Rt-1984-1076

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-10-05
Publisert:	Rt-1984-1076 (307-84)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 5. oktober 1984 i l.nr. 126/1984
Parter:	Statsadvokat Tor-Aksel Busch, aktor mot 1. A (forsvarer advokat Morten Kjensli - til prøve) 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter:	Aasland, Skåre, Michelsen, Løchen, Blom
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §162

Dommer Aasland: Den foreliggende sak reiser spørsmål om den rettslige vurdering av det som har vært betegnet som ekstraordinære etterforskningsmetoder fra politiets side.

Politiet i Oslo mente fra høsten 1982 gjennom pågripelse av flere narkotikakurerer å ha sikre holdepunkter for at C, som på den tid oppholdt seg i Amsterdam, drev omfattende salg og overføring av narkotika derfra til Norge. C ble i februar 1983 fengslet i Portugal, men politiet hadde grunnlag for å anta at han fortsatte å organisere virksomheten fra fengslet.

I mai 1983 ble D varetektsfengslet, siktet for å ha kjøpt 360 gram amfetamin fra C høsten 1982. Mens D satt fengslet, ble politiet kjent med et telegram som var sendt til ham. Dette telegrammet skrev seg fra C, og det fremgikk at D ville få oversendt 1 kilo amfetamin. Telegrammet ble fulgt opp med telefonhenvendelser til D's arbeidsplass. Politiet besluttet å la en politimann utgi seg for D, og politimannen hadde i den påfølgende tid en rekke telefonsamtaler, dels med C's forlovede, som befant seg i Portugal, dels med en mann i Amsterdam som siden viste seg å være B, og som opplyste å samarbeide med C. Etter den første samtalen ble riksadvokaten orientert, og han samtykket i og gav direktiver for den videre fremgangsmåte.

Politimannen sa seg interessert i å motta det parti amfetamin som var tilbudt. B ønsket å levere amfetaminen i København, men politimannen gav, overensstemmende med de instrukser han hadde fra sine overordnede, uttrykk for at han ønsket levering i Oslo, og dette ble etter hvert godtatt. Da B ikke selv ønsket å reise til Oslo, ble det avtalt at den første del av kjøpesummen skulle betales ham i København. Amfetaminkvantumet ble etter forslag fra C's forlovede økt til 3 kilo.

Transporten av amfetaminpartiet fra Amsterdam til Norge ble av B overlatt til A. Denne ble pågrepet noen timer etter at han hadde overlevert partiet til den politimann som utgav seg for å være D. Den neste dag ble B pågrepet i København, da han kom for å motta pengene.

A og B ble tiltalt for overtredelse av straffeloven §162. Under hovedforhandlingen for Eidsivating lagmannsrett gjorde deres forsvarere gjeldende at de bevis påtalemyndigheten ville føre i saken måtte avskjæres, idet bevisene var ervervet på ulovlig måte. Lagmannsretten avsa 30. mars 1984 kjennelse hvorved forsvarerens begjæring om avskjæring av bevis ikke ble tatt til følge. Deretter avsa retten samme dag dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1957, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162 annet ledd, jfr. første ledd, jfr. bilag til forskrifter om narkotika m.v. gitt av Sosialdepartementet 30. juni 1978 (narkotikalisten) til en straff av fengsel i 3 - tre - år med fradrag av 286 - tohundreogåttiseks - dager for utholdt varetektsarrest.

2. B, født xx.xx.1956, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162 annet ledd, jfr. første ledd, jfr. bilag til forskrifter om narkotika m.v. gitt av Sosialdepartementet 30. juni 1978 (narkotikalisten) til en straff av fengsel i 5 - fem - år med fradrag av 285 - tohundreogåttifem - dager for utholdt varetektsarrest.»

Om det nærmere saksforhold og de domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens dom og til den forutgående kjennelse.

Begge de domfelte har påanket dommen til opphevelse på grunn av saksbehandlingsfeil; subsidiært har de anket over straffutmålingen. Påtalemyndigheten har overfor begge domfelte anket til skjerpelse av straffen.

Saksbehandlingsanken er begrunnet med at politiet har benyttet en etterforskningsmetode som ikke kan aksepteres, og at påtalemyndighetens bevis derfor må anses ulovlig ervervet. Lagmannsretten skulle da ikke ha tillatt bevisførselen.

De domfelte fremhever at det er politiets oppgave å hindre straffbare handlinger, og å etterforske slike handlinger når de er begått. I den foreliggende sak har imidlertid politiet etter deres oppfatning fremkalt de handlinger domfellelsen gjelder. De metoder politiet har benyttet, atskiller seg sterkt fra vanlige etterforskningsmetoder. Politiet har etter de domfeltes oppfatning ikke adgang til å gripe til slike metoder når det ikke er lovhjemmel for det. Under enhver omstendighet tilsier tungtveiende rettssikkerhetshensyn at det må trekkes snevre grenser for politiets adgang til slike provokasjonspregede tiltak.

Ved siden av at politiet - slik de domfelte ser det - aktivt har tilskyndet til transporten av narkotikapartiet til Norge, foreligger det etter deres oppfatning også andre vesentlige innvendinger mot fremgangsmåten. Lagmannsretten har funnet at politiet har holdt seg innenfor rammen av de retningslinjer riksadvokaten har oppstilt for ekstraordinære etterforskningsmetoder i narkotikasaker. De domfelte er ikke enig i dette. Men dessuten gir etter deres mening riksadvokatens retningslinjer politiet et for vidt spillerom for å ta ekstraordinære metoder i bruk. De anser det for øvrig betenkelig at retningslinjene er gitt av riksadvokaten som leder av påtalemyndigheten, uten de garantier som ligger i en vanlig lovgivningsprosess. Dette tilsier iallfall at domstolene viser en kritisk holdning til retningslinjene.

Når det særskilt gjelder A, er det fremhevet at politiet ved å insistere på at narkotikapartiet skulle leveres i Norge, brakte B i den situasjon at han måtte ha en kurer. A er trukket inn i saken gjennom politiets opplegg.

Jeg kommer for øvrig mer detaljert tilbake til en del av de domfeltes innvendinger i min egen drøftelse av politiets fremgangsmåte.

Dersom det legges til grunn at politiets fremgangsmåte var ulovlig, må dette etter de domfeltes mening lede til at lagmannsretten skulle ha nektet påtalemyndigheten å føre de bevis som fremkom gjennom denne fremgangsmåten. Ulovlig ervervede bevis av denne karakter kan ikke tillates brukt.

Påtalemyndigheten har i det vesentlige henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse for at bevisene skulle tillates ført.

Aktor for Høyesterett har med tilslutning fra forsvarerne fremlagt utskrift - oversatt til norsk - av en del av telefonsamtalene den politimann som utgav seg for å være D førte med C's forlovede og B. For lagmannsretten ble utskrift av disse telefonsamtaler ikke fremlagt, idet retten på grunnlag av protest fra den ene forsvarer avsa kjennelse for at fremleggelse ikke kunne skje. Derimot avgav vedkommende politimann vitneforklaring for lagmannsretten, blant annet om innholdet i telefonsamtalene. I og med at utskriftene er fremlagt for Høyesterett i tilknytning til det prosessuelle spørsmål om bevisførsel for lagmannsretten skulle ha vært nektet, må utskriftene kunne brukes som bevis for Høyesterett. Jeg kan imidlertid ikke se at de endrer vesentlig ved det saksforhold lagmannsretten har lagt til grunn.

Jeg er kommet til at de domfeltes anke over saksbehandlingen ikke kan tas til følge, og kan i det vesentlige tiltre det lagmannsretten uttaler i sin kjennelse vedrørende spørsmålet om bevisavskjæring.

Den fremgangsmåte politiet har anvendt, karakteriseres ved at politiet på grunnlag av sitt kjennskap til det tilbud som var fremsatt, lot en politimann opptre i den påtenkte kjøpers sted, og på denne måte bidrog til at overføringen av narkotikapartiet til Norge kom til utførelse. Man står overfor et tilfelle av det som jeg antar mest dekkende kan betegnes som etterforskning med provokasjonstilsnitt, uten at det i selve betegnelsen ligger noen vurdering av fremgangsmåtens rettmessighet. Spørsmålet om tillateligheten av slike og andre såkalte ekstraordinære etterforskningsmetoder, for eksempel infiltrasjon i et lovbrytermiljø, har vært atskillig diskutert i de senere år, både her i landet og i andre land, især i tilknytning til narkotikasaker. Under arbeidet med den nye straffeprosesslov av 1981, som ennå ikke er trådt i kraft, ble det reist spørsmål om politiets adgang til å bruke ekstraordinære etterforskningsmetoder burde lovreguleres, jfr. Ot. prp. nr. 35 (1978-79) side 179. Justisdepartementet ble imidlertid stående ved «at det neppe på det nåværende tidspunkt er grunn til å lovregulere de etterforskningsmetoder det her er tale om», og at spørsmålet burde overlates til domstolene. Dette ble lagt til grunn under den videre lovbehandling.

Lovgiveren har altså avstått fra å gi regler om når bruk av ekstraordinære etterforskningsmetoder kan aksepteres. Dette er for øvrig visstnok også rettstilstanden i de øvrige vest-europeiske land, med unntak for Østerrike.

Som nevnt, har de domfelte gjort gjeldende at bruk av ekstraordinære etterforskningsmetoder krever lovhjemmel. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for en slik oppfatning. Det fremgår av den drøftelse jeg nettopp har vist til i forarbeidene til den nye straffeprosesslov, at når lovgiveren har avstått fra å gi regler om bruk av ekstraordinære etterforskningsmetoder, har det ikke vært ut fra den forutsetning at slike metoder skulle være helt forbudt. Meningen har vært at grensen bør trekkes av domstolene i det enkelte tilfelle. I og for seg er det klart at enkelte etterforskningsskritt representerer et slikt inngrep overfor den det rettes mot, at det ut fra legalitetsprinsippet må kreves lovhjemmel. Men jeg kan ikke se at bruk av slike ekstraordinære etterforskningsmetoder som det er tale om i vår sak, er av en slik art.

Det betyr selvsagt ikke at det ikke gjelder skranker for hvorvidt og under hvilke forutsetninger politiet har adgang til å gripe til ekstraordinære etterforskningsmetoder. I mangel av lovregulering må skrankene bero på slike alminnelige rettsprinsipper som ligger til grunn for vår strafferettspleie. Disse rettsprinsipper må påtalemyndigheten legge til grunn for sin etterforskningsvirksomhet, og det tilkommer i siste omgang domstolene å ta standpunkt til om prinsippene er overtrådt.

Jeg innskyter at straffeprosessloven ikke gir noen klar anvisning på hvilken virkning det har om påtalemyndigheten har ervervet bevis ved hjelp av etterforskningsmetoder som ikke kan aksepteres. I mange tilfelle vil det nok være naturlig at påtalemyndigheten avstår fra å reise tiltale. Blir saken brakt inn for domstolene, oppstår det spørsmål om bevisene skal avskjæres. Når det, som i denne sak, hevdes at politiet gjennom sine etterforskningsmetoder har fremkalt den handling tiltalen gjelder, ville det imidlertid også være en mulighet at tiltalte blir å frifinne. Avvisning har også vært antydet som et alternativ. Slik jeg ser på den foreliggende sak, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på disse alternativene. Det grunnleggende spørsmål er om politiets etterforskningsmetode kan godtas.

Bruk av ekstraordinære etterforskningsmetoder, herunder etterforskning med provokasjonstilsnitt, vil kunne tenkes ved forskjellige former for lovovertredelser. Som allerede nevnt, har diskusjonen om slike metoder særlig knyttet seg til etterforskning i narkotikasaker. Det er av mange grunner naturlig at politiet nettopp i disse saker føler behov for en aktiv etterforskning som innebærer infiltrasjon i lovbrytermiljøet. Narkotikaovertredelsenes samfunnsfarlige karakter tilsier at etterforskningen av disse forbrytelser må prioriteres høyt; samtidig vil tradisjonelle etterforskningsmetoder her ofte komme til kort. Utenom slike tilfelle hvor narkotika oppdages, for eksempel gjennom tollvesenets kontroll, vil politiet sjelden ha noen anmeldelse eller ytre manifestasjon av forbrytelsen å bygge på som grunnlag for etterforskningen. Narkotikamiljøet er hardt, og de personer som sitter inne med opplysninger, vil av mange grunner være lite tilbøyelige til å meddele dem til politiet. I tilfelle hvor det foreligger mistanke om organisert narkotikakriminalitet, vil det være behov for ikke bare å avdekke det enkelte lovbrudd, men også for å stanse tilførselslinjene. Selvsagt vil det også være av betydning å få hånd om narkotikapartiene.

Disse forhold tilsier etter min mening at politiet må ha en adgang til å gripe til utradisjonelle etterforskningsmetoder, også etterforskning med provokasjonstilsnitt, hvor politiet opptrer som kjøper av et parti narkotika. Men særlig når det gjelder den sistnevnte metode, krever både rettssikkerhetshensyn og hensynet til den alminnelige tillit til politiet at det må gjøres vesentlige begrensninger.

Det synes å være alminnelig enighet om - og jeg finner det for min del klart - at det ikke kan aksepteres at politiet fremkaller en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått. Den nærmere utforming av denne begrensning kan likevel volde visse problemer. I utgangspunktet er etterforskning med provokasjonstilsnitt bare berettiget når politiet måtte legge til grunn at den straffbare handling ville ha blitt begått også uavhengig av dets rolle i begivenhetsforløpet. Men det må etter min mening godtas at politiet gir årsak til visse endringer i tid, sted og utførelse. Jeg antar videre at det må legges betydelig vekt på hvem som har tatt initiativet til den straffbare handling. For øvrig anser jeg det ikke mulig å trekke opp generelle retningslinjer for utformingen av den begrensning det her er tale om. Jeg kommer nærmere tilbake til hvilken betydning den har i tilknytning til det foreliggende saksforhold.

Ved siden av den begrensning som jeg her har drøftet, og som jeg oppfatter som et grunnvilkår for å godta etterforskning med provokasjonstilsnitt, må det nok også oppstilles andre begrensninger. Metoden bør således bare kunne aksepteres ved alvorlige lovovertredelser, og bare når vanlige etterforskningsmetoder må anses utilstrekkelige. Videre kan det være grunn til å stille nærmere krav til utførelsesmåten, og likeledes til den beslutningsprosess og kontroll som finner sted innenfor påtalemyndigheten.

Jeg finner imidlertid ikke grunn til noen nærmere generell drøftelse av hvilke krav som må stilles. Riksadvokaten gav i 1980 nærmere retningslinjer til påtalemyndigheten for bruk av etterforskning med provokasjonstilsnitt. Retningslinjene ble først gitt muntlig form ved kontaktmøter med de tjenestemenn som arbeidet med narkotikasaker, men har siden november 1982 foreligget i skriftlig og mer detaljert form i et tjenesteskriv som er utsendt fra Kriminalpolitisentralen, og hvor fremstillingen er godkjent av riksadvokaten. Hovedpunktene i retningslinjene er gjengitt i lagmannsrettens kjennelse.

I og med at spørsmålet om bruk av denne etterforskningsmetode ikke er lovregulert, anser jeg det rimelig og naturlig at riksadvokaten har funnet å burde gi generelle retningslinjer om den til påtalemyndighetens tjenestemenn. Jeg kan således ikke tiltre de innvendinger som fra de domfeltes side er reist mot dette. Overfor disse innvendinger kan det være grunn til å presisere at retningslinjene jo rettslig sett bare har karakter av en instruks fra overordnet påtalemyndighet til tjenestemennene. Domstolene er selvsagt ikke bundet av retningslinjene, men må prøve dem mot de alminnelige rettsprinsipper som gjelder på dette felt.

I den foreliggende sak har de domfelte, som allerede nevnt, dels hevdet at politiet har ervervet sine bevis gjennom tilsidesettelse av riksadvokatens retningslinjer, dels at retningslinjene gir politiet for vidt spillerom. Lagmannsretten har brukt retningslinjene som utgangspunkt for sin drøftelse. Under disse omstendigheter anser jeg det praktisk å knytte også min drøftelse av saksforholdet i den foreliggende sak til riksadvokatens retningslinjer. Først finner jeg imidlertid grunn til å fremheve og kommentere noen hovedtrekk i saksforholdet.

Som allerede nevnt, hadde politiet konkrete holdepunkter for at C under sitt opphold i Amsterdam organiserte en omfattende overføring av narkotika til Norge. Lagmannsretten nevner at da C ble arrestert i Portugal i februar 1983, gjaldt siktelsen mot ham her i landet innføring til Norge av 11 kilo amfetamin og 125 kilo hasjisj, og at 15-20 personer på dette tidspunkt var siktet for befatning med narkotika som skrev seg fra C. Videre hadde politiet grunnlag for å anta at C fortsatte å organisere virksomheten fra fengslet i Portugal. Han skulle således ha tilbudt 200 kilo hasjisj til en person som var blitt fengslet her i landet. Det ligger i sakens natur at politiet måtte ha atskillig grunn til å regne med at virksomheten hadde et større omfang enn hva man hadde vært i stand til å avdekke.

På denne bakgrunn må man etter min mening vurdere situasjonen da politiet ble kjent med telegrammet til D om levering av 1 kilo amfetamin. I og med at politiet kunne gå inn i D's sted som kjøper, åpnet det seg en mulighet for å oppnå kontakt med og stanse tilførslene fra den organisasjon som man regnet med stod bak den omfattende narkotikaoverføring med utgangspunkt i C.

Etter riksadvokatens retningslinjer er det en forutsetning for bruk av etterforskning med provokasjonspreg i narkotikasaker at det foreligger sterk mistanke om narkotikaforbrytelse, og at det kan forventes beslag av et kvantum som klart faller inn under straffeloven §162. På grunnlag av det jeg har sagt, anser jeg det klart at disse vilkår var oppfylt.

De domfelte har imidlertid anført at et annet vilkår i riksadvokatens retningslinjer ikke var oppfylt, nemlig at vanlig etterforskning må være forgjeves. Etter deres oppfatning måtte politiet ha kunnet avverge overføringen av det konkrete parti og også ha kunnet avverge ytterligere overføring av narkotika til Norge gjennom C's medhjelpere uten å gripe til provokasjonspregede etterforskningstiltak. Det er således blant annet fremhevet at politiet ikke søkte samarbeid med nederlandsk eller portugisisk politi etter mottagelsen av telegrammet, og heller ikke for øvrig vurderte andre og mindre drastiske skritt for å stanse tilførselen.

Disse innvendinger kan ikke føre frem. Etter min oppfatning hadde påtalemyndigheten forsvarlig grunnlag for å anta at andre etterforskningsskritt ikke ville lede til et tilfredsstillende resultat. Med det kjennskap man hadde til den virksomhet etterforskningen gjaldt, måtte det være svært nærliggende å regne med at både det parti som var tilbudt D og nye narkotikapartier ville bli sendt til Norge dersom det ikke lyktes å uskadeliggjøre den organisasjon som stod bak. Det var også ønskelig å få hånd om det aktuelle narkotikapartiet, som syntes å være bestemt for Norge. Den eller de kontakter C hadde i Nederland, var ikke identifisert, og politiet hadde tidligere hatt problemer med å oppnå bistand fra nederlandsk politi i sakens anledning. Jeg har vanskelig for å se at politiet kunne gjøre seg noen særlige forhåpninger om at henvendelse til portugisisk politi eller fengselsmyndigheter ville løse de problemer man stod overfor.

Jeg kommer så frem til det jeg tidligere har betegnet som et grunnvilkår for bruk av provokasjonspregede etterforskningsmetoder. I riksadvokatens retningslinjer har dette vilkåret fått den form at det må sannsynliggjøres utover rimelig tvil at selgeren er positivt interessert i å omsette stoffet, og at stoffet - dersom politiet ikke hadde kjøpt - til noenlunde samme tid ville blitt omsatt til andre.

Når det gjelder dette vilkåret, tar jeg utgangspunkt i at initiativet til narkotikasalget ble tatt av leverandørene i det telegram som ble sendt til D. De domfelte har hevdet at dette tilbudet var bortfalt da politiet kom inn i saken, og at det var politiet som gjenopplivet det. Til det skal jeg bemerke at det som skjedde etter at politiet mottok telegrammet, var at man avventet telefonhenvendelse til D. Da denne telefonhenvendelsen kom fra C's forlovede, bekreftet hun tilbudet om levering av 1 kilo amfetamin, for øvrig senere på hennes forslag forhøyet til 3 kilo.

De domfelte har også bebreidet politiet at man gav uttrykk for å være under tidspress, og søkte å fremskynde leveringen. I betraktning av risikoen for at leverandørene skulle få kjennskap til at D var i varetektsfengsel, finner jeg det imidlertid rimelig at politiet ønsket overleveringen avviklet så snart som mulig.

Ytterligere har de domfelte fremhevet at de på det tidspunkt da telefonkontakten med politiet utviklet seg, ikke ennå var i besittelse av narkotika. Amfetaminen ble først kjøpt i Amsterdam etter at politiet hadde intervenert i saken. Da politiet intervenerte, forelå det således bare straffrie forberedelseshandlinger.

Jeg kan ikke se at dette kan være avgjørende ved vurderingen av politiets fremgangsmåte. Det sier seg selv at politiet ikke kunne ha noe kjennskap til hvor langt forberedelsene til leveringen av narkotikapartiet var kommet. Man visste imidlertid at man stod i kontakt med personer som representerte et etablert distribusjonsapparat, som hadde tatt initiativet til å selge til D og som var innstilt på å gjennomføre salget. I denne sak foreligger etter min mening langtfra noen situasjon hvor politiet fremkaller en straffbar handling som ellers ikke ville blitt begått.

I forhold til A oppstår det imidlertid et særskilt spørsmål. Det var politiet som holdt på at levering av narkotikapartiet måtte skje i Norge. A hevder at politiet dermed foranlediget at B fant å måtte treffe avtale med en kurer, og at A således ble trukket inn i saken gjennom politiets forhold. Jeg bemerker at årsaksforholdet her kan synes noe uklart. A har i sin politiforklaring gitt uttrykk for at han opprinnelig påtok seg å transportere narkotikapartiet til Danmark, men at destinasjonen senere ble endret til Norge. Men under enhver omstendighet finner jeg, i likhet med lagmannsretten, at politiets mulige bidrag til at A ble trukket inn i saken, er for fjernt og indirekte til at det kan sies at politiet har fremkalt det straffbare forhold fra hans side. Som tidligere fremhevet, måtte politiet regne med at det stod overfor et etablert distribusjonsapparat som drev med overføring av narkotika til Norge, og også det aktuelle partiet var bestemt for Norge. At politiet under disse omstendigheter avviste forslaget fra B om levering i København og holdt fast ved levering i Norge, må etter min oppfatning aksepteres. Jeg viser til det jeg tidligere har sagt om at det må godtas at politiet gir årsak til visse endringer i tid, sted og utførelse. Politiet måtte regne med at det forelå en organisasjon med en etablert kurertjeneste. Hvordan stoffet gjennom dette distribusjonsapparat skulle bringes til Norge, var et spørsmål som lå utenfor politiets innflytelse og kontroll.

A har særlig fremhevet at den politimann som utgav seg for D, spurte B om ikke denne hadde en venn som kunne reise til Norge. Dette må, slik jeg oppfatter det, skyldes at politiet regnet med at man stod overfor en organisasjon med etablert kurertjeneste. Jeg kan imidlertid ikke se at det er denne uttalelsen som har ledet til at A ble trukket inn i saken. Ansvaret for hans medvirkning ligger, som lagmannsretten sier, først og fremst på ham selv og B.

Etter riksadvokatens retningslinjer er det som hovedregel et vilkår at det narkotikaparti som tilsiktes beslaglagt, allerede befinner seg i landet. Dette vilkår kan imidlertid fravikes med riksadvokatens samtykke, og slik fravikelse kan for eksempel skje når narkotikapartiet er underveis til landet og mulighetene for beslag før eller under innførselen er minimale. I det foreliggende tilfelle har riksadvokaten gitt samtykke, og jeg kan ikke anse det tvilsomt at situasjonen tilsa fravikelse av hovedregelen.

De domfelte har imidlertid sterkt fremholdt at når provokasjonspreget etterforskning innledes i et annet land, skal etter riksadvokatens retningslinjer dette lands politimyndigheter varsles og gi samtykke. I det foreliggende tilfelle skulle politiet etter de domfeltes oppfatning ha varslet og søkt samtykke både hos nederlandsk politi og hos politiet i transittlandene.

Til dette skal jeg kort bemerke at jeg stiller meg tvilende til om reglene om varsling av og samtykke fra annet lands politimyndighet får anvendelse i et tilfelle som dette, hvor både leverandør og reiserute er ukjent. Men under enhver omstendighet må det være klart at reglene ikke er gitt av hensyn til de lovovertredere det gjelder, og ikke kan påberopes av disse.

De øvrige vilkår i riksadvokatens retningslinjer krever ingen kommentarer i denne sak.

Etter det jeg har sagt, finner jeg at den fremgangsmåte politiet har benyttet, ikke står i strid med riksadvokatens retningslinjer. Dermed har jeg ikke foranledning til å gå inn på hvilken konsekvens det ville ha hatt om det hadde foreligget slik motstrid. Og - hva som er avgjørende - jeg kan heller ikke se at politiets bruk av etterforskning med provokasjonstilsnitt i denne sak strider mot de overordnede rettsprinsipper som domstolene må legge til grunn. Den fremgangsmåte som her er benyttet, må etter min oppfatning betegnes som forsvarlig.

Jeg går etter dette over til anken over straffutmålingen, og er her kommet til at påtalemyndighetens anke vedrørende B må tas til følge, mens ankene for så vidt gjelder A bør forkastes.

For begge de domfelte er det tale om en meget alvorlig overtredelse av straffeloven §162. B har som organisator, A som kurer, sørget for at et parti på 3 kilo amfetamin ble brakt inn her i landet med sikte på spredning på det illegale marked. Den kjøpesum som var avtalt for partiet, var på kr. 450000. Lagmannsretten har lagt til grunn at det ved straffutmålingen ikke kan belastes de domfelte at narkotikapartiet ble økt fra 1 kilo til 3 kilo. Den har da lagt vekt på at politiet sa seg interessert i en slik økning av kvantumet da dette ble foreslått av C's forlovede. På dette punkt er jeg ikke enig med lagmannsretten. Det var ikke politiet som tok initiativet til denne økning av kvantumet. Men når økningen først ble tilbudt, er det rimelig at politiet aksepterte tilbudet, for derved å få hånd om hele det parti som syntes tilrettelagt for eksport til Norge. Jeg kan ikke se at politiets forhold er egnet til å redusere de domfeltes straffeskyld. Deres forsett og ansvar omfattet hele partiet på 3 kilo.

Derimot finner jeg, som lagmannsretten, at det ved straffutmålingen må tas hensyn til at det som følge av politiets kontroll med leveringen ikke forelå noen vesentlig spredningsfare. Selv om dette var ukjent for de domfelte, bør de tillegges en viss vekt ut fra de samme betraktninger som tilsier at forsøk straffes mildere enn fullbyrdet forbrytelse.

B organiserte transporten, han sørget for innkjøp av amfetamin i Amsterdam, og han var den som skulle innkassere kjøpesummen. Han fremstår som et viktig ledd i det apparat som stod bak den narkotikainnførsel saken gjelder. Jeg finner at straffen for ham bør skjerpes til fengsel i 6 år.

A har ikke spilt den samme fremtredende rolle, selv om også kureren utgjør et viktig ledd i narkotikaomsetningen. Han synes å være trukket inn i det straffbare forhold gjennom et tilfeldig møte med B, og synes ikke å ha hatt noen fast tilknytning til det omsetningsapparat som var etablert. Jeg finner at det for ham bør ha sitt forblivende med den straff lagmannsretten har utmålt.

Begge de domfelte har vært varetektsfengslet siden lagmannsrettens dom, og varetektsfradraget utgjør for B 475 dager, for A 476 dager.

Jeg stemmer for denne Dom:

1. I lagmannsrettens dom gjøres for B den endring at straffen settes til fengsel i 6 - seks - år med fradrag av i alt 475 - fire hundre og syttifem - dager for varetektsfengsel.

2. Ankene vedrørende A forkastes. I straffen fragår i alt 476 - fire hundre og syttiseks - dager for varetektsfengsel.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Michelsen, Løchen og Blom: Likeså.

Av lagmannsrettens kjennelse (fung. lagmann Trygve Lange-Nielsen, sorenskriverne Odd Birketvedt og Aage Jansen): - - -

Retten finner ikke å kunne ta begjæringen om avskjæring til følge.

Riksadvokaten utferdiget i 1980 følgende retningslinjer for ekstraordinære etterforskningsmetoder i narkotikasaker:

«1. Avgjørelsen skal treffes av en høyere politiembetsmann og med samtykke fra statsadvokat.

2. Mistanken må være sterk.

3. Det kvantum som forventes beslaglagt må klart falle inn under straffeloven §162.

4. Som utgangspunkt må stoffet være i landet med mindre riksadvokatens samtykke innhentes.

5. Det må foreligge en klar antagelse om at stoffet ville blitt solgt til andre.

6. Kjøp kan bare skje for det offentliges penger.

7. Vanlig etterforskning må være forgjeves.

8. Bare politifolk kan settes inn i rollen som kjøper.»

Disse retningslinjer gir ut fra de foreliggende rettssikkerhetshensyn og etterforskningsbehov etter rettens mening et godt utgangspunkt.

Når retten skal vurdere om ekstraordinære etterforskningsmetoder i narkotikasaker skal kunne aksepteres som lovlige og tilbørlige, må det skje ved en konkret vurdering hvor en rekke momenter må tas i betraktning. Det må aksepteres at man i narkotikasaker går lenger enn i andre straffesaker. Det må også være adgang til å ta hensyn til omfanget og alvoret i den enkelte sak. Den foreliggende sak må vurderes som et ledd i C's usedvanlig omfattende virksomhet med innførsel av narkotika til Norge. Selv etter at han var arrestert i februar 1983 fikk politiet klare signaler om at han fortsatte sin virksomhet fra fengselet ved hjelp av sin forlovede og sine forbindelser i Amsterdam. B og hans bror E hadde tidligere samarbeidet med C. B hadde således besøkt ham tre ganger i Portugal, og samarbeidet fortsatte gjennom korrespondanse. Selv om en rekke av C's tidligere forbindelser i Norge var arrestert, var det en klar risiko for at C hadde eller ville skaffe seg andre kontakter her, og det var av stor betydning å få stanset den narkotikavirksomhet, som hadde sitt utspring hos C.

Retten ser det slik at politiet har gått inn i et opplegg, hvor initiativet var tatt og ble beholdt av de utenlandske selgere. Politiet har medvirket så langt det var nødvendig for at selgernes plan skulle kunne gjennomføres. I dette har det også ligget en tilskyndelse, men denne tilskyndelse ansees ikke å være av en slik art at det kan sies at politiet har vært den aktive part når det gjelder innførselen.

Når amfetaminen var bestemt for Norge, kan det etter rettens mening ikke tillegges særlig vekt at leverandørene ønsket å levere i København, men godtok politiets krav om levering i Oslo. Det samme gjelder at man forsøkte å fremskynde leveransen, at man opplyste å ha kjøper som disponerte kr. 100000 og at G under telefonsamtalen 6. juni ga uttrykk for at han ønsket fortsatt kontakt.

Politiets fremgangsmåte må bedømmes ut fra situasjonen slik den fremstilte seg for politiet i juni 1983. Det fremsto da etter rettens mening som sannsynlig at det ville lykkes for C eller hans medarbeidere å importere amfetaminen til Norge i nær fremtid gjennom andre kontakter enn D. Slik saken er belyst for retten, synes dette bare å ha vært en nærliggende mulighet, men også dette måtte etter omstendighetene vært tilstrekkelig til å berettige politiets fremgangsmåte.

Retten tillegger det liten vekt at politiet måtte regne med at stoffet passerte Tyskland og Danmark. Dette berører først og fremst forholdet til andre lands myndigheter og synes vanskelig å kunne påberopes med noen vekt av de tiltalte. Retten kan ikke se at det på noen måte foreligger straffbar medvirkning fra politiets side.

Et spesielt spørsmål oppstår i forhold til tiltalte A, idet han ikke ville vært bragt inn i den aktuelle forbrytelse hvis politiet ikke hadde bestemt å la G spille D's rolle. Det var nærliggende for politiet å regne med at opplegget for innførselen av amfetaminen var klart, og at de impliserte var orientert. Politiets aksjon var rettet mot leverandørene I Amsterdam, men i og med at den kom til å ta en viss tid var det en mulighet for at nye folk ville komme inn i saken mens politiets aksjon pågikk.

Slik B's opplegg var, inkluderte dette etter rettens mening også en kurér som nødvendigvis måtte være ukjent for politiet. Hvorvidt det var truffet avtale med den kurér som kom til å foreta transporten eller ikke, er en tilfeldig omstendighet samtidig som det er nærliggende å anta at samme kurér ville bli brukt ved et alternativt forsøk på å innføre amfetamin til Norge. Det er ikke naturlig å se det slik at A er trukket inn i saken på grunn av politiets fremgangsmåte. Ansvaret for hans medvirkning ligger først og fremst på ham selv og B. Under disse omstendigheter finner retten at det må være det riktige at full bevisførsel tillates for begge de tiltalte. - - -

Av lagmannsrettens dom (fung. lagmann Trygve Lange-Nielsen, sorenskriverne Odd Birketvedt og Aage Jansen):

Tiltalte nr. 1, A, bopel Amsterdam, Nederland, for tiden i varetekt Oslo kretsfengsel, er født xx.xx.1957 i Amsterdam av nederlandske foreldre, er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han oppgir sitt yrke til sjåfør, men han hadde ingen fast inntekt i 1983, er uformuende.

Tiltalte nr. 1 oppgir at han tidligere ikke er straffet eller bøtelagt.

Tiltalte nr. 2, B, bopel Amsterdam, Nederland, for tiden i varetekt Oslo kretsfengsel, er født xx.xx.1956 i Amsterdam av nederlandske foreldre, er ugift, men forsørger samboer og 2 barn. Han oppgir sitt yrke til teglsetter, men han hadde før arrestasjonen i 1983 100 gylden pr. måned i stønad samt en del bijobber, er uformuende.

Tiltalte nr. 2 oppgir å ha 3 eller 4 dommer fra tidligere, siste gang ved politimagistraten i Amsterdams dom av 7. desember 1980 til fengsel i 2 måneder for forsøk på tyveri. Dessuten er han bøtelagt en gang 13. november 1981 for vold med en bot på 200 gylden, subsidiært 4 dager fengsel.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 9. desember 1983 er de to tiltalte satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter:

straffeloven §162 annet ledd, jfr. første ledd, - - -

jfr. bilag til forskrifter om narkotika m.v. gitt av Sosialdepartementet 30. juni 1978 (narkotikalisten), - - -

ved lørdag 18. juni 1983 for å foreta omsetning til et større antall personer eller mot betydelig vederlag eller under andre særlig skjerpende omstendigheter å ha innført til Norge ca 3 kilo teknisk ren amfetaminsulfat, eller å ha medvirket hertil. - - -

Hovedmannen bak den forbrytelse de tiltalte er funnet skyldig i er C som siden februar 1983 satt fengslet i Portugal. Gjennom sin forlovede, F, også i Portugal, dirigerte og instruerte han tiltalte nr. 2, B. Det var C som tok initiativ til importen og som sendte det telegram til den arresterte D som kom politiet i hende sist i mai 1983. Det var også C v/sin forlovede som senere tilbød 3 kg amfetamin istedenfor 1 kg. B som fra Amsterdam sto i stadig forbindelse med C's forlovede, fikk beskjed om å selge C's bil i Amsterdam for å finansiere kjøp av amfetamin og ta kontakt med den han trodde var D i Norge. For pengene han fikk for bilen skaffet han så amfetamin og tiltalte nr. 2 som kurér. Begge deler skjedde etter at han i vel en ukes tid hadde hatt kontakt med den i Norge han trodde var D, men som istedet var politioverkonstabel G.

Ved hjelp av det telegram C 16. mai 1983 sendte til D kom politiet i kontakt med F, som ringte til D's arbeidsplass, etter at det ikke var kommet noen reaksjon fra D på telegrammet. F og B hadde i tiden 2. juni til 18. juni en rekke telefonsamtaler med overkonstabel G. Denne fulgte opp initiativet og opptrådte som interessert narkotikakjøper i henhold til instruks fra høyeste hold. Tiltalte nr. 1 ble arrestert 18. juni 1983 noen timer etter at han leverte amfetaminen til G ved Dyreparken utenfor Oslo. B ble arrestert da han møtte G dagen etter i København, hvor han trodde han skulle motta kr. 100000,- av de kr. 450000,- som var avtalt for partiet. Retten legger til grunn at ingen av de tiltalte var klar over at partiet besto av teknisk ren amfetaminsulfat.

Straffutmålingsmessig står saken i en særstilling som følge av den ekstraordinære fremgangsmåte politiet har benyttet seg av. Dette må få adskillig betydning i formildende retning. Retten legger herunder vekt på at situasjonen var under politiets kontroll slik at muligheten for spredning av stoffet ikke forelå. Det var et forsøk som var dømt til å mislykkes. Retten finner det heller ikke rimelig å legge vekt på partiets størrelse for så vidt som dette bare ville vært 1 kg hvis ikke politiet hadde sagt seg interessert i å være med på økningen fra 1 kg til 3 kg. Hertil kommer at det generelt bør tas et visst hensyn til de ekstraordinære etterforskningsskritt politiet har benyttet seg av. For A's vedkommende legges det også en viss vekt på at han etter, hva han og B har forklart, kom inn i saken en god stund etter at politiets opplegg var kommet i stand. Ellers legges det vekt på at det er særlig tyngende å sone en lang fengselsstraff i et fremmed land.

I skjerpende retning legges det vekt på at amfetamin er et farlig og vanedannende stoff og at det må reageres strengt overfor salg og innførsel av et slikt stoff.

Retten finner at straffen bør settes til fengsel i 3 år for tiltalte nr. 1, A og 5 år for tiltalte nr. 2, B. I straffen kommer til fradrag utholdt varetektsarrest med 286 dager for A og 285 dager for B.