Rt-1984-1089
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-10-05 |
| Publisert: | Rt-1984-1089 (309-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 5. oktober 1984 i l.nr. 128/1984 |
| Parter: | Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Aasland, Langvand, Hellesylt, Blom, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §5, Straffeprosessloven (1887) §377, §24, §31, Veitrafikkloven (1965) |
Dommer Aasland: Det ble den 14. februar 1984 ved Fjordane politikammer utferdiget forelegg mot A, født xx.xx.1961, for to overtredelser av vegtrafikkloven. Den første gjaldt loven §31 første ledd jfr. §5 første ledd, og forelegget hadde her følgende gjerningsbeskrivelse:
«ved at han torsdag 12. januar 1984 ca kl. 14.25 i Florø, førte motorvogn SN-26960 på riksvei 5 ved Kanalen med en hastighet av 80 km/t målt med radar til tross for at største tillatte fart i henhold til oppsatt forbudsskilt 362 var 50 km/t.»
Den annen overtredelse gjaldt §31 første ledd jfr. §24 første ledd ved å ha ført samme personbil den påfølgende dag til tross for at førerkortet var beslaglagt i forbindelse med fartskontrollen.
Forelegget lød på en bot på kr. 2300, og siktede ble i forelegget varslet om at vedtagelse ville medføre at det ble fastsatt inndragningstid for hans førerkort.
Siktede vedtok ikke forelegget. Han erkjente riktignok straffeskyld for begge overtredelser, men hevdet at fartsoverskridelsen begrenset seg til at han hadde kjørt med en fart av ca 60 km/t i 50 km-sonen. Han bestred således resultatet av den radarmålingen politiet hadde foretatt.
Politimesteren i Fjordane oversendte derpå saken til Sunnfjord herredsrett for pådømmelse overensstemmende med straffeprosessloven §377 fjerde ledd.
På grunn av den tvil som var reist om radarmålingens pålitelighet oppnevnte retten politiavdelingssjef Johannes Haugberg og sivilingeniør Bjørn Werner Ludvigsen som sakkyndige. De sakkyndige møtte for retten og avgav forklaring. Videre ble det fremlagt instrukser for politiets bruk av radar ved fartskontroll samt en rekke rapporter m.v. om påliteligheten av og mulige feilkilder ved fartsmåling med radar.
Retten fant at den ikke med tilstrekkelig sikkerhet kunne bygge på den foretatte radarmåling, og la derfor til grunn at tiltalte, overensstemmende med hans egen forklaring, hadde holdt en fart på 60 km/t. Den avsa dom 30. mars 1984 med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1961, er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §5 første ledd og §24 første ledd til en straff av en ubetinget bot av kr. 500 - femhundre - subsidiært 2 - to - dager fengsel.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg for øvrig til herredsrettens domsgrunner.
Politimesteren i Fjordane har erklært anke over dommen. Anken knytter seg til det forhold at herredsretten tilsidesatte resultatet av radarmålingen, og er i ankeerklæringen angitt å gjelde «saksbehandlingen og mangelfulle domsgrunner». Aktor for Høyesterett har imidlertid gitt uttrykk for at det rette er å anse anken for å gjelde straffutmålingen, idet herredsretten har domfelt for fartsovertredelse og anken bare knytter seg til fartsovertredelsens størrelse. Dette er jeg enig i.
Aktor har for øvrig gitt uttrykk for at herredsretten må antas å ha gjort feil ved oppnevnelsen av sakkyndige, men da det ikke er anket over dette forhold, har han ikke gått nærmere inn på det.
Etter påtalemyndighetens oppfatning ble den fartskontroll politiet gjennomførte, utført på en måte som ikke på noe punkt av betydning avviker fra de instrukser som er utarbeidet for politiets bruk av radar ved fartskontroll. Det er således ikke riktig at målestedet var ugunstig; stedet var ikke annerledes enn en rekke andre steder hvor fartsmåling foretas her i landet. Under enhver omstendighet foreligger det etter påtalemyndighetens syn ingen feilkilder ved målingen som kan gi grunnlag for å tvile på at måleresultatet var riktig, og at domfelte altså holdt en fart på 80 km/t.
Uansett om dette spørsmål kan ha fortonet seg som tvilsomt for herredsretten på grunnlag av de motstridende sakkyndiguttalelser og rapporter m.v. som forelå for den, foreligger det iallfall nå materiale som viser at herredsrettens tvil var begrunnet, hevder påtalemyndigheten. Den har vist til at det til bruk i en fartsoverskridelsessak som verserer for Asker og Bærum herredsrett, er innhentet en sakkyndig uttalelse, datert 29. juni 1984, fra professor Børje Forssell ved Norges Tekniske Høgskole, som meget grundig drøfter mulige feilkilder ved radarmålinger. Uttalelsen, som er fremlagt for Høyesterett, viser etter påtalemyndighetens oppfatning at de forhold herredsretten i vår sak har ansett som feilkilder som kan ha påvirket måleresultatet, ikke kan ha hatt en slik virkning.
Aktor for Høyesterett har gitt uttrykk for at selv om uttalelsen er avgitt til bruk i en annen sak, må det antas at Høyesterett på bakgrunn av det materiale som nå foreligger, kan bygge på at domfelte holdt en fart av 80 km/t, og skjerpe straffutmålingen på dette grunnlag. Subsidiært har aktor hevdet at herredsrettens dom med hovedforhandling bør oppheves, slik at saken kan prøves på nytt for herredsretten på bakgrunn av det nye materiale.
Jeg er under noen tvil kommet til at anken ikke kan tas til følge.
Innledningsvis finner jeg grunn til noen bemerkninger om Høyesteretts kompetanse til og mulighet for i saker om fartsoverskridelse å prøve underinstansens bevisvurdering når det gjelder farten.
Spørsmålet om tiltalte har holdt en fart som overstiger den tillatte, hører under skyldspørsmålet. Bevisvurderingen under skyldspørsmålet kan Høyesterett ikke prøve. Hvis for eksempel tiltalte i den foreliggende sak var blitt frifunnet fordi herredsretten ikke fant det bevist at han hadde holdt en fart på mer enn 50 km/t, ville Høyesterett ikke ha hatt kompetanse til å prøve denne bevisvurderingen.
Annerledes stiller det seg når underinstansen har funnet tiltalte skyldig i fartsoverskridelse. Spørsmålet om fartsoverskridelsens størrelse har betydning for straffutmålingen. Når det gjelder straffutmålingen, har Høyesterett i prinsippet full kompetanse til å prøve bevisene.
Selv om Høyesterett prosessuelt har full adgang til å prøve fartsoverskridelsens omfang som ledd i straffutmålingen, vil imidlertid de praktiske muligheter for å fravike underinstansens bevisvurdering ofte være begrenset. Mens underinstansen stort sett mottar direkte forklaringer fra tiltalte, vitner og mulige sakkyndige og også kan gjøre seg nytte av åstedsbefaring, er bevisførselen for Høyesterett i det alt vesentlige middelbar. Også i de saker hvor bevisvurderingen vedrørende farten beror på tekniske bevis, såsom radarmåling eller fartsskriver, vil det kunne være behov for å se disse bevis i sammenheng med det bevismateriale som ellers foreligger, og hvor umiddelbar bevisførsel er av betydning.
Det jeg nå har sagt, betyr selvsagt ikke at Høyesterett under ingen omstendighet bør fravike underinstansens bevisvurdering når det gjelder fartsoverskridelsens omfang. Etter omstendighetene, og især når det er grunnlag for å anta at underinstansen kan ha vurdert bevisene uriktig til skade for domfelte, må Høyesterett sette seg ut over dens bevisvurdering, jfr. for eksempel Rt-1980-377 og Rt-1984-422. Men det forhold at Høyesterett oftest vil ha et dårligere bevismateriale å bygge på, tilsier at retten viser atskillig tilbakeholdenhet med å tilsidesette det resultat underinstansen er kommet til når det gjelder fartsoverskridelsens størrelse.
I den foreliggende sak står vi, som allerede fremhevet, overfor et spørsmål om omfanget av fartsoverskridelsen, slik at påtalemyndighetens anke må oppfattes som en anke over straffutmålingen.
Når herredsretten har tilsidesatt resultatet av radarmålingen, bygger dette på at retten har ansett målestedet for å være ugunstig og ikke i overensstemmelse med de instrukser som foreligger for politiets bruk av radar, og videre på at retten ikke tør utelukke at dette kan ha gitt opphav til feilkilder som medfører at man ikke kan ha full tillit til måleresultatet. De forhold ved målestedet som herredsretten har festet seg ved, er at «det i målebeltet var store reflekterende flater som skrenter, fjellrabbe, nettinggjerde, forstøtningsmur og et par lysstolper til gatelys. Videre stakk et tre frem i målesektoren foran antennen».
Ved å sammenholde herredsrettens beskrivelse av målestedet med det den har gjengitt fra instruksene, har jeg vanskelig for å se annet enn at instruksenes retningslinjer for valg av måleplass ikke er fullt ut oppfylt. Jeg må for øvrig gå ut fra at herredsretten har foreholdt dette spørsmålet for den oppnevnte sakkyndige politiavdelingssjef Haugberg, som er opplyst å ha omfattende praktisk erfaring i bruk av radar. Jeg kan ikke se at påtalemyndigheten for Høyesterett har kunnet avsvekke herredsrettens syn når det gjelder instruksene. En annen sak er at det kan være mulig at retningslinjene i instruksene er strengere enn det er nødvendig av hensyn til resultatenes pålitelighet; dette henger sammen med det spørsmål jeg nå går over til.
Hvorvidt det som følge av målestedets beskaffenhet var fare for upålitelige målinger, må ha fremstått for herredsretten som et problematisk spørsmål. Det skriftlige materiale som forelå for retten, gav uttrykk for motstridende oppfatninger av betydning for dette spørsmålet. Jeg går ut fra at de sakkyndige må ha uttalt seg for herredsretten om de konkrete stedlige forholds innvirkning på målingen, men de sakkyndige synes å ha vært av forskjellig oppfatning. Herredsretten har omhyggelig overveid det omfattende bevismateriale som forelå. Når den da er kommet til at den ikke til tiltaltes skade kunne se bort fra feilkilder ved målingen, anser jeg dette som en forsvarlig vurdering, som jeg i utgangspunktet har betydelige motforestillinger mot å fravike.
Imidlertid har påtalemyndigheten, som før nevnt, gjort gjeldende at uansett om herredsrettens vurdering skulle bli ansett forsvarlig da den ble foretatt, er det senere kommet til nytt materiale som viser at den er uriktig. Fra en fartsovertredelsessak som for tiden står for Asker og Bærum herredsrett, og hvor fartsmålingen som i vår sak ble foretatt med radartypen Nedar 73, er det for Høyesterett fremlagt tre utredninger om påliteligheten av målingen. Den ene er utarbeidet av tiltalte i saken, en sivilingeniør, som har vedlagt den en utredning «Tekniske innvendinger mot Nedar 73 K./Radar Generelt» av en annen sakkyndig, Bjørn Hope. Den tredje er den tidligere nevnte utredning av professor ved Norges Tekniske Høgskole Børje Forssell. Professor Forssell går her imot de to andre utredninger, og gir uttrykk for et meget positivt syn på radarmålingers pålitelighet. Selv om hans utredning direkte knytter seg til saken for Asker og Bærum herredsrett, fremkommer han med generelle uttalelser som synes å ha betydelig interesse for den foreliggende sak. Han gir således uttrykk for at faste bakgrunnsreflekser på målestedet, for eksempel fra en fjellskjæring, ikke har noen merkbar innflytelse på radarens måleresultat.
Selv om professor Forssells uttalelse kan gi atskillig grunn til å tvile på herredsrettens bevisvurdering i den foreliggende sak, tør jeg ikke på dette grunnlag i strid med herredsretten anse det som bevist at politiets radarmåling var riktig og at domfelte kjørte i 80 km/t. Professor Forssells uttalelse er avgitt i en annen sak, den er særlig knyttet til forholdene i den saken, og den har for øvrig ennå ikke vært gjenstand for kontradiktorisk forhandling under rettergangen i den sak hvor den er avgitt.
I dette tilfelle er spørsmålet om fartsoverskridelsen meget omhyggelig behandlet av herredsretten på grunnlag av de opplysninger som den gang forelå. Det er intet å utsette på saksbehandlingen, heller ikke på herredsrettens domsgrunner. Under disse omstendigheter vil det etter min mening ikke være noen naturlig løsning å oppheve dommen for at herredsretten skulle vurdere denne saken på nytt.
Jeg har vært inne på om Høyesterett av eget tiltak burde utsette behandlingen av saken for å innhente supplerende sakkyndiguttalelser spesielt i tilknytning til det konkrete saksforhold i denne sak. Jeg har da sett hen til anførsler fra påtalemyndigheten om at Høyesteretts avgjørelse vil kunne få generell betydning for domstolenes holdning til spørsmålet om påliteligheten av radarmålinger. Med den begrunnelse jeg har gitt for mitt syn, kan jeg imidlertid ikke se at avgjørelsen vil få noen slik generell rekkevidde.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Langvand: Jeg er enig med førstvoterende.
Hellesylt, Blom og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Christen I. Minos med domsmenn):
A er født xx.xx.1961 og bor i - - -. Han er ugift, har to barn å forsørge, er for tiden sykmeldt fra sitt arbeide ved - - - verft, har ingen formue og hadde siste året en bruttoinntekt på ca kr. 100000. A er tidligere straffet og bøtelagt.
Den 14. februar 1984 ble det ved Fjordane politikammer utferdiget forlegg nr. 79/84 for overtredelse av
I. vegtrafikkloven av 18. juni 1965 §31 første ledd, jfr. §5 første ledd - - -
ved at han torsdag 12. januar 1984 ca kl. 14.25 i Florø, førte motorvogn SN-26960 på riksvei 5 ved Kanalen med en hastighet av 80 km/t målt med radar til tross for at største tillatte fart i henhold til oppsatt forbudsskilt 362 var 50 km/t. - - -
Videre møtte politiavd.sjef Johannes Haugberg fra utrykningspolitiet og sivilingeniør Bjørn Werner Ludvigsen som - etter rettens oppnevnelse i samråd med partene - tjenestegjorde under ed som sakkyndige i saken. Retten var også på befaring av åstedet der radarkontrollen ble holdt og fikk demonstrert politiets radarutstyr i funksjon. For øvrig ble det fremlagt dokumentasjon som rettsboken ovenfor viser. - - -
Under hovedforhandlingen er det blitt redegjort av de sakkyndige for virkemåten til radaren som ble benyttet til å måle hastigheten til tiltaltes bil.
Målingen ble foretatt med en svensk radar av typen 73 K Nedar - Nordisk elektronisk digitale automatiske radar. Tallet 73 står for modellåret og bokstaven K for at radaren kan tilkoples kamera.
Radarutstyret til 73 K består bl.a. av antenne, indikator og skriver. Antennen har sender- og mottakerenhet. Indikatoren viser hastigheten for alle kjøretøyer som passerer gjennom radarsonen. Skriveren har flere instrumentfunksjoner og inneholder bl.a. elektronikk som behandler de innkomne måleverdiene. En nærmere beskrivelse av radarutstyret er gitt i utrykningspolitiets instruks 42.1 av 20. mai 1977.
Teknikken i radaren bygger på Dopplerprinsippet. Radarens virkemåte kan forklares slik at fra radarantennen sendes ut radiobølger med en bestemt frekvens. Når bølgene treffer en gjenstand vil bølger som reflekteres fanges opp av radarens mottakerantenne. Står gjenstanden stille skal de reflekterte bølgene ha samme frekvens som de utsendte bølgene. Er gjenstanden i bevegelse skal de reflekterte bølgene ha en annen frekvens enn de utsendte. Dopplerprinsippet forutsetter at endringer i frekvensen er proposjonal med gjenstandens hastighet.
Radaren 73 K har et innebygget sikkerhetssystem for å eliminere ukorrekte målinger. Sikkerhetssystemet består av at elektronikken i skriveren skal forkaste feilaktige målinger ved at skriveren ikke gir utskrift. Systemet kan forklares slik at radarskriveren bare skal godta signaler som er stabile med en nærmest ubrutt frekvens i måletiden på ca 0,1 sekund. I dette måleintervallet som er inndelt i to like tidsrom, må signalene som registreres være tilnærmet like hverandre. Med andre ord skal skriveren forkaste målinger som ville være ukorrekte i forhold til en bils hastighet på grunn av forstyrrende frekvenser fra f.eks. såkalte støykilder.
Hovedspørsmålet i denne saken har vært for det sakkyndige å belyse om radarmålingen i dette tilfellet kan ansees for å være pålitelig som bevismiddel i en straffesak. De sakkyndige har kommet til ulik konklusjon.
Sakkyndig Haugberg mener at et uriktig måleresultat ville ha blitt eliminert av skriverens elektronikk. Han har påpekt at Norge i en årrekke har benyttet radartypen 73 K. Og på bakgrunn av politiets erfaringer med 73 K i Norge og andre land har man all grunn til å anta at radaren er pålitelig.
Videre støttet Haugberg seg til den svenske undersøkelsen fra 1977 om 71 K som i det vesentlige er lik 73 K. I tillegg ble det fremlagt en uttalelse fra Statens Provningsanstalt i Sverige av 7. august 1981 om radarens nøyaktighet. Denne uttalelsen konkluderer med at ved forsøk med 73 K ved SP både i laboratoriemiljø og under simulerte miljøpåvirkning har man ikke konstatert at radarskriveren viser en for høy verdi. Uttalelsen tar imidlertid forbehold for muligheten av at radarskriveren kan være feil under meget spesielle forhold på et målested.
Sakkyndig Ludvigsen derimot mener at både teori og praksis viser at stabile feilsignaler kan bli registrert på radarens skriver. Og det ble bl.a. vist til forsøk foretatt av den danske prof. J. Bach Andersen ved Aarhus Universitetssenter som omhandles i avhandlingen «Doppler Spectrum of Single Automobiles». I det nærværende tilfellet mener Ludvigsen videre at det ikke kan utelukkes at radarskriveren har registrert reflekser som dels er knyttet til frekvensen oppstått fra omgivelsene på stedet. For i målefeltet befant det seg store flater som skrenter, fjellrabbe, nettinggjerde, forstøtningsmur og et par lysstolper til gatelys. Videre sto et tre rett opp i radarantennens måleretning. Betydningen av disse reflekterende gjenstander var også større enn vanlig, da det regnet denne dagen.
For å unngå feilmålinger påpekte Ludvigsen at utrykningspolitiet har utarbeidet instrukser som omhandler reflekterende gjenstander. Og han mente bl.a. at instruksen nr. 42.0 av 2. mai 1980 var brutt. Der heter det bl.a.:
«... En må likevel være oppmerksom på at radarapparatene har sine begrensninger, og det er derfor av den største viktighet at de gitte instrukser for bruk følges fullt ut.»
«Plassering av radaren.
Radaren må ikke settes opp i eller i nærheten av støykilder slik at disse kan påvirke måleresultatet. En tenker her spesielt på elektroniske støykilder, så som høyspentkabler, transformatorer, store reklamelys, kompressorer, moderne gatebelysning o.l. Av andre støykilder kan nevnes bevegelige gjenstander så som gravemaskin under arbeide, store nettinggjerder, parkerte biler o.l. Dersom slike støykilder virker inn på radaren skal det ikke foretas kontroll.»
Videre heter det i instruksen nr. 42.1 av 20. mai 1977 bl.a.:
«Antennens følsomhet er størst rett fram og avtar til praktisk 0 ved P 20g på denne retningen. Det bør påpekes at store gjenstander (behøver ikke å være av metall) innen en sektor på P 20g foran antennen kan påvirke dens retningsfølsomhet og bør derimot unngås ...»
Ludvigsen kunne ikke uttale seg om sannsynlighetsgraden for feilregistreringer under slike forhold, da det ikke foreligger forskningsmateriale om dette.
Retten vil bemerke innledningsvis at tiltaltes iakttagelse av sitt speedometer, da han kjørte inn til Florø, alene ikke kan rokke ved måleresultatet fra radartesten.
Retten finner imidlertid å tillegge betydelig vekt at radarmålingen denne dagen ble foretatt på et ugunstig sted. I følge Justisdepartementets instruks av 20. desember 1982 bør kraftige og nærliggende mekaniske eller elektriske støykilder unngås ved valg av radarpost. Denne instruksen må utfylles av utrykningspolitiets mere detaljerte instrukser nr. 42.0 og 42.1 om dette spørsmålet. For det har ikke skjedd noen teknisk forbedring av radartypen 73 K siden den første av disse instruksene ble gitt. Og 42,0 og 42,1 brukes derfor fremdeles i opplæringsøyemed av utrykningspolitiet.
Målestedet var ugunstig fordi det i målebeltet var store reflekterende flater som skrenter, fjellrabbe, nettinggjerde, forstøtningsmur og et par lysstolper til gatelys. Videre stakk et tre frem i målesektoren foran antennen. Retten kan derfor ikke utelukke at det ved målingen av tiltaltes hastighet kan ha blitt registrert feilsignaler i skriveren.
Som påpekt i rettspraksis kan sannsynligheten for denne mulighet være liten. Men skal det opprettholdes den nødvendige tillit til radarmålinger, er det påkrevet at det utvises den største aktsomhet ved valg av måleplass. Skal domstolene akseptere tekniske apparaters målinger som fullgodt bevis, må det iallfall kreves at apparatene er brukt nøyaktig etter instruks og forutsetninger som er utarbeidet på bakgrunn av erfaringer. Det vises således til Asker og Bærums herredsretts utrykte dom av 22. juni 1981. - - -