Rt-1984-1183

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1984-10-24
Publisert:	Rt-1984-1183 (328-84)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 24. oktober 1984 i l.nr. 142/1984
Parter:	Statsadvokat Iver Huitfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Holmøy, Philipson, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §12, §31, §3, Veitrafikkloven (1965)

Dommer Hellesylt: Sunnhordland herredsrett avsa den 4. juni 1984 dom med denne domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1953, frifinnes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §12 første ledd, 1. pkt. tredje ledd, 1. og 2. pkt., og fjerde ledd, 3. pkt.

2. A, født xx.xx.1953, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3 til en bot til statskassen stor kr. 1000,- - kronerettusen 00/100 - subsidiært fengsel i 5 - fem - dager.

3. A tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 600,- - kronersekshundre 00/100 -.»

Saksforholdet framgår av domsgrunnene.

Politimesteren har anket over lovanvendelsen og saksbehandlingen - uklare og ufullstendige domsgrunner - for så vidt angår den frifinnende del av dommen - domsslutningens punkt 1. Jeg går i det følgende ikke inn på saksbehandlingsanken, som for øvrig ikke er nærmere begrunnet, idet jeg finner domsgrunnene tilstrekkelige til å kunne prøve lovanvendelsen.

Gjerningsbeskrivelsen vedrørende de lovovertredelser tiltalte er frifunnet for er i tiltalebeslutningens post II beskrevet slik:

«ved at han til tid og sted som under post I nevnt, som fører av den der nevnte buss TL-12013, og etter trafikkuhellet med skadefølge som under post I nærmere beskrevet, etter kortvarig stans kjørte fra stedet uten at dette var nødvendig og uten selv å undersøke hvilken skade C var påført samt unnlot å forvisse seg om at politiet ble varslet om uhellet.»

Aktor for Høyesterett har for øvrig gitt uttrykk for at gjerningsbesrivelsen er mindre tilfredsstillende.

Anken gjelder frifinnelsen for fire forskjellige forhold. Jeg finner det praktisk å dele drøftelsen i tre punkter, idet de forhold som omhandles i §12 tredje ledd annet punktum og fjerde ledd tredje punktum står i nær sammenheng.

1. §12 første ledd første punktum - hjelpeplikten.

Det er anført av påtalemyndigheten at det representerte et brudd på hjelpeplikten at tiltalte ikke selv gikk ut av bussen for å undersøke hva som var skjedd, og at han ikke selv førte kontroll med at nødvendige hjelpetiltak ble ytet.

Til dette skal jeg bemerke:

Det framgår av domsgrunnene at tiltalte, som var kjent med at det var oppstått personskade og at denne ikke var ubetydelig, «sa fra at ambulanse måtte tilkalles, og fikk beskjed om at så var gjort, og at det ble tatt hand om skadekomne». Dette ble gjort av personer som alle var «tildelt ansvar i tilknytning til arrangementet, bl.a. daglig leder for etablissementet».

I forhold til hjelpeplikten kan jeg etter dette ikke se at det kan representere noen overtredelse at tiltalte ikke gikk ut av bussen for ved selvsyn å gjøre seg opp en mening om hvor alvorlig skaden var, eller at han ikke ble på stedet inntil ambulansen kom. Slik saksforholdet ligger an, måtte han kunne stole på at hjelp ble gitt og at det ikke var behov for ytterligere hjelp fra hans side. Noen personlig hjelpeplikt for sjåføren kan ikke utledes av §12 første ledd første punktum når skadelidte av andre får den hjelp som etter omstendighetene kan gis.

Jeg finner etter dette at anken på dette punkt må forkastes.

2. §12 tredje ledd første punktum - varslingsplikten.

Påtalemyndigheten har anført at det representerer en overtredelse av varslingsplikten at tiltalte ikke selv varslet politiet eller iallfall førte kontroll med at hans beskjed om å tilkalle politiet straks ble etterfulgt.

Til det skal jeg bemerke:

Det framgår av dommen at retten har lagt til grunn at tiltalte «sa klart fra» til to av de ansvarlige for arrangementet at politiet måtte varsles. Retten har videre uttalt at han i situasjonen hadde «grunn til å tro» at dette ble etterkommet. Da han etter sitt fravær på ca 30 minutter fikk vite at politi likevel ikke var tilkalt, ble dette på hans initiativ straks gjort. Ut fra det saksforhold retten her har lagt til grunn, kan jeg ikke se at det representerte brudd på varslingsplikten at tiltalte ikke foretok seg noe ytterligere for å sikre at politiet ble varslet.

Også på dette punkt må således anken forkastes.

3. §12 tredje ledd annet punktum - forbudet mot å forlate stedet - og fjerde ledd tredje punktum - forbudet mot å flytte kjøretøyet.

Påtalemyndigheten har anført at tiltalte hadde plikt til å innhente politiets samtykke før han forlot stedet eller flyttet bussen utover det som var nødvendig for eventuelt å gi atkomst for ambulansekjøretøy.

Om spørsmålene i tilknytning til tredje ledd annet punktum og fjerde ledd tredje punktum uttaler retten at tiltalte oppfattet situasjonen slik:

«- - - det var nødvendig å få passasjerene, følgelig også bussen vekk, for å hindre at disse strømmet til åstedet med de komplikasjoner dette kunne gi for hjelpen til forulykkede. Det er på det rene at det ikke ville ha nyttet å holde passasjerene i bussen om den var blitt stående. Bussen var da allerede flyttet for å få skadelidte løs, og det ble nødvendig med ytterligere flytting for å få tilkomst for ambulansen. Det var ingen andre som kunne kjøre bort passasjerene.»

Retten uttaler deretter at når tiltalte forlot stedet og flyttet bussen før politiet kom, er det dekning for hans handlemåte i unntaksbestemmelsene i tredje ledd annet punktum og i fjerde ledd tredje punktum.

Domsgrunnene er om disse spørsmål, ikke helt klare, men sett i sammenheng forstår jeg dem slik at retten har lagt til grunn at tiltaltes handlemåte var hjemlet i de nevnte bestemmelser og at det således var rettmessig at han forlot åstedet med bussen og passasjerene.

På disse punkter mener jeg at lovanvendelsen ikke er holdbar. Den sjåfør som er innblandet i et alvorlig trafikkuhell som det her er tale om, pålegges etter vegtrafikkloven et strengt ansvar. Han skal således blant annet ikke forlate stedet uten at det er nødvendig eller politiets samtykke er innhentet, og ikke flytte innblandet kjøretøy med mindre det fører til vesentlig fare eller uforholdsmessig hindring av trafikken om kjøretøyet blir stående til politiet kommer.

Etter det saksforhold som er beskrevet i domsgrunnene, finner jeg at retten har anvendt unntaksbestemmelsen i tredje ledd annet punktum uriktig. Lovens krav - at det er nødvendig å forlate stedet - er meget strengt. Jo alvorligere ulykken er, dess mer må det til for at det vil være berettiget av føreren å forlate ulykkesstedet med bilen.

I dette tilfelle var det en ulykke med dødelig utgang, og personskaden var slik at enhver på stedet måtte forstå at ulykken var meget alvorlig. Sjåføren hadde merket at bussen kjørte over noe med hjulene, og det hadde vært nødvendig å kjøre bussen et lite stykke frem for å få frigjort den tilskadekomne. Etter herredsrettens bevisvurdering var det videre nødvendig å flytte bussen ytterligere for å få tilkomst for ambulansen. Når herredsretten finner at sjåføren etter omstendighetene var berettiget til å forlate ulykkesstedet med bussen og bli borte ca en halv time, begrunner retten dette med at det var nødvendig å hindre at busspassasjerene skulle strømme til åstedet, med de komplikasjoner dette kunne gi for hjelpen til forulykkede.

Hensett til de strenge krav den nevnte bestemmelse i vegtrafikkloven stiller til en sjåfør etter et trafikkuhell, har herredsretten her etter min mening stilt for små krav til sjåførens aktsomhet når den har frifunnet ham. I tilknytning til annenvoterendes votum finner jeg grunn til å tilføye at det etter omstendighetene neppe var meget å bebreide sjåføren. Dette er imidlertid bare av betydning i forhold til straffutmålingen.

Jeg antar etter dette at dommen må oppheves også for så vidt gjelder frifinnelsen for overtredelse av fjerde ledd tredje punktum. Når det ikke kan legges til grunn at det var rettmessig å kjøre bussen med passasjerene bort, finner jeg at spørsmålet om forbudet mot flytting av kjøretøyet var overtrådt må vurderes på nytt etter regelen i fjerde ledd tredje punktum.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende for så vidt angår den del av anken som gjelder vegtrafikkloven §12 første ledd første punktum og tredje ledd første punktum.

Jeg er imidlertid kommet til et annet resultat enn førstvoterende for så vidt angår spørsmålet om domfelte har overtrådt vegtrafikkloven §12 tredje ledd annet punktum og fjerde ledd tredje punktum ved at han forlot ulykkesstedet samtidig som han kjørte bussen med passasjerene hjem. Etter herredsrettens bevisvurdering mener jeg at det er grunnlag for frifinnelse også for disse forhold.

Det må således legges til grunn at tiltalte, som var uten skyld i ulykken, vurderte situasjonen slik at det var nødvendig å få passasjerene bort for å hindre at de strømmet til åstedet, noe som kunne ført til komplikasjoner for hjelpearbeidet. Det ville ikke være mulig å holde passasjerene i bussen om den var blitt stående. Det var bare tiltalte som kunne kjøre bussen. Å flytte den var for øvrig nødvendig for at ambulansen skulle komme frem.

Tiltaltes vurdering av nødvendigheten av å få passasjerene bort styrkes for øvrig av en del andre opplysninger i dommen. Det fremgår således at det var tale om i alt ca 40 personer, at en del av dem var beruset og at det var nødvendig med vakter i bussen. De øvrige som hadde med diskotekarrangementet og transporten å gjøre, hadde samme vurdering som tiltalte med hensyn til behovet for å få brakt bussen med passasjerer vekk fra åstedet, og oppfordret ham også til å kjøre før politiet kom til stede.

Selv om det etter vegtrafikkloven §12 gjelder meget strenge vilkår for adgangen til å forlate åstedet når det er voldt alvorlig personskade, og for å flytte ulykkesbilen uten politiets samtykke, inneholder reglene dog visse skjønnsmessige reservasjoner. Hvor langt disse rekker, må vurderes med utgangspunkt i den konkrete situasjon. Jeg vil videre understreke at vurderingen av om tiltalte har vist tilstrekkelig aktsomhet, må skje med utgangspunkt i denne situasjon, som ofte kan være komplisert og gi liten tid til overveielser. Etter en vurdering både av det objektive saksforhold og av tiltaltes subjektive forhold, mener jeg at det ikke er grunnlag for å konstatere at domfelte har gjort seg skyldig i en straffbar overtredelse av de aktuelle bestemmelser i vegtrafikkloven §12. Det kan være delte meninger om det var nødvendig av hensyn til hjelpearbeidet å kjøre passasjerene hjem, eller om tiltalte kunne innskrenke seg til å flytte bussen et stykke unna slik at ambulansen kunne komme frem. En eventuell feilvurdering på dette punkt kan imidlertid etter min mening ikke anses som straffbar uaktsomhet. Ved den samlede vurdering som det etter min mening er tale om, må det også legges vekt på at tiltalte ikke var borte fra ulykkesstedet mer enn en halv times tid, og at han i det hele synes å ha opptrådt med omtanke i den vanskelige situasjon som var oppstått.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Hellesylt.

Dommer Philipson: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Holmøy.

Dommer Schweigaard Selmer: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Mads Grimstad med domsmenn): - - -

Retten finner bevist og legger til grunn at A som arbeidet på fyrabend hadde kjørt den såkalte «- - -bussen» ca 1 års tid, da uhellet inntraff. Dette er en buss innrettet for persontransport, ca 40 passasjerer, fabrikat Volvo, 1960 modell med kjennemerke TL 12013, eier - - - A/S.

Han vekslet om å kjøre bussen med en annen person, de kjørte hver sin uke.

Bussen ble kjørt de kvelder det var åpent på - - -garden, X, et diskotek, tilhørende samme eier, med B som daglig leder, dvs. hver onsdag, fredag og lørdag.

Bussen samlet gjester til diskoteket med kjøring til stedet, 3 turer fra Y og 2 fra Z, til faste tider. Normalt ble det gjort 1 tur for retur av gjestene like etter at diskoteket stengte, avhengig av om gjestetallet tilsa nok en tur for å få alle hjem. En del av gjestene kom, og returnerte - i private biler som ble parkert i oppkjøringen og på gårdsplassen til etablissementet. Der var det også en del taxitrafikk, også i samband med oppbruddet.

Fredag 25. november 1983 var det diskotekaften på - - -garden hvor Æ Suporterklubb denne kvelden tok del i arrangementet. Det er oppgitt et gjestetall på 160-180 personer, men 200 har også vært nevnt. Serveringen stengte kl. 24.00, og arrangementet 26. november kl. 00.30. Det var da oppbrudd.

A kjørte «- - -bussen» denne kvelden. Forut for oppbruddet sto bussen parkert på gårdsplassen mellom hovedbygningen og stallen. I samband med oppbruddet ble den kjørt ca 1 busslengde fram og ble stående med motoren i gang og dør åpen for å få inn gjestene - i front av hovedinngangen. Som vanlig sto der en del privatbiler parkert på gårdsplassen og langsetter nordsida av oppkjørselen fra - - -vegen. I tillegg til denne kantparkering her sto det i selve oppkjørselen nok en bil parkert omlag i selve avkjøringen fra - - -vegen.

Som normalt var det en viss treghet i gjestenes ombordstigning i bussen.

For å varsle om alvoret i bortkjøringen, satte derfor A bussen i sig, kjørte sakte framover, stoppet for å gi «nølerne» en sluttsjanse til å komme med. Denne manøvren ble gjentatt ca 2 ganger. Farten herunder var minimal og det ble kjørt på 2. gear.

Sjåførlærer Mongstad, som observerte nevnte manøvre fra sin vogn, parkert i gårdsplassen, har som vitne for retten forklart at bussen kjørte svært forsiktig og fint fram, han betegner det som «krypkjøring».

Da A satte bussen igjen i sig etter 2 slike stopp, var den omlag full av passasjerer. En del av disse var påvirket av alkohol. Nå var også 2 «vakter» i bussen for å holde styr på passasjerene, nemlig Stein Ivar Vangberg og Per Harald Madsen. Sistnevnte stilte for Æ Suporterklubb, og kom på ved siste holdt. Det var dels for å få Madsen med at bussen gjorde siste stopp. Vangberg satt sidelengs på motorkassen, Madsen på setet framme ved døra. Etter at Madsen var kommet på, lot A bussen igjen sige sakte framover, nå i noe større fart enn forut, men uten at det var nødvendig med gearskifte. A merket da at bussen gjorde et hopp, og sluttet her av at det var noe den hadde kjørt over. Han stoppet omgående og ba Stein Ivar Vangberg gå ut for å se hva som hadde hendt. Da denne ikke kom tilbake, ba han Madsen gå ut og se etter. Selv ble A stående nede på stigbrettet med utgangsdøra åpen. Herfra så han en ansamling av folk på høyre side bak ved bussen.

Når han selv ikke gikk bak til åstedet, var det for å hindre at passasjerene strømmmet ut hit fra bussen. Retten mener at han i denne posisjon må ha sett og forstått at det var skjedd en påkjørsel som hadde resultert i personskade. I sin politiforklaring har han også gitt uttrykk for at han så en person som lå på bakken ved bussen. Det er også på det rene at A etter denne første stopp etter påkjørselen, på beskjed kjørte bussen et lite stykke fram for at den skadekomne skulle bli frigjort fra bussen. A må da være gjort kjent med hvorfor slik framkjøring var nødvendig.

Etter denne framkjøring ble Madsen og Vangberg stående framme ved bussdøra hvor A igjen sto på stigbrettet. Retten ser det godtgjort at A i denne situasjonen ble varslet om at ambulanse var tilkalt, likeledes at A sa klart fra til de to at også politiet måtte varsles. Det ble nå en diskusjon mellom de tre om bussen skulle kjøre «runden» for å sette passasjerene av, eller bli stående. Slik bussen sto, også omsyn tatt til parkert bil i oppkjørselen ble det uttalt frykt for at den sperret tilkomsten for ambulansen. Likeledes var det betenkeligheter ved å få passasjerene fra bussen, delvis animerte, ut til åstedet med komplikasjoner for den førstehjelp som var igang og ambulansetilkomsten. Det ble sett umulig å holde passasjerene inne i bussen ved stans over noe tid.

Stein Ivar Vangberg har som vitne forklart at han var fullt oppmerksom på nevnte vansker, at han så det svært viktig av omsyn til den forulykkede at dette ble unngått og passasjerene kjørte vekk fra stedet snarest. For dette var de avhengig av A. Han ønsket derfor ikke at A skulle gå bak til åstedet og se skadelidte. Derfor reduserte han bevisst alvoret i situasjonen i sine uttalelser til A. Vangberg ga også A's beskjed om tilkalling av politiet videre til B. B var nå også kommet til, han sto ved åstedet. Han vurderte situasjonen tilsvarende, og ga klart tegn til A at denne skulle kjøre. Muntlig beskjed om dette fra B til A ble formidlet av Vangberg. A kjørte nå «runden» og satte passasjerene av - dette før ambulansen var kommet til.

Han returnerte etter ca en halv time, skadelidte var da hentet av ambulansen. Først nå ble A informert om det fulle alvoret i ulykken. Han spurte da omgående om det var ringt til politiet. Det var ikke gjort, og det ble nå foretatt. Bussen ble ved tilbakekomsten hensatt på sitt vanlige sted mellom hovedbygningen og stallen, hvor den sto da politiet kom til.

Angående omstendighetene omkring selve ulykken, er det store uklarheter.

Det er på det rene at det ved det oppbruddet fra diskoteket var tilløp til slagsmål mellom skadelidte C og D på gårdsplassen vest for våningshuset, og at de her ble skilt av Per H. Madsen.

Senere kom det tilløp igjen til slagsmål mellom samme lenger sør i selve oppkjørselen, nå ble de skilt av Oddvar Myrvoll. Like etter ble C sett komme gående oppover oppkjørselen.

Bussen siger forbi der hvor C befant seg - på høyre side av bussen. I denne situasjon har en ukjent person slått til ham slik at C falt bakover, snur seg i fallet og havner med ansiktet i bakken med hodet/overkroppen under bussen. Nevnte slag kom plutselig og uten forutgående skjærsmytsler som tilsa noen å gripe inn for å skille.

I den rettsmedisinske rapport er dødsårsaken oppgitt til knusingsskader i hodet og hjernen etter overkjørsel av buss. Det er oppgitt at han døde på vei til sykehuset. Hans høyde er i rapporten oppgitt til 1,90 m og at han hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet stor 1,8 promille.

A bestrider at han på noe tidspunkt så at C eller andre var involvert i noe slagsmål. Vitner har også gitt motstridende forklaringer om de tilløp som var til slagsmål mellom C og D fant sted foran eller bak bussen under dens manøver nedover oppkjørselen. Den ene versjon på dette punkt kan for så vidt være like riktig som den andre. At det skal ha vært andre personer involvert i noe som ligner slåsskamp på gårdsplassen eller oppkjørselen ved anledningen er ikke bekreftet av vitneforklaringer for retten. Det kan følgelig ikke legges til grunn at A i sin manøvrering av bussen har eller burde ha sett omtalte slagsmål.

Retten mener å måtte legge til grunn at det var flere personer som beveget seg i oppkjøringen da bussen kjørte nedover denne. Det var folk på veg til parkerte biler - og folk som ventet på buss og taxi. Vitneførselen gir imidlertid ikke grunnlag for å dra den slutning at dette hadde karakter av noen «folkemengde» som bussen «brøytet» seg gjennom.

Vitnet Bjørn M. Sjaavik har forklart at han og Stig Gabrielsen gikk rolig nedover oppkjørselen på vei til sin bil, og at bussen herunder sakte kjørte helt fram og opp i de, og at den var an i de da den stoppet. De betekner dette som nærmest kontrollert dytting. A bestrider at det under hans framkjøring med bussen noen gang befant seg personer i feltet foran denne, og avviser bestemt å ha vært an i Sjaavik/Gabrielsen, slik disse hevder.

Retten mener å måtte legge til grunn vitnet Sjaaviks forklaring om at han og Gabrielsen et stykke gikk foran bussen, som kom sigende bak de i samme retning, og at A kjørte helt fram i de før han stoppet, og at bussen ved stans berørte de to nevnte personer.

Om værforholdene ved anledningen ble det opplyst at det var duskregn, ikke kuldegrader og ikke glatt føre.

Det var nattemørkt, og belysningen på stedet var sparsom, kun vanlige utelykter på hovedbygningen, ingen form for gatelys eller opplysning i oppkjørselen.

Det saksforhold retten har funnet bevist, vurderes følgende i forhold til tiltalens to punkter: - - -

Til pkt. II.

Bussen stanset omgående etter ulykken, og vaktene Vangberg som Madsen ble av A bedt gå bak å se hva som var hendt. At han selv ikke gikk, var ikke utslag av likegyldig/makelighet. Han så sitt nærvær i bussen nødvendig for å hindre at passasjerene, omlag 40 stykker, strømmet ut og bort til åstedet.

A ble gjort kjent med at det var oppstått personskade, men alvoret i denne ble dempet ned i opplysningene som ble gitt ham. A sa fra at ambulanse måtte tilkalles, og fikk beskjed om at så var gjort, og at det ble tatt hand om skadekomne. Så ble også gjort. De personer A hadde med å gjøre angående dette, var alle tildelt ansvar i tilknytting til arrangementet, bl.a. daglig leder for etablissementet.

I samsvar med det som også faktisk fant sted, mener retten at det nevnte er på linje med at A visste at hjelp ble gitt, jfr. Rt-1983-1.

Forholdet representerer således ikke noen overtredelse av vegtrafikkloven §12 første ledd, 1. pkt.

A var klar over at personskaden ikke var «ubetydelig». Han ba samtidig om at politiet ble tilkalt.

Han hadde i situasjonen grunn til å tro at dette ble etterkommet. Da han ca 30 minutter senere fikk rede på at hans beskjed om å tilkalle politi ikke var etterkommet, ble dette på hans initiativ da gjort.

Retten mener at det nevnte ikke representerer noen overtredelse av vegtrafikkloven §12 tredje ledd, 1. pkt.

Angående §12 tredje ledd, 2. pkt. og fjerde ledd, 3. pkt. oppfattet A situasjonen slik at det var nødvendig å få passasjerene, følgelig også bussen vekk, for å hindre at disse strømmet til åstedet med de komplikasjoner dette kunne gi for hjelpen til forulykkede.

Det er på det rene at det ikke ville ha nyttet å holde passasjerene i bussen om den var blitt stående. Bussen var da allerede flyttet for å få skadelidte løs, og det ble nødvendig med ytterligere flytting for å få tilkomst for ambulansen. Det var ingen andre som kunne kjøre bort passasjerene.

§12 tredje ledd, 2. pkt. har reservasjon «uten at det er nødvendig» og fjerde ledd, 3. pkt. «dersom det fører til vesentlig fare eller uforholdsmessig hindring av trafikken». Retten mener at det er dekning i nevnte unntaksbestemmelser når A forlot stedet/flyttet bussen før politiet kom til.

A blir derfor å frifinne etter tiltalens pkt. II. - - -