Rt-1984-1325
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1984-11-24 |
| Publisert: | Rt-1984-1325 (353-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 24. november 1984 i l.nr. 169 B/1984 |
| Parter: | Statsadvokat Ellen Holager Andenæs, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Philipson, Bugge, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §43, §52, §53, §54 |
Dommer Sinding-Larsen: Kragerø herredsrett avsa den 29. mai 1984 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1947, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §228 første ledd jfr. annet ledd til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager.
Straffens fullbyrdelse utstår i medhold av straffeloven §52 i en prøvetid av 2 - to - år uten tilsyn.
Fra straffen går 11 - elleve - dager for utholdt varetektsfengsel.
A tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 6000 - sekstusen - kroner.»
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til herredsrettens dom.
Statsadvokaten i Vestfold og Telemark har påanket dommen. Anken gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Det hevdes å være en saksbehandlingsfeil at retten ikke har tatt standpunkt til om domfeltes forhold rammes av annet straffalternativ i straffeloven §228 annet ledd, som var det tiltalen gjaldt. Feilen må etter påtalemyndighetens syn føre til opphevelse av dommen. Subsidiært hevdes at Høyesterett må kunne avsi ny dom, og at en riktig lovanvendelse da må føre til at domfeltes forhold henføres under §228 annet ledds annet straffalternativ. Hvis dommen ikke oppheves, bør straffen etter påtalemyndighetens syn under enhver omstendighet skjerpes. Det hevdes å følge av rettspraksis at det skal anvendes ubetinget fengselsstraff for voldshandlinger som den foreliggende.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Saksforholdet er i korte trekk at domfelte - etter at fornærmede, som var beruset, hadde slått i taket på en bil hvor domfelte skulle være passasjer - tildelte fornærmede et slag med flat hånd på høyre kinn. Fornærmede falt over ende. Ved fallet mot gaten fikk han et 4,5 cm langt sår i venstre tinning. Fornærmede døde kort tid etterpå.
Herredsretten har funnet at såret i tinningen er å anse som en legemsskade, og at en slik skade ved fall er noe den som slår en beruset mann, må regne med. Straffeloven §228 annet ledd første straffalternativ er derfor funnet anvendelig.
Retten anser imidlertid ikke fallskaden som den sannsynlige årsak til fornærmedes død, men anfører at «etter den sakkyndiges utsagn er den mest sannsynlige dødsårsak at slaget mot ansiktet har truffet en blodåre som var utvidet på grunn av alkoholpåvirkning, og dette har medført en blødning som har angrepet hjernen». Herredsretten drøfter deretter hvorvidt det må kreves etter straffeloven §228 annet ledd annet straffalternativ, jfr. §43 at ikke bare selve dødsfallet, men også måten dødsfallet har inntruffet på, er påregnelig. Herredsretten tar imidlertid ikke standpunkt til dette spørsmålet, men bemerker at dette ikke er nødvendig, fordi det i nærværende sak under ingen omstendighet vil bli spørsmål om å gå ut over strafferammen i første ledd. Retten finner det riktig at tiltalte felles etter §228 første ledd jfr. annet ledd «uten at spesielt annet alternativ nevnes».
Når herredsretten ikke hadde tatt standpunkt til om vilkårene for anvendelse av annet straffalternativ var til stede, kunne den heller ikke domfelle etter dette alternativ, og det er derfor en feil når det i domsslutningen vises til §228 annet ledd i dets helhet.
Jeg er videre enig med påtalemyndigheten i at det var en feil at herredsretten unnlot å ta standpunkt til annet straffalternativ, som var det tiltalen gjaldt. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på disse feil, idet herredsrettens beskrivelse av faktum er tilstekkelig til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen, og en riktig rettslig vurdering etter mitt syn må føre til at annet straffalternativ ikke skal anvendes. Høyesterett bør avsi ny dom i samsvar med dette.
Jeg må forstå herredsretten slik at det er lagt til grunn at fornærmedes død er en følge direkte av slaget og ville ha inntrådt selv om fornærmede ikke hadde falt over ende. Jeg må videre forstå det slik at herredsretten er enig med den sakkyndige i at det «er særdeles sjelden at et slag av denne karakter utløser en dødbringende årsaksrekke av den art som her antakelig har funnet sted». Jeg må også forstå det slik at en legmann - som domfelte - vanskelig kunne forutse muligheten av en slik helt ekstraordinær utvikling. Jeg finner at resultatet av denne utvikling - fornærmedes død - ikke går inn under straffeloven §43, og at vilkårene for å anvende §228 annet ledd annet straffalternativ dermed ikke er til stede.
Når det gjelder straffutmålingen, finner jeg grunn til å peke på at domfeltes handling, selv om den førte til et tragisk resultat, ikke var preget av særlig brutalitet. Det dreier seg om en enkelt kraftig ørefik i irritasjon over fornærmedes opptreden. Dette var riktignok en meget klanderverdig og sterkt overdreven reaksjon fra domfeltes side, men på bakgrunn av de formildende omstendigheter som er angitt i herredsrettens dom, finner jeg det forsvarlig å opprettholde straffen som betinget.
Jeg finner det hensiktsmessig å utforme ny domskonklusjon og stemmer for denne dom:
A, født xx.xx.1947, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §228 første ledd jfr. annet ledd første straffalternativ til fengsel i 120 - ett hundre og tjue - dager. I straffen fragår 11 - elleve - dager for varetektsfengsel.
Fullbyrdelsen av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
A tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 6000 - sekstusen - kroner.
Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Philipson, Bugge og Blom: Likeså. ,
Av herredsrettens dom (sorenskriver Albert Schønning med domsmenn):
Statsadvokaten i Vestfold og Telemark har den 15. november 1983 utferdiget tiltalebeslutning mot A, født xx.xx.1947, til fellelse etter
straffeloven §228 første ledd, jfr. annet ledd, annet straffalternativ, for å ha øvet vold mot annen person, og legemsfornærmelsen har hatt døden til følge,
ved at han natt til lørdag 2. juli 1983 ca kl. 00.30 i Vestre Strandgate utenfor hovedinngangen til Rådhuset i Y, tilføyde den 31 år gamle og berusede B et kraftig slag i halsen nedenfor høyre øret, slik at B falt bakover i gaten, slo hodet mot fortauet og pådro seg en 5 cm lang lesjon i venstre tinning, med den følge at B på grunn av slaget eller lesjonen i tinningen fikk hjerneblødning og kort etter samme natt avgikk ved døden.
Under hovedforhandlingen ble «Vestre Strandgate» rettet til korrekt betegnelse «Rådhusgata».
Tiltalte er fengselsbetjent ved Æ Kretsfengsel, bor på X ved Æ, er gift, men har ingen å forsørge. Han har oppgitt sin inntekt siste år til ca kr. 140000,-, og har ubetydelig formue. Han er ikke straffedømt eller bøtelagt tidligere. - - -
Tiltalte har forklart at han var i Y i anledning en håndballturnering, og satt på restaurant - - - sammen med endel andre håndballspillere fra Z. Tiltalte var oppmann på laget og en god del eldre enn de andre. Han hadde bare drukket et glass øl, samt en halv flaske pils tidligere på dagen, og var således ikke alkoholpåvirket.
Han har videre forklart at mens de satt der, kom fornærmede, som var beruset, bort til bordet deres, og uten noen foranledning fra tiltaltes side bød han tiltalte juling og ga uttrykk for at han ville slåss. Han kom også med ærekrenkende uttalelser, uten at tiltalte har kunnet nærmere angi hva han sa, bortsett fra en bemerkning om at han ikke var redd tiltalte. Tiltalte fikk roet fornærmede ned, men da han forlot restauranten noe senere, kom fornærmede truende imot ham. Heller ikke da hendte det noe mere.
Om det videre hendelsesforløp har tiltalte forklart at han skulle sitte på med en bil som sto parkert utenfor restauranten, og han skulle først «guide» bilen ut fra parkeringsplassen. Det var nokså mange mennesker tilstede, og da bilen holdt på å rygge ut, kom fornærmede og slo to kraftige slag i taket på bilen. Deretter kom han truende mot tiltalte, som fant det nødvendig å slå for å avverge videre angrep. Han mener at situasjonen må ses på bakgrunn av det som tidligere hadde hendt på restauranten og ved utgangen. Tiltalte slo bare et moderat slag med flat venstre hånd mot fornærmedes kinn, og det beror på en helt uforutseelig årsaksrekke at fornærmede, som var beruset, falt over ende og senere avgikk ved døden, - ikke som følge av fallet i gaten, men sannsynligvis på grunn av at tiltaltes moderate slag traff særlig uheldig. - - -
Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt straffeloven §228 annet ledd kan komme til anvendelse, så må det uten videre være klart at man må regne med at når man slår en beruset mann, så kan han falle og pådra seg skader. Det er på det rene at fornærmede fikk en lesjon i hodet ved fallet, og det kan således ikke være noen tvil for så vidt angår første straffalternativ i §228 annet ledd. Tiltalen gjelder imidlertid annet straffalternativ, - legemsfornærmelsen hadde døden til følge.
Man kan vel si at når en mann blir slått så han faller i gaten, så er det alltid en mulighet for at han kan pådra seg en dødbringende skade. I dette tilfelle er det imidlertid tvilsomt om det var fallet i gaten som forårsaket dødsfallet. Etter den sakkyndiges utsagn er den mest sannsynlige dødsårsak at slaget mot ansiktet har truffet en blodåre som var utvidet på grunn av sterk alkoholpåvirkning, og dette har medført en blødning som har angrepet hjernen. Dette ville etter den sakkyndiges mening kunne ha inntruffet selv om slaget ikke var særlig kraftig.
Det synes å være noe uenighet i teorien om hvorvidt det må kreves etter straffeloven §228 annet ledd jfr. §43 at ikke bare selve dødsfallet, men også måten dødsfallet har inntruffet på, er påregnelig. Hvis det siste er riktig, kan det være tvilsomt om kravet til adekvans er oppfylt i dette tilfelle, idet det etter den sakkyndiges opplysning er særdeles sjelden at et slag av denne karakter utløser en dødbringende årsaksrekke av den art som her antakelig har funnet sted. Rettspraksis kan ikke finnes å gi noen veiledning om hvilken av de nevnte oppfatninger som må betraktes som riktig, men det skulle heller ikke være nødvendig for retten å ta standpunkt til dette spørsmål. Straffeloven §228 annet ledd er en straffskjerpende bestemmelse, hvis innhold i første rekke gir hjemmel for å gå ut over den strafferamme som er fastsatt i paragrafens første ledd. Det samme gjelder for så vidt også annet straffalternativ i relasjon til første alternativ i annet ledd. I nærværende sak kan det imidlertid under ingen omstendighet bli tale om å gå utover strafferammen i første ledd, og retten må da fritt kunne ta hensyn til de foreliggende momenter i den utstrekning de finnes å burde få betydning for straffutmålingen, og slik at rimelig tvil om faktiske forhold kommer tiltalte til gode. Det legges da til grunn som bevist at tiltalte har rettet et ganske kraftig slag med flat, venstre hånd mot fornærmedes høyre ansiktshalvdel, og at slaget på grunn av uheldige omstendigheter, bl.a. det forhold at fornærmede var sterkt beruset, har ført til en blødning som fikk dødelig utgang. - En finner det etter omstendighetene riktig at tiltalte felles etter §228 første ledd jfr. annet ledd, uten at spesielt annet alternativ nevnes. - - -