Rt-1984-1475
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-10-18 |
| Publisert: | Rt-1984-1475 (393-84) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse og familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 18. oktober 1984 i l.nr. 341 K/1984 |
| Parter: | A (advokat Frode Folkestad) mot B (advokatfullmektig Gudni A. Haraldsson). |
| Forfatter: | Sandene, Sinding-Larsen, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §21, Barneloven (1981) §35, §42, §64, Tvistemålsloven (1915) §404, §35 |
A og B, som ikke har vært gift med hverandre, er foreldre til C, født xx.xx.1979. Da barnet ble født bodde partene sammen i Sverige. B er islandsk statsborger og er siden begynnelsen av 1981 bosatt i Island. A bodde sammen med ham der til sommeren 1981 da hun sammen med barnet flyttet tilbake til Norge. Fra 1982 er hun bosatt i Stavanger.
I juli 1983 reiste fellesbarnet til Island for besøk hos faren. Faren nektet i september samme år å sende sønnen tilbake til Norge idet han mente sønnen hadde det bedre i Island. Dette førte til at A begjærte tvangsfullbyrdelse etter barneloven av 8. april 1981 nr. 7 §42. Begjæringen ble fremsatt overfor Stavanger namsrett som 17. januar 1984 avsa kjennelse med slik slutning:
«Saken avvises.»
Retten la til grunn at barneloven §42 hjemlet tvangsfullbyrdelse i dette tilfelle fordi det fulgte direkte av §35 første ledd at moren hadde foreldreansvaret. Men under henvisning til barneloven §64 mente retten at den ikke hadde kompetanse til å ta standpunkt til begjæringen idet barnet ikke kunne anses bosatt i Norge.
A påkjærte namsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. - - -
«2. Kjæremålet forkastes.»
Lagmannsrettens avgjørelse ble truffet under dissens. Mindretallet mente at barnet fortsatt er bosatt i Norge og at norske domstoler er kompetente til å behandle begjæringen om utlevering av barnet. - - -
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Under henvisning til en rapport avgitt 21. august 1984 av Stavanger barnevernsnemnd anfører hun at barnet må anses å ha sin bopel i Norge. Da må norske myndigheter kunne behandle saken. - - -
B viser til namsrettens kjennelse og begrunner for lagmannsrettens flertall og til sine tidligere anførsler. Siden han ikke har mottatt rapporten fra barnevernsnemnda, mener han denne ikke kan legges til grunn for saken. Han har påstått lagmannsrettens kjennelse stadfestet. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsretten har funnet at begjæringen om utlevering av sønnen fra Island må avvises fra norske domstoler. Høyesteretts kjæremålsutvalg kan etter tvistemålsloven §404 nr. 1 prøve denne avgjørelse.
Saken gjelder begjæring om utlevering av saksøkerens sønn. Saksøkt er guttens far som bor i Island der han har gutten hos seg. Begjæringen gjelder tvangsfullbyrdelse. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §21 er det, når loven ikke særskilt bestemmer noe annet, namsmyndighetene der tvangsforretningen skal foretas, som er kompetente. I den foreliggende sak skal tvangsforretningen foretas i Island. Etter tvangsfullbyrdelsesloven kan da norske namsmyndigheter ikke behandle begjæringen om utlevering.
Stavanger namsrett og Gulating lagmannsrett har behandlet utleveringsbegjæringen med grunnlag i forumreglene i barneloven §64. Kjæremålsutvalget bemerker at disse regler gjelder statusavgjørelser, ikke avgjørelser om tvangsfullbyrdelse av avgjørelser om barnets status. Barneloven bestemmelser i §64 er uten betydning for kompetansereglene etter tvangsfullbyrdelsesloven §21.
Utvalget er således enig med namsretten og lagmannsretten i resultatet, at saken må avvises fra namsretten.
Kjennelsen er enstemmig. - - -