Rt-1984-181
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-01-13 |
| Publisert: | Rt-1984-181 (32-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 13. januar 1984 i l.nr. 5 K/1984 |
| Parter: | A (advokat Geir Høin mot B (h.r.advokat Gunnar Øyhaugen). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §402, Barneloven (1981) §38, §404 |
A reiste sak mot B med krav om å bli tilkjent foreldreansvaret for en datter samt krav om bidrag. Samtidig krevet hun midlertidig avgjørelse om foreldreansvaret m.v. etter barneloven §38. I kjennelse av 24. august 1983 kom Ytre Follo herredsrett til at datteren inntil rettskraftig dom forelå skulle bo sammen med sin mor, A. I kjennelse av 17. november 1983 kom Eidsivating lagmannsrett til at datteren inntil rettskraftig dom, skulle bo hos faren, B.
I det videre kjæremål bemerket Høyesteretts kjæremålsutvalg:
«Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Kjæremålet er begrunnet med at det foreligger feil i lagmannsrettens saksbehandling, tvistemålsloven §404 nr. 2, ved at lagmannsretten ikke har villet la avhøre ved bevisopptak to vitner som den kjærende part mener ville ha hatt betydning for avgjørelsen.
Den kjærende part har anført at bakgrunnen for at hun har funnet det nødvendig å få forklaringer fra disse vitner, er at motparten tok med seg parets datter til USA slik at verken herredsretten eller lagmannsretten har kunnet få forklaringer fra disse. Vitnene ble begjært avhørt allerede for herredsretten.
Når det gjelder overlege H, har den kjærende part anført overfor lagmannsretten at han er barndomsvenn av kjæremålsmotparten og har hatt omgang med familien i alle år. Det er også fremhevet at han fra sin erfaring som skolelege har innsikt i hva som er til det beste for et barn. Det hevdes at han som vitne vil hevde at det er «sterkt tilrådelig og til det beste for C at hun blir boende i X».
Lagmannsretten har som sitt utgangspunkt at det «som skal være avgjørende for retten» er «hvilken løsning som er best for barnet». Med dette utgangspunkt er det vanskelig å se hva lagmannsretten bygger på når den bemerker at overlege H ikke antas å kunne tilføre lagmannsretten vesentlige opplysninger av betydning for de spørsmål retten skal ta standpunkt til.
Selv om lagmannsretten i utgangspunktet har en forholdsvis vid adgang til å vurdere i hvilken utstrekning det skal avholdes bevisopptak til bruk i en kjæremålssak, finner kjæremålsutvalget at det må anses som en saksbehandlingsfeil at overlege H's forklaring ikke ble innhentet.
De spørsmål politiadjutant Eide skulle forklare seg om er ikke like sentrale. Siden lagmannsrettens kjennelse under enhver omstendighet må oppheves, finner utvalget ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om også Eide burde ha vært avhørt.
Den kjærende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Påstanden tas til følge for så vidt angår omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Disse settes til 600 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.»