 1980 ekspropriasjonsskjønn til gjennomføring av reguleringsplan for del av Askane og Eitrheim i Odda. I reguleringsplanen er innarbeidet omlegging av riksveg 550 i Eitrheimsvågen. Motparter ved ekspropriasjonen var en rekke grunneiere, festere og rettighetshavere i Askane og Eitrheim.

Hardanger herredsrett avhjemlet 4. november 1980 skjønn med slik slutning:

«1. Vederlaget for oreigning av grunn og rettar vert fastsett slik det går fram av skjønnsgrunnane.

2. Odda kommune betalar rente av vederlagssummane med 10% p.a. rekna frå tiltredingstidspunktet.

3. Odda kommune ber dei lovsette kostnadene med skjønet.

4. Odda kommune betalar sakskostnader til dei saksøkte v/advokat Tom Berge med kr. 25960,- - kronertjuefemtusennihundreogseksti 00/100 og til dei saksøkte v/advokat Håkon Haraldsen med kr. 13029,- - kronertrettentusenogtjueni 00/100 - innan 2 - to - veker frå forkynning av skjønet.»

Skjønnet ble påanket til Gulating lagmannsrett av grunneierne Lars S. Tokheim, Herborg og Gjøa Eitrheim, Kristen D. Eitrheim og av de samme som sameiere med Norzink A/S i et sameiestykke i Eitrheimsvågen. Anken angikk takstnr. 8, 9, 10 og 11 som vedrører gnr. 64, bnr. 85, 86, 87 og 91, og gjaldt så vel rettsanvendelsen som saksbehandlingen. Lagmannsretten avsa 27. august 1982 dom med denne domsslutning:

«Skjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

De samme grunneiere som angrep skjønnet for lagmannsretten, påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til skjønns- og domsgrunnene. Til bruk for Høyesterett er ved bevisopptak avhørt vitnet Eiliv Eitrheim, far og rettsforgjenger til ankende part Kristen D. Eitrheim. Noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere, er fremlagt for Høyesterett.

Saken fremtrer for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten. Anførslene har også i det vesentlige vært de samme. Jeg nøyer meg med kort å gjengi hovedpunktene i prosedyren for Høyesterett.

Ekspropriasjonsarealet var for samtlige de takstnumre som anken gjelder på skjønnstidspunktet bortfestet til Norzink A/S ved festekontrakt av 15. desember 1962, tinglyst 15. desember 1964. Skjønnsretten har lagt til grunn at festekontrakten etter forholdene må anses å være evigvarende, noe partene også er enige om.

Videre har skjønnsretten lagt til grunn det syn at av erstatningen «skal grunneigaren først ha noko som tilsvarar den kapitaliserte festeavgifta», og at festeren bare skal ha «det som då måtte være att av grunnverdien», hvilket i denne sak resulterte i at festeren ingen erstatning fikk. Så langt er partene enige.

Grunneierne mener imidlertid at skjønnsgrunnene viser at skjønnsretten feilaktig har beregnet erstatningen ut fra en fastsettelse av grunnverdien som en «objektiv» verdi av grunnen, istedenfor å beregne det subjektive tap den enkelte grunneier har lidt. Dette tap skulle ha vært beregnet ut fra en kapitalisering av festeavgiften. Den verdi som derved fremkommer, og som utgjør eiendommenes bruksverdi for grunneierne, hevdes å være høyere enn salgsverdiene og skulle derfor ha vært lagt til grunn for erstatningsutmålingen i medhold av ekspropriasjonserstatningsloven §9.

I et hvert fall har skjønnsretten etter grunneiernes oppfatning feilaktig lagt til grunn at erstatning for tapet av festeavgiften ikke kan overstige full lovlig omsetningsverdi av grunnen.

Subsidiært gjøres det gjeldende at skjønnsgrunnene iallfall ikke med tilstrekkelig klarhet viser at ekspropriasjonserstatningene til de ankende parter er fastsatt på riktig måte.

Videre gjør grunneierne gjeldende at skjønnsgrunnene heller ikke for øvrig fyller kravene i skjønnsloven §28. De påpeker i denne forbindelse at det spesielt var tvist mellom partene på tre punkter som prosedyren særlig konsentrerte seg om, og hvor skjønnsretten ikke i sine premisser har gitt beskjed om sitt syn. Således har retten for de påankende takstnumres vedkommende ikke angitt hvilken kapitaliseringsfaktor den har lagt til grunn. Videre fremgår det ikke hvordan retten har gjennomført fradrag i festeavgiften for den dels vedkommende som ut fra ordlyden i festekontraktens punkt 4 er funnet å være oppgjør for skader og ulemper som Norzink A/S tidligere har påført grunneierne, og som retten uten annen begrunnelse har funnet skal fratrekkes i festegrunnlaget.

For øvrig bestrider grunneierne at skjønnsretten hadde adgang til å trekke ut noen del av den avtalte festeavgift som oppgjør for skade voldt i fortid. I tillegg hevder de at dette punkt i festeavtalen ble tatt med av Norzinks forhandlere for lettere å få den lenge omforhandlede festeavgift gjennom i bedriftens styre.

Festeavgiften er fastsatt til et samlet beløp for hver enkelt eiendom og er ved senere oppjusteringer fastsatt som et gjennomsnittlig kronebeløp pr. kvadratmeter. Grunneierne mener det er feil rettsanvendelse når skjønnsretten har gått inn i den historiske tilblivelse av en festekontrakt som har løpt i 18 år, og gir seg av med å vurdere de faktorer som opprinnelig har ligget bak fastsettelsen av festeavgiften. Videre hevdes det å være feil lovanvendelse når skjønnsretten ikke synes å ha villet godta de generelle festeavgiftsreguleringer som prisnemnda overensstemmende med prisforskriftene har foretatt, og har gitt uttrykk for at retten må foreta en konkret vurdering av justeringene.

Det tredje tvistepunkt gjaldt spørsmålet om oppregulering av festeavgiften i medhold av festekontraktens punkt 5. På inkaminasjonstidspunktet 9. september 1980 var det opplyst av bortfesternes prosessfullmektig og bekreftet av festerens representant i retten at forhandlinger om regulering var krevet og akseptert med virkning for festeavgiften fra 1. januar 1981, etter at en endring i prisforskriftene ved kgl. resolusjon av 4. juli 1980 frigav reguleringen av festeavgifter av den størrelsesorden det her er tale om. Skjønnsretten har bare nevnt at det var fremlagt regnestykke som viste hva bortfesterne regnet med av forhøyelse. - Regnestykket, som også er fremlagt for Høyesterett, viste en forventet økning på 70%. Den virkelige økning som ble sluttforhandlet i 1982, ble høyere. - Skjønnsgrunnene inneholder ingen opplysninger om skjønnsretten har tatt hensyn til de forestående justeringsforhandlinger overhodet, eller om hvilken betydning dette moment i tilfelle har vært tillagt. Selv om skjønnet ble avhjemlet før forhandlinger var kommet i gang, skulle skjønnsretten ha lagt vekt på dette moment.

Endelig gjør grunneierne gjeldende at skjønnsretten har gjort feil i rettsanvendelsen ved å anse hele ekspropriasjonsarealet tiltrådt 1. desember 1979 og derved har beregnet erstatningen for hele arealet på grunnlag av verdiene på dette tidspunkt istedenfor å legge verdiene på avhjemlingstidspunktet 4. november 1980 til grunn. Kun 13,48 dekar til veigrunn av totalt ekspropriert areal på 59,3 dekar ble faktisk tiltrådt av kommunen i medhold av fylkesmannens tillatelse til forhåndstiltredelse.

Det var ikke for skjønnsretten prosedert om verdsettelsestidspunktene for henholdsvis faktisk tiltrådt område og områder som ikke var tiltrådt. Grunneiernes prosessfullmektig medgir at skjønnsretten her ikke fikk seg forelagt problemet om hvilke arealer som etter ekspropriasjonserstatningsloven §11 skulle verdsettes på tidspunktet for forhåndstiltredelsen og hvilket på avhjemlingstidspunktet. Dessuten er for Høyesterett opplyst at det faktisk tiltrådte areal viste seg å bli større enn 13,48 dekar som først antatt, uten at størrelsen i dag nærmere er fastslått.

Grunneierne har nedlagt slik påstand:

«1. Hardanger herredsretts skjønn i sak nr. 19/1979 B oppheves for så vidt gjelder takst 8, 9, 10 og 11 og hjemvises til ny behandling for Hardanger herredsrett.

2. De ankende parter tilkjennes sakens kostnader for lagmanns- og Høyesterett.»

Odda kommune er enig i lagmannsrettens resultat og begrunnelse.

Under skjønnet var partene enige om at erstatningen til grunneierne skulle dekke deres subjektive tap ved at festekontrakten falt bort for de eksproprierte arealers vedkommende. Erstatningen måtte da beregnes ut fra en kapitalisering av festeavgiften. Det fremgår klart av skjønnsgrunnene at skjønnsretten har fulgt denne fremgangsmåte under takstnr. 1 som gjaldt en ekspropriat som hadde festet sin eiendom bort under en annen festekontrakt. - Begge parter er enige om dette. - Kommunen anfører at skjønnsgrunnene lest i sammenheng, viser - som lagmannsretten har uttalt - at det samme, korrekte prinsipp for erstatningsutmålingen også er fulgt for de ankende parters eiendommer. Når skjønnsretten for disse eiendommers vedkommende i noen utstrekning har drøftet grunnverdiene - salgsverdiene - for de enkelte arealer og arealenes ulike bonitet, mener kommunen at dette kun henger sammen med spørsmålet om det var rom for en fordeling av erstatningen mellom bortfestere og fester. Dette ville det bare ha vært i nærværende sak dersom den kapitaliserte festeavgift ikke nådde opp til grunnverdien, hvilket viste seg ikke å være tilfelle. Skjønnsgrunnene kan ikke oppfattes derhen at de setter et «tak» for erstatningen til lovlig omsetningsverdi for grunn.

Mot det subsidiære angrep på skjønnsgrunnene anfører kommunen at disse er tilstrekkelige til at man kan konstatere at de riktige prinsipper for utmåling av ekspropriasjonserstatning i det foreliggende festeforhold er fulgt. Skjønnsloven §28 krever ikke at skjønnsgrunnene skal gjøre rede for de enkelte elementer i utregningen, såsom hvilke beløp retten har lagt til grunn som festegrunnlag, kapitaliseringsfaktor og fradrag for elementer i festeavgiften som ikke er godtgjørelse for bruken. Vurderingen og kapitaliseringen skjer her ved skjønn som unndrar seg prøvelse.

Kommunen mener det er korrekt når skjønnsretten har gjort fradrag i festegrunnlaget for den andel som ifølge festekontraktens punkt 4 skjønnsmessig er funnet å tilsvare erstatning for skader tilføyet grunneierne før festekontrakten ble inngått. Selv om dette ikke er nærmere begrunnet, er skjønnsgrunnene her tilstrekkelige, idet det er uttrykt at fradrag er gjort i henhold til denne klausul. Begrunnelsen gir seg da selv, idet ekspropriasjonserstatningen skal baseres på vederlag for bruken av det eksproprierte areal.

Når det gjelder festeavtalens punkt 5 om regulering av avgiften sett i sammenheng med endringen av prisforskriftene ved kgl. resolusjon av 4. juli 1980, anfører kommunen at skjønnsgrunnene tilstrekkelig klart gir beskjed om at retten har vært oppmerksom på disse forhold og deres innflytelse på den fremtidige festeavgift. Det er vist til at prosessfullmektigene for skjønnet hadde lagt frem regnestykker som viser påregnet festeavgift i 1980 og hvilket festegrunnlag grunneierne regnet med fra 1. januar 1981.

Vedrørende verdsettelsestidspunktet gjør kommunen gjeldende at skjønnsretten har fulgt vanlig praksis når den har ansett hele ekspropriasjonsarealet tiltrådt 1. desember 1979, da arbeidet med utfylling av riksveitraséen ble påbegynt etter at fylkesmannen hadde gitt samtykke til forhåndstiltredelse. Selv om det areal som faktisk var tatt i bruk, bare utgjorde 13,48 dekar av det totale eksproprierte areal på 59,3 dekar, har skjønnsretten overensstemmende med vanlig praksis betraktet 1. desember 1979 som tiltredelsestidspunkt for det hele areal og lagt verdiene på dette tidspunkt til grunn for erstatningen, samtidig med at ekspropriatene er tilstått en avsavnsgodtgjørelse på 10% p.a. for hele arealet frem til avhjemlingstidspunktet. Subsidiært anfører kommunen her - slik lagmannsretten har bemerket - at om dette skulle være feil rettsanvendelse, har feilen ikke medført økonomiske konsekvenser for ekspropriatene, hensett til at de får en avsavnserstatning på 10% p.a. for hele arealet, samtidig med at det bare var 11 måneder mellom tiltredelsestidspunktet og avhjemlingstidspunktet.

Odda kommune har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Odda kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Den utførlige redegjørelse skjønnsretten har gitt for måten ekspropriasjonserstatningen er fastsatt på for takstnummer 1 under den annen festekontrakt, er i samsvar med anerkjente ekspropriasjonsrettslige prinsipper. Såfremt festeavgiften er lovlig fastsatt, hvilket det ikke er reist tvil om i den foreliggende sak, skal erstatningen til bortfesteren beregnes ut fra en kapitalisering av festeavgiften, med sikte på å godtgjøre den konkrete skade ekspropriasjonen påfører ham, se Olav Lid: Tomtefeste side 320. - Det er enighet mellom partene om at skjønnsretten korrekt har fulgt dette prinsipp for takstnr. 1. - Hovedspørsmålet i tvisten gjelder om skjønnsretten også har fulgt samme fremgangsmåte ved fastsettelsen av erstatningene til de ankende parter, eller om retten feilaktig har lagt til grunn at erstatningen til disse bortfestere ikke kan overstige full lovlig omsetningsverdi av grunnen.

I sine innledende og mer generelle betraktninger i avsnitt nr. 3 i skjønnsgrunnene, hvor også mer spesielle forhold vedrørende de to festekontrakter er behandlet, gir skjønnsretten en redegjørelse som munner ut i at det etter omstendighetene i denne sak bare er bortfesterne som tilkommer ekspropriasjonserstatning, idet retten har funnet at bruksverdien for bortfesterne er den største, slik at det ikke blir plass til noen erstatning til festerne. Deretter blir erstatningen under takstnr. 1 behandlet, hvor den spesielle gjennomgåelse klart viser at skjønnsretten ikke har følt seg bundet av noen tomteverdi. Som avslutning på behandlingen av dette takstnr., og som overgang til behandlingen av festeavtalen vedrørende de ankende parter, uttaler skjønnsretten at vurderingen som ligger til grunn for det standpunkt retten har inntatt, bygger på det prinsipp som det er redegjort for på side 321 i Olav Lid: Tometfeste, som skjønnsretten gjengir slik: «Av grunnverdien skal grunneigaren først ha noko som tilsvarar den kapitaliserte festeavgifta. Det som då måtte vere att av grunnverdien, skal festaren ha, men berre for den tid som er att av festetida.» Etter deretter å ha inntatt festeavtalen for de ankende parter in extenso, uttaler skjønnsretten blant annet:

«. . . Retten legg derfor til grunn at forholdet mellom eigar og festar vert at eigaren skal ha vederlag for noko som tilsvarar den pårekna kapitaliserte verdi av festeavgifta medan festaren skal ha overskytande vederlag om grunnerstatningen gjev rom for det.»

Så langt finner jeg at skjønnspremissene ikke gir grunn til tvil om at de påankede takstnumre er behandlet på samme måte som takstnr. 1. Men deretter har skjønnsretten noen særbetraktninger om tomteverdier og tomteprisnivå som er vanskeligere å forstå, og som i denne forbindelse i alle fall er overflødige. Når jeg likevel er kommet til at dette ikke bør lede til opphevelse av skjønnet, er grunnen at jeg finner det helt usannsynlig at skjønnsretten underveis fra takstnr. 1 til de påankede takstnumre uten noen påviselig grunn skulle ha endret sitt prinsipielle syn og lagt et helt annet beregningsprinsipp til grunn. Når skjønnsgrunnene leses i sammenheng, mener jeg at de tilstrekkelig klart viser at skjønnsretten har bygget på en riktig rettslig forståelse av prinsippene for erstatningsutmålingen.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om fradrag i festegrunnlaget for de forhold som i festekontraktens punkt 4 har fått følgende uttrykk:

«Den årlige festeavgift innbefatter også fullt og endelig oppgjør for enhver skade og ulempe som festeren måtte ha forvoldt bortfesterne i årene siden starten av festerens fabrikkanlegg og frem til i dag ved å ha tømt avfallsprodukter fra produksjonen, fyllmasser etc. i Vågen.»

Dette er en uvanlig klausul som imidlertid må ses på bakgrunn av at det helt siden 1929, da fabrikkdriften ved nåværende Norzink A/S startet, har skjedd forurensninger og opplegg av såkalt «residueavfall» som har ført til skader og ulemper for eierne av de eksproprierte eiendommer. Forhandlinger har vært ført gjennom mange år etter krigen mellom grunneierne og bedriften for å komme frem til en ordning, og i 1962 da festeavtalen ble forhandlet, stod blant annet en erstatningssak for lagmannsretten. Det er opplyst at festekontrakten satte et endelig punktum for videre strid om ansvarsforholdet og om mulige ordninger. Dette har nedfelt seg i bestemmelsen i punkt 4. Hvordan denne bestemmelse egentlig har vært oppfattet mellom partene - om den var ment - slik bortfesterne hevder - å skulle lette bedriftens forhandlere i å få igjennom i styret den pris bortfesterne mente seg berettiget til for bruken alene, eller om meningen var, slik det står - å gi et tilleggsvederlag som fullt og endelig oppgjør for fortidig skade og ulempe, er det i dag ikke mulig med noen grad av sikkerhet å få brakt på det rene. En ting synes imidlertid sikkert: Virkningen var at bortfesterne fra undertegnelsen av avtalen ikke ville kunne gjøre ansvar gjeldende mot bedriften. Hvis formuleringen skulle ha vært valgt bare for lettere å få prisen akseptert av bedriftens styre, ligger det nær å slutte av dette at styret da har oppfattet forholdet slik at tilleggsvederlag ble ydet som økonomisk kompensasjon for skaden. For bedriften ville dette da ha vært en realitet som sannsynligvis har virket motiverende på avtaleinngåelsen. På samme måte som skjønnsretten og lagmannsretten finner jeg derfor at klausulen må forstås etter sin ordlyd. Da er det korrekt å gjøre fradrag for tilleggsvederlaget for fortidig skade, slik skjønnsretten har gjort. Eksproprianten skal betale erstatning for det han får, og det er grunnen slik den ligger på den tid ekspropriasjonen finner sted. Ekspropriaten skal på sin side ha erstattet bruksverdien, og den har intet med de gamle skader og ulemper å gjøre. Det er i denne forbindelse uten betydning om bortfesterne etter ekspropriasjonen kan ta opp igjen skadeserstatningsspørsmålet med festeren, slik lagmannsretten har antatt.

Grunneierne har subsidiært angrepet skjønnsgrunnene på dette punkt, og jeg er enig i at grunnene her er knappe, idet skjønnsretten om dette bare uttaler: «Ved rettens vurdering av storleiken på festeavgifta for grunnen er derfor avgifta for skade og ulempe trekt frå.» På den annen side er det vanskelig å se hvordan fradrag i en løpende festeavgift skal fastsettes for det vederlag som skal dekke skade som ligger langt tilbake i tiden og hvis omfang er helt uklart. Den eneste mulighet synes for skjønnsretten å ha vært å gjøre seg opp en rent skjønnsmessig oppfatning, slik man må oppfatte at retten åpenbart har gjort. Mitt syn stemmer her med det lagmannsretten har gitt uttrykk for.

Når de ankende parter hevder at skjønnsgrunnene skulle ha gjort rede for den kapitaliseringsfaktor som er anvendt, slik skjønnsretten har gjort det under takstnr. 1, hvor kapitaliseringsfaktoren er oppgitt til 16,66, kan jeg ikke se at det er noen opphevelsesgrunn at dette ikke er gjort for de påankede takster. For takstnr. 1's vedkommende var forholdet et annet, idet det her dreiet seg om et homogent område på fast mark, hvor det var mulig å sette opp et regnestykke med faste faktorer. For det omtvistede områdes vedkommende lå forholdet annerledes an, idet det her, som lagmannsretten har påpekt, etter forholdene må skje en ren skjønnsmessig vurdering både av festeavgiften i forbindelse med at det skal gjøres fradrag for innebygget erstatning for fortidig skade etter festekontraktens punkt 4, og også av kapitaliseringen. Selv om skjønnsgrunnene også her er knappe, kan jeg ikke se at det er nødvendig med en nærmere redegjørelse for de enkelte faktorers størrelse for å tilfredsstille kravene til skjønnsgrunner i skjønnsloven §28.

Festekontraktens punkt 5 har følgende bestemmelser om regulering av festeavgiften:

«Festeavgiften opptas til eventuell regulering hvert 5 år, første gang i 1967 med virkning for betalingen pr. 2. januar 1968. Slik regulering skal skje i det forhold som verdiene på andre grunneiendommer i det her gjeldende strøk måtte være endret i femårsperioden om mulig i henhold til offentlige takster.»

Jeg finner skjønnsgrunnene i tilknytning til reguleringsavtalen etter klausul 5, sammenholdt med prisforskriftene og endringen av disse i juli 1980, knappe og ikke så klare som ønskelig kunne være.

Forholdet er det at like til den kgl. resolusjon av 4. juli 1980, grep de forskjellige tidligere prisforskrifter inn og begrenset i vesentlig grad adgangen til å regulere festeavgiftene. Ved resolusjonen av 4. juli 1980 ble det åpnet adgang til å regulere festeavgifter av den størrelsesorden denne sak gjelder. For skjønnsretten var opplyst at grunneierne muntlig hadde krevet forhandlinger med Norzink A/S om forhøyelser med virkning fra 1. januar 1981, noe bedriften hadde akseptert. Skjønnet ble inkaminert 9. september 1980 og avhjemlet 4. november samme år.

Skjønnsretten nevner i sine premisser den regulering av festeavgiftene som var fastsatt i festeavtalens punkt 5, og at avgiftene i samsvar med prisforskriftene i 1970 ble øket fra 4% til 5%, og at festegrunnlaget i 1973 ble justert opp etter de samme forskrifter. Videre nevnes det i skjønnsgrunnene:

«Med basis i framlagde opplysninger har retten kunna rekna seg attende til kva gjennomsnittlege grunnprisar det er rekna med i festeavtala og ved seinare justeringar av festeavgifta. Saksøkjaren v/h.r.adv. Torvund har lagt fram reknestykke som m.a. viser pårekna festeavgift i 1980 og saksøkte v/adv. Berge har lagt fram reknestykke som viser kva festegrunnlag vedkomande saksøkte reknar med . . .»

Her hadde det vært grunn for skjønnsretten til å si noe mer om forholdet når prisforskiftene var endret i juli 1980 og justeringsforhandlinger krevet. Noen tvist har det tydeligvis ikke vært mellom partene om at det ved erstatningsutmålingen skulle tas hensyn til de nær forestående justeringsforhandlinger. Grunnen til at skjønnsretten da ikke er kommet nærmere inn på dette, må antas å ligge nettopp i det at partene ikke har vært uenige, og derfor heller ikke spesielt har prosedert om dette punkt. Når retten da spesielt nevner de fremlagte regnestykker og særlig at bortfesternes prosessfullmektig gjennom sin oppstilling har vist «kva festegrunnlag vedkomande saksøkte reknar med» for 1981, må jeg legge til grunn at skjønnsretten i sine vurderinger har tatt hensyn til den forventede justering, og at retten ved fastsettelsen av erstatningen for hele det areal som ble ekspropriert fra de ankende parter, har tatt hensyn til at det ved resolusjonen av 4. juli 1980 var åpnet adgang til regulering av festeavgiften.

Om tidspunktet for verdsettelsen av ekspropriasjonsarealet er i skjønnet sagt:

«Etter §11 i vederlagslova skal vederlaget fastsetjast etter verdien på avheimlingstidspunktet eller om oreigninga er iverksett før den tid, på tiltredingstidspunktet. Arbeid med utfylling av vegtrasé over Eitrheimsvågen vart etter det opplyste påbyrja 1. desember 1979.

For så vidt det gjeld eigedomane gnr. 64 bnr. 78, 85, 86, 87 og 91 vert derfor lagt til grunn at tiltredingstidspunktet er 1. desember 1979 og vederlaget er utmålt etter verdien på dette tidspunkt. Avheimlingstidspunktet er elles lagt til grunn ved vederlagsutmålinga.»

De ankende parter har gjort gjeldende at det skyldes uriktig rettsanvendelse når skjønnsretten for deres eiendommer gnr. 64 bnr. 85, 86, 87 og 91 har lagt til grunn at hele det areal som eksproprieres, ble tiltrådt 1. desember 1979, og at verdsettelsen er foretatt etter verdien på dette tidspunkt. Det samtykke til forhåndstiltredelse som fylkesmannen i Hordaland gav i brev av 28. november 1979, gjaldt bare den del av arealet som skulle anvendes til veigrunn. Erstatningen for resten av ekspropriasjonsarealene skulle derfor også for disse eiendommer ha vært fastsatt etter verdien ved avhjemlingen av skjønnet 4. november 1980.

Kommunen har som før nevnt gjort gjeldende at skjønnsretten har fulgt vanlig praksis når den har ansett 1. desember 1979 som tiltredelsestidspunkt for hele arealet.

Jeg nevner først at det i fylkesmannens brev av 28. november 1979 er sagt at samtykket til forhåndstiltredelse gjelder nødvendig areal til veitraséen innenfor stadfestet reguleringsplan uten at det i tillatelsen er angitt hvor stor del av ekspropriasjonsarealene dette var. Det foreligger ingen opplysning om at partene fremla noen slik arealoppgave for skjønnsretten. Det er ikke i ankeerklæringen til lagmannsretten gitt noen oppgave over hvor stort areal samtykket til forhåndstiltredelse omfattet, og dette er heller ikke nevnt i det referat som i lagmannsrettens dom er gitt av partenes anførsler for lagmannsretten. I ankeerklæringen til Høyesterett er det anført at det areal som omfattes av samtykket til forhåndstiltredelse, utgjør 13480 kvadratmeter, men de ankende parters prosessfullmektig har under ankeforhandlingen for Høyesterett opplyst at det tiltrådte areal var større, uten at størrelsen er nærmere angitt.

Etter det som er opplyst om samtykket til forhåndstiltredelse, måtte de ankende parter for skjønnsretten ha kunnet kreve at erstatningen for nødvendig areal til veianlegget ble fastsatt etter verdien pr. 1. desember 1979, det vil si ut fra den festeavgift man på den tid kunne regne med, og at erstatningen for det resterende areal ble fastsatt etter verdien ved avhjemlingen av skjønnet, det vil si at man for den resterende del skulle ta i betraktning den forestående forhøyelse av festeavgiften som det var åpnet adgang til ved kgl. resolusjon av 4. juli 1980. Skjønnsretten fikk imidlertid ikke noen oppgave over hvor stor del av ekspropriasjonsarealene kommunen i henhold til forhåndssamtykket hadde tiltrådt før skjønnet ble holdt. De ankende parter fremsatte heller ikke for skjønnsretten noe krav om at ekspropriasjonserstatningen skulle fastsettes på forskjellig måte og til forskjellige beløp pr. kvadratmeter, alt etter som arealet var forhåndstiltrådt eller ikke. Etter skjønnsgrunnene ser det tvert imot ut til at de ankende parter rent generelt - uten at det ble gjort unntak for arealet til veigrunn - fremsatte krav om at skjønnsretten ved verdsettelsen av det samlede ekspropriasjonsareal skulle ta hensyn til de nær forestående forhandlinger om oppregulering av festeavgiften fra 1. januar 1981.

Da samtykket til forhåndstiltredelse ikke omfattet hele det areal som ble ekspropriert av eiendommene gnr. 64 bnr. 85, 86, 87 og 91, burde skjønnsretten av eget tiltak ha sørget for å få klarlagt om partene var enige om at hele det areal som ble ekspropriert fra eierne av disse eiendommer, skulle anses tiltrådt 1. desember 1979, og at eksproprianten derfor fra denne dag skulle betale 10% rente av hele erstatningsbeløpet. Dette gjelder selv om det skulle være riktig at skjønnsretten her har fulgt vanlig praksis, slik kommunen har anført.

Den feil som ble begått ved at dette forhold ikke ble klarlagt under skjønnsforhandlingen, har imidlertid - slik jeg forstår skjønnet - ikke ledet til at eierne av de nevnte eiendommer har fått lavere erstatning enn de hadde krav på. Som før nevnt forstår jeg skjønnet på den måte at retten ved fastsettelsen av erstatningen for hele det areal som ble ekspropriert for de ankende parter, har tatt hensyn til at det ved kgl. resolusjon av 4. juli 1980 var åpnet adgang til regulering av festeavgiften, og at de ankende parter overfor Norzink A/S hadde fremsatt krav om oppregulering av festeavgiften fra 1. januar 1981. Kommunen har på sin side ikke reist noen innvending mot at de ankende parter likevel er tilkjent 10% rente av hele erstatningsbeløpet fra 1. desember 1979.

Under disse omstendigheter kan jeg ikke gi de ankende parter medhold i at den feil som her ble begått, skal lede til opphevelse av skjønnet.

Jeg mener etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Etter grunnlaget for mitt resultat finner jeg at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Schweigaard Selmer, Michelsen og justitiarius Ryssdal: Likeså.