Rt-1984-1023
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1984-09-29 |
| Publisert: | Rt-1984-1023 (291-84) |
| Stikkord: | (Takstoldommen), Erstatningsrett, Forsikringsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om en kranbil med støttelabbene ute var å regne som en «køyredoning» etter reglene i Bilansvarslova (1961), slik at når kranstroppen røk gjaldt motorvognforsikringen. |
| Saksgang: | Karmsund herredsrett 02.09.1981 - Gulating lagmannsrett 05.01.1983 - Høyesterett HR-1984-00124, L.nr. 124/1984 |
| Parter: | A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap (advokat Helge J. Talmo - til prøve) mot Lars Bredal (høyesterettsadvokat Karl Vikse) |
| Forfatter: | Philipson, Aasland, Michelsen, Løchen, Blom |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §2, §4, §7, Tvistemålsloven (1915) §151 |
Dommer Philipson: Lars Bredal, som driver gårdsbruk i Skjoldastraumen, var sommeren 1980 i ferd med å føre opp ny driftsbygning. I denne forbindelse kjøpte han 26 takstoler, som ble levert og lagt i to bunter på tunet inntil driftsbygningen. Den 1. august 1980 skulle takstolene heises opp med kranbil tilhørende Sagbakken Bruk A/S, som var engasjert av Bredal til å forestå monteringen. Under et hiv røk kranstroppen, og Bredal, som stod på et stillas av plank satt opp inne i driftsbygningen 2,7 meter over gulvet, ble truffet av takstolene og falt ned på betonggulvet. Han ble påført brudd på kraveben og ryggskader. Kranbilen var forsikret i A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap, senere kalt selskapet, og Bredal krever erstatning i henhold til bilansvarsloven §4. Selskapet har bestridt ansvar, idet det hevdes at forholdet går inn under unntaksbestemmelsen i bilansvarsloven §2 første ledd litra a) om at loven ikke gjelder når skaden «kjem av at motorvogna vert nytta til anna enn køyredoning».
Saken ble brakt inn for Karmsund herredsrett. Etter begjæring av begge parter ble i medhold av tvistemålsloven §151 annet ledd avgjørelsen av erstatningskravets omfang utsatt. Herredsretten avsa den 2. september 1981 dom med slik domsslutning:
«1. A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger.»
Lars Bredal påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som den 5. januar 1983 avsa dom med slik domsslutning:
«1. A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap er erstatningspliktig, jfr. bilansvarsloven §4, for det tap Lars Bredal har lidt som følge av ulykken 1. august 1980.
2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»
Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
Selskapet har påanket dommen til Høyesterett. Anken angis å gjelde rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen, men gjelder i hovedsak anvendelsen av bilansvarsloven §2 første ledd litra a). Selskapet har for de tidligere retter anført at unntaksregelen i bilansvarsloven §2 første ledd litra b) også får anvendelse, men denne innsigelse er frafalt for Høyesterett. For herredsretten ble det av selskapet videre anført at erstatningen skulle nedsettes etter bilansvarsloven §7 på grunn av skadelidtes egen uaktsomhet. Dette spørsmål foreligger ikke til prøvelse for Høyesterett. Det er i det alt vesentlige enighet mellom partene om sakens faktum.
Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har Lars Bredal avgitt partsforklaring, og det er avhørt ett vitne, som er nytt for Høyesterett. Under vitneforklaringen er som nytt for Høyesterett opplyst at Sagbakken Bruk A/S i A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap hadde tegnet bedriftsansvarsforsikring begrenset oppad til kr. 1000000 på skadetidspunktet. Under ankeforhandlingen for Høyesterett er det opplyst at Bredal har reist sak med krav om erstatning mot Sagbakken Bruk A/S. Med det unntak som er nevnt foran, foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten. Lars Bredal har hatt fri sakførsel for Høyesterett.
A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap har hovedsakelig anført:
Den ankende part kan helt ut slutte seg til premissene i herredsrettens dom. Så vel ordlyden i bilansvarsloven §2 første ledd litra a) som forarbeidene må føre til at det ikke foreligger ansvar etter bilansvarsloven. Transportoppdraget var avsluttet vel to uker før monteringen ble påbegynt. Transporten ble foretatt av trelastfirmaet Berg Bygg A/S, som var leverandør av de prefabrikerte takstolene. Bredals avtale med Sagbakken Bruk A/S gjaldt montering av takstolene og var et entreprenøroppdrag. Den skade som ble påført Bredal, skyldtes at takstolene gled under oppheisingen med den følge at jernplatene som var anbrakt i hver av takstol-trekantenes hjørner, skar av den nylonstropp takstolene var festet med under kranheisingen. Det var således ikke noen feil, verken på bilen eller kranen, og skaden stod ikke i noen årsakssammenheng med bilen benyttet som «køyredoning». Skaden oppstod inne i en bygning, og bilen befant seg på tunet utenfor. Skaden hadde derfor ingen tilknytning til en trafikk- eller transportsituasjon. Det fremgår klart av forarbeidene til bilansvarsloven §2 første ledd litra a) at en ved avgjørelsen av om unntaksregelen får anvendelse må se på de funksjoner som utføres ved anledningen. Lagmannsretten har tatt feil, når den har lagt vekt på at motorvogner med spesialiserte funksjoner er blitt stadig mer vanlig, slik at det vil by på vanskelige avgrensingsproblemer å skille mellom skade som har sammenheng med de ulike funksjonene. Det må nettopp holdes klare linjer her, slik at ansvaret etter bilansvarsloven får en rimelig avgrensing.
Selskapet har nedlagt denne påstand:
«Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S, v/styrets formann, frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter, med tillegg av 15% rente fra forfall.»
Lars Bredal har i det vesentlige anført:
Det var en tilfeldighet at leverandøren av takstolene kunne legge disse helt inntil den driftsbygningen som var under oppførelse. Avtalen med Sagbakken Bruk A/S gjaldt oppheising og montering av takstolene. Avtalen ble inngått før takstolene var levert, og man visste på dette tidspunkt ikke hvor takstolene kunne legges. Det var Bredal som ønsket at det ble benyttet kranbil. Det kunne vært aktuelt for kranbilen først å ta takstolene på lasteplanet for å transportere disse de nødvendige metrene frem til driftsbygningen før oppheisingen begynte. Dersom dette var blitt situasjonen, ville det neppe kunne bestrides at den omtvistede skade måtte dekkes etter bilansvarsloven. Under den heiseoperasjon som ble foretatt, måtte for øvrig kranbilen flyttes. Den kjørte først inn mellom de to stablene med takstoler. Det var 13 stoler i hver stabel, og oppheisingen skjedde med henholdsvis 6 og 7 stoler i hvert hiv. Bilen måtte flyttes da man var ferdig med stabelen på den ene side og skulle begynne med den andre. Ulykken skyldtes at nylonstroppen gled, da man holdt på med det siste løftet, og slik at nylonstroppen ble skåret over på jernbeslagene på takstolene. Ulykken stod således i sammenheng med bruk av en av bilens innretninger, kranen, mens denne ble drevet med bilens motor. Det kan for så vidt sies at bilen befant seg i en trafikkmessig situasjon. Begrepet «trafikk» må ikke tas for snevert. Det er dekning for dette i rettspraksis. Det kan sies at en befinner seg innen «trafikkens» område enten lasten transporteres horisontalt eller vertikalt.
For øvrig kan Bredal helt ut slutte seg til lagmannsrettens dom. I tilknytning til rettens premisser viser Bredal til at det av komitéinnstillingen, Innstilling fra Motorvognansvarkomitéen av 1951 59-60, fremgår at en valgte å gjøre området for loven så vidt som mulig ved formuleringen av bilansvarsloven §4. Det ble således overveid å oppsette en positiv skranke som gikk ut på at bilen måtte være brukt som kjøretøy. En valgte ikke å gjøre dette fordi en da ikke ville fange opp alt som skulle gå inn under loven ansvarsregel, blant annet skadeforvoldelser mens motorvognen stod parkert. Formålet var å dekke alle skader som ikke naturlig kunne dekkes på annen måte. En foreslo i stedet å begrense loven omfang negativt. I relasjon til synspunktet at ansvaret ikke skulle gjelde bruk av motorvogn som annet enn kjøretøy, viste komitéen til at motorvogner (traktorer og andre lokomobiler) brukt til «kraft- eller arbeidsmaskin eller som drivverk for stillestående anlegg (så som treskeverk, kappsag m.v.) og ikke som kjøretøy» skulle falle utenfor ansvarsområdet. Bredal mente at en må legge vekt på at det her omtales to selvstendige og stasjonære anlegg, hvert med bestemte funksjoner uten trafikkmessig sammenheng. Videre nevner komitéen som eksempel på tilfeller som faller utenfor loven, skade som grabben på en gravemaskin volder ved graving, derimot ikke skade som maskinen volder under bruk som kjøretøy eller ved å skiple vegtrafikken uten å være i annen bruk. Om rekkevidden av foranstående synspunkt viser Bredal spesielt til det etterfølgende avsnitt (Innstilling fra Motorvognansvarkomitéen av 1951 59 annen spalte nederst og side 60 øverst):
«Synspunktet kan muligens også være til vegledning når det er spørsmål om å dekke skade oppstått som følge av lasting av eller lossing fra en stillestående lastebil. Resultatet vil her kunne bero på hvordan skaden voldes og på om den rammer en utenforstående trafikant eller en medhjelper. Men komitéen har gått ut fra at slike skader som hovedregel faller utenfor trafikkforsikringen, såframt ikke skaden skyldes motorvognens egne innretninger (kran, bevegelig lasteplan, lastelem m.v.) eller dens plasering i trafikken.»
Særlig siste punktum i det siterte påberopes. Bare når lasting og lossing foretas uten hjelp av bilens innretninger faller forholdet utenfor bilansvarsloven ansvarsregel.
Bredal har nedlagt denne påstand:
«1. Gulating lagmannsretts dom pkt. 1 stadfestes.
2. Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S tilpliktes å betale saksomkostninger til Lars Bredal for herredsretten og lagmannsrett, og til det offentlige for Norges Høyesterett med tillegg av 15% rente fra domsavsigelsen.»
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.
Jeg legger til grunn at transportoppdraget utført av leverandøren Berg Bygg A/S var avsluttet med at takstolene var lagt i to bunter på tunet helt inntil driftsbygningen under oppførelse flere dager før Sagbakken Bruk A/S begynte monteringen. Som et ledd i monteringen måtte takstolene heises opp, og Sagbakken Bruk A/S benyttet en Volvo lastebil med kran til dette. Bilen ble kjørt inn mellom de to buntene og påsatt bremser, hvoretter de to støttelabbene som opereres hydraulisk ble satt ned i bakken for å støtte bilen under bruken av kranen. Bilen ble som følge av dette løftet noe opp, dog slik at hjulene ikke gikk klar av bakken. Mens motoren gikk på tomgang og drev kranen som stod på lasteplanet bak førerhuset, betjente sjåføren kranen ved hjelp av hendlene på denne. Disse var anbrakt slik at han måtte stå på bakken ved siden av lasteplanet under operasjonen. Angivelig for ikke å skade takstolene ble det benyttet en båndstropp av nylon, og sjåføren hadde en hjelper til å slå stroppen rundt takstolene og feste denne i kroken på kranen. To mann stod sammen med Bredal på stilaset inne i driftsbygningen for å ta imot takstolene, som ble tatt med seks henholdsvis syv av gangen i hvert hiv. Båndstroppen ble slått rundt en av sidearmene, og lasten fikk som følge av dette en viss skråstilling under oppheisingen med den lengste trekantsiden hellende nedover. Hele kranens arm på 9 meter ble benyttet under heisingen. Da siste last ble heist opp gled takstolene/lastestroppen, med den følge at stroppen ble skåret over av jernbeslagene i hjørnene på takstolene og lasten falt ned på Bredal.
Jeg legger vekt på at transportoppdraget for lengst var avsluttet da oppheisingen fant sted. Sagbakken Bruk A/S' oppdrag var å montere takstolene, og oppheisingen inngikk som et ledd i dette. Under heiseoperasjonen stod bilen på gårdstunet med støttelabbene ute, slik at den ikke kunne flyttes, selv om motoren gikk. Oppheisingen var således ikke et ledd i noe transportoppdrag. Bilansvarsloven §2 første ledd litra a) fastslår at loven ikke gjelder hvor skaden «kjem av at motorvogna vert nytta til anna en køyredoning». Ordlyden i seg selv skulle her tilsi at loven ikke får anvendelse, idet bilen ble benyttet stasjonært til å drive kranen under heiseoperasjonen. Da ulykken inntraff, ble bilen ikke benyttet som «køyredoning». Ulykken skyldtes ikke noen trafikksituasjon, og vognens innretning, kranen, ble ikke benyttet i tilknytning til transport med vognen og heller ikke i forbindelse med av- og pålessing av last. Ulykken må sies å være en typisk heiseulykke som ikke står i forbindelse med bilens bruk som «køyredoning». Det var således heiseoperasjonen og ikke bilens kjøreegenskaper som førte til ulykken. Grunnlaget for ansvarsbestemmelsen i bilansvarsloven er de faremomenter som er knyttet til bilens framdrift og tyngde. Det vil kunne forekomme grensetilfelle, hvor det er tvilsomt om bilen kan sies å være nyttet til annet enn «køyredoning». I slike tilfelle vil det være av betydning om ulykken må ses som utslag av en trafikksituasjon, eller om bilens innretninger er brukt i direkte tilknytning til utførelsen av transport. Noe slikt er ikke tilfellet i denne sak. Når Motorvognansvarkomitéen refererer til at «skaden skyldes motorvognens egne innretninger (kran, bevegelig lasteplan, lastelem m.v.)», må det være forutsatt at disse benyttes i forbindelse med et transportoppdrag for bilen.
Jeg er således kommet til at anken over lagmannsrettens dom må gis medhold.
Saksomkostninger ble ikke tilkjent i herredsrett og lagmannsrett. Da saken gjelder et rettsanvendelsesspørsmål og er oppgitt å ha stor prinsipiell interesse for forsikringsselskapene, finner jeg heller ikke grunn til å tilkjenne A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Michelsen, Løchen og Blom: Likeså.