Rt-1984-1264
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-11-09 |
| Publisert: | Rt-1984-1264 (341-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 9. november 1984 i l.nr. 158 B/1984 |
| Parter: | Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Bugge, Backer, Halvorsen, Aasland, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §258, §60, Legemiddelloven (1964) §21, §22, §43, Straffeprosessloven (1887) §228, §240, §228, §54, §62, §63, Fengselsloven (1958) §41 |
Dommer Bugge: Moss forhørsrett avsa 2. juli 1984 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1953, dømmes i medhold av straffeloven §257, straffeloven §258, jfr. §257, straffeloven §228 første ledd, legemiddelloven §43, første og annet ledd, jfr. legemiddelloven §21 tredje ledd og §22 første ledd, jfr. forskrifter om narkotika av 30. juni 1978, til en straff av fengsel i 11 - elleve - måneder, jfr. straffeloven §62 første ledd og straffeloven §63 annet ledd. I straffen inngår 72 - syttito - dager resttid etter delvis avsoning av Hadeland og Land forhørsretts dom av 24. mars 1982, jfr. fengselsloven §41, jfr. straffeloven §54 nr. 3. I straffen fragår 31 dager for utholdt varetekt.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Domfelte har anket over straffutmålingen, som han mener er for streng. Det gjøres også gjeldende at forhørsretten har anvendt bestemmelsen om varetektsfradrag i straffeloven §60 uriktig når det bare er gitt fradrag i fengselsstraffen for de 31 dager domfelte satt i varetekt i desember 1982 og januar 1983. Domfelte mener at han tilkommer fradrag også for varetektsfengsel fra 17. juni til 4. juli 1983. Forhørsretten har for øvrig angitt dette tidsrom feilaktig til 17 dager; det skal være 18 dager.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Domfelte som nå er 31 år gammel, er tidligere gjentatte ganger straffedømt for til dels alvorlige forhold, således i 1975 for ran og legemsbeskadigelse til 3 års fengsel. De lovbrudd han denne gang er dømt for, omfatter blant annet en serie på seks tyverier av kontanter - i alt kr. 27900 - fra kasseapparater i en rekke forskjellige dagligvareforretninger, de ble påbegynt bare en måned etter at han var blitt løslatt på prøve i november 1982 fra soningen av sin siste dom. Som forhørsretten peker på, ble de alle utført på samme måte og etter en avtalt plan, som gir dem et relativt alvorlig preg. Domfellelsen omfatter videre et grovt tyveri - veskenapping fra en 75 år gammel kvinne på åpen gate - narkotikalovbrudd og et tilfelle av legemsfornærmelse. Jeg er enig med forhørsretten i at særlig veskenappingen er en form for kriminalitet som det må reageres strengt mot. Etter min mening er domfeltes adferd i det hele uttrykk for en så vedvarende og hårdnakket kriminalitet at det er riktig og nødvendig å idømme en så langvarig fengselsstraff som forhørsretten har gjort.
Om varetektsfradraget bemerker jeg:
Etter straffeloven §60, som bestemmelsen lyder etter lovendringen i 1973, skal den dømte ha fradrag i straffen for frihetsberøvelse som han har vært undergitt «i anledning av saken». Av Ot. prp. nr. 35 (1972-73) fremgår på side 6 at departementet hadde overveiet å foreslå en bestemmelse som ville gi adgang til fradrag også for frihetsberøvelse som den dømte hadde vært undergitt som siktet i en annen sak, men der ikke fått fradrag for. Som følge av tungtveiende innvendinger som var kommet frem under høringsrunden, ble dette forslag ikke fremmet. Lovens ordning er altså at bare varetekt som har sammenheng med forfølgningen av de forhold som kommer under pådømmelse i den enkelte sak, gir krav på fradrag i straffen.
Varetektsfengslingen av A i tiden fra 17. juni til 4. juli 1983 bygget på at han da var siktet etter straffeloven §228 første og annet ledd, for et forhold som ikke har noe å gjøre med de nå pådømte forhold og som senere er blitt henlagt av påtalemyndigheten etter bevisets stilling. I fengslingsbegjæringen gjengav Oslo politikammer denne siktelse og viste til faren for at A kunne forspille bevis, for at han kunne unndra seg forfølgningen, og for nye straffbare handlinger, jfr. straffeprosessloven §228 første ledd nr. 2, 3 og 4. Det ble i begjæringen også vist til at A hadde «flere uoppgjorte saker ved Oslo politikammer, bl.a. en stor uoppgjort sak fra januar 1981 samt saker fra 1983 som ikke er avgjort». Om disse sistnevnte saker, som er de som nå er pådømt, ble det ikke i begjæringen gitt noen nærmere opplysninger. Oslo forhørsrett henviste i fengslingskjennelsen av 18. juni 1983 til siktelsen etter straffeloven §228 og til straffeprosessloven §240 jfr. §228 nr. 3. A's kjæremål over fengslingen ble forkastet ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse 22. juni 1983. Også lagmannsretten henviste til siktelsen etter straffeloven §228. Den fant at det var «skjellig grunn til å mistenke A for det straffbare forhold siktelsen gjelder», og at det var fare både for bevisforspillelse og straffunndragelse om han skulle løslates. Det er intet holdepunkt for, som A hevder, at forhørsretten og lagmannsretten ved avgjørelsen av fengslingsspørsmålet har lagt noen vekt på opplysningen om at han var under strafforfølgning for andre forhold.
Varetektsfengslingen av A i juni-juli 1983 har da ingen sammenheng med de forhold vår sak gjelder, og jeg er enig med Moss forhørsrett i at det ikke kan gis fradrag for den i straffen.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Kst. dommer Backer: Jeg er enig med førstvoterende.
Halvorsen, Aasland og Christiansen: Likeså.