Rt-1984-1281
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-11-15 |
| Publisert: | Rt-1984-1281 (344-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 15. november 1984 i l.nr. 159 B/1984: |
| Parter: | Førstestatsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot 1. A (forsvarer advokat Jørgen S. Fürst - til prøve) 2. B (forsvarer h.r.advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Backer, Halvorsen, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, §271, §51, Voksenopplæringsloven (1976), §182, §255, §256, §49, §62, Straffeloven (1902) |
Dommer Aasland: Nedenes herredsrett avsa 5. mai 1984 dom som for så vidt gjelder A og B har slik domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1935, blir dømd etter straffelova §270, jfr. §271, jfr. §49, etter §270, §255 og §182, alt jfr. §62 første stykket, til ei fengselsstraff på 3 - tre - år. Han blir frifunnen for post II bokstav a nr. 3 i hovudtiltalen.
2. B, født xx.xx.1933, blir dømd etter straffelova §270, jfr. §271, jfr. §49, og etter §255, alt jfr. §62 første stykket, til ei fengselsstraff på 1 - eitt - år og 6 - seks - månader. . . .
8. A skal betale kr. 10000 - titusen - kroner, B skal betale kr. 10000 - titusen - kroner, . . . i sakskostnad til staten.»
Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
A begjærte fornyet behandling for lagmannsrett; subsidiært erklærte han anke over dommen på grunnlag av saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. B anket over straffutmålingen. Ved beslutning av 14. juni 1984 nektet Høyesteretts kjæremålsutvalg lagmannsrettsbehandling for A, men henviste begge ankene til Høyesterett.
Jeg innskyter at av de fire øvrige som ble domfelt ved herredsrettens dom, har en vedtatt dommen, mens tre har begjært og fått Høyesteretts kjæremålsutvalgs samtykke til fornyet behandling for lagmannsrett. Begjæringen om lagmannsrettsbehandling var knyttet til spørsmålet om de subjektive straffbarhetsbetingelser forelå for disse domfeltes vedkommende.
Jeg er kommet til at ankene må forkastes.
1. Anken over saksbehandlingen og lovanvendelsen.
A's anke over saksbehandlingen og lovanvendelsen knytter seg til domfellelsen for medvirkning til forsøk på grovt bedrageri i forbindelse med rapportering av tiltak som berettiget til tilskudd fra statens voksenopplæringsmidler og fra Opplysnings og utviklingsfondet LO/NAF, tiltalens post I a-d. Forsvareren for B i Høyesterett har utenom anken gitt uttrykk for at de anførsler A her har gjort gjeldende, i det vesentlige også må tillegges betydning for B for så vidt han er dømt etter tiltalens post I a.
Før jeg gjengir og drøfter anførslene vedrørende saksbehandlingen og lovanvendelsen, finner jeg det nødvendig kort å oppsummere hva herredsrettens dom bygger på når det gjelder de aktuelle tiltalepunkter.
Etter lov av 28. mai 1976 nr. 35 om voksenopplæring yter staten tilskudd blant annet til studiearbeid i tilskuddsberettigede organisasjoner. Loven administreres av Kirke- og undervisningsdepartementet. Statens tilskudd utgjør 80 prosent av en kostnadsfaktor som departementet fastsetter. Nærmere vilkår for tilskudd er fastsatt i departementets forskrifter av 10. september 1977 med senere endringer.
Arbeidernes Opplysningsforbund - heretter kalt AOF - er en av de største tilskuddsberettigede organisasjoner. Den er et landsomfattende studieforbund med et stort antall lokale AOF-foreninger som medlemmer. Staten ved Kirke- og undervisningsdepartementet utbetaler tilskudd til studietiltak i de lokale AOF-foreningene gjennom hovedorganisasjonen. I praksis ytes det i atskillig utstrekning forskudd på forventet statstilskudd. Etter forskriftene skal et studietiltak være godkjent før de blir igangsatt, og det er overlatt til AOF å gi slik godkjennelse. De lokale AOF-foreninger må derfor søke AOF om godkjennelse, og må i forbindelse med søknaden gi slike opplysninger som er nødvendige for å vise om tiltaket gir rett til statstilskudd. Når studietiltaket er gjennomført, sender lokalforeningen sluttrapport til AOF, som kontrollerer at vilkårene for statstilskudd er til stede. Etter årets utgang sender AOF regnskap til departementet. Det blir da foretatt endelig oppgjør av statstilskuddet, som blir avregnet mot de forskuddsbeløp departementet har utbetalt i løpet av året.
Opplysnings- og utviklingsfondet LO/NAF - heretter kalt LO/NAF-fondet - yter et tilskudd på 20% av kostnadsgrunnlaget til studieringer i «faglige og organisasjonsmessige emner». AOF har tilsvarende funksjoner ved utbetaling av disse tilskudd som ved statstilskuddet.
B var undervisningsleder i X og Omegn AOF-forening. Herredsretten har ved domfellelsen etter tiltalens post I a funnet at han i denne egenskap i årene 1979 og 1980 gjorde seg skyldig i en rekke bevisst uriktige sluttrapporteringer av studietiltak som tilskuddsberettiget. Det gjelder således tiltak som ikke var holdt eller som allerede var tatt med i en annen rapport. Videre ble det sendt rapporter om studietiltak med lærer til tross for at det ikke var noen lærer. Det ble også sendt rapporter der det oppgitte timetall eller antall deltakere var høyere enn det virkelige.
A, som på den aktuelle tid var knyttet til AOF's avdelingskontor i N, er dømt for medvirkning til de uriktige rapporteringer fra B. Han er også dømt for å ha medvirket til uriktige rapporteringer av en eller flere av de ovennevnte kategorier fra undervisningslederne i AOF-foreningen i Ø, Å og M.
Som følge av de uriktige rapporteringer har foreningene mottatt langt større tilskuddsbeløp enn de hadde krav på, og herredsretten har lagt til grunn at dette var de domfeltes hensikt. Den har videre lagt til grunn at det av disse midler er tilflytt A og B og deres familier betydelige beløp i lærerlønn som de ikke hadde opptjent.
De uriktige rapporter ble sendt til AOF, som på dette grunnlag foretok sluttoppgjør for størstedelen av perioden med lokalforeningene. AOF krevde på sin side sluttoppgjør på samme grunnlag fra Kirke- og undervisningsdepartementet og LO/NAF-fondet. Men før oppgjør med departementet og fondet var foretatt, ble AOF klar over at det forelå uriktige rapporteringer fra foreningene. AOF reduserte deretter sitt krav mot departementet og LO/NAF-fondet med de beløp som var grunnet på uriktige rapporteringer, og det var således AOF som ble sittende med tapet.
Herredsretten har drøftet om de uriktige rapporteringene kan anses som bedrageri overfor AOF, men forkaster dette alternativ fordi det lå utenfor de domfeltes forsett at det for AOF ville oppstå tap eller fare for tap. Retten legger til grunn at det de domfelte hadde i tankene, var at de uriktige rapportene skulle bli godtatt både av AOF og deretter av staten og LO/NAF-fondet, og at staten og fondet på dette grunnlag skulle utbetale tilskudd. Dette leder etter herredsrettens oppfatning til at forholdene må anses som forsøk på bedrageri overfor staten ved Kirke- og undervisningsdepartementet og mot LO/NAF-fondet.
A har angrepet herredsrettens lovanvendelse på dette punkt. Han peker på at ut fra de saksforhold herredsretten har funnet bevist, har han ulovlig tilegnet seg en betydelig del av de midler som er tilflytt AOF-foreningene gjennom de uriktige rapporteringer. Men dermed må det rette være å bedømme hans forhold som underslag eller utroskap. Da vil han imidlertid ikke også kunne straffes for bedrageri vedrørende de samme midler. A har i denne sammenheng blant annet vist til avgjørelsen i Rt-1970-650. Han har videre fremholdt at tilegnelse av midlene gjennom underslag eller utroskap må anses som et annet straffbart forhold enn det tiltalebeslutningen gjelder. Med en riktig lovanvendelse skulle han derfor ikke ha vært domfelt for de forhold som omfattes av tiltalens post I a-d.
Videre har A gjort gjeldende at de uriktige rapporteringer under ingen omstendighet kan anses som bedrageriforsøk overfor Kirke- og undervisningsdepartementet og LO/NAF-fondet. De uriktige rapporter ble inngitt til AOF. Det er således AOF som er villedet gjennom de uriktige rapporteringer, og AOF har foretatt oppgjør med de lokale foreninger på dette grunnlag. De domfelte kan ikke sies å ha søkt å fremkalle eller utnytte en villfarelse hos departementet og LO/NAF-fondet eller å ha søkt å forlede disse til utbetalinger. Departementet og LO/NAF-fondet må i denne henseende anses som utenforstående tredjemenn. At de uriktige opplysninger skulle bringes og ble brakt videre fra AOF til departementet og fondet, kan etter A's syn ikke være tilstrekkelig til at det foreligger bedrageriforsøk overfor disse. Sammenhengen er her for indirekte.
Ytterligere har A angrepet herredsrettens domsgrunner når det gjelder de subjektive straffbarhetsvilkår. Herredsretten har uttalt at A var fullt klar over at den veiledning han gav undervisningslederne om rapporteringen av studietiltak, var i strid med voksenopplæringsloven og forskriftene. Men denne uttalelsen står etter hans mening i dårlig sammenheng med det retten ellers uttaler om uklare og forvirrende kommentarer til regelverket i opplysningsmateriale som ble sendt ut fra AOF. Domsgrunnene må derfor på dette punkt, når de leses i sammenheng, anses som uklare og utilstrekkelige.
Jeg finner at angrepet på lovanvendelsen og saksbehandlingen ikke kan føre frem.
Jeg anser det naturlig først å drøfte om det forhold at de uriktige rapporter ble inngitt til AOF, og at det i første omgang var AOF som ble villedet, er til hinder for å anse forholdet som bedrageriforsøk overfor Kirke- og undervisningsdepartementet og LO/NAF-fondet. Etter min oppfatning må det være avgjørende at innholdet i rapportene, slik de domfelte også forutsatte, skulle formidles videre fra AOF til departementet og fondet og danne grunnlag for tilskuddsbetalingen fra disse. Det forhold at utbetaling av for høyt tilskudd fra departementet og fondet ble søkt oppnådd gjennom AOF som mellomledd, hindrer ikke at de uriktige opplysninger må anses bestemt for departementet og fondet på en slik måte at det foreligger bedrageriforsøk overfor disse. Jeg finner støtte for mitt syn i avgjørelsen i Rt-1971-472 og i Høyesteretts dom av 31. august 1984 i l.nr. 116/1984.
Dermed går jeg over til A's anførsel om at det saksforhold herredsretten har lagt til grunn for hans del, må henføres under andre straffebestemmelser og anses som et annet straffbart forhold enn beskrevet i tiltalen.
Det forhold herredsretten har funnet bevist for A's vedkommende, fyller i og for seg alle straffeloven vilkår for å bli ansett som medvirkning til bedrageriforsøk. Når A hevder at denne subsumsjonen er uriktig, er det fordi herredsretten har lagt til grunn at han har tilegnet seg en betydelig del av de midler som ble utbetalt til AOF-foreningene som følge av den uriktige rapportering. Jeg kan imidlertid ikke se at dette står i veien for å bruke bedrageribestemmelsen. Det forhold at noen blir bedradd til å utbetale penger, vil vanligvis være forbundet med at den skyldige selv tilegner seg pengene. Den foreliggende sak atskiller seg i så måte ved at de uriktige utbetalinger, som gjennom forskuddsordningen ble stilt til disposisjon ved AOF, direkte gikk til de lokale foreninger. De midler A ifølge dommen uberettiget har oppebåret, er det foreningene som har betalt ham. Det kan være meget som taler for at A's tilegnelse av disse midlene har skjedd på straffbar måte i forhold til foreningene. Men dette anser jeg det unødvendig å gå nærmere inn på. Såfremt og i den utstrekning han har opptrådt straffbart overfor foreningene ved tilegnelsen av midlene, er dette selvstendige straffbare forhold som kommer i tillegg til - og ikke istedenfor - den medvirkning til bedrageriforsøk overfor staten og LO/NAF-fondet som herredsretten har funnet ham skyldig i.
Avgjørelsen i Rt-1970-650 og den lovforståelse den bygger på, har etter min mening ingen betydning for den foreliggende sak.
Det neste spørsmål er om domsgrunnene er mangelfulle for så vidt herredsretten har funnet at A var klar over at de rapporteringer han medvirket til, var uriktige.
I herredsrettens dom heter det:
«Det er dei fire undervisningsleiarane som beinveges har gjort forsøk på bedrageri. A medverka på ulike måtar slik som nemnt ovanfor. Han var fullt klar over at den rettleiinga han gav allment - om rapportering av same kurset med og utan lærar, om å rekna studieringar i samband med helgekurs til 24 timar og om at det ikkje trongst særlege kvalifikasjoner i eit emne for å vere lærar - at den rettleiinga var i strid med vaksenopplæringslova og forskriftene. Dette gjeld endå om ein kan laste hovudkontoret i AOF for uklare og slappe retningsliner. A kjende lov og forskrifter kanskje like godt som noen i hovudkontoret.»
Herredsretten har altså tatt et klart og bestemt standpunkt til det bevisspørsmål som her foreligger, og det kan ikke kreves at retten skulle ha gitt noen nærmere begrunnelse for sitt standpunkt. A mener imidlertid at det herredsretten her uttaler, er vanskelig å forene med det den tidligere har sagt om mangelfulle og uklare retningslinjer fra AOF's side. Det hevdes derfor at domsgrunnene gir grunn til å tvile på om retten har vurdert A's subjektive forhold på forsvarlig måte. Til dette skal jeg bemerke at det følger av hva jeg nettopp har gjengitt fra herredsrettens domsgrunner, at den har overveid betydningen av det den betegner som «uklare og slappe retningsliner» fra hovedkontoret i AOF, men er kommet til at A likevel var klar over at den veiledningen han gav, var uriktig. Jeg kan ikke se at det foreligger noen mangel ved domsgrunnene på dette punkt. For øvrig tilføyer jeg at herredsretten i annen sammenheng uttaler at de fleste gale rapporteringene fra AOF-foreningene ble gjort etter veiledning fra A, «allment og svært ofte i form av konkret beskjed». Og det heter at A «alt frå tidleg i 1979 bad undervisningsleiarane om å sende inn rapportar som var openbart galne». Jeg viser videre til herredsrettens nærmere redegjørelse for hva slags uriktige opplysninger som ble gitt.
B har, uten å påstå dommen opphevet på dette grunnlag, anført at domsgrunnene for hans del er mindre tilfredsstillende når det gjelder de subjektive straffbarhetsvilkår. Jeg anser domsgrunnene fyllestgjørende også for B's vedkommende på dette punkt.
2. Det rettslige grunnlag for straffutmålingen.
A har gjort gjeldende at herredsretten har begått saksbehandlings- og lovanvendelsesfeil i tilknytning til straffutmålingen. Selv om de anførsler han for så vidt gjør gjeldende, prosessuelt hører under straffutmålingsanken, finner jeg det praktisk å drøfte dem særskilt. Også disse anførsler har B i det vesentlige sluttet seg til så langt de ikke spesielt er knyttet til A.
A viser til at herredsretten har ansett ham ansvarlig for medvirkning til de fleste av de uriktige rapporteringene. Den har imidlertid ikke gjort noe forsøk på en nærmere avgrensning av omfanget av hans medvirkning. I realiteten synes han belastet for samtlige uriktige rapporteringer, noe som må være uriktig.
Videre peker han på at herredsretten på grunnlag av direkte bevisførsel har funnet bevis for uriktige rapporteringer som samlet ville gi grunnlag for uberettigede tilskudd på ca 433500 kroner. Men deretter har retten - utelukkende basert på forklaring fra en av politietterforskerne om hva som kom frem under etterforskningen - lagt til grunn at det totalt er tale om uriktige rapporteringer til en samlet sum av ca 1,5 millioner kroner i statstilskudd og ca 300000 kroner i fondsstønad. En slik flerdobling av beløpet på grunnlag av denne nærmest indirekte bevisførsel kan det ikke være adgang til.
Ytterligere fremhever A at han ved herredsrettens straffutmåling i stor utstrekning er belastet for selvstendige straffbare forhold som ikke omfattes av tiltalen. Således er det ved straffutmålingen for medvirkning til bedrageriforsøk lagt vekt på at A medvirket til uriktige rapporteringer fra formannen og den andre undervisningslederen i Ø AOF-forening, til tross for at disse rapporteringer ikke er omhandlet i tiltalebeslutningen. Videre er det lagt til grunn at A gjennom de uriktige rapporteringer oppebar urettmessig personlig vinning, noe som ligger utenfor hva tiltalen omfatter. Ytterligere er det i tilknytning til domfellelsen for dokumentfalsk - tiltalens post III - uttalt at A personlig tilegnet seg de midler som ble utbetalt. Retten har også i straffskjerpende retning tatt hensyn til utbetalinger som A skal ha oppnådd ved fingerte dokumenter utenom de tilfellene som er tatt med i tiltalens post III. Etter A's oppfatning kan det ikke være adgang til i slik kvalifisert grad å ta hensyn til forhold som ikke omfattes av tiltalen.
Endelig har A fremholdt at når retten har lagt til grunn at det ikke forelå fullbyrdet bedrageri, men bare forsøk, skulle den ha tatt hensyn til dette ved straffutmålingen overensstemmende med straffeloven §51. Det fremgår imidlertid ikke av herredsrettens dom at den har tatt noe slikt hensyn.
Før jeg går over til å drøfte disse anførsler enkeltvis, finner jeg grunn til å fremheve at den foreliggende straffesak gjaldt et meget omfattende sakskompleks. Hovedforhandlingen for herredsretten tok 7 uker, det ble foretatt avhør av de tiltalte og 77 vitner, og de fremlagte dokumenter utgjør 337 dokumentnummer. Etterforskningsdokumentene var imidlertid langt mer omfattende; det ble under etterforskningen avhørt ca 330 vitner, og det foreligger henimot 2000 rapporter fra etterforskningen.
Tiltalen for bedrageri gjennom uriktige rapporteringer omfatter et meget stort antall sluttrapporter. Det fremgår at herredsretten gjennom direkte bevisførsel har gjennomgått mer enn 200 uriktige rapporteringer, men at det antall som omfattes av tiltalen, er mangedobbelt.
På denne bakgrunn finner jeg det klart at det ikke kan forlanges at herredsretten under bevisførselen skulle gjennomgå hver enkelt av de sluttrapporteringer tiltalen omfattet. Bevisførselen vedrørende de sluttrapporter herredsretten gjennomgikk, måtte gi den et fullt tilstrekkelig grunnlag for å bygge på at feilrapporteringer hadde funnet sted i stort omfang, og for å vurdere fremgangsmåten ved disse feilrapporteringene. Når disse forhold var klarlagt, måtte det etter min mening være innlysende nødvendig at retten nøyde seg med en mindre tidkrevende form for bevisførsel for å danne seg et bilde av feilrapporteringenes samlede omfang. Og jeg kan ikke se noe å utsette på at retten for så vidt bygde på vitneprov fra en av politietterforskerne, til supplering av det som kom frem under den mer detaljerte bevisførselen. Jeg nevner ellers at det beløp på tilsammen ca 1,8 millioner kroner som herredsretten har funnet at de uriktige rapporteringer har representert i statstilskudd og fondsstønad, ligger atskillig under det samlede beløp som fremgår av tiltalebeslutningen.
Ut fra det jeg allerede har sagt, finner jeg også at det ville være en uoverkommelig oppgave for herredsretten å ta et helt presist standpunkt til omfanget av de uriktige rapporteringer A medvirket til. Retten har - som allerede nevnt - funnet det bevist at de fleste av de uriktige rapporteringene er gjort etter rettledning fra A, generelt og svært ofte i form av konkret beskjed. I forbindelse med straffutmålingen gir den uttrykk for at A på en eller annen måte har medvirket til de aller fleste uriktige rapporter fra undervisningslederne, også slike som de selv ikke visste eller regnet med var gale. Noen nærmere angivelse av omfanget av A's medvirkning enn dette kan neppe ha vært praktisk mulig, og ville heller ikke ha hatt betydning for straffutmålingen.
Jeg går så over til A's innvendinger om at herredsretten ved straffutmålingen har lagt vekt på straffbare forhold som ikke omfattes av tiltalen. Det må erkjennes at flere av de forhold herredsretten har tillagt vekt i straffskjerpende retning, i og for seg kunne ha vært gjort til særskilte tiltaleposter. De fleste av disse forhold står imidlertid i så nøye sammenheng med de handlinger tiltalen og dommen gjelder, at rettens straffutmålingsgrunnlag ville bli urimelig beskåret hvis den skulle se bort fra dem. Jeg forstår det også slik at forholdene var gjenstand for vanlig bevisførsel for herredsretten. Det er ellers forståelig at påtalemyndigheten innenfor det store sakskompleks det er tale om, kan ha hatt problemer med å skille ut de forskjellige straffbare forhold til særskilte tiltaleposter.
Når det gjelder de enkelte forhold som hevdes å være tatt i betraktning utenom tiltalen, skal jeg bemerke:
Herredsretten har lagt til grunn at det som en direkte følge av de uriktige rapporteringer er tilflytt A og hans familie betydelige beløp i urettmessig oppebåret lærerlønn. Det vil kanskje kunne diskuteres om A's tilegnelse av disse midlene bør anses som et selvstendig straffbart forhold; de uriktige utbetalinger av lærerlønn er jo langt på vei en funksjon av de uriktige rapporteringer som har ledet til domfellelse for bedrageriforsøk. Men uansett hvordan man ser på dette, er iallfall den personlige vinning for A og hans familie et helt nødvendig trekk i bildet når straffverdigheten av hans medvirkning til de uriktige rapporteringer skal vurderes. På samme måte er det vesentlig for vurderingen av hans overtredelser av dokumentfalskbestemmelsen i straffeloven §182 at de falske dokumenter ble benyttet til oppnåelse av personlig vinning. De øvrige forhold retten har tatt hensyn til utenom tiltalen, er helt ut av samme karakter og ligger innenfor samme sakskompleks som dem tiltalen gjelder. Disse kan for øvrig ikke ha hatt vesentlig betydning for straffutmålingen.
Jeg finner altså at heller ikke A's anførsler på dette punkt kan føre frem.
Når det gjelder spørsmålet om anvendelsen av straffeloven §51 om mildere straff ved forsøk, kan jeg ikke se at det er grunnlag for noen mildere straff for de uriktige rapporteringer av den grunn at retten har bedømt forholdene som bedrageriforsøk overfor staten og LO/NAF-fondet. Når forholdene er bedømt som forsøk, skyldes det at de domfeltes forsett gikk ut på at tapet skulle ramme staten og fondet, mens det faktisk var AOF som ble rammet. I et slikt tilfelle kan det ikke være grunn til å bedømme forsøket mildere enn en fullbyrdet forbrytelse. Jeg viser til straffeloven §51 annet ledd.
De innvendinger A, med delvis tilslutning av B, har reist mot det rettslige grunnlag for herredsrettens straffutmåling, kan altså etter mitt syn ikke føre frem. I dette ligger at Høyesterett, slik jeg ser det, må utmåle straffen på det samme grunnlag.
3. Den konkrete straffutmåling.
Jeg behandler først straffutmålingen for A's vedkommende.
Selv om A rettslig sett er å anse som medvirker til de uriktige rapporteringene, fremstår han som den hovedansvarlige. Som herredsretten legger jeg til grunn at A i kraft av sin stilling som faktisk leder for AOF's avdelingskontor i N og sin langvarige tilknytning til og store erfaring innenfor AOF-organisasjonen, hadde en betydelig autoritet overfor de lokale AOF-foreningene. Han tok initiativet til feilrapporteringene, og gav nærmere instrukser om utførelsesmåten. Det er, som herredsretten nærmere har gjort rede for, tale om omfattende og systematiske feilrapporteringer over atskillig tid, med meget betydelige økonomiske konsekvenser i form av for store tilskuddsbetalinger. Som allerede nevnt, har herredsretten funnet at feilrapporteringene samlet har gitt grunnlag for uberettigede tilskudd på 1,8 millioner kroner, og at A har medvirket til de aller fleste. Den omfattende misbruk av stønadsordningene er av meget samfunnsskadelig karakter. Feilrapporteringene har tilført A og hans familie en betydelig økonomisk vinning, slik det nærmere fremgår av herredsrettens dom, og dette har vært et viktig motiv for ham. A er også dømt for utstrakt bruk av falske dokumenter med sikte på uberettiget tilegnelse av midler, samt for noen mindre bedragerier og underslag. Et vesentlig skjerpende moment er at han har trukket andre med seg i de straffbare forhold. Likeledes må det legges vekt på at hans forhold representerte et grovt tillitsbrudd ikke bare overfor staten og LO/NAF-fondet, som administrerer de betydelige stønadsordninger det er tale om, men også overfor den organisasjon han tilhørte.
Forsvareren har sterkt fremholdt at det i formildende retning må legges vekt på at de straffbare forhold ble gjort mulige gjennom sviktende kontroll. Videre har han gjort gjeldende at AOF ved den veiledning organisasjonen gav, oppfordret de lokale foreningene til å utnytte stønadsordningene så langt som mulig. Jeg finner ikke å kunne legge noen betydelig vekt på disse forhold. Det kan vel være så, som herredsretten har gjort nærmere rede for, at rapporteringsordningen i for stor grad har vært basert på tillit til dem som inngav rapportene. Men A har grovt utnyttet de svakheter ordningen førte med seg. Videre kan det nok, som herredsretten også har fremholdt, være grunnlag for kritiske bemerkninger mot enkelte sider ved den veiledning som er gått ut fra AOF til lokalforeningene. Men jeg kan ikke se at dette i nevneverdig grad kan tjene som unnskyldning for systematiske feilrapporteringer av den karakter det er tale om i denne sak, med personlig økonomisk vinning for øye.
Derimot legger jeg, som herredsretten, en viss vekt på at den betydelige publisitet saken har fått, har vært en stor påkjenning for domfelte og hans familie. Domfelte har sviktende helse, og er nå arbeidsufør.
Etter min mening er det ikke grunnlag for å endre den straff herredsretten har fastsatt for A.
B har som undervisningsleder i X og Omegn AOF-forening inngitt uriktige sluttrapporter fra denne forening. Herredsretten har lagt til grunn at disse uriktige rapporteringer ville gi grunnlag for statstilskudd på ca 1 million kroner og tilskudd fra LO/NAF-fondet på ca 200000 kroner. Også B har hatt betydelig øknomisk vinning gjennom urettmessig oppebåret lærerlønn - jeg viser for så vidt til herredsrettens dom. Han er videre dømt for tre mindre underslag.
B's straffbare forhold har et noe mindre omfang enn A's. For B er det dessuten formildende at han ble trukket inn i de straffbare forhold gjennom A's virksomhet. Han synes ikke opprinnelig å ha vært motivert av tanken på egen økonomisk vinning, men etter hvert er dette kommet til å spille en vesentlig rolle også for ham.
Forsvareren for B har fremhevet at straffen for B synes for strengt utmålt når den sammenlignes med den straff herredsretten fastsatte for C. Jeg er ikke enig i det. C hadde i forhold til B en underordnet stilling. For øvrig har herredsretten på grunnlag av en omfattende bevisførsel kunnet vurdere de enkelte domfeltes rolle i begivenhetsforløpet.
Jeg viser ellers til mine generelle straffutmålingsbemerkninger når det gjelder A, og finner heller ikke grunn til å endre straffen for B's vedkommende.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Ankene forkastes.
Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Kst. dommer Backer, dommerne Halvorsen og Christiansen: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Sverre A. Innjord med domsmenn):
A er født xx.xx.1935 i - - -, nå Y kommune i Nordland, son til D og E. Etter folkeskolen har han tatt kokk- og stuertskole, handelsskole og yrkesskole, rekneskaps- og økonomilina. Elles har han hatt ein del brevkurs i politiske og organisasjonsretta emne.
A var til sjøs i mange år og segla som stuert frå 1955 til 1971. Deretter var han i fire år sekretær i - - -.
Frå januar 1975 til februar 1981 var A fagleg studiekonsulent for Arbeidernes Opplysningsforbund i Norge (AOF). Seinare har han vore arbeidslaus og får nå attføringspengar.
A er gift og har 4 barn forutan eit fosterbarn. To av barna er under 18 år. Familien bur i - - -veien 8, Z.
B er født xx.xx.1933 i Æ i Nordland, son til F og G. Utanom folkeskolen har han gått to år på yrkesskole, jern- og metall-lina, gått ymse kurs i mekanikk og matematikk og fått vanleg tillitsmannsopplæring. Av yrke er han platearbeidar.
Frå februar 1978 til mars 1981 var B undervisningsleiar i X og Omegn AOF-forening.
B er gift og har to barn, begge over 20 år gamle. - - -
Den 20. desember 1983 har statsadvokaten i Agder sett A, B, C, H, J og K under tiltale ved Nedenes heradsrett til domfelling etter
I. Straffeloven §271, jfr. §270 - - -
nr. 1 - A
nr. 2 - B
a. ved i tiden 1978-80, i forbindelse med X og Omegn AOF-foreningens virksomhet, ved en rekke anledninger å ha forledet Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo, og/eller Kirke- og undervisningsdepartementet og/eller LO's fondsstyre til å godta tiltak som berettiget til støtte fra Statens voksenopplæringsmidler med kr. 1623529,- og fra Opplysnings- og Utviklingsfondet LO/NAF med kr. 293369,-, tilsammen kr. 1916898,-, ved uriktig sluttrapportering av tiltak ved bl.a. å sluttrapportere tiltak som ikke var avholdt, og/eller dobbeltrapportere avholdte tiltak og/eller sluttrapportere tiltak uten lærer som tiltak med lærer og/eller sluttrapportere tiltak med større timetall enn tiltakets faktiske varighet og/eller sluttrapportere tiltak med større antall deltagere enn det faktiske deltagerantall, og fortiet at tiltakene ikke var berettiget til økonomisk støtte, hvorved Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo, og/eller Staten og/eller Opplysnings- og Utviklingsfondet LO/NAF ble påført tap eller fare for tap, eller å ha medvirket hertil,
nr. 1 - A - - -
b. ved i tiden 1979-1980, i forbindelse med Ø AOF-foreningens virksomhet, ved en rekke anledninger å ha forledet Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo, og/eller Kirke- og undervisningsdepartementet, og/eller LO's fondsstyre til å godta tiltak som berettiget til støtte fra Statens voksenopplæringsmidler med kr. 264872, -, og fra Opplysnings- og Utviklingsfondet LO/NAF med kr. 41098,-, tilsammen kr. 305970,-, ved uriktig sluttrapportering av tiltak ved bl.a. å sluttrapportere tiltak som ikke var avholdt og/eller dobbeltrapportere avholdte tiltak og/eller sluttrapportere tiltak uten lærer som tiltak med lærer og/eller sluttrapportere tiltak med større timetall enn tiltakets faktiske varighet og/eller sluttrapportere tiltak med større antall deltagere enn det faktiske deltagerantall, og fortiet at tiltakene ikke var berettiget til økonomisk støtte, hvorved Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo, og/eller Staten og/eller Opplysnings- og Utviklingsfondet LO/NAF ble påført tap eller fare for tap, eller å ha medvirket hertil,
nr. 1 - A - - -
c. ved i tiden 1979-1980, i forbindelse med Å AOF-foreningens virksomhet, ved en rekke anledninger å ha forledet Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo, og/eller Kirke- og undervisningsdepartementet og/eller LO's fondsstyre til å godta tiltak som berettiget til støtte fra Statens voksenopplæringsmidler med kr. 69692,- og fra Opplysnings- og Utviklingsfondet LO/NAF med kr. 3142,-, tilsammen kr. 72834,-, ved uriktig sluttrapportering av tiltak ved bl.a. å sluttrapportere tiltak som ikke var avholdt og/eller dobbeltrapportere avholdte tiltak og/eller sluttrapportere tiltak uten lærer som tiltak med lærer og/eller sluttrapportere tiltak med større timetall enn tiltakets faktiske varighet og/eller sluttrapportere tiltak med større antall deltagere enn det faktiske deltagerantall og fortiet at tiltakene ikke var berettiget til økonomisk støtte, hvorved Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo, og/eller Staten og/eller Opplysnings- og Utviklingsfondet LO/NAF ble påført tap eller fare for tap, eller å ha medvirket hertil,
nr. 1 - A - - -
d. ved i 1980, i forbindelse med M AOF-foreningens virksomhet, ved en rekke anledninger å ha forledet Arbeidernes Opplysningsfond, Oslo, og/eller Kirke- og undervisningsdepartementet og/eller LO's fondsstyre til å godta tiltak som berettiget til støtte fra Statens voksenopplæringsmidler med kr. 54865,- og fra Opplysnings- og Utviklingsfondet LO/NAF med kr. 3420,-, tilsammen kr. 58285,-, ved uriktig sluttrapportering av tiltak ved bl.a. å sluttrapportere tiltak som ikke var avholdt og/eller dobbeltrapportere avholdte tiltak og/eller sluttrapportere tiltak uten lærer som tiltak med lærer og/eller sluttrapportere tiltak med større timetall enn tiltakets faktiske varighet og/eller sluttrapportere tiltak med større antall deltagere enn det faktiske deltagerantall, og fortiet at tiltakene ikke var berettiget til økonomisk støtte, hvorved Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo, og/eller Staten og/eller Opplysnings- og Utviklingsfondet LO/NAF ble påført tap eller fare for tap, eller å ha medvirket hertil,
nr. 1 - A
e. ved i mai 1980 å ha forledet Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo, av midler som dette forbund forvalter, til å utbetale tilsammen kr. 4000,- ved å presentere en regning fra Grenaderen Motell og Cafeteria, Evje, for opphold/bespisning den 2.-4. mai 1980 på tilsammen kr. 15582,50 som inkluderte et lån på kr. 4000,- fra firmaets innehaver til A personlig, hvorved Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo, og/eller Opplysnings- og Utviklingsfondet LO/NAF ble påført tap eller fare for tap,eller å ha medvirket hertil,
nr. 1 - A
f. ved i november 1980 å ha forledet Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo, til å utbetale kr. 4000,- av midler som dette forbund forvalter, ved å presentere en regning fra Grenaderen Motell og Cafeteria, Evje, for avholdt arrangement for funksjonshemmede den 2.-7. november 1980 på tilsammen kr. 30285,50, som inkluderte et lån på kr. 4000,- fra firmaets innehaver til A personlig, hvorved Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo, og/eller Opplysnings- og Utviklingsfondet LO/NAF ble påført tap eller fare for tap, eller å ha medvirket hertil, - - -
II. Straffeloven §256, jfr. §255 - - -
nr. 1 - A
nr. 2 - B
a. ved i tiden 1979-1980 på X og Omegn AOF's foreningskontor i X ved nedenfornevnte anledninger å ha tilegnet seg tilsammen kr. 37300,- av kursavgifter innfordret for X og Omegn AOF-forening, nemlig:
1. juli 1979, kursavgift kr. 13500,- innfordret for deltagere på avholdt kranførerkurs i tiden 22. oktober-1. november 1979,
2. i november 1980, kursavgift kr. 18400,- innfordret fra deltagere på avholdt kranførerkurs i tiden 15.-19. september 1980,
nr. 1 - A - - -
b. ved i november 1980 på X og Omegn AOF foreningskontor i X, å ha tilegnet seg kr. 1602,- i kursavgifter innfordret for X og Omegn AOF-forening fra - - -posten for avholdt engelskkurs, - - -
III. Straffeloven §182 - - -
nr. 1 - A
a. ved i desember 1979 i X, å ha presentert for X og Omegn AOF-forening som dokumentasjon for utgifter og som bilag til foreningens regnskap 28 regninger skrevet på brevark påsatt Arbeidernes Ungdomsfylkings foreningsmerke pålydende tilsammen kr. 27505,-, til tross for at regningene ikke var utstedt av foreningen, men skrevet ut av ham selv,
nr. 1 - A
b. ved i mars 1980 i X, å ha presentert for X og Omegn AOF-forening som dokumentasjon for utgifter og som bilag til foreningens regnskap en regning skrevet på brevark påsatt Arbeidernes Ungdomsfylkings foreningsmerke pålydende kr. 5700,-, til tross for at regningen ikke var utstedt av nevnte forening, men skrevet ut av ham selv,
nr. 1 - A
c. ved i april 1980 i X, å ha presentert for X og Omegn AOF-forening som dokumentasjon for utgifter og som bilag til foreningens regnskap en regning angivelig utstedt av Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund pålydende kr. 3640,-, til tross for at han selv, etter å ha innhentet underskrift fra representanter fra forbundet som bekreftelse på bruk av materiell på kurs, ved tilføyelser på dokumentet å ha gitt det inntrykk av å være en regning,
nr. 1 - A
d. ved i august 1980 i X, å ha presentert for X og Omegn AOF-forening som dokumentasjon for utgifter og som bilag til foreningens regnskap, en regning angivelig utstedt av Norsk Sosionomforbund pålydende kr. 2000,-, til tross for at han selv, etter å ha innhentet underskrift fra representant for forbundet som bekreftelse på bruk av materiell på kurs, ved tilføyelser på dokumentet å ha gitt det inntrykk av å være en regning,
nr. 1 - A
e. ved høsten 1980 i X, å ha presentert for X og Omegn AOF-forening som dokumentasjon for utgifter og som bilag til foreningens regnskap, to regninger skrevet på regningsblankett påsatt Z Bokutsalgs firmamerke pålydende henholdsvis kr. 5200,- og kr. 6850,-, tilsammen kr. 12050,-, til tross for at regningene ikke var utstedt av nevnte firma, men skrevet av ham selv,
nr. 1 - A
f. ved høsten 1980 i Ø, å ha presentert for Ø AOF-forening som dokumentasjon for utgifter og som bilag til foreningens regnskap, en regning skrevet på regningsblankett påsatt Z Bokutsalgs firmamerke pålydende kr. 1470,-, til tross for at regningen ikke var utstedt av nevnte firma, men skrevet ut av ham selv,
nr. 1 - A
g. ved høsten 1980 i Ø, å ha presentert for Ø AOF-forening som dokumentasjon for utgifter og som bilag til foreningens regnskap, en regning skrevet på brevark påsatt Sørlandske Krets av Norsk Handicapforbunds foreningsmerke pålydende kr. 6000,-, til tross for at regningen ikke var utstedt av den nevnte forening, men skrevet ut av ham selv,
nr. 1 - A
h. ved i november 1980 i X, å ha presentert for X og Omegn AOF-forening som dokumentasjon for utgifter og bilag til foreningens regnskap fem regninger skrevet på brevark påsatt Sørlandske Krets av Norsk Handicapforbunds foreningsmerke pålydende henholdsvis kr. 1260,-, kr. 3740,-, kr. 3120,-, kr. 3000,- og kr. 4020,-, tilsammen kr. 15140,-, til tross for at regningene ikke var utstedt av nevnte forening, men skrevet av ham selv,
nr. 1 - A
i. ved den 2. desember 1980 i Z, å ha presentert for M AOF-forening som dokumentasjon for utgifter og som bilag til foreningens regnskap en regning pålydende kr. 8583,- skrevet på regningsblankett påsatt Z Bokutsalgs firmamerke, til tross for at regningen ikke var utstedt av nevnte firma, men skrevet ut av ham selv,
nr. 1 - A
j. ved i 1981 i X, å ha presentert for X og Omegn AOF-forening som dokumentasjon for utgifter og som bilag til foreningens regnskap en regning skrevet på regningsblankett påsatt Grenaderen Motell og Cafeterias firmamerke pålydende kr. 5076,-, til tross for at regningen ikke var utstedt av nevnte firma, men skrevet ut av ham selv,
eller å ha medvirket hertil.
I tillegg gjorde statsadvokaten vedtak den 6. januar 1984 om å sette A under tiltale ved same domstolen til domfelling etter straffelova §182 - - -
ved i oktober 1980 i Z, å ha presentert for Norsk folkehjelp, - - - distriktslag, som dokumentasjon for utgifter og som bilag til foreningens regnskap, en regning skrevet på regningsblankett påsatt Hotell Norges firmamerke pålydende kr. 10790,-, til tross for at regningen ikke var utstedt av firmaet, men skrevet ut av ham selv, eller å ha medvirket hertil. - - -