Rt-1984-1052
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-09-29 |
| Publisert: | Rt-1984-1052 (293-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 29. september 1984 i l.nr. 136 B/1984 |
| Parter: | Kst. statsadvokat Knut Almaas, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Langvand, Hellesylt, Christiansen, Holmøy, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, Straffeloven (1902) §45, §31 |
Dommer Langvand: Politimesteren i Bergen satte den 12. september 1983 A under tiltale for forseelse mot
«Vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §17 annet ledd. Eier av motorvogn eller den som på eierens vegne har rådighet over den, plikter å forvisse seg om at den som han lar bruke motorvognen, fyller vilkårene for å føre den,
ved at hun den 17. juli 1983 kl. 00.50 i Bergen, som eier av motorvogn registrert DB-64101 lot B bruke denne, til tross for at B ikke fylte vilkårene for å føre den, idet han var påvirket av alkohol (ikke edru).»
Bergen byrett avsa 8. mai 1984 dom med denne domsslutning:
«A frifinnes.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Dommen er av politimesteren i Bergen påanket til Høyesterett til opphevelse på grunn av feil ved lovanvendelsen og saksbehandlingen. Det anføres således blant annet som en saksbehandlingsfeil at retten ikke har tatt standpunkt til om straffeloven §45 kommer til anvendelse eller ikke.
Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen må tas til følge.
Byretten har lagt til grunn at B etter å ha drukket en halvliter pils i restauranten, drakk «en halvfylt flaske vodka» på restaurantens toalett. Dette var like før midnatt og stengetid. I byrettens dom er det angående det faktum som ligger til grunn, uttalt blant annet følgende:
«Det skal tilføyes at det i følge den kliniske undersøkelsen som foran er nevnt, var alkohollukt av tiltalte på undersøkelsestidspunktet. Heller ikke den behøver imidlertid å ha vært merkbar for personer som var sammen med tiltalte i det relevante tidsrom etter konsumet av vodka og før den noe øl og den var det ikke for vedkommende personer in casu.»
Videre uttaler byretten: «Heller ikke er det nødvendig for retten etter det foran nevnte foreliggende og her fastslåtte, å gå inn på betydningen og virkningen av at en alkoholpåvirkning er «selvforskyldt», og i den forbindelse om en bevisstløshet eller nedsatt bevissthet er irrelevant når det som her i saken, og da for tiltaltes vedkommende dreier seg om en situasjon av alkoholpåvirkning som vedkommende har hensatt seg i nettopp i tillit til at hun vil bli hentet av en som overhodet ikke skulle drikke den dagen.»
Jeg finner at byrettens domsgrunner når de ses i sammenheng, ikke er tilstrekkelig klare til at det kan tas stilling til om byretten har lagt til grunn en riktig forståelse av vegtrafikkloven §17 annet ledd når det gjelder bileierens plikt til «å forvisse seg om at den som han lar bruke motorvognen, fyller vilkårene for å føre den». Det er på det rene at bileieren hadde avtalt med B at han skulle hente henne på restauranten, og at B i forbindelse med denne avtale i følge det som er lagt til grunn av byretten, hadde uttalt at «han skulle arbeide om ettermiddagen og kvelden og ikke ville drikke noe». B hadde imidlertid brutt denne avtale ved å innta et betydelig alkoholkvantum som gav ham en promille på 2,04 vel en time etter kjøringen. Byretten synes å legge avgjørende vekt på at tiltalte ikke forstod at B var beruset, og ser bort fra at dette kunne skyldes at tiltalte selv var alkoholpåvirket. Dette er i tilfelle uriktig lovanvendelse.
Jeg finner at den uklarhet som foreligger i byrettens domsgrunner, må føre til opphevelse av dommen og stemmer for denne kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende.
Christiansen, Holmøy og Schweigaard Selmer: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Kåre Lassen med domsmenn): - - -
Ved spørsmålet om tiltalte, A, kan kjennes skyldig for overtredelse av vegtrafikkloven §17 annet ledd, finner retten at så ikke er tilfelle. Rettens medlemmer finner at det ikke er noe å bebreide henne i forbindelse med at hun var uvitende om B's alkoholnytelse og tilstand og lot ham kjøre henne og venninnen hjemover som avtalt. Den kjennsgjerning at vegtrafikkloven §17 annet ledd taler om plikt til å forvisse seg om kjørehabiliteten, innebærer selvfølgelig ikke at en hvilken som helst uvitenhet i så henseende, er irrelevant. Forholdet innebærer ikke straffbar uaktsomhet dersom uvitenheten om kjørerens tilstand ikke kan bebreides bileieren som uaktsomhet. Det finner retten at tiltaltes uvitenhet og manglende oppdagelse av, her i saken, ikke kan. Ikke minst i betraktning av at den nevnte B tidligere på dagen hadde avslått å nyte alkohol (da han ble budt dette av tiltaltes venninne i venninnens hjem), og at avtalen om nattlig henting var inngått i forbindelse med B's beskjed om å skulle arbeide samme kveld og meddelelse om derfor å ville kunne kjøre bil og hente dem om kvelden, hadde tiltalte et meget godt grunnlag for å stole på at B ville komme og hente dem i edru tilstand, og den omstendighet at han etter ankomsten til restauranten drakk i hemmelighet, finnes ikke å utelukke den fortsatt gode tro, som retten finner at tiltalte har befunnet seg i, eller gjøre denne uaktsom. Denne konstatering fra rettens side finnes ikke å bli motsagt ved den omstendighet at tiltaltes konsum var stort og den senere konstaterte alkoholpromille høy, når man tar i betraktning at kjøringen bevislig har funnet sted meget kort etter konsumet, anslagsvis mellom 1 og 2 kvarter etter det, og således før alkoholen har behøvd å gi seg synlig utslag. Det skal tilføyes at det ifølge den kliniske undersøkelsen som foran er nevnt, var alkohollukt av tiltalte på undersøkelsestidspunktet. Heller ikke den behøver imidlertid å ha vært merkbar for personer som var sammen med tiltalte i det relevante tidsrom etter konsumet av vodka og før den noe øl, og den var det ikke for vedkommende personer in casu.
Det behøver ikke å ha vært merkbart for noen i det hele tatt i det tidsrom som her har relevans, at B plutselig hadde hengitt seg til en hemmelig alkoholnytelse, og dette hva enten vedkommende iakttager måtte være edru eller selv påvirket. - - -